TOK FRI FRA JOBBEN: I august handlet det om å sykle 5,5 kilometer opp til Tryvann for Amir Ghoreshi. Om igjen, og om igjen. FOTO: Jonas Orset

«Jeg er stolt over å kjenne slike mennesker»

Jarle Fredagsvik
Tips meg @Fredagsvik

Publisert 4.10.18 14:09

Del på    

BLOGG: Én måned. 4300 kilometer. 134 400 høydemeter.

Navn: Jonas Orset
Født: 29.09, 1990
Lag: Team Dare-Gaviota
Ryttertype: Allrounder/roleur
Twitter: @JonasOrset
Hjemmeside: www.jonasorset.com

procycling.no-blogger Jonas Orset

En historie om å klare mer enn du tror

«This is not at story about cycling or any entitlements. It’s a story about giving 100 % in what we do. A story about commitment. A story about not giving up.»

– Amir Ghoreshi

TRYVANN (procycling.no): Det er disig. Dårlig sikt, lett regn og småsurt. Vi er i august, men sommervarmen er borte. Det er også de fleste av turistene. Det pleier å være folksomt ved den olympiske arenaen i Holmenkollen. I dag er det stille. Likevel finnes det noen få som trosser vær og vind. På min treningsplan stod det fire bakkedrag opp Tryvann. Da lar jeg ikke litt regn og vind stoppe meg. Det finnes noen andre gærninger i den 5,5 kilometer lange bakken med 372 høydemeter.

Mens jeg er på vei opp kommer en av disse ut av tåken. Det er en annengenerasjons innvandrer på en Trek Emonda med sorte Styrkeprøven-klær. Han er vanskelig å se, heldigvis har han på lys som blinker gjennom disen. Han smiler bredt fra øre til øre. Jeg er i sonen og gir et lite nikk før jeg forsetter min egen ferd.

«Inspire: inspire yourself, inspire others. Don’t: don’t judge, don’t blame, don’t point fingers, don’t tell others what they can’t do. Encourage. Never: never give up. Follow: follow your dreams. Always: always keep your head up, always smile.»
– Amir Ghoreshi

Jeg når toppen. Tre ganger igjen. På vei ned møter jeg igjen denne mannen som nå er på vei opp. Han smiler og vinker.

Jeg klatrer en ny tur opp, han på vei ned. Slik fortsetter det noen runder før jeg sykler hjem igjen.

Fem dager senere er jeg tilbake. Det er et mye bedre vær og turistene florer. Det regner ikke, og solen skinner. Det er sikkert nærmere 30 grader i sola og nesten i varmeste laget. Tre ganger skal jeg sykle opp til Tryvannstårnet. I dag må jeg dele bakken med en rekke syklister, joggere og rulleski-løpere. Likevel får jeg øye på en spesiell mann. I det jeg passerer avkjøringen til Soria Moria møter jeg igjen rytteren kledd i sort.

I dag igjen?

Jeg sykler opp, og møter han på på min tur ned. Han gliser og ser lykkelig ut. Ikke sykler han veldig raskt, men han holder det gående. Jeg klarer å ta han igjen på vei opp og roper i det jeg passerer:

– Halla! Du er her i dag igjen?

– Ja, jeg er her hver dag, synes jeg han sier, men tenker det måtte være en en spøk. Men ingen tvil om at han er her mye. Men hvorfor er han så glad? Hvor mange ganger skal han egentlig sykle her?

(Bloggen fortsetter under bildet)

TRENER MED ET SMIL: Totalt registrerte Amir 4,300 km – 248 timer – 134,400 høydemeter i løpet av august. Mest av samtlige i verden.

NÅR DU GIR ALT ENDRER VIRKELIGHETEN SEG.

Jeg må finne ut av dette. Det passer godt at min siste gang opp bakken kun skal gå rolig. Da kan jeg jo slå av en tur med rytteren.

«All the hatred, the bitterness, the emptiness, the loneliness, the sadnesses in the world turns to ashes by your love and kindness. THANK YOU. When you give 100 % and little bit more, the whole universe conspires in helping you to achieve your goals.»
– Amir Ghoreshi

Jeg sykler en runde om Soria Moria og passer på at jeg treffer på rytteren når han kommer ned igjen. Det funker og snart er vi to ryttere på vei til Tryvannstårnet. Jeg finner jeg ut at han heter Amir Ghoreshi og er godt i gang med en ganske unik utfordring:

«Hvorfor skulle jeg gjøre dette? Jeg får ikke en krone for det, og ingen i hele verden kunne ha brydd seg mindre om at en som meg kan sykle opp en gang eller flere. Jeg gjør dette fordi jeg er litt lei av at vi mennesker gir opp så lett. Hva har jeg med menneskeheten å gjøre? Ingenting, men det hadde jo vært kult å kunne vise folk at vi mennesker kan få til hva vi vil hvis bare gir en god dose med innsats.

