Fire tanker og ett tilbakeblikk

Spalten oppsto under Tour de France da vi ga dere «Fire tanker og én spådom» hver dag fra starten i England til og med den siste etappen og dens avslutning opp Champs-Élysées.

Nå er bloggen et fast ukentlig innslag, selv om vi nå i off-season har valgt å gi den navnet «Fire tanker og ett tilbakeblikk».

I bunn kan du klikke deg videre på tidligere utgaver.

1. Padova-gate
Vi skal ikke mene og skrive for mye om UCIs avgjørelse om å gi Astana World Tour-plass også neste år. Vi kom med våre tanker i forrige ukes blogg og står for dem. Vi synes det er synd UCI ikke fulgte saken helt til døren, selv om de fort kunne tapt. Det at det likevel tas litt forbehold om hva som kommer i fremtiden, er bra.

For nå er vi godt i gang med en ny stygg dopingsak. Riktignok en gammel dopingsak, men som med alle eldre dopingsaker, så sender også denne sjokkbølger langt inn i nåtiden og fremtiden.

Det er aldri morsomt å se tegn eller bevis på systematisert doping. Når det i tillegg skal sentrere seg rundt personer som også har blitt avslørt tidligere, blir det ekstra trist. Har vi ikke kommet lenger i kampen mot doping?

– Når syklister ikke opplever framgang skyldes dette at de ikke vet hvordan de skal trene skikkelig. Folk har overdrevent stor tro på effekten av doping, sa Stein Ørn til procycling.no forrige uke.

Vi er enig. For er det noe Padova-saken foreløpig har avslørt, så er det at du kan være en pøkk ubrukelig sykkelrytter, selv om du har dopet deg (jada, vi vet at ingen er dømt på bakgrunn av disse opplysningene, men vi er ikke helt naive heller).

BAKMANN: Michele Ferrari har vært en omdiskutert person lenge. Forrige uke smalt det igjen. Foto: NICO CASAMASSIMA (Scanpix/Afp)

Tidligere er det ingen tvil om at doping hadde så stor effekt at det har vært perioder man har måttet dope seg for å oppnå enkelte resultater. Men det var i en tid hvor alt fløt fritt. Hvor man kunne dope seg nærmest fritt og uhemmet. Det var så liten kontroll at så lenge du ikke tok livet av deg selv, var det bare å pøse på med doping.

Nå er det et annet system. Antidopingmyndighetene har mer kontroll. Kontroll i den forstand at de i sykkelsporten virker til å ha klart å stoppe det mest ekstreme.

Med den erkjennelsen (som noen helt sikkert vil kalle naiv) så følger en ny erkjennelse. Hvis doping ikke lenger kan brukes like ekstremt uten å bli oppdaget, og det resulterer i lavere snitthastighet i feltet og større sjanser for rene utøvere til å hevde seg, kan vi da si noe om utbredelsen av doping?

Eller formulert annerledes: kan vi hevde at færre doper seg nå enn før? Kan vi hevde at systematisk doping tilhører fortiden?
Mest trolig ikke. Om ikke annet så må vi anta at systematisk doping finnes. Enten systematisk i lag, treningsgrupper eller rundt ressurspersoner som leger, farmasøyter eller lagledere. Vi må tørre å tro at folk fortsatt doper seg.

Om man ikke tror det, så kan man ikke ta de som jukser. Da klarer man ikke å ta dem igjen. Samtidig klarer man ikke å lage regelverk og sanksjoner som er sterke nok til å få stopp på problemet. Da risikerer vi å stå igjen med fæle avsløringer år på år, og med et forbund som ikke har sanksjonsmulighetene de kanskje hadde håpet å ha.

2. Lottos genistrek
Det gikk nok under radaren til de fleste, men Lotto Belisol har stått bak forrige ukes kontraktsigneringer.

Ikke fordi de har hentet nye ryttere, men fordi de har sikret seg tre gullkalver for de tre neste sesongene.

Jürgen Roelandts, Tim Wellens og Tony Gallopin er alle blant lagets beste ryttere. Nå har de forlenget sine kontrakter. Å sikre seg disse i så lang tid, sikrer også at laget kommer til å være blant de beste i tre år til.

Roelandts hadde en tøff sesong, men pallplassen fra fjorårets Flandern rundt viser at han er kapabel til å kjempe i toppen. Enda mer fokus på klassikerne, og ro rundt fremtiden, kommer til å gjøre belgieren godt.

