Det norske laget før herrenes fellesstart. FOTO: Justin Setterfield/Getty Images

«Vi er avslørt! Hva gjør vi nå?»

Jonas Lindstrøm
Tips meg

Publisert 1.10.18 08:32

Del på    

BLOGG: Nå er det på tide for norsk sykkelsport å tråkke seg ut av stillstanden.

Det har ligget i kortene ganske lenge, og forrige uke så vi det tydelig. VM i Innsbruck ble et møte med virkeligheten for norsk sykkelsport.

Samleside for blogger hos procycling.no!

Etter å ha hatt et småkupert VM i Bergen, et paddeflatt VM i Qatar og et småkupert VM i USA, var det på tide med et VM for feltets bedre klatrere. Til tross for at Norge statistisk sett har gjort det svært bra i yngre årsklasser de siste årene, ble vi rett og slett parkert av konkurrentene.

Som sagt er statistikken pen. I Nations Cup, populært kalt verdenscupen for juniorer og U23, har Norge levert strålende. U23-landslaget har de siste tre årene vært ranket som nummer 7, 4 og 2 i verden. For juniorer er det enda bedre. Der har vi blitt ranket som nummer 2, 1 og 11. Vi har dessuten gjort det bra i VM med gullet til Halvorsen i Qatar og sølvet til Kristoff i Bergen som høydepunktene.

Hvorfor i all verden blir vi frakjørt i årets VM?

«Statistikk lyver» er det populært å si. Det er helt feil. Statistikk lyver ikke. Statistikk er nådeløs, sann og presis. Den besvarer spørsmålet du stiller hundre prosent riktig. Det er derimot ganske ofte at vi mennesker lyver om hvilke spørsmål statistikken besvarer.

For å ta Nations Cup som et eksempel. Når vi kan slå oss på brystet og si at det norske juniorlandslaget ble nummer to i Nations Cup, er det ensbetydende med at vi er verdens nest beste juniornasjon? Nei, på ingen måte. Det sier oss at Norge var den nasjonen i verden som scoret nest flest poeng innen kokurranseformatet som er Nations Cup.

Svakhet som nasjon

Det er et format som passer oss veldig bra. Det er mulig å score mye poeng på relativt lettkuperte etapper og ritt, samtidig som noen gode enkeltprestasjoner på tempo og mer kuperte etapper og ritt kan redde en svakere laginnsats. Antall konkurranser er også for få til at vi kan si at dette gir et entydig og klart svar på styrkeforholdet nasjoner imellom.

Har du lest denne? Jonas Lindstrøm hyller Thomas De Gendt!

I årets junior-VM stilte Norge med de rytterne som har kjørt inn flest Nations Cup-poeng for oss. Én etter én falt de av feltet. Til slutt satt vi igjen med en helt grei 15.-plass på Ludvig Fischer Aasheim og tre av seks startende som fullførte rittet. Var vi nest best i verden også denne dagen? Ganske åpenbart ikke.

Det samme skjedde i U23-klassen. Tobias Foss reddet noe av æren med 22.-lass, men våre største svakheter som sykkelnasjon ble eksponert for alle som fulgte rittet.

Poenget mitt er ikke å svartmale norsk sykkelsport og diskreditere de bragder som er gjort. Vi skal være stolte av resultatene vi har oppnådd, men jeg mener vi også skal våge å trekke konklusjonen om at vi har vært bedre til å utnytte våre styrker til å sanke poeng og bli rangert høyt, enn vi har vært til å utfordre oss selv på våre svakheter.

Sykler i medvind

I toppidretten handler det riktignok om å utnytte sine styrker og skjule sine svakheter, for å gå helt til topps. Men for utøvere i tenårene er det kanskje vel så viktig å utfordre seg på det ukjente og ubehagelige? Det er også fint om de som har andre kvaliteter enn det «den typiske norske toppsyklisten» har, får sine muligheter til å vise seg frem. Gjerne i mer enn ett ritt i løpet av året.

I flere år har norsk sykkel vært i medvind med en eksponering vi aldri tidligere har opplevd. Samtidig har vi stått stille i utviklingen på både tempo og klatring. Vi har ikke evnet å ta steg fremover og utvikle disse ryttertypene. Vi er milevis unna verdenstoppen. Takket være oppsiktsvekkende mange lettkuperte VM-løyper på rad har ikke våre svakheter blitt blottet i det kraftigste mediasøkelys, men nå ble vi avslørt. Da er det på tide å analysere seg selv. Hvor har vi feilet? Hva må vi gjøre for å endre kurs?

Dette er tiden for å utfordre alle «sannheter» som har oppstått i miljøet. Landslagsprogrammet for juniorer og U23-ryttere har i stor grad blitt kopiert fra år til år. Det samme med Norgescup-rittene. Vi gjør det samme år på år og utvikler oss ikke nevneverdig. Nå trengs det nye tanker og mer nysgjerrighet. Enten det, eller så kan vi krysse fingrene for at de neste mesterskapene blir skreddersydd den «ryttermalen» vi støper våre syklister i.

Jonas Lindstrøm har tidligere vært journalist for procycling.no, og har blant annet stått bak bloggen «Fire tanker og én spådom» sammen med broren Anders og Even Emberland.

Tagget med: ,

Siste i Blogger

«Klatreprins, folkehelt og en avrevet tå på sprit» fra 14. august
«Podkast🎙️: «Et av de bedre rittene Kristoff har gjort i Belgia»» fra 4. mars
«Podkast🎙️: «Må være veldig på mentalt»» fra 27. februar
«Podkast🎙️: «Et infernalsk tempo på begge etappene der han markerer seg»» fra 19. februar
«Podkast🎙️: Julekalender fra Musette – Luke 24» fra 22. desember
««Du får det du betaler for i Normandie»» fra 1. mai
««Selv har jeg aldri kjørt rittet, men ofte latt meg frustrere over stavefeil»» fra 10. mars
««Var kanskje ikke Olav Hjemsæter jeg hadde størst forventninger til»» fra 5. mars
««Maken til skrell har jeg ikke sett på lenge i WorldTouren»» fra 18. januar
««Jeg er stolt over å kjenne slike mennesker»» fra 4. oktober

Se alle innlegg i Blogger

Les også disse

agen toto play situs toto deposit 5000 toto togel toto togel toto togel 10 situs togel terpercaya toto togel situs togel bandar colok bo togel deposit 5000 agen toto play situs togel agen toto play situs toto sungaitoto