Fire tanker og én spådom

Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.

Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.

1. En herlig klassiker
Paris-Tours får kanskje ikke all oppmerksomhet rittet fortjener, men du verden for et ritt årets siste klassiker var.

Sidevind, angrepsvilje og et vanvittig tempo sørget for at sesongen ble avsluttet på en praktfull måte.

De korte bakkene mot slutten sørget for at finalen ble et fyrverkeri.

Alle i trioen som kjempet til slutt, Tosh Van Der Sande, Matteo Trentin og Greg Van Avermaet, hadde fortjent seieren. En herlig liten bukett av ryttere.

En «ukjent» unggutt som kunne tatt sine første proffseier i en stor klassiker, «the rising star» som snart blir en ledertype i Etixx-Quick Step, og den alltid like offensive stjernen. Alle raske spurtere. Miksen kunne knapt vært bedre.

Bak kom Tiesj Benoot, som nok en gang viste at han trolig er sykkelsportens råeste allround-talent siden Peter Sagan.

Samtidig kunne Alexis Gougeard endelig puste ut, etter at han imponerte verre igjen. Motoren den mannen har er ganske unik.

Og dette er bare noen av høydepunktene i et ritt spekket av dem.

Så for de som har glemt «spurternes klassiker», det er på tide å våkne opp.

De siste årene har det franske rittet vært fartsflyt og spennende. Dette er ikke en kjedelig spurtetappe i Tour de France, men et ritt der taktisk forsiktighet ofte kastes på sjøen.

Det er en siste kraftanstrengelse. En siste mulighet til å vise seg frem.

Bland det med store muligheter for sidevind og noen få bakker mot slutten, og du har en klassiker.

For det er det Paris-Tours er, verdens lavest rangerte sykkelklassiker. Rittet fortjener så mye mer.

2. Den tålmodiges gevinst
Denne uken kom den gledelige beskjeden om at Fredrik Galta blir proff i 2016.

Vi skal være ærlige. Flertallet i denne bloggredaksjonen trodde ikke på det før årets sesong.

Galta har alltid hatt et høyt toppnivå, men tidligere år har han vært en one hit-, maks two hit-wonder. Det har smelt hardt, men sjelden.

I 2015 har vi sett en helt ny Stavanger-mann. Galta var bunnsolid. Mannen du kunne stole på. Mannen som gikk fra maks to topp ti-plasseringer i året til et dusin ganger topp ti. Og på toppen av det, så glitret han på den største scenen.

Riktignok er ikke Team Marseille 13 – KTM det største profflaget. Kanskje heller det motsatte. Men det er et fransk lag, og det er et skritt opp. Akkurat slik Vegard Stake Laengen startet sin proffkarriere i Team Type 1.

Det vi liker mest med Galta er hvor vanskelig det er å definere han som syklist. Skulle vi gjort et forsøk, måtte vi vel definert han som en klatrer oppdratt som en klassikerrytter.

For den naturlige styrken hans ligger utvilsomt i bakkene. Ikke de lengste fjellene, men kortere og mer eksplosive bakker. Men han har også et veldig godt sykkelhode, og fantastiske evner i sidevind.

Det gjør Galta veldig allsidig, noe som helt sikkert er grunnen til at det tradisjonsrike Marseille-laget så på nordmannen som en god signering når de tar steget fra kontinentallag til prokontinental.

Skulle Coop-Øster Hus-rytteren lykkes neste år, kan dette fort bare bli et springbrett til større oppgaver. Med de norske rittene vil han trolig få noen egne sjanser til å kjøre inn resultat.

Livet som proff i Frankrike trenger ikke bli en dans på skyer, det har vi sett i tilfellet Vegard Stake Laengen, men det er helt rett av Galta å gripe muligheten. Alltid jakte neste mulighet.

3. Vinnerryggen
Det ville vært i overkant å kalle Abu Dhabi Tour et fyrverkeri av en sesongavslutning, men vi fikk noen ganske interessante spurtetapper.

Fraværet av Mark Cavendish ga nemlig en ekstra dimensjon i rittet. Det var de sterke spurtlagene, med sine B-spurtere mot noen av de raskeste spurterne i sirkuset, som i mer eller mindre grad mangler et spurtlag.