Wellens har kommet som en kanonkule det siste året. Med seier sammenlagt i Eneco Tour, viste han at han er en mann å satse på for Lotto. Nå har han sikret fremtiden. Det betyr at han kan ta skritt for skritt, uten for mye press. Denne juvelen er snart i ypperste verdensklasse.

Tony Gallopin kjørte et fantastisk Tour de France, med etappeseier og dager i gul trøye. Er en allsidig franskmenn, som sakte, men sikkert er i ferd med å etablere seg i toppen. Kan det aller, aller meste. En diamant som bare trenger litt sliping før det smeller skikkelig.

Med disse tre bundet til laget de neste årene, har Lotto et strålende fundament å bygge videre på. Vi applauderer deres måte å tenke fremover på. Med disse signeringene er presset på å signere stjerner neste år allerede dempet.

VISTE STYRKE: Tim Wellen var en av årets åpenbaringer, og kan bli en viktig Lotto-brikke de neste årene. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

VISTE STYRKE: Tim Wellens var en av årets åpenbaringer og kan bli en viktig Lotto-brikke de neste årene. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

3. Et nærmest komplett lag
Et av WorldTourens mest interessante lag fortsetter å hente belgiske talenter. Vi ser nærmere på Lotto Souldal.

Klatringene: Uten tvil Lottos svake punkt. Jurgen Van den Broeck har potensiale til å levere strålende resultater, men svikter ofte. Sykler ikke neste års Tour de France, noe som kan åpne for gode resultater i litt mindre ritt. Bart De Clercq, Maxime Monfort og Jelle Vanendert klatrer også ålreit på gode dager. Glem heller ikke Thomas de Gendt, som ble nummer tre i Giro d’Italia i 2012.

Klassikerne: På brosteinen er det Jürgen Roelandts laget setter sin lit til. Belgieren har potensiale til å kjempe helt i toppen i Flandern rundt. Tony Gallopin og Jens Debusschere tilbyr god assistanse.

I Ardennene er det Jelle Vanendert som er lagets ledestjerne. Sjeldent i form, men når han først er det, går det unna. Alltid en farlig mann i bakkeklassikerne, spesielt i Cauberg. Tim Wellens ble fire i Il Lombardia, mens Tony Gallopin vant fjorårets Clasica San Sebastian. Her har Lotto mer enn nok å ta av.

Spurtene: Lottos sterkeste punkt. Har én av verdens fire beste spurtere i André Greipel. En seiersgarantist uten like, som også har et knallsterkt opptrekkstog. Når tyskeren ikke er tilstede, plukker folk som Jens Debusschere, Jürgen Roelandts og Kenny Dehaes opp hansken. Det er få lag som kan skryte av den samme spurtbredden som Lotto.

STJERNEN: Tour de France ble ingen braksuksess i år, men André Greipel er en seiersmaskin av de sjeldne. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Talentet: Her er det mange å velge mellom, men vi faller ned på 20 år gamle Tiesj Benoot. Det er vanskelig å finne noe denne belgieren ikke kan. Med gode ferdigheter både oppover og i spurten, er dette en av de mest spennende rytterne man finner i neste års proffelt. Nummer fire i årets U23-VM, 16 i Paris-Tours og tre i Ronde de l’Isard. Kan fort bli en fremtidens klassikerkonge, noe han viste med tredje- og femteplass i henholdsvis U23-Flandern og U23-Liège-Bastogne-Liège.

Jokeren: Om det er én mann som er født som en joker, er det Thomas De Gendt. Det er helt umulig å vite hvor man har belgieren. Den ene dagen er han strålende, den neste er han så dårlig at du likså greit kunne puttet en tiåring på sykkelen hans. Kommer til Lotto etter to begredelige sesonger, men alle kjenner til potensialet hans. Ble nummer tre i giroen i 2012 etter et fantastisk angrep på etappen til Stelvio. En humørrytter det er vanskelig å mislike. Er du langt bak på et managerspill, er De Gendt mannen som kan redde hele spillet. 28-åringen kan det å utføre mirakler.

Stallen: En velbalansert stall, som dog prioriterer superstjernen André Greipel. Har potensiale til å kjempe om seieren i nesten alle ritt. Et meget spennende lag, som kommer til å vise seg mye frem. Karakter: 5.

4. Klatrernes paradis
Sist ut denne uken er Movistar. Når det spanske storlaget går under lupen, er det like lett å finne svakheter som styrker.

Klatringene: Her er Movistar en av de beste i klassen. Gullgutten Nairo Quintana er klar til å ta over for den overraskende spreke gamlefaren Alejandro Valverde. I ryggen har de to stjernene flust med klatresterke hjelpere i Igor Antón, Izagirre-brøderene, Herrada-brødrene, John Gadret, med mer.

