Fire tanker og ett tilbakeblikk

Spalten oppsto under Tour de France da vi ga dere «Fire tanker og én spådom» hver dag fra starten i England til og med den siste etappen og dens avslutning opp Champs-Élysées.

Nå er bloggen et fast ukentlig innslag, selv om vi nå i off-season har valgt å gi den navnet «Fire tanker og ett tilbakeblikk».

I bunn kan du klikke deg videre på tidligere utgaver.

1. Når det ikke holder å være best
Tore Øvrebø, Karen-Marie Ellefsen, Hanne Haugland, Else-Marthe Sørlie Lybekk, Jan-Erik Aalbu, Kjetil André Aamodt og Dag Vidar Hanstad må ha startet 2015 med et spenstig mål. Et mål om å ta det dårligste valget i hele 2015, allerede i starten av januar.

Dette er juryen som mente at Emil Hegle Svendsen, Ole Einar Bjørndalen, Jørgen Graabak, Kjetil Jansrud og Ståle Sandbech var mer kvalifisert til prisen «Årets mannlige utøver» enn det Alexander Kristoff var.

Det gir ufattelig lite mening på uendelig mange måter. La oss gå gjennom noen av dem:

* Først og fremst frembringer det en vond magefølelse. Kristoff var årets store norske lyspunkt i sommeridrettene. Han hadde en bedre sykkelsesong enn noen andre nordmenn noen gang har hatt. At et vinter-OL automatisk diskvalifiserer ham og i juryens øyne «sletter» hans innsats (det er slik det oppleves i praksis), er en skam. Rent subjektivt virker det altså feil.

BURDE VÆRT NOMINERT: Alexander Kristoff reddet på egenhånd årets Tour de France, sett med norske øyne. Men det som er tidenes beste sesong av en nordmann, var tydeligvis ikke nok. Foto: Tim de Waele(©TDWSport.com)

* Ser vi litt utover vår egen navle rimer dette dårlig med hva som skjer i utlandet, og noen har allerede reagert på sosiale medier. Vi kan for eksempel nevne at Rui Costa ble årets idrettsutøver i Portugal. Han har hatt en dårligere sesong enn Alexander Kristoff, men ble altså vurdert bedre enn fotballstjernen Christiano Ronaldo. Sverige er omtrent eneste land som har gjort liknende vurderinger som Norge.

* La oss nå prøve å se litt objektivt på dette også. Heller ikke da rimer ting helt:

Ser vi tilbake til 2010-sesongen, tok Thor Hushovd «rent bord» på Idrettsgallaen etter å ha vunnet VM-gullet (en kjempeprestasjon, men han hadde totalt sett en litt dårligere sesong enn det Kristoff har hatt i år).

Den gangen slo han blant annet Petter Northug, som det året hadde vunnet to gull i OL, en sølvmedalje og en bronse, samt tatt seks verdenscupseirer (inkludert etappeseirer i tourer) og vant verdenscupen sammenlagt. Han slo også Emil Hegle Svendsen som vant to OL-gull, en sølvmedalje, fire vedenscupseirer og verdenscupen sammenlagt.

Selv om vi snakker litt andre idretter (Emil Hegle Svendsen er direkte sammenliknbar), føler vi at det som beste mulige estimat er veldig sammenliknbart med det som har skjedd i en del vinteridretter i 2014.

Jørgen Graabak: To OL-gull og tre verdenscupseirer (alle lagkonkurranser).
Emil Hegle Svendsen: To OL-gull og seks verdenscupseirer.
Ole Einar Bjørndalen: To OL-gull.
Kjetil Jansrud: Ett OL-gull og én bronse, samt seks verdenscupseirer.

Hushovd slo Northug og Hegle Svendsen, men Kristoff når ikke opp til Graabak, Svendsen, Bjørndalen eller Jansrud. Dette til tross for at det rent resultatmessig virker vanskelig å hevde at Northugs 2010-sesong var svakere enn det alle disse utøverne fikk til i 2014. Enda vanskeligere er det å hevde at Hegle Svendsen hadde en bedre sesong i 2014 enn 2010. Ser dere logikken? Ser dere en objektiv grunn til at Hushovd ble kåret til årets mannlige utøver, mens Kristoff i beste fall regnes som nummer seks i år? For oss blir det litt som å si at i 2010 var 1+1=2, i 2014 er 1+1=0.

