Fire tanker og ett tilbakeblikk

Velkommen tilbake til denne ganske selvforklarende spalten.

Spalten oppsto under Tour de France da vi ga dere «Fire tanker og én spådom» hver dag fra starten i England til og med den siste etappen og dens avslutning opp Champs-Élysées.

Nå er bloggen et fast ukentlig innslag, selv om vi nå i off-season har valgt å gi den navnet «Fire tanker og ett tilbakeblikk».

I bunn kan du klikke deg videre på tidligere utgaver.

1. Her får du egne sjanser, Skjerping
Det mest gledelige med årets sykkelsesong er at norske sykkeltalenter har strømmet ut i proffverdenen. Sondre Holst Enger, Sven Erik Bystrøm og Kristoffer Skjerping sørger for at tidenes norske proffbølge slår utover World Tour-lagene.

Det vil forhåpentligvis sørge for at fremtidige norske sykkelhøydepunkter kommer på rekke og rad.

Foreløpig siste mann ut er altså Kristoffer Skjerping. Garmin, eller Team Cannondale, blir hans neste stopp. Spennende!

Det er et lag som er i en spennende fase. Et lag som nettopp har gjennomgått en sammenslåing. De to store lagene Garmin og Cannondale har fusjonert. To veldig ulike kulturer er forent.

Hvordan dette vil slå ut er usikkert og én av risikoene med overgangen for Skjerping. Kommer han til et lag med kontroll, eller et lag som må sette seg? Kommer han til et samlet lag, eller to lag forent under samme trøye?

I tillegg til disse spørsmålene er det et par andre risikoer ved å velge nettopp dette laget:

• Lagsjef Jonathan Vaughters er en spesiell fyr. En mann som enten brenner for sine ryttere eller har et ganske kjølig forhold til dem. Er du en av talentene han bryr seg om (som han selv oppdaget), går han gjennom ild for deg. Er du ikke, bør du lete etter et nytt lag.

• Det er et lag med lite rutine. Laget flyter nesten over av talenter, men rutinen sitter for det meste i sammenlagtrytterne Tom Danielson og Ryder Hesjedal. Et miljø med så mange talenter kan være oppløftende, men det kan også bli for konkurransefullt hvor du føler at du konkurrerer like mye med lagkameratene som konkurrentene.

Men det finnes også mange positive ting med lagvalget:

• Selv om man kan være veldig uenig i dopingstrategien laget har med tanke på tilgivelse av tidligere dopere og det faktum at man ikke har krevd at de står frem offentlig med dopingbruken, er det ganske klart at laget fremstår som et av de tydeligste på nulltoleranse for doping i dag. De taler sterkt imot doping. Ingen trenger å frykte at Skjerpings gode holdninger blir satt på prøve fra lagledelsen.

• Som nevnt er det ikke så mye erfaring i laget, men det finnes et par store ressurspersoner i klassikerlaget. Ressurspersoner Kristoffer Skjerping må dra så mye nytte av som mulig. Vi tenker da først og fremst på kaptein Sebastian Langeveld og sportsdirektør Andreas Klier.

• Foruten Langeveld ser det tynt ut i klassikertroppen til Garmin. Det samme gjelder spurt. Det bør bety at Skjerping får egne sjanser. Det er få løp han vil være totalt låst i. Har han dagen ligger veien åpen for å gripe den fullt og helt.

Alt i alt er vi veldig positive til lagvalget. Det er en gjeng med outsidere. En gjeng med sultne unggutter. Et lag som liker å angripe. Her kan killerinstinktet til Skjerping trigges til det fulle, og gjør han jobben sin vil han verdsettes høyt av lagledelsen.

2. Retur for Stake Laengen?
Mannen som mest trolig bare var et fransk pass unna Tour de France-plass, var noe overraskende ikke en del av Bretagne-Séchés 2015-tropp.

Stake Laengen kan ha gått i samme felle som en del ryttere før ham. Fellen hvor du blir en nyttig hjelperytter. Fyren som gjør tilsvarende jobb som to-tre andre på laget til sammen, men som ikke står for resultatene.

