Fire tanker og ett tilbakeblikk

Spalten oppsto under Tour de France da vi ga dere «Fire tanker og én spådom» hver dag fra starten i England til og med den siste etappen og dens avslutning opp Champs-Élysées.

Nå er bloggen et fast ukentlig innslag, selv om vi nå i off-season har valgt å gi den navnet «Fire tanker og ett tilbakeblikk».

I bunn kan du klikke deg videre på tidligere utgaver.

1. Hva er galt med Italia?
Den italienske landslagssjefen Davide Cassani kom denne uken med et nytt forslag for å gjenoppbygge italiensk sykkelsport. Planen for å bringe nasjonen tilbake til gamle glansdager innebærer å drille landslaget i flere ritt gjennom sesongen. Tanken er å kjøre de etablerte stjernene sammen med unge talenter.

Tanken er kanskje ikke så dårlig, selv om vi på ingen måte tror dette er noen vidunderkur som alene sikrer italienske mesterskapsmedaljer i fremtiden. At Cassani i det hele tatt ser behovet for landslagsopplegget, er et sykdomstegn for støvellandet.

Det er ingen tvil om at et av de mest tradisjonsrike sykkellandene sliter. De har for all del sterke syklister, men er langt unna den dominansen de hadde i flere år. Enda verre er det at mange av talentene som genierklæres i ung alder aldri helt slår gjennom på øverste nivå.

DESPERATE TIDER? Davide Cassani (til venstre) vil at de italienske stjernene skal kjøre flere ritt for landslaget. Foto: Tim De Waele, TDWSport.com

To av oss (Jonas og Anders) har i flere år lagd en talentliste med ryttere vi spår at skal få sitt gjennombrudd i den påfølgende sesongen. Mange av dem har vært italienere, og noe har vi stusset på. Mange av talentene vi har plukket ut har svært sent begynt å kjøre ritt i utlandet. Faktisk finnes det flere eksempler på italienske ryttere som kun har syklet ritt én eller to ganger utenfor eget hjemland, når de får proffkontrakt.

Det er en styrke at italienske ritt holder en så høy standard at talentene får matche seg gode på hjemlig jord, men det er en stor fare for at Italia isolerer seg som sykkelnasjon. Verden er i stadig utvikling. Det du gjorde på 80-tallet, 90-tallet, eller tidlig på 2000-tallet er ikke lenger godt nok for å vinne.

Derfor kan Cassanis forslag være godt. Det kan sørge for at italienske talenter tidligere får matche seg mot utlendinger. Men det er mest av alt et sykdomstegn. Et tegn på at de italienske rekruttlagene ikke jobber godt nok. Ikke forbereder talentene på hva som venter ute i verden.

Det er sikkert morsomt å bli italiensk mester, men langt morsommere å bli verdensmester. Da må du tidlig trene deg på å slå alle konkurrenter, ikke bare dine landsmenn.

2. Skivebom i skyttergraven
Bernard Hinault var forrige uke ute i mediene og løsnet på snippen. Den franske legenden med meritter nåtidens ryttere bare kan drømme om satte fyr på lunta.

Hinault pratet som om hans æra og tid var fri og frank for doping samtidig som han uttrykte avsky overfor Armstrong.

MEKTIG SYKLIST: Men forrige uke serverte Bernard Hinault fattige ord. Her på vei mot sammenlagtseieren i Tour de France 1982. Foto: AFP

Å kritisere Armstrong er opplest og vedtatt at er greit. Amerikaneren har blitt hoggestabben alle kan sette øksa i om de jakter rampelyset. Det er verre at han forsøker å pensle et maleri av seg selv og sin epoke som en ærlig tid uten juks.

For det kan han bare glemme. Sykkelsporten var mørk, skitten og grumsete også på 1970- og 1980-tallet hvor Hinault briljerte.

Vi skal ikke påstå at den franske helten var skitten. I historiebøkene står han som en som aldri testet positivt. Men å ta ansvar for hele epoken blir for drøyt. I skyttergraven er ikke Hinault i nærheten av å treffe der han prøver å forsterke glorien og auraen som er rundt ham etter hans fantastiske resultater.