Jeg liker å snakke med folk og jeg hører ofte mange av de samme historiene om og om igjen, noen vil gå ned i vekt, noen vil opp. Noen vil ha 6-pack, noen vil bare ha en edru måned. Nesten alle har lyst å endre visse ting. Det som er felles her er at vi ofte feiler. Vi klarer det vi skal en dag eller kanskje fem også plutselig så tenker vi bare: Nei jeg orker ikke, fuck it.

Vi alle er verdensmestere på å gi oss.

Jeg har lyst å finne ut hvorfor det er sånn og hva som skal til for å endre dette slik at vi kan nå det vi vil. For det er faktisk mulig.»

– fra Amir Ghoreshis dagbok

Å UTFORDRE OSS SELV. DET ER VERDIFULLT.

Amir er norsk. Han snakker flytende norsk og har vokst opp et steinkast unna Holmenkollen. I dagens flerkulturelle samfunn kan han tilsynelatende virke som enhver nordmann. Men han er ikke som alle andre. Der de fleste tjueåringer bruker sommerferien til å dra på hytteturer, late seg på ved fjorden eller drikke paraplydrinker i sydligere strøk har Amir tatt fri fra jobben i Finn.no og skal bruke hele august for å sykle i en 5,5 km lang trasé.

Han skal bruke alle feriedagene sine på å sykle opp Holmenkollsveien. Og ja, jeg skrev rett – alle dagene. Han står opp tidlig, spiser en kort frokost, tar en kaffe og setter seg på sykkelen. Ikke før solen går ned triller han hjemover for å forberede seg til en ny dag på sykkelen. Slik ser hver eneste dag ut i hele august. Bare det å motivere seg for en slik utfordring er på mange måter en bragd.

«Nå står jeg på Shell og ser opp på Holmenkollen. Litt bakenfor ser jeg toppen av Tryvannstårnet. Sola koker. Så tar jeg en titt ned på bakhjulet mitt. Dekket ser helt flatt ut, er det punktert? Nei, det er ikke det, det er vekta mi som får den til å se punktert ut. Denne sommeren har vært bra! Mye øl og fyll, mye mat. 95 kg viser vekten nå.

Litt har jeg syklet, ca 1 000 km hver måned siden april. Det høres mye ut, men det er ikke så mye egentlig. Stort sett har jeg syklet på flate veier, jeg har unngått bakker. Jeg er ikke så glad i bakker, syra kommer med en gang og hele kroppen føles blytungt.

Jeg har syklet opp til Tryvann omtrent 20 ganger siden jeg begynte å sykle på hobbybasis for 2 år siden. Mest fordi det er den verste bakken jeg vet om. I år har det blitt to turer, der den ene gangen syklet jeg bare til Holmenkollarenaen og snudde fordi jeg ikke gadd mer.

Nå står jeg på Shell i bunnen av bakken. Jeg aner ikke hva som venter meg de neste 31 dagene. Eneste jeg vet er at jeg skal møte opp her på bensinstasjonen kl 09 hver dag og sykle opp og ned helt til jeg ikke har noen krefter igjen.

– Dag 1, fra Amir Ghoreshis dagbok

VONDT OG GLAD SAMTIDIG. DET ER MULIG.

Nå er Amir inne i aller siste uke. Det er 6 dager med sykling igjen. Han ler når han forteller at musklene verker, følelsen er borte fra hendene, rumpa er sår, søvnen er dårlig, matlysten liten og hendene har åpne gnagesår. Sykkelen har begynt å knirke, bremsewire’en har røket og bilistene tar dårlig hensyn. Likevel smiler han fra øre til øre. Han er lykkelig.

«Kroppen er en utrolig komplekst maskin. Men kroppen er todelt, det er kroppen pluss hjernen. De to må funke sammen, det er hjernen som driver kroppen. Det er hjernen som driver alt egentlig, uten at den er til stede er det bare kroppen vår som er tilstede. Emptiness. Vi mennesker har en tendens til å falle i dvale uten at vi er klar over det. Det er litt sånn livet er sier vi, dagene går, nye uker kommer, månedene skrytes vekk fra kalenderen. Og vi er bare til stede, uten at vi faktisk er det. Uten at vi faktisk gjør noe. Nå sier ikke jeg alle skal finne en bakke og limboisere (opp og ned til du ser syner). Men det handler om å være til stede og gi av seg selv til alle rundt seg. Ja faktisk alle rundt seg, for det er da man får 1000 ganger tilbake.»