En sportsdirektørs drøm. I hvert fall helt til du som nordmann kommer til et lag som har «Vi er franske» som første og strengt tatt eneste argument for hvorfor ASO skal velge å ta dem med til Tour de France.

VEGARD STAKE LAENGEN: Håper å signere ny kontrakt i løpet av kommende uke. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Det at Stake Laengen ikke «har funnet seg selv», men heller vært en nyttig allrounder kan ende profflivet om ikke danskene i Team Cult eller noen andre slår til i siste liten.

Det er litt synd, nå som vi får så mange nye proffer. Synd så lenge Vegard Stake Laengen fortsatt ikke har nådd toppen av sin kapasitet. Synd, men slik er sykkellivet. «Nice to have» er ingen forsikring for å få en billett til neste sesong.

3. Mann deg opp, Voeckler
Thomas Voeckler fortjener egentlig enorm honnør for det han gjorde i søndagens Paris-Tours. I likhet med alle hans bruddkamerater. Det er ekstremt sjeldent at morgenbruddet holder inn i slike endagsritt.

For det bøyer vi oss i støvet. Med det sagt, på få minutter klarte franskmannen å ødelegge hele det gode inntrykket.

Det begynte på oppløpssiden. Vanligvis sitter vi i sofaen og skriker på den yngste rytteren: «Ikke gå i front, ikke være dum. Spill kald!». Det er så ofte den minst rutinerte blir så stresset. Tenker at topp to-plasseringen ikke er verdt å risikere for en reell mulighet til seier.

Denne gangen var det Thomas Voeckler vi ble sittende å skrike på. For hva drev han med den siste drøye kilometeren?

GOD VINNER, DÅRLIG TAPER? Thomas Voecklers oppførsel i Paris-Tours har vi lite til overs for. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Joda, noen må ligge først, men den posisjonen er så ugunstig at du skal slåss med alt du har for å unngå den. Du skal slåss som en femåring som får beskjed om å legge seg.

Det gjorde ikke Thomas Voeckler. Han oppførte seg mer som den trøtte ungen som har sittet oppe til langt etter midnatt på nyttårsaften og som stuper i seng av egen fri vilje.

Det var ikke noen fight i Voeckler. Han holdt et rimelig høyt tempo. Håpløst høyt! Han kunne brukt 12 sekunder ekstra på den siste kilometeren uten å ha blitt tatt igjen av feltet. 12 dyrebare sekunder han skulle brukt til sin fordel.

Han skulle stoppet opp, slått ut med armene. Spilt manisk og panisk. Alt for å stresse opp unge Jelle Wallays. Stresse belgieren til å gjøre en feil. Det må du når du er den tregeste i duoen.

Verre ble det da Thomas Voeckler ikke møtte opp på premieseremonien. I skrivende stund foreligger det ingen begrunnelse på uteblivelsen.

Han kan ha hatt en god grunn (da burde PR-folkene til Europcar kommet med en forklaring fort), men slik det ser ut nå faller han flere hakk på folkets popularitetsstige.

Det er ingen hemmelighet at Voeckler er upopulær i sykkelfeltet. Alt han har igjen er populariteten blant folket. Den kan du ikke sløse bort på denne måten, Voeckler!

Hadde du bare vært halvparten så god taper som vinner, skulle vi hyllet deg, Voeckler. Nå sender vi deg heller til en vinter i skammekroken.

4. De bortgjemte høstperlene
Sykkelsporten er litt merkelig. Spesielt på høsten. For de som ikke følger sporten supertett, er det stort sett bare Lombardia rundt som er verdt å få med seg etter VM. Eller kanskje Tour of Beijing også, det er jo tross alt et World Tour-ritt.

Nei, glem Kina. Vi har mye mer enn det å by på. For det er i Italia mesteparten av magien foregår. Du får det kanskje ikke med deg, for TV-tiden er begrenset. Det samme er interessen fra sykkelpressen.

