Fire tanker og ett tilbakeblikk

Spalten oppsto under Tour de France da vi ga dere «Fire tanker og én spådom» hver dag fra starten i England til og med den siste etappen og dens avslutning opp Champs-Élysées.

Nå er bloggen et fast ukentlig innslag, selv om vi nå i off-season har valgt å gi den navnet «Fire tanker og ett tilbakeblikk».

I bunn kan du klikke deg videre på tidligere utgaver.

1. Upålitelige Kreuziger
Det har stormet rundt Roman Kreuziger siden juni. Tsjekkeren ble suspendert og fikk ikke sykle Tour de France grunnet blodverdier som tydet på doping fra tiden i Astana.

I september frikjente den tsjekkiske olympiske komité deres landsmann. Én måned senere gikk WADA og UCI sammen og anket avgjørelsen til CAS.

I uka som gikk offentliggjorde Kreuziger tallene som gjorde at UCI og WADA anket avgjørelsen. Han offentliggjorde røde blodceller- og hemoglobin-verdiene. Planen var nok at han skulle bevise sin uskyld for hele verden.

Der feilet du grovt, Kreuziger. I første omgang er tallene mistenkelige. Flere hevder at variasjonene i Kreuzigers verdier tyder på bloddoping.

Akkurat der skal ikke vi konkludere og kappe den tynne greina tsjekkeren sitter på. Det skal vi nemlig gjøre for internettsiden Kreuziger og hans støttespillere har lagd for å renvaske ham.

De er nemlig ikke i nærheten.

På kreuzigercase.cz kan vi lese Kreuzigers tale til folket. Den begynner med «I have never tested positive for doping». Ellers slakter den juksemakere og bedyrer hans uskyld. Det er en latterlig tale.

Ikke én gang tar Kreuziger opp det saken faktisk handler om.

WADA og UCI anker saken fordi de tror Kreuziger har dopet seg og jukset. Det svarer aldri tsjekkeren på. Istedenfor velger han Armstrong-løsningen og «jeg har aldri testet positivt».

Det er oppsiktsvekkende og øker ikke hans troverdighet, tvert imot.

Derfor håper vi WADA og UCI vinner fram slik at Kreuziger blir straffet for det WADAs og UCIs eksperter er overbeviste om at han har gjort: Jukset og dopet seg i sporten vi elsker.

Og Kreuziger, neste gang du havner i trøbbel, velg en annen tekstforfatter enn Lance Armstrong.

2. Årets tynneste kalender
Denne uken slapp sykkelforbundet den nasjonale sesongplanen. Er du i besittelse av en printer som kan skrive ut på begge sider av arket, så holder det med ett papir i skriveren.

I den internasjonale kalenderen kan vi merke av 21. januar med rød skrift. Da åpner sesongen med Santos Tour Down Under. 2. februar starter den europeiske sesongen. Her i Norge er det 18. april som står med gullskrift. Da går sceneteppet opp på den nasjonale sykkelscenen med storrittet Sundrunden.

Greit at Norge ligger langt nord. Greit at det noen år er lange vintrer. Men vi starter altså den nasjonale sykkelsesongen etter at flere av verdens beste syklister er ferdige med det de anser som sesongens viktigste ritt.

Når det først smeller, så er det heller ikke med mye futt. De tre høydepunktene kalenderen byr på for herrene (Tour of Norway, Tour des Fjords og Arctic Race of Norway) er forbeholdt kontinentallagene. Norske klubbryttere kan kun delta på det norske landslaget, og det er det lite tradisjon for å ha med i disse rittene.

BRA FOR DE BESTE: Sykkelkalenderen er full av godbiter for kontinentllagene, men klubbryttere har en gråere hverdag i møte. Foto: ARN, P. Ballet

Så om du er en hardtsatsende norsk syklist uten kontrakt med et kontinentallag, hva skal du så gjøre? Hva skal du se frem til?

Jo, da har du tre høydepunkter. Hadeland GP, Ringerike GP og sykkel-NM. Det er det.

Hva med Norgescupen, lurer du på?

Tja, litt prestisje er det vel der, men la oss være ærlige. De siste par-tre sesongene har cupen mistet mer og mer status. Deltakelsen fra de norske storlagene er langt dårligere enn det vi ser i for eksempel Danmark.

Det hele har nesten nærmet seg en parodi. I hvert fall om vi ser hele norgescuphelgen under ett. Det vil si Norgescupen og rankingrittet. For rankingritt må arrangørene ha i forbindelse med norgescupen.

