Fire tanker og én spådom

Bloggen «Fire tanker og én spådom» er tilbake til røttene nå som Tour de France er tilbake.

Det var her det begynte i fjor, og i år plukker vi opp hansken og øker frekvensen igjen sammenlignet med det vi har gitt dere det året som har gått.

Det kommer ikke til å bli daglige blogger, men det kommer jevnlig nye innlegg gjennom hele touren.

Fra sofakroken satser vi på å analysere og ta opp ting som ikke dekkes alle andre steder, og vi går ikke av veien for å mene litt annerledes enn de fleste andre.

1. Kollektiv giverglede eller kollektiv idioti?
For en etappe, og for en avslutning. Så du den komme?

Om ikke alt, så setter vi en tier på at du i hvert fall så angrepet til Tony Martin komme. Tyskeren som to dager på rad har gått glipp av den gule trøya med minste mulige margin, lå ett sekund bak Chris Froome i sammendraget.

I feltet satt det nok spurtere til at han tvilsomt hadde kommet topp tre på etappen og med det tatt bonussekundene han trengte for å ikle seg gult. Det var bare én mulighet igjen. Et angrep.

Hele verden så det komme. Så hvorfor var det ingen som fulgte han? Det er nesten uforståelig.

John Degenkolb hadde igjen to mann, Nacer Bouhanni hadde litt hjelp av sitt lag. Foruten disse hadde ingen andre i gruppen kontroll på egen skjebne hvis de lot Tony Martin gå. Ingen!

Så hvorfor i all verden var det ingen som en gang forsøkte? Hvorfor? Hvor var sportsdirektørenes klare ordre? Dette kunne man lukte lang vei, likevel ble det en kollektiv feiling av største dimensjon.

Ok, la oss trekke pusten (adrenalinet etter etappen pumper fortsatt) og ikke glemme at dette er virkelighet, ikke et dataspill. Det er ikke slik at alle i den fremste gruppen kunne fulgt tyskeren på hans angrep. Men vi føler oss sikre på at det satt en god håndfull ryttere der som kunne fulgt.

Vi snakker navn som Greg Van Avermaet, Tony Gallopin, Jan Bakelants, Edvald Boasson Hagen med flere. Det er syklister med en styrke og råskap til å følge et slik rykk om de har hjulet.

Hva hadde de oppnådd ved å følge? En «gratis» seier. Tony Martin hadde ikke brydd seg ett sekund om etappeseieren, en andreplass hadde gitt nok bonussekunder til at han overtok gult. På Tour de Frances vanskeligste etappe rent taktisk fikk vi kanskje den mest åpenbare finalen vi kommer til å se de neste tre ukene.

At det tok Giant 500 meter (15 prosent av den gjenstående delen av etappen) på å komme seg i front av feltet og ta opp jakten, er jo også litt kritikkverdig.

Onsdagens etappe er av den lette sorten, i hvert fall på papiret, men det kommer til å være slitne syklister og ledere. Slitne etter å ha ligget våken hele natten og tenkt på hvordan de kunne la en kjempemulighet til å vinne en etappe glippe ut av hendene.

2. Lagspill i sin vakreste form
Det som er så herlig med brostein i Tour de France er måten vi får tydeliggjort betydningen av lagspill i sykkelsporten.

For når du ser Vincenzo Nibali og Chris Froome gi full gass over brosteinen, og spesialister som Sep Vanmarcke og Zdenek Stybar jakte etter dem, så sier det oss to ting.

Det sier at sammenlagtfavorittene er noen fantastiske syklister, ikke bare fantastiske klatrere. De er noen av de mest komplette idrettsutøverne som finnes. Det forteller oss også at det å ha et helt lag rundt seg har enorm betydning.

Når vi nå nyter av det vakre lagspillet er det noen ryttere som bør hylles litt ekstra. Beklager at vi sikkert glemmer noen:

Warren Barguil: Det franske klatretalentet fant kanskje en ny karrierevei i dag. Sjelden har vi sett en så urutinert og spinkel skikkelse hoppe raskere over brosteinen. Gang på gang kom han til fronten og briljerte på et terreng han i teorien burde behersket utrolig dårlig.

Daniel Oss: Med sår på kinnene etter gårsdagens velt var hjelperytter «numero uno» tilbake der han er som best. Dunket i front av feltet for kaptein Tejay Van Garderen og brosteinshåpet Greg van Avermaet. Var først inn på to eller tre av totalt sju brosteinspartier.