Vi tenker først og fremst på ritt som Coppa Sabatini og Giro dell’Emilia, men også belgiske Binche – Chimay – Binche. Dette er ritt som innbyr til offensiv og spennende kjøring. Noen bortgjemte perler.

ALT ET VINNERBILDE SKAL INNEHOLDE: En jublende italiener, en fly forbanna andreplass og to dopere som prøver å kjøre ned hverandre. Er det rart vi elsker Coppa Sabatini? Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

I forrige uke gikk vi hardt ut mot Tour of Beijing. Rittet i seg selv er ikke noen katastrofe, men de har fått en altfor høy status altfor tidlig.

Det er flott å skulle spre sykkelsporten og bygge den opp i andre verdensdeler. Men la oss gjøre det gradvis. Og la oss samtidig ta vare på de perlene av noen ritt vi har.

La oss løfte frem disse endagsrittene, som hvis de er plassert rett på kalenderen, kan leve sine egne liv, samtidig som de bygger opp mot Lombardia rundt. Bygger opp til den rettmessige avslutningen av sesongen.

Sykkelvåren er magisk. I disse rittene har vi mulighet til å gjenskape litt av magien på høsten. Så tar vi gjerne et ritt i Kina på toppen av det hele. På toppen, som et ritt som etter hvert vokser seg stort med en egen stolt og god tradisjon.

Tilbakeblikket: Forsmaken på drømmesesongen
Sykkelsesongen er som et livsløp. I januar og februar er vi nyfødte og nysgjerrige på alt. Når våren kommer er vi i fasen hvor alt er spennende. Når sommeren kommer er vi midt i livet og vet å nyte det beste sporten har å by på. Mot høsten merker vi at alt er litt på hell.

Når sesongen nå straks er over, har vi kommet inn i pensjonisttilværelsen. Tiden da vi ikke lenger ser så mye fremover, men heller ser tilbake på hva vi har opplevd og mimrer.

Derfor har vi nå valgt å bytte ut spaltens spådom med et tilbakeblikk. Her vil vi se tilbake på det som kanskje ikke huskes best, men som likevel har vært høydepunkter i sesongen. Vi starter jo selvsagt med sjefen selv. Alexander Kristoff:

Nå som vi er i ferd med å runde av 2014-sesongen vil nok seieren i Tour of Oman stå igjen som den minst minnerike triumfen i Alexander Kristoffs drømmesesong.

Likevel var det en viktig seier. Viktig for selvtilliten, og ikke minst viktig fordi spurtseieren viste alle hvilket våpen Alexander Kristoff satt på.

Den seige langspurten.

Kombinasjonen av å våge å gå tidlig, og det faktum at han har en nesten overmenneskelig evne til å spurte med melkesyre i beina.

Det var et våpen vi senere i sesongen skulle se under Milano-Sanremo, Flandern rundt, Tour de France og VM, for å nevne noen av de største rittene.

Den andre etappen i Oman var en typisk etappe i det rittet. Et lite brudd gikk løs før spurtlagene samlet det til slutt.

Men ingen lag klarte å organisere seg og ta ansvar i finalen. Det ble totalt anarki, og ingen var så tøffe at de en gang vurderte å starte spurten da Kristoff tråkket til.

Det er få spurtere som våger å gå til med over 300 meter igjen til mål. Det er enda færre som både våger og makter å holde unna. I år var ingen i verden bedre enn Alexander Kristoff på akkurat det.

Tour of Oman var første gangen vi så det, i den sesongen som vil skrive seg inn i historiebøkene som kanskje tidenes sesong av en norsk syklist.

Har du innspill eller kommentarer? Ikke nøl med å legge inn en melding.

Jonas, Anders og Even

Utgavene etter Tour de France:
«Fire tanker og én spådom» fra 6. oktober.
«Fire tanker og én spådom» fra 29. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 22. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 15. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 8. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 1. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 25. august.
«Fire tanker og én spådom» fra 18. august.

Fire tanker og ett tilbakeblikk

Siste i Blogger