TOK RENT BORD: Etter VM-gullet i 2010, ble Thor Hushovd den store kongen av Idrettsgallaen i 2011. Foto: Andersen, Aleksander (NTB Scanpix)

Dette blir ekstra sjokkerende når vi leser at fem av de sju i juryen også var jurymedlemmer den gangen Hushovd seiret. Ved bruk av enkel logikk betyr det én av to ting:

Enten har Karen-Marie Ellefsen, Hanne Haugland, Else-Marthe Sørlie Lybekk, Kjetil André Aamodt og Jan-Erik Aalbu forandret totalt syn på hva som er størst i idretten fra 2010 til 2014, eller så er det de to nye medlemmene, toppidrettssjef Tore Øvrebø og Dag Vidar Hanstad, som har protestert så fælt at Kristoff ble vraket.

Sjeldent forandrer fem voksne personer meningen så radikalt på kun fire år. Det er eventuelt veldig synd for sykkelsporten, da det betyr at sporten har en mye lavere anseelse i øynene på den nye toppidrettssjefen enn den hadde med forgjengeren.

Tanken om at Kristoff eller hans trener Stein Ørn (som på uforklarlig vis ikke ble nominert til årets trener) hadde blitt glemt av juryen ble avvist, da NCF meddelte at de hadde innstilt Kristoff til prisen «Årets mannlige utøver», Stein Ørn til prisen «Årets trener», og Sven Erik Bystrøm til «Årets gjennombrudd».

Alle tre veldig gode nominasjoner, to av dem en katastrofe at ikke ble tatt til etterretning. Vi kunne brukt tusen ord til på skjelle ut en tydelig inkompetent og inkonsekvent jury, men dere skjønner tegningen. Heldigvis er Øvrebø politiker nok til kun «å uttale seg på generelt grunnlag». På den måten slipper han å forklare det ulogiske.

For oss gjenstår det bare to ting. Oppfordre alle lesere til å stemme på Alexander Kristoff som «Årets navn» for å markere vår misnøye med juryen, og oppfordre alle til å velge en annen kanal enn NRK1 klokken 19.55 kommende lørdag. Denne Idrettsgallaen fortjener ikke mer oppmerksomhet.

SUPERSESONG: Alexander Kristoff tok sesongens andre klassikerseier da han knuste konkurrentene i Vattenfall. Foto: MS (©TDWSport.com)

2. Kampen om å bli proff
Det ligger an til en kjempekamp i sykkel-Norge. En kamp om å bli førstemann til prokontinentalstatus. For er det plass til to flaggskip på den størrelsen? Er det talent nok? Er det penger nok?

Det råder i hvert fall liten tvil om at både Team Joker og Team Coop–Øster Hus drømmer om å ta steget. Team Joker har gått offentlig ut med planen, mens Stein Ørn er ganske enkel å lese mellom linjene i nyttårshilsenen han la ut på facebooksiden til Team Kristoff:

«Med interessen fra media kommer økt interesse fra sponsorer, slik vi ser etter COOP avtalen til Coop-Østerhus. Vi har imidlertid ett stort potensielt problem: vi er i ferd med å levere flere WT kompetente ryttere enn det er plass til i internasjonale WT lag! Det er en utfordring som vi etterhvert må ta inn over oss.»

Med Coop på laget har Vestlandet fått en samarbeidspartner som har det europeiske fokuset som kan komme veldig godt med. Det er en sponsor som kan tjene på at laget vokser seg stort. Den store utfordringen laget står overfor er rytterstallen.

De har på ingen måte noen dårlig stall. Det er mye talent der. Men de siste årene har de ligget langt etter på overgangsmarkedet. De siste to årene har Team Joker signert ti ryttere, hvor vi mener minst sju av dem har potensial til å bli sterke proffryttere. Team Coop–Øster Hus har til sammenligning hentet fem ryttere, hvor vi føler to av dem er klare fremtidshåp.