Etixx kjørte først for Tom Boonen, før han krasjet ut. Så hadde du Giant som kjørte for Luka Mezgec og Tinkoff-Saxo for Peter Sagan. De møtte Elia Viviani, Juan José Lobato, Michael Matthews og en del andre spurtere som måtte klare seg ganske alene.

På de to første forsøkene ble det spurtere i kategorien «ensom ulv» som vant. Begge gangene med nesten lik vinneroppskrift.

For i mylderet av et ok spurtfelt var det en ryggtavle som manøvrerte seg smartere og bedre enn alle andre. Rutinerte Daniele Bennati var en klippe i rittet, noe både Guardini og Viviani utnyttet.

På dag 1 kom Tinkoff-laget litt bort fra hverandre, og det så ikke veldig planlagt ut da Peter Sagan kjørte opptrekk for Bennati. På den rutinerte italienerens rygg satt raske Guardini som en klegg. Der hadde han sittet en drøy kilometer, og en sedvanlig Guardini-akselerasjon senere vant han etappen.

Mye kan tyde på at Viviani hadde brukt kvelden på å analysere den første etappen, for på dag to var det veldig tydelig at han siktet seg inn på ryggen til Peter Sagan.

Nå var verdensmesteren mer på samme bølgelengde som Bennati, som nok en gang posisjonerte seg fantastisk. Men Sagan var litt uheldig med timingen. Akkurat da han startet spurten hadde Viviani lagt inn en liten akselerasjon for å komme seg opp på Sagans hjul.

Verdensmesteren trøkket bra til, men Viviani hadde allerede momentumet på sin side og smatt ganske enkelt forbi.

Altså to ganske kaotiske massespurter, men med samme seiersoppskrift. Så kan dere jo selv gjette hvem som lå best an til å gjøre et stjerneopptrekk også på den siste etappen.

Det finnes enkelte rygger i feltet som er bedre enn andre. Mye av magien ligger i å finne dem med minst mulig kostnad, i form av krefter brukt.

Livet som spurter i et klatrelag handler mye om det, og ofte blir det litt bingo. Derfor må man tåle at det varierer fra det briljante til det tragiske.

4. Colombias nye yndling
Johan Esteban Chaves Rubio, eller bare Esteban Chaves, er virkelig i ferd med å leve opp til sitt fantastiske navn.

Vi har lenge hatt store forventninger til den smilende colombianeren, som man helt siden l’Avenir-seieren i 2011 har ventet på at skulle blomstre i kamp mot verdensstjernene.

Men det har tatt lenger tid enn forventet å etablere seg i verdenstoppen for den nå 25 år gamle Orica-GreenEDGE-rytteren.

Den største grunnen er selvfølgelig den horrible velten i Trofeo Laigueglia tilbake i februar 2013, en krasj som i praksis holdt ham utenfor konkurranse resten av året.

I 2014 viste han glimt av sitt vanvittige potensial, med etappeseirer i California og Sveits rundt samt tredjeplass sammenlagt i Tour of Beijing.

Han hadde også en ålreit vår i år, uten noen spektakulære resultater.

Men nå i høst har sykkellivet virkelig begynt å smile til klatreren som selv smiler mer enn alle andre.

Femteplassen sammenlagt i Vuelta a España var ekstremt imponerende.

De to etappeseirene den første uken var for så vidt fremragende i seg selv, men det visste vi at 25-åringen hadde inne om alt klaffet.

Men stabiliteten han viste, det som sikret den gode sammenlagtplasseringen, var ny på øverste nivå.

For første gang i proffkarrieren klarte han å kjempe mot de beste over en lenger periode.

Stabiliteten forsvant heller ikke med de spanske fjellene. For i Il Lombardia var han bare en krampe fra en skikkelig topplassering. En åttendeplass i det italienske monumentet er dog noe de fleste kunne drømt om.

I glohete (og småpatetiske) Abu Dhabi Tour viste han igjen at han har etablert seg på det aller øverste nivået.

Wout Poels hadde nok tatt etappen og sammendraget dersom han hadde holdt seg på sykkelen gjennom siste sving på den tredje etappen, men Chaves’ tankegang var like herlig som under vueltaens første uke.

Angrepet omtrent fire kilometer fra mål var så distinkt man får det. Han føk forbi en rekke ryttere, og til slutt måtte også Vincenzo Nibali gi slipp.

