Navn: Amund Grøndahl Jansen
Født: 11. februar, 1994
Lag: Team Jumbo-Visma
Type: Allrounder
Twitter: @GroendahlJansen
procycling.no-blogger Amund Grøndahl Jansen. FOTO: Jumbo-Visma
Reisebrev fra sørfronten
I SKRIVENDE STUND befinner jeg meg på treningsleir i Mutxamel, Alicante, hvor deler av Jumbo-Visma er samlet for å legge ned enda noe mer trening på veien mot sesongen 2019. Været er flott, selv til Spania å være. Spesielt når man til vanlig bor i det kalde nord; Katalonia. En forskjell på rundt 10-12 grader gjør treningene noe enklere å gjennomføre her nede i «Marokko» som man kan kalle alt sør for Reus. Når sant skal sies nådde kongeriket Al-Andalus et stykke inn i Sør-Frankrike i sine storhetsdager, men selv om Katalonia også var underlagt araberne er det langt tydeligere sør for Reus. Her begynner stedsnavnene med Al(-bacete,-icante,-mansa)*, vegetasjonen er sparsommelig og solen skinner med en helt annen styrke enn i Girona. *-Spanske ord og stedsnavn som begynner med «al» har en tendens til å stamme fra arabisk.
For «liefhebbers», fritt oversatt fra nederlandsk til «de som har lidenskap», legger jeg ved litt ekstra trivial pursuit-informasjon; Mutxamel mer eller mindre en landsby av leiligheter og hoteller bygd rundt et golf-resort. Geografisk midt mellom Jijona(Xixona) i nord og Alicante (Alacant) i sør. Alicante kjenner nærmest alle nordmenn fra varme strandferier, mens Jijona nok er en mer uoppdaget landsby. Perle vil jeg ikke kalle det. I spania er derimot Jijona (Xixona) veldig kjent for sin Turró de Xixona. En slags smulete rektangulær søtsak som spises i de tusen hjem spesielt i forbindelse med jul i Spania. Ingrediensene er omtrentlig malte mandler, sukker og honning. En kuriositet som norske turister kan få med seg kun kilometre fra feriedestinasjonen Alicante.
Etter å stå over forrige treningssamling i desember grunnet brudd på håndleddet, er det godt å være tilbake med laget og få litt vind og sol i et fjes som har sittet mye innendørs den siste måneden. Faktisk så mye innendørs at desember 2018 kun var 2 treningstimer kortere enn 2017.
I og med at det er første samling med laget foran 2019-sesongen er det mange nye fjes i gangene på hotellet, og på soverommet. Videre hospiteres det også i år fra det kalde nord.
FOR IKKE Å HAVNE PÅ HÆLA fra start med forberedelsene til sesongen etter 2019, ble det mye god kvalitetstrening på tacx’en innendørs mens håndleddet fikk gro. Treningsmessig minnet det om norske vintre og tiden på NTG Bærum, hvor rulla fikk kjørt seg i hvert fall to dager i uka. For å ikke gå i veggen er det bare å planlegge inn en hel masse kvalitetstrening, og jobbe seg fra intervall til intervall. Etter hva som for meg var en svært god lab-test i Sittard i November hadde jeg klare områder som jeg fikk jobbet med svært målrettet, da man nærmest kan utrydde alle variabler mens man trener innendørs.
Der noen så gråstein, så andre gull
For de som lurer på hva jeg synes en svært god labtest er, kan jeg si såpass som at jeg ifølge relativt sikre kilder ville vært i vannskorpa til å kunne kvalifisere meg til Norges juniorlandslag basert på Vo2 maks. Terskelwatten kunne vært parameteren i min favør, da den med omtrent 0.5w/kg klaring er innenfor juniorenes test-«krav». Det er jammen godt sykling ikke avgjøres i labben, og for alle som måtte falle like utenfor landslagsnivå på fysiske tester kan de trøste seg med at mange gode syklister ville vært i samme båt. I desember 2015 testet jeg også forøvrig ikke godt nok til å umiddelbart kvalifisere til oppdrag med U23-landslaget. Heldigvis klarte jeg finurlig nok å levere resultater nok til at bare Gent-Wevelgem utgikk før jeg var tilbake i uttakene. En kuriositet som også kan være artig å nevne er at samme test som ekskluderte meg fra vårens første landslagsritt, satte fortgang i forhandlingene med min nåværende arbeidsgiver 8 måneder senere. Der noen så gråstein, så andre gull. Eller hvert fall noe på skalaen mellom gull og gråstein.