På Østlandet følger de garantert med på hva som skjer på Vestlandet. De har blitt vant til å være størst i Norge, og jobber garantert for å ligge et hestehode foran. Det har de gjort når det kommer til rittprogram, bredde i stallen og økonomi. På det første og siste punktet blir de sannsynligvis utfordret på allerede i år. Det er bare til å poppe ditt seigeste popcorn, for denne kampen blir fort langvarig.

Og det beste av alt: Vi tror kampen vil løfte hele sykkel-Norge.

SATSER TUNGT: Både Team Coop-Øster Hus og Team Joker drømmer om å ta steget opp en divisjon. Foto: Even Emberland, www.procycling.no

3. Jeg er visst kommet på en feil klode!
Anført av Aleksandr Vinokurov ser det ut som om Astanas høye herrer mer og mer foretrekker et liv på en annen planet.
Rett og slett fordi lederskapet de utøver ikke hører noen steder hjemme i sykkelsporten.

Først ut i var Vincenzo Nibali som la fram en felles e-post Vinokurov hadde sendt til samtlige i laget hvor han forlangte kraftige forbedringer fra samtlige.

Denne uka fortalte Fredrik Kessiakoff hvordan han fikk flere personlige brev fra ledelsen hvor de beskrev ham som en dårlig lagkamerat og konstaterte at han ikke ga alt i konkurranser.

Deretter fulgte trusler om lønnstrekk for svensken om han ikke skjerpet seg.

Kessiakoff følte selv at han hadde gjort sitt beste for laget i rittene og syntes ingenting om behandlingen fra lagledelsen. Det er forståelig.

Astanas hierarki hvor du ikke har noe du skulle ha sagt om du ikke sitter nær toppen, samtidig som du blir truet med lønnstrekk om du ikke tilfredsstiller ledelsens krav (som du for øvrig ikke har peiling på hva er), er kun trøbbel. Da blir det nesten mer torpedovirksomhet enn ledelse.

Lederstilen gjør rytterne usikre og engstelige. De graver bare et større og større hull som flere vil snuble ned i. Kessiakoff var allerede i hullet etter en dårlig sesong, men som han selv sier, måten han ble behandlet på av Astana hjalp ham ikke på noen måter til å reise seg og fortsette karrieren. Astana gravde ham lenger ned.

HÅPLØST BEHANDLET: Behandlingen av svenske Fredrik Kessiakoff er nok et tegn på Astanas elendige lederstil. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Det er ubrukelige lederegenskaper som bør være et varsko til alle som måtte vurdere de søkkrike kasakhstanerne i framtiden. Legg til alle problemene laget i 2014 har hatt rundt egne ryttere som jukser, og du har et uspiselig lag.

Det er ikke urimelig å tro at det er en sammenheng mellom Astanas krevende lederstil og de positive dopingprøvene. Kanskje var det lagets krav som gjorde at det bikket over for Iglinskij-brødrene. Som Kessiakoff selv spekulerte i, kanskje er det nettopp det laget ønsker seg? Er det bedre å dope seg enn å prestere dårlig?

La oss håpe at CIRCs rapport om en drøy måned tvinger fram endringer til det bedre i Astana-leiren. Om ikke det skjer, kan Astana bare forsvinne. Råtne epler med fryktede hersketeknikker hører forhåpentligvis sykkelsportens fortid til.

4. Talentlag nummer 1
Fra å ha vært et noe sært australsk lag ved oppstart, har Orica GreenEdge de siste årene blitt et av de mest spennende lagene. Det flyter nærmest over i lagets talentbasseng.

Klatrere: Mye av det Orica har lykkes med, er å nedprioritere fjellene og heller ha fokus på spurt og endagsritt. Men nå har de bygget opp litt styrke også der. Adam Yates og Johan Esteban Chaves er juvelene, som kan utvikle seg til å bli store mestere. I støtte har de rutinerte og alltid oppofrende Pieter Weening og Ivan Santaromita.