Ritt er kanskje en overdrivelse. Som regel er det en bakketempo eller bakkefellesstart. Snaut fem kilometer fra start til mål. Mer show enn ritt. Mer tull enn stas.

STORE FORSKJELLER: Team Joker-rytter Adrian Aas Stien får et langt bedre rittprogram i 2015 enn han hadde fått i TVK. Foto: Jonas Lindstrøm (procycling.no)

Slik det er nå klarer ikke sykkel-Norge å lage et skikkelig opplegg rundt de fem norgescuphelgene. Vi klarer heller ikke å arrangere flere etapperitt for klubbrytterne. Og det at vi ikke arrangerer ritt før sent i april, så sender vi bare ett budskap til klubbrytterne:

Kom dere ut av landet eller gi dere.

Det er selvsagt ikke umulig å bygge seg opp som syklist i norske klubblag. Treningskulturen er god. Odd Christian Eiking er et eksempel på at det er mulig.

Men så spinkel som den norske sykkelkalenderen er nå, så er det mer provoserende enn inspirerende. Den er ikke en idrettsnasjon verdig.

3. Håpløse brødre
Mario Costa til Lampre-Merida. Super-Mario! Nei, vent.

Mario Costa er en 29 år gammel portugiser som aldri har vunnet noe av betydning. Han har aldri vært profesjonell og kun syklet på portugisiske kontinentallag.

Men han er broren til Rui Costa…

Og det gjør hele forskjellen. Ene og alene fordi han har en svært talentfull lillebror fikk storebror proffkontrakt. Det synes vi er motbydelig.

Sykkelbrødre hvor bare den ene er god nok formerer seg som ugress i sykkelverdenen. For all del, det finnes solide brødrepar, Schleck- (på sitt beste), Herrada og Izagirre-brødrene er noen eksempler, men det finnes også gyselige eksempler på det motsatte.

Juraj Sagan er kanskje det beste ferske eksempelet. Storebroren som kun er sikret en framtid som syklist fordi Peter har makt og er god nok på sykkelen til å kreve at Juraj skal være med på lasset.

NOEN GODER SKAL MAN HA: Og er man tidligere verdensmester i et av de svakeste World Tour-lagene har du tydeligvis krav på familiemiddag på treningsleirer. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Tidligere har vi sett flere eksempler også, la oss for eksempel nevne Dennis Vanendert og Jerome Gilbert (har riktignok kun nådd opp til Prokontinentalnivå).

Nå er visst Rui Costa i samme posisjon som eldstebror Sagan. Lampre-Merida er nikkedukker for portugiseren som de for alt i verden ikke vil gjøre misfornøyd. Da skjer slike latterlige overganger.

Det finnes mange talenter som allerede i dag er bedre enn super-Mario Costa. Én av dem fikk sannsynligvis proffdrømmen anno 2015 ødelagt på grunn av ham. Det liker vi svært dårlig.

Og hvilken rytter er så Mario Costa? Vel, i beste fall en hjelperytter. Vi snakker om en mann som ikke når breakaway killer Cheng Ji til anklene.

4. Talentenes lekegrind
Sammenslåingen mellom Garmin og Cannondale, Cannondale-Garmin, har en haug spennende unggutter i stallen neste sesong. I tillegg har de en av verdens beste klassikerrytter. Dette kan bli et av de mest interessante lagene å følge neste sesong.

Klatringene: Kanskje Garmins svakeste punkt. Ryder Hesjedal kommer aldri til å komme opp på nivået han var på da han vant Giro d’Italia i 2012. Da er Andrew Talansky mer spennende. Amerikaneren vant årets Critérium du Dauphiné, men fikk det ikke til å stemme i Tour de France, hovedsakelig grunnet velt. Tar han ytterligere steg neste sesong, har han potensialet til å kjempe om en topp 5-plassering i verdens største sykkelritt. Også Dan Martin, Janier Acevedo og en del av unggutta vet hvordan man takler bakkene.

MÅ I KJELLEREN: Dan Martin blir en fryktelig viktig brikke for Garmin neste år. På sitt beste brilliant, men ofte utsatt for velt og skader. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Klassikerne: Har én av verdens aller, aller beste klassikerryttere i Dan Martin. Vant Liège-Bastogne-Liège i fjor og hadde trolig gjort det samme i år om han ikke hadde veltet i siste sving. Han gjorde opp for det på høsten da han vant Il Lombardia. Iren har et vanvittig killerinnstinkt i bakkeklassikerne. Man skal heller ikke glemme Tom-Jelte Slagter som har et kick av de sjeldne.

