Fire tanker og én spådom

Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppstod under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.

Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.

1. VM-statistikk
Da er det endelig offisielt at Norge fikk seks VM-plasser til USA. Lenge har Norge måtte ta til takke med tre plasser, og en økning av den kvoten var viktig.

Ikke fordi vi har mer enn tre vinnerkandidater, men fordi vi har én stor vinnerkandidat, og i løypa i USA kan Alexander Kristoff trenge all mulig hjelp. Har vi seks ryttere sterke nok til å gjøre et aktivt bidrag til et eventuelt gull? Ja, vi har sju-åtte stykker.

Men hvorfor og hvordan klarte vi å skaffe de seks plassene? Vi har tidligere prøvd å forklare UCIs noe vanskelige regelverk, men kort fortalt klarte ikke Norge å kvalifisere seg med seks mann gjennom WorldTouren, men gjennom Europatouren.

Altså: Alexander Kristoff hadde ingen direkte effekt på at Norge fikk seks plasser. Hans WorldTour-poeng endte med å bety null og niks for denne kvoten. Dette er rytterne og poengene som ga Norge seks VM-plasser:

Edvald Boasson Hagen – 247 poeng
Vegard Stake Laengen – 152 p
Fredrik Strand Galta – 146 p
Odd Christian Eiking – 106 p
Andreas Vangstad – 96 p
August Jensen – 89 p
Daniel Hoelgaard – 79 p
Truls Engen Korsæth – 56 p
Håvard Blikra – 54 p
Oscar Landa – 45 p

Ser vi på lagene, er fordelingen av poengene på de ti beste rytterne i Europatouren slik:

Team Joker og Team Coop-Øster Hus har begge bidratt med veldig mye poeng. Begge lag har hatt flere ryttere som har hentet inn mye poeng. Team Sparebanken Sør har ikke vist samme bredde, verken blant ryttere eller rittprogram, men Andreas Vangstad er blant årets åpenbaringer og en viktig brikke for Norges flotte ranking.

Ser vi litt nærmere på statistikken bak poengene og hvordan de har blitt oppnådd, finner vi noen interessante ting.

For det første kommer så mye som to tredjedeler av de norske poengene fra endagsritt. Hovedvekten av poengene kommer fra de norske rittene, men også ritt i Frankrike og Danmark har vist seg å bli norske gullgruver, slik statistikken til høyre under viser.

Skal vi gjøre et forsøk på å tolke resultatene, må vi legge vekt på viktigheten av endagsrittene. Det finnes en del endagsritt, spesielt i Norge og Danmark, hvor motstanden er svak og poengene er mange. Skal Norge fortsette å kapre mange VM-plasser i fremtiden, er endagsritt på laveste UCI-nivå nøkkelen.

Tallene er også tydelige på viktigheten av å ha mange norske ritt. Hjemmebanefordelen er ikke unik i ballsport, også i sykkel ser vi en klar fordel av å konkurrere i eget land.

Til slutt et viktig tema. Tallene viser at Edvald Boasson Hagen er hovedbidragsyter til at Norge får så mange VM-plasser. Dette fordi han byttet lag fra Sky (WorldTour) til MTN-Qhubeka (prokontinental).

Det innebar at han ikke lenger kunne samle WorldTour-poeng, men at han på den andre siden kunne kapre Europatour-poeng. Med tanke på at MTN i fremtiden kan finne på å bli et World Tour-lag, hva hadde skjedd i år om Boasson Hagen hadde kjørt på et WorldTour-lag?

For det første hadde Norge ikke lenger kvalifisert seg til seks VM-plasser gjennom Europatouren. Stryker vi Edvalds 247 poeng og legger til Bjørn Tore Hoems 32 poeng (det er de ti beste fra hver nasjon som teller i nasjonsrankingen), hadde Norge endt på 857 poeng og falt bak Østerrike.

Da er det store spørsmålet om vi hadde klart å få seks plasser gjennom WorldTouren? For å klare det måtte vi kommet topp ti på nasjonsrankingen. For å klare det måtte Edvald tatt mer enn 43 poeng.

Vi har gått gjennom Edvalds resultater fra WorldTour-ritt. Hadde han kjørt på et World Tour-lag, hadde han kapret følgende med poeng:

4 poeng i Milano-Sanremo, 4 poeng i Critérium du Dauphiné og 10 poeng i Tour de France. Med andre ord 18 poeng, og ikke nok til å kapre den viktige tiendeplassen.

