Navn: Amund Grøndahl Jansen
Født: 11. februar, 1994
Lag: Team Jumbo-Visma
Type: Allrounder
Twitter: @GroendahlJansen
procycling.no-blogger Amund Grøndahl Jansen. FOTO: Jumbo-Visma
Snørr, langeposer, utveksling og enkeltstart
ETTER Å HA GLEMT å ta med bok til årets utgave av Paris-Nice, og å ha skumlest Vuelings onboard-magasin Ling, ble bloggskriving siste utvei for å få tiden til å gå mens flyet suser avgårde retning Paris. Ved avreise var det fantastisk vær i nord-Spania. Å ankomme nord-Frankrike kan dermed raskt bli et klimasjokk. Heldigvis går det bare sørover neste uke, og forhåpentligvis lever «rittet mot solen» opp til sitt klengenavn i år. I fjor ble jeg syk, og kunne dermed reise hjem for å se de siste tre etappene fra sofaen. Solen glimret med sitt fravær mens rytterne slet seg mot Nice, og regnet høljet ned. Noen ganger er det ikke fullt så ille å være syk.
Dog var det kun en liten infeksjon som sendte meg hjem fra Paris-Nice i fjor. En liten forkjølelse satte meg også ut av spill i Canada på høsten, mens jeg de siste årene har vært spart for det meste av virus, bakterier og sykedager. I vinter har jeg derimot fått igjen for alle årene jeg har kommet meg gjennom uten å være skikkelig dårlig. Av alle uhendige motbører gjennom vinteren er faktisk armbruddet i desember det som minst har påvirket formen nå når sesongen er inne i sine første viktige måneder. En real omgangssjuke etter Dia de Reyes (6.januar, spansk jul hvor man får gaver av de tre hellige konger) var ikke det jeg ønsket meg fra hverken Kaspar, Melkior eller Baltasar. At jeg skulle bli syk akkurat i det jeg kunne sykle utendørs igjen var en festbrems. Januar ble likevel en god måned med trening, men så kom februar og en sår hals snikende. Med på lasset var flere dager med feber og en litt irriterende bihulebetennelse. Og da det likevel var form i anmarsj å spore under Volta ao Algarve, så kom det også en ganske slitsom forkjølelse som prikken over i-en.
Ganske interessant var det at fraværsmeldingene foran åpningshelga begynte å renne inn uka mellom Portugal og åpningshelga. Det var også sykdom å spore etter Algarve blant alle startende ryttere og lag jeg var i prat med. Om nærmest halve «world»-touren er smittet, må man vel kunne regne det for en pandemi å være? Som sykkelrytter er man alltid ute etter å minimere risikoen for sykdom som kan forhindre trening og konkurranse, men det er ikke alltid mulig å unngå helt å bli syk.
Selv om man vasker hendene som seg hør og bør, desinfiserer hender og telefon med alkohol og tar alle forholdsregler en kan tenke seg, så hjelper det lite om han foran deg i feltet er syk og snyter en god dose snørr bakover mens du sitter med kjeften åpen og snakker med kompisen din om hvor irriterende den gjennomsnittelige portugisiske kontinentalrytteren er. Litt ekkelt er det av og til med sykling.
Nå er det heller ikke sånn at alle ryttere i WorldTouren alltid agerer plettfritt i feltet, men i det portugisiske feltet var det skyhøyt antall rare hendelser. Da jeg var yngre (og stadig vekk en gang i blant) fikk jeg også høre det fra de som visste bedre om jeg begikk noen kardinalsynder i feltet. Det er mye god lærdom i en liten runde dønn ærlig kjeft, og den har jeg alltid tatt imot uten å komme med noe men. Fortsatt overlater jeg stort sett oppdragelsesarbeidet i feltet til enda eldre karer enn meg selv, men i blant må man ta bladet fra munnen. En morsom historie i denne sammenheng har undertegnede i en birolle, og min kollega i Lotto-Soudal, Carl Fredrik Hagen, i hovedrollen som høyst uerfaren landeveissyklist, i det som må være år 2016. Det er Tour of Norway som er scenen for dramaet som utspilte seg, nærmere bestemt etappen fra Rjukan til Geilo. Langesonen er nok de kilometerne i hvert ritt hvor man har størst mulighet til å gjøre noe feil som uerfaren og ung syklist, og Calle dro virkelig frem en manøver av de sjeldne etter å ha mottatt langeposen sin.
