«Arctics herlige forvandling»

Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppstod under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.

Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.

1.Fra snork til et ork
Det er fantastisk å se reisen Arctic Race har hatt når det gjelder løypeprofiler.

Den første utgaven av rittet var rent sportslig et eneste langt snork. Meningsløse bruddforsøk og forutsigbare massespurter med et middels godt felt.

Nå har løypene blitt harde nok til at festrittet også har blitt et skikkelig ork for syklistene.

Den første etappen i år var fin. Den inviterte til litt angrep, og selv om det var vanskelig å unngå massespurt da alle rytterne hadde pigge bein, var det noe annet enn en standard massespurt.

Etappe to var en ren spurtetappe. Det er likevel greit å ha én av disse i løpet av et ritt, spesielt når de største norske navnene trives best i dette terrenget.

Den tredje etappen var litt på kanten, i vår bok. Når du har en såpass flat etappe som avsluttes med en tøff bakkefinish, begrenses det taktiske spillet veldig. Det blir mann mot mann, den sterkeste vinner. For så vidt greit, men i et ritt hvor det er proffer mot amatører, med en begrenset bredde blant de beste, blir det fort litt forutsigbart.

TOK KONGEETAPPEN: Belgiske Ben Hermans var favoritt og innfridde på den tredje etappen. Foto: Jonathan Nackstrand (Afp/Scanpix)

Da var det ekstremt forfriskende med den siste etappen. Vi ble overrasket over at BMC-laget smeltet så voldsomt sammen, men de lokale avslutningsrundene var den vakreste invitasjonen til offensiv sykling rytterne kunne fått.

Arrangøren har blitt veldig gode på disse sluttetappene. To år på rad har vi fått mye drama på siste dag. Ledertrøyer som har blitt truet og kamp om etappeseieren helt inn til målstreken.

Det er en perfekt sportslig avslutning på et ritt som så langt har solt seg mest i den velfortjente «utenomsportslige» rosen.

Årets Arctic Race var et bra sykkelritt, bra arrangert og enda et skritt i riktig retning. At det ligger større oppgaver i fremtiden, er det liten tvil om. Da blir det sikkert behov for å se på løypeprofilene igjen, men klarer de å beholde en etappe eller to med slike intensive lokale runder, har de allerede kommet langt.

Men kjære Arctic Race, kan vi ikke få litt mer enn fire da? En hel uke hadde vært en mye mer passende dose!

2. Seieren som oser kvalitet
Fjorårets sammenlagtseier i Eneco Tour var et gjennombrudd for Tim Wellens. Da spilte han et perfekt taktisk spill som så ham gå fra 16.- til førsteplass på «Liège-Bastogne-Liège-etappen».

I år spilte han det perfekt igjen, men denne gang som en av de største sammenlagtfavorittene med nummer 1 på ryggen. Taktisk kløkt kombinert med råskap så ham distansere samtlige med drøyt 22 kilometer igjen. De snuste aldri på 24-åringens bakhjul igjen.

BEST NÅR DET GJØR VONDT: Tim Wellens fantastiske soloshow er vakkert å se på. Foto: Tim De Waele (©TDWSports.com)

Klassisk for Eneco Tour var det også, rittet som har noe for alle typer ryttere som ikke er de skarpeste, rene klatrerne. Løypene gjør det til et svært uforutsigbart ritt, og å vinne det to ganger på rad, sier alt om Wellens’ kvaliteter.

Evnen til å posisjonere seg, det perfekte spillet sammen med lagkameratene (hatten av for hjelperytter André Greipel), og klatrebeinene, kombinert med kapasitet til å kjøre tempo bra nok til at han ikke taper noe særlig til sammenlagtkonkurrentene, gjør at 24-åringen ikke lenger er prinsen av Eneco Tour. På lørdag var det kongen som satte resten på plass.

En slags rekord i formstigning må han også ha satt, etter å ha vært elendig i Tour de France. Eneco Tour viser en fantastisk evne til å omstille seg.

Herlig offensiv er han også, og vi kan bare håpe at han treffer med formen til Ardennene neste år. Nå har han vunnet «Liège-Bastogne-Liège-etappen» to år på rad og avgjort etapperittet der. Han er en trussel for hvem som helst også på den største klassikerscenen om det klaffer.

Det håper vi at Wellens får. Det er lite vi liker bedre enn offensive og unge ryttere som får betalt for deres dødelige angrep.

BEST IGJEN: Da er det lov å tørke både svette og tårer for Tim Wellens. Foto: Tim De Waele (©TDWSports.com)

3. Hvorfor skal han IKKE til VM?
Helgens gladnyhet var utvilsomt at Vegard Stake Laengen igjen blir proff, denne gang hos IAM Cycling, ett av lagene vi spådde at ville bli en god kombinasjon i forrige blogg. 26-åringen er tvers gjennom råsterk, og det er ingen tvil om at både resultatene og ferdighetene gjør at han hører hjemme på sportens øverste nivå.

Fellesstarten i VM mener vi at det ikke er noen tvil om at Asker-syklisten skal starte. Det slo vi fast for flere uker siden. Det registrerer vi at andre sår tvil om. For all del, det er bra at det er kamp om plassene også nå som Norge har seks plasser i herrenes ritt. Det bare understreker at bredden i Norge bare blir bedre og bedre.

Det var i et intervju med TV 2 at Kristoffer Skjerping argumenterte for at ryttere som ham selv, med erfaring fra årets WorldTour, står bedre rustet til VM enn kontinentalryttere.