Kort oppsummert: Bredden i norsk sykkelsport er bedre enn noen gang og det sikret oss en kvote på seks ryttere til VM. På den andre siden hadde ikke det skjedd hadde det ikke vært for at Edvald Boasson Hagen signerte for MTN. Dere har sikkert hørt det før, dette om at marginene er små i idretten.

2. Laget som blir tatt i med silkehansker
Det har vært en forferdelig uke for Katjusja. Positiv dopingprøve på Giampaolo Caruso og fyll på to av rytterne som egentlig skulle starten Vuelta a España.

Kjipe saker, men laget klarer igjen å gå fri fra sanksjoner. For hverken UCI eller MPCC ønsket å påføre Katjusja en kollektiv straff, slik de etter regelverket kanskje burde gjort.

Det russiske laget redder seg på en teknikalitet. Fordi den positive prøven til Caruso var fra 2012, teller den ikke som den andre positive dopingprøven til laget i år (husk at Luca Paolini testet positivt for kokain under Tour de France).

De fleste virker til å være enige om at det er strålende at Caruso nå kan bli straffet for tidligere dumskap, men færre mener at laget skal holdes ansvarlig for tidligere synder. Rart!

UCI skulle kanskje ledet an, men når de ikke gjør det, har MPCC prøvd å innta den rollen. Dessverre har foreningen, som etter eget utsagn kjemper for sykkelsportens troverdighet, egentlig bare klart å ødelegge sin egen. De brukte ikke lang tid på å finne smutthullet som ga Katjusja tilgivelse.

Men det er ikke første gang Katjusja har dummet seg ut og blitt tilgitt. Laget har tidligere hatt mye dopingproblemer. Likevel står Tour des Fjords-general Roy Hegreberg stolt frem og viser sterke antidopingholdninger da de sier nei til CCC, og sier de ikke ønsker Astana til rittet sitt. Samtidig er Katjusja det store trekkplasteret. Skittent, men «vasket rent» av en norsk stjerne.

UCI har tidligere prøvd å ta fra Katjusja WorldTour-lisensen, på bakgrunn av både finansielle og etiske punkter. Dessverre kjøpte CAS det manipulerende pisspreiket (unnskyld ordbruken) til det russiske laget.

De ble tilgitt og tatt inn i varmen på bakgrunn av alle de nye tiltakene de satt inn mot doping. For alt de gjorde for å bedre seg. Kanskje har de gjort mye, men fakta er at det fortsatt dukker opp dritt på laget. Med jevne mellomrom.

Et godt bilde på sportens store utfordringer er det også at laget redder egen eksistens (økonomiske fremtid) på å prestere sportslig, noe som virker til å telle langt mer enn uetiske og moralsk forkastelige episoder.

Vi nordmenn har vår store stjerne og vårt kanskje største fremtidshåp i dette laget. De er på ingen måte linket direkte til alt trøbbelet, men det er umulig å hevde at det er noe annet enn en belastning.

For fakta er at uansett hvor ofte de vrir og vender seg ut av trøbbel, klarer ikke Katjusja å vri seg unna det faktum at de er blant de verste lagene i en idrett preget av mange uetiske historier.

3. Blir bare kjedeligere og kjedeligere
Amerikanske ritt var i vinden for noen år siden. De tiltrakk seg flere og flere stjerner, samtidig som de hadde en fantastisk dekning av rittet på internett, gjennom moderne Tour Tracker.

Rittene i seg selv var stort sett ekstremt kjedelig. Kjempebrede veier og små felt gjorde at mange av de felttekniske utfordringene forsvant. Det ble en duell på ren kjørestyrke og kraft.

Dessuten gjorde tidsforskjell og gjerne høyde over havet at flere av de tilreisende europeiske rytterne var underlegne de amerikanerne som hadde ladet opp i lang tid på hjemmebane.

Heldigvis ser det ut som at populariteten til de amerikanske rittene synker raskt. Selv de WorldTour-lagene med amerikansk sponsor, virker til å ta rittene mindre og mindre seriøst. Vi så det spesielt under nylig avsluttede Tour of Utah og USA Pro Challenge. Konkurransen var mildt sagt laber, og løypene en fæl kontrast fra ritt som Arctic Race.