Geraint Thomas: Briten er en drøm av en rytter. Denne gangen fungerte han som Chris Froomes personlige bodyguard. Froome var overalt på etappen. Høyre, venstre, skulder mot skulder, nesten nedpå og plutselig helt i front.

Som Froomes rake motsetning så Thomas ut til å ta livet med ro. Han spratt etter Froome, trakk han frem når det trengtes og spurtet inn foran kapteinen de gangene han hadde forvillet sin gule trøye helt fremst i feltet.

Vincenzo Nibali: Var sin egen beste lagkamerat i dag. Joda, han fikk mye bra hjelp fra flere ryttere, men italieneren tok saken i egne hender gang på gang og prøvde å skape luker. Det er nesten så vi tar han i å like dette.

3. Det verste som kunne skjedd Kristoff
Uff, for en fæl dag for Alexander Kristoff. Da tenker vi ikke bare på punkteringen som tok fra han en gyllen vinnersjanse, men også på at finalen endte med verst mulig resultat sett med nordmannens øyne.

For det at Tony Martin vant etappen og tok gul trøye kan fort vise seg å være skikkelig kjedelig for vårt norske håp.

Før Tour de France skrev vi at Mark Cavendish var mannen å slå i spurtene. Den største favoritten. Til dels på grunn av god form, til dels på grunn av lagstyrken han har i ryggen.

Etappe to kan tolkes som at den rene spurtformen til briten kanskje ikke var like god som vi trodde. Men verre var det at laget hans var i ferd med å falle litt sammen, og Cavendish på mange måter ble litt syndebukk.

Først fikk de vinden mot seg på åpningstempoen, så røk gul trøye på andre forsøk da Cavendish ikke klarte å komme seg foran Fabian Cancellara på den andre etappen. At tyske Martin var ett sekund for treg opp Mur de Huy kunne ikke Cav noe for, men likevel var alt annet enn gul trøye en fæl påminnelse om den andre etappen.

Stempelet som syndebukk og på utgående kontrakt var spørsmålet hvilken standing Cavendish hadde i laget. Joda, de er profesjonelle i Etixx, men hadde de klart å gå «all in» for Cavendish i de kommende massespurtene med den historien?

Nå kommer det nye spurtetapper, og Mark Cavendish går nok inn i dem med en litt større trygghet enn han gjorde før tirsdagens brosteinsetappe.

Nå er gjelden betalt tilbake. Ved å gi fra seg en stor seierssjanse på avslutningen av brosteinsetappen. betalte han Tony Martin tilbake. Da tempokongen tok gul trøye, ble det plutselig harmoni.

Dette var oljen som smører det imponerende Etixx-maskineriet. Status foran spurtetappene som kommer?

Mark Cavendish har et fullt lag i ryggen. Riktignok litt slitne etter mye jobbing, men med en ekstra motivasjonsboost og flyt. Alexander Kristoff revansjesugen som få, men med Dmitry Kozontchuk borte og en skadet Marco Haller.

4. Froome er sylskarp
Det er fortsatt tidlig i Tour de France og dermed farlig å konkludere for mye. Men det er mye som tyder på at Chris Froome er bedre enn på lang tid.

Klatrebeina har vi bare fått et lite innblikk i, men kanskje viktigst er måten han har taklet de lettere etappene som er blitt kjørt til nå. Mange forventet at briten skulle ha mer enn nok med å henge på Alberto Contador og Vincenzo Nibali på de hektiske åpningsetappene. Det var her han tapte touren i fjor, hvorfor skulle det ikke skje i år også?

Vel, det er en annen Chris Froome vi ser i år. Han er fortsatt kledelig høflig og profesjonell av sykkelen, men der «good guy»-stempelet også kunne brukes på sykkelsetet tidligere, har vi i år sett en litt annen Sky-kaptein.

På etappen til Mur de Huy var det en bestemt Chris Froome som instinktivt reagerte da det ble litt trangt om plassen og han nesten ble kjørt over ende. Misforstå oss rett, det var på ingen måte stygt. Det var bestemt, og han tok konsekvensen av nesten skandalen og tråkket på rent adrenalin seg frem i en bedre posisjon.

Etappen over brosteinen var riktignok mer rotete, og han skal ha begrenset med skryt for sin kjøring, men det var en mann som i det minste forsøkte å ta kontroll over egne skjebne.

Du ser gjerne ryttere som himler med øynene når journalistene spør om en tidligere velt eller nedtur har gitt dem ekstra motivasjon.