Selvsagt er det en fordel å ha kjørt en sesong på øverste nivå, men det fratar ikke Stake Laengen hans enorme kjørestyrke. En kjørestyrke som bokstavelig talt kan vise seg gull verdt i Richmond. Den ser vi ingen grunn til å benke, for det er kjørestyrken som er hjelpernes viktigste våpen i den krevende løypen i USA.

MER AV DETTE: Vegard Stake Laengen er mest trolig Norges nest beste temporytter. Vi ser han gjerne på temposykkelen under VM. Foto: Kristoffer Øverli Andersen (www.procycling.no)

Dessuten var Stake Laengen proff i fjor. Han har kjørt på dette nivået før og lykkes bra. At hans fysiske kapasitet har falt i året hos Joker tror vi ingenting på.

Så er det en bonus for NCF at Stake Laengen også slår to fluer i en smekk. Som vi har skrevet tidligere, så bør han kjøre tempoen om Norge vil bruke begge plassene. Da teller det som fort blir en rekordstor norsk VM-tropp én mann mindre med Stake Laengen på fellesstartlaget. Et lag han uansett forsvarer plassen på med glans basert på resultater og kjørestyrke.

Vårt VM-lag: Alexander Kristoff, Edvald Boasson Hagen, Lars Petter Nordhaug, Sven Erik Bystrøm, Vegard Breen og Vegard Stake Laengen. Så er det bare positivt at vi har en superreserve i Kristoffer Skjerping.

4. Norge mot Norge – verden mot verden?
Ladies Tour of Norway er et fantastisk arrangement. I likhet med Hitec Products-laget har de begynt å gå opp en veldig tøff sti.

De har klart å skape blest om kvinnesykling og nærmest bygget interessen fra null. De gjør en stor og viktig jobb.

Det er også imponerende å se hvilken posisjon rittet har skapt på så få år. Det er store navn på start, og konkurransen er tøff.

Det er vanskelig å få fullrost arrangementet nok, så la oss heller skrape på det lille vi misliker.

For i årets utgave hadde rittet en egen trøye for beste norske kvinnelige rytter. Uff, uff, det gjør bare vondt.

Det er riktignok et 2.2-ritt, altså laveste ranking på UCIs kalender, så deler av redaksjonen mener at man til en viss grad kan forsvare en slik konkurranse, for å sette ekstra fokus på de norske jentene.

NEI, NEI, NEI: Denne flaggtrøyen svir ikke bare i øynene, men også i sykkelsjelen vår. Foto: Anton Vos (Ladies Tour of Norway)

Likevel er vi enige om at det er en uting vi vil ha bort så fort som mulig. Tanken er sikkert god, og kanskje får man nok mediadekning til at det objektivt sett er en god idé, men er ikke dette litt nedverdigende?

Hei, Emilie Moberg. Du ble nummer 11 på gaterittet, men skal likevel opp på podiet sammen med de beste for å motta den norske trøya. Kriterium? Du må ikke være best, bare bedre enn resten av de norske kvinnene.

I år har vi hatt et par veldig gode resultater fra norske kvinnesyklister. Det bør være unødvendig å booste norske kvinnesyklister med en egen konkurranse i konkurransen.

«Så, så, du ble ikke best, men du slo alle de andre med samme nasjonalitet». Det blir en mentalitet for nærme barneidrett for oss.

Norske kvinnesyklister tar stadig små steg mot verdenstoppen og er nå gode nok til å slippe «særbehandling». De er gode nok til å kjempe mot de beste. Så dropp denne trøya i fremtiden, Ladies Tour of Norway.

Arrangementet og norsk kvinnesykling er for gode for noe sånt. Ellers tusen takk for innsatsen dere gjør, den fortjener stor applaus.

Spådom: Nå skal han endelig herje
Vi skal være ærlig å innrømme at vi er svake for Joseph Lloyd Dombrowski.

For når andre ser navn som Chris Froome, Nairo Quintana og Alejandro Valverde på startlisten til Vuelta a España, hopper vi galant videre til amerikaneren.

Vi var sikre på at den fantastiske unggutten kom til å dominere etter at han gikk til Team Sky før 2013.

Men problemer med venstreleggen la en effektiv stopper for et gjennombrudd à la Fabio Aru, som Dombrowski slo flere ganger som U23-rytter.

Nå har vi imidlertid klokkertro på at 24-åringen kommer til å skinne på øverste nivå.

Han viste nydelige takter i Tour of Utah, der han knuste all motstand. Formen før vueltaen virker strålende, og med en skadefri sesong bak seg, håper vi å se rytteren som herjet verre med sterke proffer i Tour of California som 21-åring.

PÅ TIDE MED ET GJENNOMBRUDD: Nå har vi ventet lenge nok, spre dine vinger, Joe Dombrowski. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Om Dombrowski herjer slik vi spår, kommer amerikaneren til å bli allemannseie i løpet av de tre ukene i Spania.

Ikke fordi han kommer til å kjempe mot stjernene i sammendraget, men fordi han på gode dager kommer til å sørge for et Cannondale-Garmin-fyrverkeri uendelig mye bedre enn løskruttet vi så under Tour de France.

Ikke bli sjokkert om amerikaneren klatrer med de beste, infiltrerer brudd og vinner en etappe. Han er mer enn god nok. Nå handler det bare om å få det ut. Det tror vi han gjør i vueltaen.

Det er på tide, og vel så det, for den vanvittig talentfulle rytteren.

Under kan du lese tidligere utgaver av bloggen!
Arkiv:
«Fire tanker og én spådom» fra 3. august.

Tour de France 2015:
«Fire tanker og én spådom» fra 25. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 20. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 15. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 13. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 11. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 7. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 5. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 3. juli.

Fire tanker og én spådom

Siste i Blogger