Det er enormt mange parametere som er med på å bestemme om man er en god sykkelrytter eller ikke.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
KOM SEG INN PÅ U23-LAGET LIKEVEL: Trass dårlige tester var Amund Grøndahl Jansen likevel et klart førstevalg på det norske U23-landslaget året før han ble proff. Foto: Per Erik R. Mæhlum/Norges Cykleforbund
For min egen del er jeg ikke spesielt bekymret for å dele testverdier eller treningsøkter på for eksempel Strava eller en blogg slik som her, men lagets prestasjonsavdeling har satt ned retningslinjer for deling av informasjon. Alt som ikke er rolig langtur må derfor strippes for watt og pulsdata før det kan se dagens lys på Strava, og dersom vi trener på individuell tempo skal heller ikke GPS-filen være tilgjengelig. For min egen del er det ikke så høytidelig, men for eksempel for Primoz (Roglic) er det uhendig om andre lag får tilgang til hans data og kan analysere egenskapene hans for å senere utnytte kunnskapen. Har man for eksempel tilgang til værdata og GPS-fil for en intervalløkt eller test på temposykkelen kan man regne ut ganske så gode estimater for Cda (måleenhet for luftmotstand) og kapasitet målt i watt.
MED ET LAG «DOWN UNDER» og et par ryttere (som vanlig) med noe sykdom eller skader, er det en nokså kompakt gruppe ryttere tilstede på samlingene i januar. I år er det like i overkant av 10 ryttere. Normalt deles det inn i to treningsgrupper, og det utføres noe ulik trening etter hvilke ryttertyper man har med å gjøre. Inneværende dag var en større gruppe satt til å effektivisere fettforbrenningen gjennom 2 treningsøkter og et noe tilpasset kosthold gjennom dagen, men den andre gruppen var ute på mer tradisjonell trening i form av langtur på 6,5 timer. Noen ryttere har individuelle tilpasninger, og min romkamerat kjørte en løpeøkt som økt 2, mens vi andre dro ut for å kjøre intervaller mens vi inntar koffein og skylder munnen med sukkerløsning. Våkne lesere kan nå alt gjette seg frem til hvem jeg ligger på rom med.
Det er alltid spennende med nye lagkamerater, og i år er det signert en hel del profiler som vekker nysgjerrighet. Min romkamerat er helt klart i denne kategorien. Foran møtet med en belgier med enormt talent og svært imponerende palmares i ulike sykkelgrener er det vanskelig å vite hva man skal forvente. Belgiere har en tendens til å genierklæres og skrytes opp i skyene i det øyeblikk de viser prov på talent. Sykkelsporten er så stor at det ligner på fotballtilstander for belgiske ryttere.
I ung alder er det allerede fanklubber og årlige arrangementer med signering av autografkort og hyllester, samtidig som norske ungdomsryttere alltid må svare på om de har fullført Trondheim-Oslo når de sier at de er syklister til Hvermansen i vårt langstrakte land. Likevel er Wout van Aert en veldig ålreit og jordnær type, som de aller beste ofte er. Der de nest beste kan oppføre seg litt hovent og arrogant, har gjerne de beste en tendens til å være nysgjerrige og lite selvopptatte. Van Aert tilhører helt klart kategorien god og med beina plantet på jorda, og klarer nesten å få det til å se OK ut at belgiere på ferie i Alicante tar leiebilen fatt for å forsøke å få en selfie mens han spiser middag. I blant er det greit å være en litt anonym nordmann i sykkelverdenen. Jeg får alltid matro.
Hatten må av for ham
Av andre nye lagkamerater som er verdt å nevne for norske sykkelfans er Tony Martin kanskje den største profilen, og uten tvil den største norgesvennen viser det seg. Som så mange andre tyskere er Norge en yndet feriedestinasjon, og hva liker vel nordmenn bedre en utlendinger som viser interesse for landet vårt? Dylan spøker allerede med at det ikke er «Tour de france-stemning» før han har måttet svare på spørsmål fra TV2 om alt som måtte kunne ha med Norge å gjøre. Snart kommer nok Tony til å få feriespørsmål av samme art.
I LØPET AV EN UKES TID er det for min egen del klart for å sykle selv uten støtteskinne på venstre håndledd, og det venter da en rask opptrening for å være så klar som mulig for sesongstarten som virkelig nærmer seg med stormskritt. Pr dags dato ser jeg for meg at Volta a Valencia kan komme litt for tidlig til at håndleddet ikke skal være en hemmende faktor, men det blir spennende å se hvordan underarmen og leddet reagerer på å sykle uten støtte. Uken mellom samling og sesongstart vil være preget av hvile for bena og trening og fysioterapi for venstrearmen.
Og om Paddy Bevin kan slå Sagan på en halvhard avslutning i Australia, så skal det ikke være mange hindringer for hva som er fysisk mulig her i verden. Maken til skrell har jeg ikke sett på lenge i WorldTouren. Hatten må av for ham. CCC hadde som mål å ta 20 seirer i 2019, og 10 prosent er allerede i boks gjennom Bevins mesterskapsgull på tempo og etappeseier i down under. Han har nok lettet litt på presset for Van Avermaet allerede.
I morgen er det en restitusjonsdag på samling, min romkamerat reiser til Belgia igjen for å knote i gjørma, og kanskje blir det en sykkeltur for å se om jeg kan finne en turrón i nærheten. Er det tid til en siesta i tillegg er dagen fullendt, og blikket festes mot neste treningsbolk på tre dager.
Tot ziens!