Selv om ikke EPO og CERA var på markedet for 40 år siden, fantes det andre veier til Rom. Om det var gjennom blodtransfusjoner, kortisonsprøyter, eller annet gir vi blanke i. Ryttere og støtteapparat jukset.

Det kan ikke bare viskes bort ,selv om Hinault nok ønsker å glemme sportens mørke historie der han år etter år hylles for sine fantastiske meritter.

Det høres jo tross alt bedre ut å være «legende med en fantastisk merittliste» enn «legende med en fantastisk merittliste i den dopingbelastede sykkelsporten».

3. Ingen toppgevinst
I spalten hvor vi går gjennom World Tour-lagene foran neste sesong har vi kommet til Belkin, eller Team LottoNL som de vil hete.

Klatringene: Laget har ikke klart å erstatte Bauke Mollema, den store kapteinen. Lars Petter Nordhaug er også tapt. Dermed gjenstår den evige floppen Robert Gesink og stortalentet Wilco Kelderman. Sistnevnte viste i 2014 at han ikke bare kan overta, men også overgå Mollema. Laurens Ten Dam er alltid god for en godkjent plassering.

Klassikerne: Tapet av Lars Boom, Bauke Mollema og Lars Petter Nordhaug vil nok merkes, men fortsatt besitter laget et av de sterkeste brosteinskortene i Sep Vanmarcke. Han kan fort bli veldig alene, selv om talentet Tom Van Asbroeck er hentet inn. Martens, Gesink og Kelderman er den tynne beholdningen i Ardenner-klassikerne.

Spurtene: Også her har laget lidd et overgangstap i form av superraske, men svært ustabile Theo Bos. Må stole på et spennende, men urutinert trekløver i Moreno Hofland, Barry Markus og Tom Van Asbroeck.

ALENE PÅ TOPPEN: Det blir et stort press på skuldrene til Wilco Kelderman neste sesong. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Talentet: Dette laget har i en årrekke vært velsignet med en jevn talentflyt fra rekruttlaget sitt. Siste mann opp fra Rabobank til Belkin er Mike Teunissen. Nederlenderen er allsidig og har vært en av de sterkeste U23-rytterne i år. Han var blant annet total overlegen i Paris-Roubaix og vant med over minuttet. Avsluttet sesongen med seier i U23-utgaven av Paris-Tours, og er god nok til å fortsette der han slapp neste år.

Jokeren: Ærlig talt så er nok dette den minst spennende utgaven av laget vi har sett på en årrekke. Nesten helt jokerfritt. Men skal vi trekke frem én mann, så blir det Steven Kruijswijk.

Den nederlandske klatreren ble spådd en kometkarriere etter å ha blitt nummer åtte i Giro d’Italia som 23-åring. Siden den gang har ting gått litt tråere, men i år viste han glimt av gammel storhet, med blant annet 15.-plass i Tour de France og sammenlagtseier i Arctic Race. Må steppe opp neste år og vise seg verdig en sentral plass i laget.

Stallen: Alt i alt et lag som innehar en del talent og flere gode ferdigheter. Men det er mange som lever i skyggen av de beste, det er få enere. Laget er avhengig av de som har vært nest best tar steget opp. Wilco Kelderman er diamanten alle håper at skal skinne. Karakter 3.

4. Generasjonsskifte blant de underpresterende
Det amerikanske BMC-laget er rikingene med en investeringsteft på høyde med Idar Vollvik. Etter ett år med fremgang er spørsmålet om 2015 blir året de får full uttelling for investeringene.

Klatringene: Ut forsvinner Cadel Evans, og Tejay Van Garderen står igjen som den soleklare kapteinen. Dessverre virker Tour de France å være det eneste som står i amerikanerens hode, og 2015-ruten er alt annet enn skreddersydd for ham. Bak Van Garderen er det lite gull, men en del talent.

Klassikerne: BMC er så privilegerte at de har den mest komplette klassikerrytteren i hele verden. Vi tenker da på Greg Van Avermaet, som bør være kaptein i både Milano-Sanremo og Flanderen rundt. For Paris-Roubaix sitter laget på en juvel i Taylor Phinney (som dog trolig ikke kommer i form til rittet neste år), mens de i Ardennene og Lombardiet også har Philippe Gilbert.