– Jeg trenger ikke ekstra motivasjon, er gjerne det litt furtne svaret (ja, vi tenker først og fremst på deg Mark Cavendish).

Froome derimot har vært åpen på at fjorårets velt har gjort inntrykk og skjerpet ham. På oss virker det som at Chris Froome grodde litt baller og spisse albuer av den situasjonen. Det er en fighting spirit og intensitet i Froomes kjøring som vi aldri har sett før. Mannen har rett og slett blitt en litt mer komplett syklist. Det skjedde i grevens tid, for årets ritt krever noe enormt av rytterne.

Spådom: Denne etappen vinner Edvald Boasson Hagen
Det var så godt å se Edvald Boasson Hagen i praktslag over brosteinen. Prestasjonen hans ble bare større av mangelen på støtte fra laget.

I motsetning til de største lagene så har ikke MTN-Qhubeka mye å stille opp med på disse etappene. Afrikanske syklister har blitt gode de siste årene, men på brostein og sidevind har de fortsatt en lang vei å gå.

Så da vi så Edvald kjempe seg frem i gode posisjoner gang på gang, og avslutte etappen med en veldig kraftfull spurt, så fikk vi en fantastisk følelse i kroppen. Følelsen av at det ligger en seier foran ham i nær fremtid. Nærmere bestemt på torsdag.

Med 850 meter av 7.5  prosent stigning før det flater litt ut de siste hundre meterne mot mål, likner målgangen i Le Havre veldig på den første Tour de France-etappen Edvald vant i karrieren. Den til Lisieux.

Michael Matthews var kanskje storfavoritt, men er skadet. Peter Sagan er alltid farlig, men har jobbet hardt de første dagene. De rene spurterne bør ha små sjanser. Joda, John Degenkolb og flere til er der, men Edvald, blås i dem.

Dette er en etappe du er god nok til å vinne. Du har formen og kraften. For Edvald handler det om to ting: posisjonering og timing.

Skal det bli MTN-jubel er Edvald helt avhengig av å få perfekt hjelp av Tyler Farrar og Reinardt Janse Van Rensburg. Klarer de å posisjonere han, er forutsetningene lagt for å treffe med timingen. Det blir så spennende, en kamp hvor du skal ha is i magen og spisse albuer samtidig. Det er så vanskelig, men premien for suksess er så stor.

Tenk å se Edvald vinne en Tour de France-etappe igjen. Kjenn litt på akkurat det.

Årets Tour de France:
«Fire tanker og én spådom» fra 5. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 3. juli.

Arkiv:
«Fire tanker og én spådom» fra 29. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 22. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 15. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 8. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 1. juni.
«Fire tanker og én spådom» fra 26. mai.
«Fire tanker og én spådom» fra 18. mai.
«Fire tanker og én spådom» fra 11. mai.
«Fire tanker og én spådom» fra 4. mai.
«Fire tanker og én spådom» fra 27. april.
«Fire tanker og én spådom» fra 20. april.
«Fire tanker og én spådom» fra 13. april.
«Fire tanker og én spådom» fra 7. april.
«Fire tanker og én spådom» fra 30. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 23. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 16. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 9. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 2. mars.
«Fire tanker og én spådom» fra 23. februar.
«Fire tanker og én spådom» fra 16. februar.
«Fire tanker og én spådom» fra 9. februar.
«Fire tanker og én spådom» fra 2. februar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 26. januar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 19. januar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 12. januar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 4. januar.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 22. desember.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 15. desember.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 8. desember.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 1. desember.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 24. november.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 17. november.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 10. november.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 3. november.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 27. oktober.
«Fire tanker og ett tilbakeblikk» fra 20. oktober.
«Fire tanker og én spådom» fra 13. oktober.
«Fire tanker og én spådom» fra 6. oktober.
«Fire tanker og én spådom» fra 29. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 22. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 15. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 8. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 1. september.
«Fire tanker og én spådom» fra 25. august.
«Fire tanker og én spådom» fra 18. august.

Har du lyst til å å lese enkelte av bloggene vi hadde under årets Tour de France? De finner du her:
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 27. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 26. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 25. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 24. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 23. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 22. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 21. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 20. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 19. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 18. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 17. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 16. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 15. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 14. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 13. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 12. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 11. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 10. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 9. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 8. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 7. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 6. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 5. juli.
Her finner du «Fire tanker og én spådom» fra 4. juli.