Nei, rittene i USA mangler så mye sjarm og klasse at kun en mor kan elske dem. Vi har ingen moderlig følelse for dem, og vi håper egentlig at de sakte, men sikkert mister mer og mer prestisje. Så slipper europeiske talenter å stagnere egen utvikling med å reise frem og tilbake mellom USA og Europa, frem og tilbake fra høydeopphold og lavland.

4. Haller gjøket det til – igjen
Måneden etter de til dels mislykkede opptrekkene under Tour de France, skulle man håpe at Katjusja hadde lært av sine feil.

Slik så det imidlertid ikke ut i Vattenfall Cyclassics i går.

Mye av skylda må legges på Marco Haller. Den sterke østerrikeren er nemlig ofte håpløs til å time når han skal opp i front av feltet. Det skjedde igjen i Hamburg.

For med to kilometer igjen av endagsrittet, akkurat idet Lotto Soudal var i ferd med å brenne sine krefter, kom en motstander som en reddende engel for André Greipels mannskap.

Den reddende engelen bærer navnet Marco Haller, og burde ha fått en takk fra Greipel søndag kveld.

Det at det var en høyresving Haller manøvrerte seg frem i, så raskt at Jacopo Guarnieri og Alexander Kristoff mistet sin lagkompis. Vanligvis en stor ulempe, men denne gangen var Haller så het at det var likså greit.

Hadde Guarnieri og Kristoff sittet på hjulet til Haller med snaut to kilometer igjen, hadde nordmannen sittet i dødens posisjon.

Istedenfor å angripe bakfra med tre mann omtrent kilometeren før mål, som man skulle ønske, var Haller ferdig med sin jobb med en drøy kilometer igjen.

Kristoff satt for så vidt godt plassert fortsatt. Problemet var bare at Lotto hadde plassert Greipel på hans hjul.

Dermed var det klart at Kristoff trengte et opptrekk med særdeles høy fart for å vinne. Greipels akselerasjon er nemlig noe Kristoff ikke kan svare på, og det blir tydeligere når farten er lav. Det så vi flere ganger under touren.

Da fungerer det dårlig at Guarnieri er i front med rundt 700 meter igjen, en direkte ettervirkning av at Haller tok med seg laget frem for tidlig.

Det sier seg selv at sisteopptrekkeren ikke klarer å holde toppfart til det er 200-225 meter igjen, hvor Kristoff selv kan ta over.

Guarnieri gjorde det han kunne, men farten var ikke høy nok da Kristoff måtte frem.

Med drøyt 200 meter igjen til mål, ble Kristoff tvunget frem. I seg selv er ikke det håpløst, men problemet er at akselerasjonen må skje i front. Bak sitter Greipel og godter seg verre. Han vet han har dette i sin hule hånd.

Kristoff gjør det eneste han kan, sitter nede til han reiser seg og starter for fullt med rundt 150 meter igjen. Til tross for en mer enn ålreit spurt, er det liten tvil om at Greipel har full kontroll.

Kristoff klarer ikke å kopiere fjorårsseieren, men han skal ikke ta skylden selv. Den må i all hovedsak legges på Haller.

Han tar med laget frem for tidlig, bruker kreftene for tidlig, og gjør oppgaven til Guarnieri langt verre enn den burde vært.

Om Haller ikke snart klarer å få til timingen i opptrekket, må Katjusja vurdere å droppe ham fra opptrekkstoget, eller flytte han en plass lenger bak. Han er sterk, men inntil videre henger ikke hodet med. Det er synd, for potensialet er det.

Spådom: Norge fyller ikke kvotene
Hvem og hvor mange skal til VM? Dette kommer til å bli en høylytt debatt de kommende ukene.

Noen mener vi skal fylle alle kvoter alltid. Vi som skriver denne bloggen synes en slik holdning er like søt som den er dum. Gi ryttere mesterskapserfaring og ekstra motivasjon er ofte kronargumentet. Tull, sier vi. Mesterskapsgull vinnes på kapasitet, veldig sjeldent erfaring.

Vi er overbevist om at NCF ikke kommer til å fylle alle kvotene. Vi ville ikke gjort det selv. Til det har vi ikke god nok bredde i alle klasser. Under kan du lese hvem vi tror blir tatt ut til VM:

Menn elite, fellesstart: Vi har en kvote på seks og skal selvsagt fylle den for å gi full støtte til vårt største gullkort i mesterskapet. Alexander Kristoff får med seg Edvald Boasson Hagen, Lars Petter Nordhaug, Sven Erik Bystrøm, Vegard Breen og Vegard Stake Laengen.