Jeg lar meg fascinere av mennesker som tør å utfordre sine egne grenser. Spesielt når de også gjør det for noe større enn seg selv. Amir ønsket å vise kameratene sine at dette faktisk var mulig. De trodde ikke på han, og så bestemte han seg for å bevise at vi kan klare mer enn vi tror. At ingenting er umulig.

Å FORSØKE Å INSPIRERE GIR OGSÅ EGEN INSPIRASJON.

Vi hopper til 1.september. Jeg holdt kontakten med Amir dagene etter vi møttes. Han ga inntrykk for at dette ga han ekstra inspirasjon for han. Og er det noe jeg ønsker er det nettopp å inspirere andre. Men dette inspirerte også meg. Jeg viste han gikk gjennom en utfordring, både fysisk og psykisk. Jeg forstod på Amir at dette også gjorde noe med han. Han opplevde en annen virkelighet enn tidligere. En virkelighet der det handler om å være i nuet. Å kunne bli venn med seg selv og sine tanker. Og er det noe han fikk gjort var det nettopp å tenke over sitt eget liv og hvilke verdier som er viktige.

«Jeg tenkte mye, helt til jeg sluttet å tenke. Alt handlet bare om sykkelen, og bakken. Der og da. Alt handlet om nuet. Tro meg, det tar veldig langt tid å sykle 10 ganger opp og ned den bakken.  

Jeg tror jeg ble tom for tanker, for alt som lå i min underbevissthet. Mot slutten drømte jeg om å sykle opp og ned på Tryvann. Jeg opplevde en følelsesmessig berg-og-dalbane. Jeg gråt en god del, bokstavelig talt. 

Jeg trodde jeg kjente meg selv før, men nå har jeg opplevd nye sider av meg som har gjort meg mer bevist på hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være.»

– Dag 31, fra Amir Ghoreshis dagbok

Totalt registrerte Amir 4,300 km – 248 timer – 134,400 høydemeter i løpet av august. Mest av samtlige i verden.

(Bloggen fortsetter under bildet)

TO GODE SYKKELVENNER: Jonas Orset er stolt over å kjenne mennesker med innstillingen Amir Ghoreshi utviser.

SELVFØLGELIG, ANERKJENNELSE VIL VI ALLE HA

Jeg er stolt over å kjenne mennesker som Amir.

De tør å sette spørsmål til sitt eget liv og virkelighet. Hva er viktig i ditt liv? Hvorfor lar du deg begrense når mulighetene ligger åpne foran deg? Jeg har selv trodd at mitt liv handler om å gjøre andre mennesker til lags. Å bli godt likt. Å være populær. Suksessfull. Men dette gir ingen lykke. Og uansett hvor mye jeg prøver vil jeg aldri oppleve å bli tilfreds om jeg lar andre avgjøre hva som skal gjøre meg lykkelig.

Bli bevisst på dine verdier og hvem du er, og hvem du ønsker at du skal være.

«Jeg vet hva jeg har gjort og hvordan jeg har gjort det. Nå vet jeg hva som skal til for at hvem som helst kan klare det. Og faktisk med bedre tid og flere høydemeter enn meg, men det handler ikke om resultatet. Det handler om å overvinne utfordringen. Jeg rota det til veldig mye i starten, kroppen min tålte ikke belastningen fysisk. Men jeg holdt ut psykisk. Jeg holdt ikke ut fordi jeg hadde lyst å virke tøff foran vennene mine, nei, men jeg holdt ut fordi jeg hadde lovet meg selv at jeg skal holde ut, uansett hva.

Selvfølgelig, anerkjennelse vil vi alle ha. Men dette gjør du ikke for anerkjennelse.»

– Amir Ghoreshi

Du kan lese flere blogger fra Jonas Orset på hans egen hjemmeside!

Tagget med: , , ,

Siste i Blogger

««Vi er avslørt! Hva gjør vi nå?»» fra 1. oktober
««Et bilde av en blødende Ten Dam plassert ved siden av Neymar sier mer enn tusen ord»» fra 15. juli
««Kan ikke tro at våre ryttere plutselig slår alle rytterne de har blitt slått av i hele år»» fra 14. juli
««Dylan var hyppig ute med kommentarer om at jeg ikke skulle legge ferieplaner i juli»» fra 2. juli
««TV-bildene viser nesten aldri hvor stressende og hektisk det er i feltet»» fra 28. mai
««En av de tøffeste etappene jeg kan huske å ha syklet»» fra 29. april
««Utførelsen er viktigere enn æren, prestisjen og pengene»» fra 28. april
«Ofte hørt: «Jeg satser til jeg ikke er U23 lenger»» fra 23. april
««Jeg forsøpler aldri, bare på sykkelritt»» fra 19. april
««Er man bak splitten, hjelper det ikke med gode bein. Det er ikke plass til å forsere»» fra 31. mars

Se alle innlegg i Blogger

Les også disse