Det er mye god lærdom i en liten runde dønn ærlig kjeft
NORMAL ETIKETTE ER Å RASKEST mulig henge posen over en skulder med hodet gjennom hempene, og så sykle ut mot venstre så andre kommer til sine soigneurer som står langs veien på høyre hånd. Helst skal man forsinke resten av feltet minst mulig i prosessen. I denne episoden lå langesonen langs en flat vei med høy fart, noe som skaper litt ekstra bry med det hele. Uansett fikk Calle tak i posen sin, før han gikk for en ytterst utradisjonell handlepose-manøver. Altså å holde hendene på styret og la posen henge ned fra styret som om man var på vei hjem fra den lokale Jokern. Posen hang dermed farlig nær forhjulet i det som må ha vært rundt 50km/t. Som seg hør og bør smalt det raskt fra en eldre herre i feltet som tydelig sa ifra hva han mente om denne handleposemanøveren. Ulempen var dog at han var fransk, og tilhørte de 87% franske ryttere som ikke snakker engelsk. Jeg husker å få formidlet at posen helst skulle være så langt unna hjul som overhodet mulig. Samme hvor erfaren en måtte være er det nok ingen ryttere med plettfri vandel hva felt-etikette angår; Det er mye som skal læres.
Calle så forøvrig ut til å være i godt slag i Portugal. Selv var jeg også ganske så bra, spesielt siste dag. Da hang jeg nemlig med så lenge i bakkene at jeg kunne se at Calle var i bra slag. For en rytter av min vekt og fysikk er det ikke så helt verst.
Et godt opptrekk fikk vi også med oss fra Europas sydvestligste fastlandsregion. Det er alltid godt når det stemmer i opptrekket og man i tillegg vinner. Litt spesielt ble det også av at vår første sjanse i rittet brutalt ble spolert av en enrom velt med ikke alt for mange kilometer til mål. Dermed var det også bare en sjanse til å vinne, og å reise fra et ritt uten seier svir skikkelig når man har med feltets kanskje raskeste rytter på laget. For å gjøre det ekstra komplisert punkterte også Dylan med åtte kilometer igjen på etappen han vant. Heldigvis var det stor vei og rett frem helt til tre kilometer til mål. Til slutt var det nærmest mer en velsignelse enn en forbannelse at vi måtte vente på Dylan i bakenden av feltet. Mens andre lag kjørte «dragrace» i front av feltet og brant masse krutt, ventet vi bakerst på at Dylan og to hjelpere skulle komme tilbake fra bilkøen. Med friske bein rakk vi fint å komme tilbake i posisjon før vårt kritiske punkt med en rundkjøring på ti kilometer til mål. Derfra og inn gikk det bare en vei.
(artikkelen fortsetter under bildet)
FOTO: Jumbo Visma/Bram Berkien
EN LITEN HAKE PERSONLIG var at jeg helt hadde glemt å spørre om utvekslingen min. En normal landeveissykkel har som regel 53 tenner foran og 11 bak som tyngste utveksling. 53/11 holder for de fleste ritt, men avhengig av løypeprofil på de siste kilometerne kan det være gunstig med større skive foran. På raske løyper bruker jeg stort sett et 55 eller 56-oppsett foran, og i Algarve gikk det fort. 72 km/t i makshastighet i slak utfor under opptrekket gjorde at beina snurret rundt hele 118 omdreininger pr sekund. Det er litt for fort for min smak, og jeg stivnet noe bare av kadensen. I et opptrekk som kjøres sittende foretrekker jeg 105-110 rpm, med watt mellom 600 og 800 avhengig av hvor lenge man må holde det gående. Dette går selvfølgelig helt på følelse i rittsituasjon, men dataene er ganske like fra gang til gang. Det er også en fordel å ha rettere kjedegang og større omkrets der kjedet runder tannhjul, slik som storeskiva og kassetten. Noen lag/ryttere investerer også i overdimensjonerte «pulley wheels» som også reduserer friksjonen litt, ettersom kjedet kan svinge i større bue gjennom girskifteren bak. Altså blir det 56-skive neste gang.
