Fire tanker og ett tilbakeblikk

Spalten oppsto under Tour de France da vi ga dere «Fire tanker og én spådom» hver dag fra starten i England til og med den siste etappen og dens avslutning opp Champs-Élysées.

Nå er bloggen et fast ukentlig innslag, selv om vi nå i off-season har valgt å gi den navnet «Fire tanker og ett tilbakeblikk».

I bunn kan du klikke deg videre på tidligere utgaver.

1. Ett skritt frem eller to tilbake?
Fra og med 2016-sesongen skal norske ryttere på kontinentallag ha rett på stipender. Størrelsen vil gradvis øke, selv om det ville vært en overdrivelse å kalle det et beløp man kan leve av.

I seg selv en fin utvikling. Disse gutta legger ned et hardt arbeid og fortjener betalt for det. Vi er med andre ord i utgangspunktet positive. Men det store spørsmålet er om dette er bærekraftig? Og for hvor mange er det bærekraftig?

I Norge har vi Team Joker som økonomisk sett er overlegne alle andre. I de andre lagene snus det steiner. Noen må snu mindre steiner enn andre, men la det være helt klart, det leves ikke noe liv i luksus. Mange legger ned en stor dugnadsinnsats, både blant rytterne og folk rundt laget.

Så når lønnskostnadene nå økes og bufferen som finnes i lagene er minimal, er det tre løsninger for lagene:

De kan enten øke inntektene, redusere den sportslige satsingen (utstyr, mekanikere, antall ryttere, antall ritt etc.), eller de kan legge ned.

VIL LEVE VIDERE: Team Joker har nok få problemer med de nye stipendreglene, men kan i ytterste konsekvens bli veldig ensomme i norsk sykkelsport. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Vi håper NCF har gjort en god konsekvensanalyse før de innførte stipendreglene, og at den analysen konkluderte med at flere lag vil klare å oppnå det første alternativet. For hvert lag som velger enten å nedgradere eller stoppe helt opp, er et tap for norsk sykkelsport.

Forhåpentligvis har NCF en god plan for hvordan sykkellagene våre kan øke inntektene i stil med de økte lønnskostnadene. Gjennom sponsorer er det vel tvilsomt at det skjer. For når én og samme bedrift er sponsor for Tour of Norway, Tour des Fjords, Øster Hus-Ridley, Team Ringeriks Kraft og noen andre initiativer i norsk sykkelsport, sier det nok om sårbarheten og sponsormarkedet.

Vi håper og tror at stipendløsninger er bærekraftig, ellers vil det ta kort tid før vi er fire-fem år tilbake i tid, med Team Joker som «monopolist» med ett eller to andre lag som gir rytterne grei matching, mens resten av norske sykkelhåp forvitrer i det håpløse nasjonale rittprogrammet.

2. Snublet med hodet først i graven
Fire år tok det. Fire år før ett av de mest haltende sykkelprosjektene på kloden snublet overende og havnet i graven.

Fire lange år har vi holdt ut med Christina Watches. Holdt ut med deres naive og overlegne holdning til doping. Holdt ut med deres sinnssvake PR-stunt. Holdt ut med et evig mas, klaging og kommentarer man ikke vet om man skal le eller gråte av.

Laget ble opprettet for å gi Michael Rasmussen sjansen til å sykle. Gi ham sjansen etter at han «på så urettferdig vis hadde blitt utestengt», som noen av danskene sa.

Ja, hva skulle vi gjort uten Christina Watches? Uten laget som er blitt bannlyst av de fleste europeiske sykkelarrangører. Laget som utenfra virker å være så skruppelløst at narkotikamisbruk på mange måter verken overrasker eller lager de største bølger.

FRA SKYGGENES DAL TIL GRAVEN: God natt, Christina Watches. Foto: NUNO VEIGA (Epa/Scanpix)

Ja, hva skal vi egentlig gjøre nå? Hvor skal vi rette vår frustrasjon? Hvor skal vi se for å få vår daglige dose bullshit?