Chaves fikk det tungt mot slutten, men det var herlig å se en klatrer som ikke ventet til de siste kilometerne. En som var modig nok til å ta saken i egne hender, selv om det var et godt stykke igjen av etappen.

En som har brukt høsten til å etablere seg i den ypperste verdenseliten.

Fremover trenger vi ikke å håpe på glimt av Chaves’ storhet. Nå er det lov til å forvente store ting nesten hver gang han stiller på start. Chaves har blitt, og kommer til å forbli, en klasserytter.

Spådom: «Nyt» det mens det varer
Abu Dhabi Tour er siste tilskudd i Midtøstens stadig sterkere grep rundt sykkelsporten.

Tour of Qatar banet vei. Så kom Tour of Oman og Dubai Tour. Neste år kommer høydepunktet, VM i Qatar.

Det blir bare flere og flere ørkenritt. Likevel spår vi nå at disse rittene ikke får et langt liv. Gi det noen år til, og vi tror de fleste er borte.

For dette er ikke noen folkefester. Det er ikke nasjonene som gir innbyggerne sirkus. Nei, dette er ren oppvisning i rikdom og luksus. Å få store idrettsarrangementer til landet er en oppvisning i makt og overdådighet.

For sykkelsporten er dette en inntektskilde. Det er penger på bok. Et lite sugerør ned i en oljebrønn. Men det er også forbanna kjedelige ritt. Sidevind er det største høydepunktet.

Så hvorfor tror vi ikke det er liv laga for disse rittene?

Vel, sykkelsporten er ikke sexy nok. Det er ikke som formel 1 med masse lyd og spektakulær fart. Det er ikke fotball med en hel verdens øyne rettet mot seg og kjendiser i fleng.

Sykkel er på sitt beste den mest spektakulære sporten i verden. Det synes i hvert fall vi. Men det er også en av idrettene i verden som er mest avhengig av kulissene. Her bidrar ørkenlandskapet med svært lite.

Sjeikene synes nok det er morsomt så lenge det varer. De får være litt på TV og vise frem sin rikdom. Men de går etter hvert lei. De finner andre måter å promotere seg selv på.

Det er mulig spådommen er fundert like mye på et ønske som en tro. Vi ville hvert fall ikke felt for mange tårer om den slår til.

Arkiv:
«Fire tanker og én spådom» fra 5. oktober.
«Fire tanker og én spådom» fra 28. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 21. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 14. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 7. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 31. august.
«Fire tanker og én spådom» fra 24. august.
«Fire tanker og én spådom» fra 17. august.
«Fire tanker og én spådom» fra 3. august.

Tour de France 2015:
«Fire tanker og én spådom» fra 25. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 20. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 15. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 13. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 11. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 7. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 5. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 3. juli.

Arkiv:
«Fire tanker og én spådom» fra 29. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 22. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 15. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 8. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 1. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 26. mai.
«Fire tanker og én spådom» fra 18. mai.
«Fire tanker og én spådom» fra 11. mai.
«Fire tanker og én spådom» fra 4. mai.
«Fire tanker og én spådom» fra 27. april.
«Fire tanker og én spådom» fra 20. april.
«Fire tanker og én spådom» fra 13. april.
«Fire tanker og én spådom» fra 7. april.
«Fire tanker og én spådom» fra 30. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 23. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 16. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 9. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 2. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 23. februar.
«Fire tanker og én spådom» fra 16. februar.
«Fire tanker og én spådom» fra 9. februar.
«Fire tanker og én spådom» fra 2. februar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 26. januar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 19. januar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 12. januar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 4. januar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 22. desember.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 15. desember.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 8. desember.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 1. desember.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 24. november.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 17. november.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 10. november.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 3. november.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 27. oktober.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 20. oktober.
«Fire tanker og én spådom» fra 13. oktober.
«Fire tanker og én spådom» fra 6. oktober.
«Fire tanker og én spådom» fra 29. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 22. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 15. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 8. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 1. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 25. august.
«Fire tanker og én spådom» fra 18. august.

Tour de France i 2014?
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 27. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 26. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 25. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 24. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 23. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 22. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 21. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 20. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 19. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 18. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 17. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 16. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 15. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 14. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 13. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 12. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 11. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 10. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 9. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 8. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 7. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 6. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 5. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 4. juli.