På brosteinen må de trolig sette sin lit til rutinerte Sebastian Langeveld. Nederlenderen er bunnsolid og har vært topp 10 i Flandern rundt og Paris-Roubaix begge de to siste årene. Mangler vinnerformelen, men er en mann som absolutt er å regne med på brosteinene.

Glem heller ikke Ramunas Navardauskas som kan det meste og imponerte i WorldTour-rittene i Canada i høst. Litaueren kan også bli en farlig mann i Milano-Sanremo.

Spurtene: Her er det tynt i rekkene. Nathan Haas og Kristoffer Skjerping er kanskje alibiene de har, men flate etapper analyserer ikke med et smil om Jonathan Vaughters’ munn.

Talentet: Cannondale-Garmin er et av de lagene med størst utvalg av talenter. Joseph Lloyd Dombrowski var regnet som kanskje det største klatretalentet i verden da han gikk til Team Sky før 2013-sesongen. Men amerikaneren har ikke fått det helt til. Nå ser 23-åringen frem mot en ny start.

Han kjempet mot Fabio Aru hele sin U23-karriere. Nå håper han snart å ta steget opp i verdenseliten slik hans tidligere konkurrent gjorde til gangs i gjorde i år.

Jokeren: Davide Formolo er en av verdens mest spennende ryttere. Ivan Basso har uttalt at om han eide et sykkellag, ville 22-åringen vært den første han hadde ønsket seg. Og det er ikke vanskelig å skjønne. Italieneren, som ble nummer seks i fjorårets Tour de l’Avenir, har tatt steget til proffverden eksemplarisk. Syvendeplass i Sveits rundt og 16. plass i Polen rundt som førsteårsproff varsler om en fremtidig storrytter.

Fortsetter han fremgangen neste sesong, kommer du definitivt til å høre mer om supertalentet fra Italia.

FØLGER HAN I FABIO ARUS FOTSPOR: Davide Formolos debutsesong var så lovende at det er lov å ha høye forhåpninger til italieneren neste år. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Stallen: En av stallene med absolutt mest talent, men de er også avhengig av at noen av dem presterer. For foruten Dan Martin, er det få ryttere som har lov til å kalle seg verdensklasse i dette laget. Litt for avhengig av at Martin leverer resultater i storrittene, men mange spennende talenter og offensive ryttere veier godt opp. Karakter: 4+

Tilbakeblikket: Dagen alt raknet
Få ting er bedre enn durabelige sammenlagtdueller. Sportens største stjerner som kniver side om side. Når den med best fysikk og psyke nedkjemper han andre på toppen av fjellet.

Men det finnes noe som er enda bedre. Noe som slår alt. Det er de gangene outsiderne, de som egentlig er parkert, slår til. Når de tar en sjanse. Vinn eller forsvinn.

Få sykkelritt var bedre i 2014 enn den siste etappen i Critérium du Dauphiné. Det som i utgangspunktet skulle være en duell mellom Contador og Froome, ble alt annet.

ISOLERT MOT RØKLA: Den situasjonen klarte ikke engang Alberto Contador å komme seg vinnende ut av. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Denne dagen gikk Team Sky bananas. De forlot sin velkjente taktikk med å forsøke å male konkurrentene i senk. De gikk for den mer eksplosive angrepstaktikken. Alle mann i angrep! Isolere Alberto Contador og hente de åtte sekundene Froome manglet på sammenlagtseieren.

Angrepet lyktes. Isoleringen fungerte. Men det som ikke fungerte var Chris Froome. En velt tidligere i rittet kostet tydeligvis mer enn det britiske laget hadde regnet med. Stjernen sprakk.

Men Contador hadde ikke seieren i lommen. For outsiderne hadde angrepet. Andrew Talansky, Romain Bardet, Tejay Van Garderen og Jurgen Van Den Broeck med flere hadde gått tidlig på etappen. Nå var det stjernen mot røkla. Vi hadde mistet duellen, men fått en gladiatorkamp.

Da Talansky krysset mållinjen, begynte klokken å tikke. Den tikket fort for Contador. 5, 4, 3, 2, 1…

Den spanske fjellgeiten kom for sent. 27 sekunder for seint. Talansky vant sammenlagt, Team Sky og Mikel Nieve vant etappen.

En herlig dag for alle som elsker sykkel, men også dagen som markerte starten på nedturen for Alberto Contador, og aller mest for Chris Froome.

Har du innspill eller kommentarer, eller ønsker du bare å diskutere om sykkel? Ikke nøl med å legge igjen en melding i kommentarfeltet under.

Anders, Even og Jonas

Fire tanker og ett tilbakeblikk

Siste i Blogger