Menn elite, tempo: Kvote på to ryttere. Sender vi Stake Laengen til fellesstarten, kan han like gjerne kjøre tempoen også, så han er bankers. Om Andreas Vangstad skal kjøre tempoen eller ikke, er helt på kanten. Det at han har en historikk på å levere i mesterskap gjør at NCF nok faller ned på et ja.

Menn U23, fellesstart: Kvote på fem ryttere, som i beste fall øker til seks om det går bra i Tour de l’Avenir. Daniel Hoelgaard er kaptein. Truls Engen Korsæth er selvskreven om han blir frisk (noe vi tror), det samme skal Anders Skaarseth være. Så spørs det hva mer vi tar med. Odd Christian Eiking? Tja, løypa er ikke perfekt, men vi tror han får være med. Fridtjof Røinås er god å ha i finalen, og historikken tilsier at han blir tatt ut. Skulle vi få med en sjettemann, tror vi plassen går til Oscar Landa.

Menn U23, tempo: Truls Engen Korsæth blir nok eneste nordmann.

Menn junior, fellesstart: Her har vi en kvote på seks ryttere, men vi blir sjokkert om den fylles. Tobias Foss er den eneste som har nivået inne og løypen passer han dårlig. Vi tror Foss får med seg Hans Kristian Rudland, Sedrik Engebø Ullebø og Torjus Sleen. Petter Fagerhaug kan være en joker, men vi tviler på at han blir tatt ut.

Menn junior, tempo: Tobias Foss er selvskreven, og får nok med seg Torjus Sleen.

Damer elite, fellesstart: Blir alltid diskusjoner. Kvoten er som i fjor på fem ryttere. Emilie Moberg og Miriam Bjørnsrud er selvskrevne. Det hadde Vita Heine også vært om hun hadde hatt lov til å kjøre mesterskapet. Uten henne blir Cecilie Gotaas Johnsen et naturlig tredjevalg. Vi tror NCF ender med å sende de tre, men man burde vurdere Janicke Gunvaldsen og Tone Hatteland Lima som rene hjelpere. Mest for å vise at man har tro på toppresultat fra Emilie Moberg.

Damer elite, tempo: Cecilie Gotaas Johnsen blir nok eneste norske kvinne til start.

Damer junior: Vi har to enere i Ingvild Gåskjenn og Susanne Anderesen. Ingen andre har nivået inne. Vi tipper begge to kjører både tempo og fellesstart.

Arkiv:
«Fire tanker og én spådom» fra 17. august.
«Fire tanker og én spådom» fra 3. august.

Tour de France 2015:
«Fire tanker og én spådom» fra 25. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 20. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 15. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 13. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 11. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 7. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 5. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 3. juli.

Arkiv:
«Fire tanker og én spådom» fra 29. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 22. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 15. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 8. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 1. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 26. mai.
«Fire tanker og én spådom» fra 18. mai.
«Fire tanker og én spådom» fra 11. mai.
«Fire tanker og én spådom» fra 4. mai.
«Fire tanker og én spådom» fra 27. april.
«Fire tanker og én spådom» fra 20. april.
«Fire tanker og én spådom» fra 13. april.
«Fire tanker og én spådom» fra 7. april.
«Fire tanker og én spådom» fra 30. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 23. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 16. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 9. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 2. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 23. februar.
«Fire tanker og én spådom» fra 16. februar.
«Fire tanker og én spådom» fra 9. februar.
«Fire tanker og én spådom» fra 2. februar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 26. januar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 19. januar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 12. januar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 4. januar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 22. desember.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 15. desember.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 8. desember.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 1. desember.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 24. november.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 17. november.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 10. november.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 3. november.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 27. oktober.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 20. oktober.
«Fire tanker og én spådom» fra 13. oktober.
«Fire tanker og én spådom» fra 6. oktober.
«Fire tanker og én spådom» fra 29. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 22. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 15. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 8. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 1. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 25. august.
«Fire tanker og én spådom» fra 18. august.

Har du lyst til å å lese enkelte av bloggene vi hadde under fjorårets Tour de France? De finner du her:
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 27. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 26. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 25. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 24. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 23. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 22. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 21. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 20. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 19. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 18. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 17. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 16. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 15. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 14. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 13. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 12. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 11. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 10. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 9. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 8. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 7. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 6. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 5. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 4. juli.