Mer rakk jeg ikke skrive under flyturen, så herfra og inn skrives det fra sengekanten. Luksuriøst nok er det én seng per rom på hotellet, og én sovesofa. For øyeblikket holder George [Bennett, red.anm], romkameraten for anledningen, til på sovesofaen. Avtalen er at om vi havner på rom med dårlige sengefasiliteter så har jeg forrang på den gode senga før de flate etappene og han får god seng foran fjelletappene. Jeg krysser fingrene for at hotellstandarden bedres før vi begynner å klatre.
Noen som i dag virkelig klatret godt må sies å være min nye lagkamerat Wout Van Aert. At han henger med i år igjen i et så klatretungt løp som Strade Bianche er intet mindre enn utrolig sterkt. Kun basert på inntrykk og gjetning veier Wout om lag 5-10 kilo mer enn resten av rytterne i topp ti. Det jobbes litt i bakkene da. Selv har jeg aldri kjørt rittet, men ofte latt meg frustrere over stavefeil som florerer i sosiale medier i forkant av rittet. Man ser Strada Bianche, stradi bianchi, bare strada, og Strade Bianchi vel så ofte som Strade Bianche. Dette er heldigvis noe som bare forekommer én gang i året. Kongen av irriterende skrivefeil hos syklister i SoMe er utvilsomt #timetrail. For de som lurer er altså time trial riktig, altså en tidsprøve, om man skal si tempo på engelsk.
TEMPO ER FORØVRIG et punkt hvor norsk sykkelterminologi skiller seg kraftig ut fra normen. Egentlig er benevnelsen på kanten til irriterende i seg selv, og ordet sitter så fastgrodd hos både meg og andre nordmenn at vi stadig vekk og med svært vekslende hell gyver løs med en direkte oversettelse på andre språk. På engelsk og nederlandsk er tempo gjerne en intensitetssone som tilsvarer litt sånn halvhardt. Nederlenderne kaller en tempo for et tidsritt (tijdrit). I Frankrike er det «mot klokka» som gjelder. Spanjolene og italienerne kaller det en cronometro eller bare en crono, som også kommer fra ordet for tidtaker. Lingvistisk burde vi kanskje i størst grad sammenligne oss med sykkellandet i sør; Danmark. Der forstår de heller ikke så mye av ordet tempo, men deres variant har heller ikke noe å gjøre med klokke eller tidtakning. Men å kalle det en «enkeltstart» gir god mening. Det er alltid litt surmuling fra forbund og sykkeleksperter rundt nordmenn og manglende tempoegenskaper i forbindelse med OL og VM for herrene. Den enkleste løsningen jeg kan se er å bare droppe ordet tempo. At vi så mangler gode enkeltstartryttere hos herrene får vi se på senere.
Apropos dansker og sykkelkultur vil jeg nevne TV-serien «Team Easy On», som på tilsynelatende ekstremt lavbudsjett skaper god humor på bekostning av sykkelsporten. Det er noe folk med sykkelinteresse burde kunne ha glede av. Noen ganger må man dog kanskje ha vært syklist selv eller veldig ihuga fan for å ta alle stikkene til den nederlandske hjelperytteren Pim.
Jeg setter på en episode her, og sier med det takk for meg. Og til dere der hjemme; i år blir Paris-Nice stor underholdning. Stiv kuling og regn kommer til å skape fyrverkeri de første dagene. På med TV’n og frem med chipsposen!