Jo, vi får vel se mot Polen, til CCC Polsat. Drømmenes gravplass, der skumle skapninger gjenoppstår fra graven med doping stemplet i pannen. Skapninger som hører bedre hjemme på en kjip Halloween-fest enn i et sykkelfelt.

Eller kanskje vi skal se mot Amore & Vita. Laget som har et noe perverst syn på kjærligheten og livet. Laget som henter inn Mauro Santambrogio rett etter ferdigsonet dopingstraff. Rytteren som kun føler kjærlighet til medikamentene, og som på ingen måter har hatt lyst til å leve.

Nei, takk for alt Christina Watches. One down, still some to go…

3. Bare tull
Denne høsten har det blitt liv rundt timesrekorden igjen.

Grunnen: Jens Voigt. Tyskeren fikk enorm oppmerksomhet rundt sitt forsøk, som også markerte slutten på hans karriere.

Voigt knuste selvsagt Ondrej Sosenkas gamle rekord, og plutselig var timesrekorden hetere enn noen gang.

En drøy måned senere var det Matthias Brändles tur til å slette rekorden. Igjen var det mye oppmerksomhet rundt forsøket, som resulterte i en ny verdensrekord.

Mange, og spesielt UCI-president Brian Cookson, virker til å ha trykket timesrekorden til sitt hjerte, men inntil videre ser vi ikke helt greia.

FLOTT GJORT: Men hvordan man klarer å bry seg så mye om en verdensrekord som de beste blåser i, det klarer vi ikke å forstå. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Hva er det som er så spesielt med å se C-ryttere (ja, det er det de er) sykle rundt alene på en velodrom i én time, bare for å slå en rekord satt av en annen langt unna verdenstoppen i temposykling?

En verdensrekord skal være satt av en av de beste i verden. Ikke av mannen som ble nummer 35 i tempo-VM.

Så inntil vi får se Tony Martin, Fabian Cancellara, Bradley Wiggins eller noen andre i den ypperste verdenseliten smadre timesrekorden, for så å knive seg imellom om å tilbakelegge flest meter på én time, forblir den bare en farse. Et slags C-mesterskap i «vindtunnelsykling».

4. Klatrernes lag
Frem til sesongstart vil vi gå gjennom de store profflagene og analysere deres tropper foran 2015-sesongen. Vi ser på alt fra klatrestyrke til spurtstyrke, og mulige overraskelsesmenn.

La oss starte med et klatrernes lag, franske Ag2r:

Klatringene: Her er franskmennene sterke. De har et lag bygget for lange og tøffe fjell. De har også flere kapteiner som kan utnytte den kollektive styrken. Vi tenker da først og fremst på Romain Bardet, Domenico Pozzovivo, Jean-Christophe Péraud og humørrytteren Carlos Alberto Betancur. Har så mye å spille på at det «umulig» kan gå galt.

DET FRANSKE HÅPET: Romain Bardet er sterk i motbakker, enten de er lange eller korte. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Klassikerne: Også her må laget stole mye på klatrerne sine. De har en eksplosivitet og offensivitet som gjør at de kan prege Ardennerklassikerne. Jan Bakelants er en spennende nysignering som trives i endagsritt. På brosteinen mangler de stjernen, men Damien Gaudin, Sebastien Turgot og Johan Vansummeren utgjør en sterk trio.

Spurtene: Her manglet det krutt i år, og det lille de har hatt har forsvunnet i overgangsvinduet. Samuel Dumoulin og Lloyd Mondory er gode for et par seirer i små franske ritt. Unge Maxime Daniel er fortsatt langt unna verdenstoppen, men kan ta steg neste år.

Talentet: En del å velge mellom, men vi faller ned på klatretalentet Pierre-Roger Latour. Et passende navn for en mann som i fremtiden kan bli en rytter som kjemper om sammenlagtseieren i Tour de France.