BMC har nok det mest komplette klassikerlaget med stjerner som er blant toppfavorittene i alle ritt. Hjelperne er også sterke, både de rutinerte og de talentfulle.

Spurtene: Dette har alltid vært akilleshælen til BMC. Slik blir det neste år også. Har ingen som fortjener tittelen spurter.

Talentet: For en gangs skyld har BMC et altfor godt utvalg å velge mellom. Litt flåsete kan man si at laget har gått fra å ha en haug med tidligere verdensmestere til en haug med fremtidige gullvinnere.

Vi velger å trekke frem Dylan Teuns. Belgieren som likner en del på Van Avermaet og Gilbert i kjørestilen, men med enda bedre evner i de lange bakkene. Ble nummer to i U23-utgaven av både Liège-Bastogne-Liège og Omloop Het Nieuwsblad. Var bra under stagiaireperioden med BMC der han vant en etappe i Tour de l’Avenir og imponerte i Tour of Britain og GP Wallonie.

Jokeren: BMC har gjort mange spennende signeringer foran neste sesong, og Rohan Dennis kan vise seg å være den aller beste. Holdt på å gjøre det helt store i Criterium du Dauphine i 2013, da han ledet etter tempoen og endte på åttendeplass.

HØYT TOPPNIVÅ: Rohan Dennis (t.v) har potensialet til å bli en superstjerne, men da må han oftere prestere slik han gjør i sine beste dager. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Siden det har han bare tidvis vist hva som bor i han, som da han ble nummer to sammenlagt i Tour of California og da han ble nummer fem i tempo-VM. Er en av verdens beste temporyttere, og får han stabilisert seg på toppnivået han har i fjellene, kan han bli et gullkort.

Stallen: En av de sterkeste og mest spennende stallene av alle World Tour-lag. Mister dog toppkarakteren på mangelen av spurtere og det faktum at de er litt for avhengig av fullklaff fra ustabile Van Garderen i fjellene. Karakter 5.

Tilbakeblikket: Årets råeste spurt?
Elia Viviani hadde kanskje ikke verdens beste sesong i år, men han hadde kanskje den aller råeste spurten i år (nei, vi har ikke glemt Marcel Kittel i Giro d’Italia).

For spurten på den syvende etappen i årets Tyrkia rundt er noe av det villeste vi noen gang har sett. Å spurtslå Mark Cavendish på den måten er det få, om noen, som kan skryte av.

Briten fikk nemlig et fantastisk opptrekk av sine Omega Pharma-Quick Step-hjelpere. Gert Steegmans dro faktisk så hardt det ble luker bakover i feltet. Det så ut til å bli en «walk in the park» for det mange omtaler som tidenes beste spurter.

Men italienske Viviani ville det helt annerledes. I den slake venstresvingen inn mot oppløpet, tok Cannondale-rytteren et strålende valg. Der mange valgte å sykle på høyresiden av Steegmans som var ferdig med opptrekket, smalt han til på innsiden.

Han tettet fort luken opp til Lluís Mas på egenhånd, men det var fortsatt et stykke opp til Cavendish. Da briten startet spurten, var det et par meter ned til Viviani, men den strålende banerytteren nektet å ha gjort alt forgjeves.

Med 50 meter igjen av etappen var Viviani forbi Cavendish og klar for å juble for sin andre strake spurtseier i Tyrkia. En maktdemonstrasjon av de sjeldne!

Det er imidlertid ikke bare Viviani som skal ha skryt for sin spurt denne uskyldige mai-dagen. Også Andrea Guardini kom som en kanonkule på slutten og viste hvilket uhyre stort potensial han har. Men det er Viviani som virkelig har hovedrollen i en av årets mest interessante spurter.

Video av den fantastiske spurten:

Har du innspill eller kommentarer? Ikke nøl med å legge inn en melding.

Jonas, Anders og Even

Fire tanker og ett tilbakeblikk

Siste i Blogger