Klassikerne: På brosteinen har de ikke all verden, med mindre Jens Keukeleire, Matthew Hayman eller Brett Lancaster tar steget opp i 2015. Når det kommer til øvrige endagsritt, er de derimot bedre besatt enn de fleste andre. Simon Gerrans er eneren, med seg har han Michael Matthews, Daryl Impey, Michael Albasini og Simon Yates. De har komplementære ferdigheter, og kanskje viktigst av alt, en ganske giftig spurt.

Nysigneringene Caleb Ewan og Magnus Cort Nielsen er fremtidige stjerner i endagsritt. De kan slå til raskere enn de fleste forventer.

DEN STORE STJERNEN: Simon Gerrans hadde en vanvittig god sesong i fjor, med god hjelp fra et uhyre sterkt lag. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Spurtene: Ut har spurterne Matthew Goss og Aidis Kruopis gått, inn har Caleb Ewan, Magnus Cort Nielsen og Adam Blythe kommet. Det er helt geniale bytter, og styrker spurtstallen betraktelig.

Caleb Ewan er nok lagets soleklare ener i massespurtene, de andre liker seg best i litt mindre grupper eller når spurten foregår i en liten motbakke. Men når vi vet at Ewan er det nye spurtvidunderet, og vi vet at han blir støttet opp av folk som Albasini, Impey, Keukeleire, Lancaster, Blythe og Cort Nielsen, samt et halvt dusin fremtidige tempokonger fra Australia, så blir det spennende å se hvor godt laget lykkes med å bygge opp et ekte spurttog. Leigh Howard er en annen spurter, kanskje slår han skikkelig gjennom i 2015.

Talentet: Caleb Ewan. Den utrolige Caleb Ewan. Han er bare 20 år, men han har vært på sykkelfansens lepper siden han som 15 åring slo proffene i lokale kriteriumsritt. En utrolig rask spurter, som i U23-klassen også har gått overraskende bra oppover. Vi liker å beskrive han som en blanding av Mark Cavendish og Peter Sagan.

Jokeren: I et lag med så mye talent velger vi å trekke frem Daryl Impey som lagets joker. 30-åringen er en av de mest undervurderte rytterne i feltet. Solid i småkupert terreng og en god spurt. Dessuten er han superlojal. Kan bli en nøkkelrytter for både Simon Gerrans og Caleb Ewan, hvis ikke Orica ønsker at han skal utforske sitt eget talent ved å kjøre mer for seg selv.

Stallen: De har en av verdens beste endagsryttere, kanskje verdens største spurttalent og en miks av rutine og talent de fleste misunner dem. Har dessuten to av de mer spennende klatrerne i feltet. Mangler én stjernerytter til for å få toppkarakter, men gjør seg utvilsomt fortjent til 5.

Tilbakeblikket: Da prinsen utmanøvrerte kongen
Den siste etappen i fjorårets Arctic Race ble det skrevet ørten spaltemeter om. Fordi det ble en legendarisk duell mellom Alexander Kristoff og Thor Hushovd i rittet sistnevnte så som et naturlig punktum på en legendarisk sykkelkarriere.

Og for et øyeblikk det ble. Det var råskap utøvet slik man sjeldent har sett på norsk asfalt tidligere. Av begge to.

Over siste bakketopp to kilometer fra målstreken satt Kristoff i tet med Gatto og Michel Kreder. Trygg seiersposisjon.

Men så kom Hushovd. Og Hushovd fløy. Han dunket til og parkerte dem alle. Etter den hektiske utforkjøringa så det ut som 36-åringen skulle sette et vakkert punktum på en fantastisk karriere.

Men Kristoff ga seg ikke. Og 50 meter før slutt var han forbi Hushovd og hadde mye større fart. Det var over. Hushovd kapitulerte. Kristoff jublet.

Det var en avslutning som ga frysninger. Ikke på grunn av resultatet, men på grunn av den fantastiske underholdningen to verdensstjerner ga oss.

Under gjenopplever du øyeblikket:

Har du innspill eller kommentarer, eller ønsker du bare å diskutere om sykkel? Ikke nøl med å legge igjen en melding i kommentarfeltet under.

Anders, Even og Jonas

Fire tanker og ett tilbakeblikk

Siste i Blogger