Det så mange sterke klatrere i laget at det skal godt gjøres å ta ut en tropp på åtte mann uten å snike med litt evner i motbakker. Spennende er også de to nysigneringene Winner Anacona og en av Spanias virkelig få stortalenter, tidligere Tour de l’Avenir-vinner Ruben Ferandez.

Klassikerne: På brosteinen har laget null og niks å spille på, men i de kuperte klassikerne er Alejandro Valverde gullgutten. Flere av de andre klatrerne, som Quintana og Andrey Amador, er også sterke, men laget er som regel best når de får satt opp Valverde i en avslutningsspurt.

Spurtene: Laget har fint lite å by på, med unntak av Juan Jose Lobato. Mannen som snart blir 26 år har tatt stadige skritt nærmere verdenstoppen og fikk et par fine seirer i fjor. Men fortsatt er det dopingbeskyldte (del av Padova-saken) Jose Joaquin Rojas som er best til å snike seg topp ti. Francisco Ventoso har sett sine raskeste dager passere, men er en god hjelper i finalene.

Talentet: I Nairo Quintana har Movistar en av feltets største juveler. I årene fremover kan Quintana-lykken bli dobbel for det spanske laget. Lillebror Dayer Quintana har nemlig vist særdeles lovende takter i sitt første år som proff.

Rytteren som fikk deler av amatørkarrieren ødelagt av at han skrev under en lagkontrakt som gjorde at han måtte jobbe for det colombianske politiet i halvannet år, manglet stabilitet, men viste potensialet sitt da han vant en etappe i Østerrike rundt.

Jokeren: Ion Izagirre har tatt steg for steg de siste årene og etablert seg som en bedre rytter enn storebror Gorka. I år har spesielt tempoferdighetene tatt seg opp, noe som betyr at det ikke er mye kapasitet som skal på plass før yngstebror går fra å spille annenfiolin til førstefiolin i noen store ritt.

Kurven peker oppover for baskeren, og selv om man må være skarp for å kreve lederskap i Movistar, er dette mannen som kan ta det siste steget.

Stallen: Bredden i stallen er enorm så lenge rittene er kuperte og harde. De har en av de mest stabile toppsyklistene i Alejandro Valverde, sammen med en av de mest lovende klatrerne verden noen gang har sett i Nairo Quintana. Har litt å by på i spurtene også, men dette er i hovedsak et rent klatrelag. Karakter 5.

FRA SYKESTUA TIL PALLEN? Nairo Quintana fikk en vond avslutning på sesongen 2014, men kan fort gå rett fra helvete til himmel i 2015. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Tilbakeblikket: En spinnvill etappe
Polen rundt er en skikkelig godbit. I alle fall rent underholdningsmessig.

Vanligvis er det livsfarlige avslutninger som preger rittet, gjerne med en krapp og glatt sving rett etter målgang. I år ble det slengt på litt ekstra krydder med et godt, gammeldags drittvær på den første etappen.

På sekunder gikk det fra å være 36 varmegrader og sol til haglvær og storm. Trærne veltet over veien, rytterne slet med å holde seg på sykkelen, og det hele lignet mer på urealistiske scener fra en film enn et sykkelritt.

Rytterne veltet med en hyppighet som selv hadde gjort kortbaneløpere på skøyter stolte.

I en venstresving 20 kilometer fra mål veltet alle fire rytterne i tetgruppen, men likevel klarte de nesten å holde unna.

Først 1700 meter før mål, ble polske Paterski hentet inn av feltet. Og dramaet var ikke over.

I spurten ble det et skikkelig kaos. Flere ryttere støtet og kun Giant-Shimano hadde noe som kunne likne på et opptrekk for Luka Mezgec.

Sloveneren var den store favoritten, men istedenfor å vinne kjørte han rett inn i gjerdet på høyresiden av veien. Vekk med ham.

Da slo heller mannen som passet perfekt til etappen til. Yauheni Hutarovich vinner ikke ofte, men når han først gjør det, huskes det.

Med kanskje den skitneste hviterussiske mestertrøyen noensinne, kunne han strekke to armer i været som avslutning på en av årets mest spinnville etapper.

Har du innspill eller kommentarer, eller ønsker du bare å diskutere om sykkel? Ikke nøl med å legge igjen en melding i kommentarfeltet under.

Anders, Even og Jonas

Fire tanker og ett tilbakeblikk

Siste i Blogger