Leverte en jevnt sterk sesong med topp 10-plasseringer sammenlagt i klatreritt som Tour des Pays Sovoie, Tour de l’Ain og Tour de l’Avenir. En offensiv og fin klatretype, som er som skapt for dette laget.

Jokeren: Alexis Vuillermoz tok enorme skritt i årets sesong. Med ellevteplass sammenlagt i Giro d’Italia har han bevist sin enorme klatrestyrke. Likevel er det en rytter som foreløpig går litt under radaren.

Den franske 26-åringen kan vise seg å bli kapteinenes viktigste hjelper neste sesong, men fortsetter han utviklingen kan han plutselig vinne store sykkelritt også.

Stallen: Totalt sett er dette et lag det er lett å like. De har en flott blanding av nasjonaliteter og en spennende miks av rutine og ungt talent. De mangler mye allsidighet for å være en komplett stall, men har lykkes så godt med å bygge opp spesialiteten i fjellene at totalpakken blir veldig bra. På en karakterskala fra 1-6 ender de opp på 4+.

HUMØRRYTTEREN: Når Carlos Alberto Betancur holder seg borte fra godteposen er han en klatregud. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Tilbakeblikket: Nådeløse Contador
Man kan si mye om Alberto Contador, men vi setter hvert fall pris på hans offensive sykling. Etter et skuffende 2013 brukte han vinteren godt. For i år strålte han fra start.

I Tirreno-Adriatico i mars fikk vi forsmaken. På den femte etappen jaktet spanjolen ledertrøya til Michal Kwiatkowski. De siste fire milene minnet om en haikjeft, og Contador angrep med 32 kilometer igjen opp Passo Lanciano. Dristig.

Og det ble vakkert da verken Nairo Quintana eller noen andre maktet eller våget å følge. Med Adam Hansen som gratispassasjer hentet Contador Geschke, King og De la Cruz med snaut ni kilometer igjen. Og 31-åringen nølte ikke. Han gikk direkte til fronten og fortsatte å taue for å vinne rittet sammenlagt.

Spanjolens dristige angrep lyktes. Med halvannet minutt ned til hans tøffeste sammenlagtkonkurrenter over målstreken var det taktisk genialitet mesterlig utført. Toppen av kransekaken kom i den stupbratte avslutningen.

USAKLIG BRATT: I partiet med 30 prosent stigning avgjorde Alberto Contador den fantastiske femte etappen i årets Tirreno-Adriatico. Foto: KT, TDWSport.com

610 av de 1300 siste meterne gikk til himmels. 22,2 prosent var den gjennomsnittlige stigningen. De verste partiene hadde en stigning på 30 prosent. Der viste Contador killeren han er så kjent for. Dansende på pedalene, dog ikke like elegant som i vueltaen, tvang han sykkelen opp bakken og parkerte King og Geschke som var de sterkeste i bruddet Contador alene hentet.

Bakken var så bratt at det nesten så latterlig ut. Contador og Geschke sto nesten stille der de brakk seg opp veggen sykkelverdenen knapt har sett maken til. Geschke kom tilbake til Contador med én kilometer igjen. Men der, 150 meter senere hvor veien steg med 30 prosent, satte spanjolen inn nådestøtet.

En kort akselerasjon og bort med Geschke. Det var et mesterverk av en etappe av Contador, og «El Pistolero» kronet den med sin signaturfeiring.

Det var en episk etappe, definitivt en av årets aller, aller beste.

Under ser du videoen, om du ikke har tid til å se fra 35 kilometer, må du få med deg den siste bakken. Da setter du videoen på 1:03:00 og benker deg.

Har du innspill eller kommentarer? Ikke nøl med å legge inn en melding.

Jonas, Anders og Even

Fire tanker og ett tilbakeblikk

Siste i Blogger