Fire tanker og ett tilbakeblikk

Spalten oppsto under Tour de France da vi ga dere «Fire tanker og én spådom» hver dag fra starten i England til og med den siste etappen og dens avslutning opp Champs-Élysées.

Nå er bloggen et fast ukentlig innslag, selv om vi nå i off-season har valgt å gi den navnet «Fire tanker og ett tilbakeblikk».

I bunn kan du klikke deg videre på tidligere utgaver.

1. Nå må dere lytte
I uka som gikk skrev procycling.no at den tidligere juksemakeren Jörg Jaksche har gitt CIRC (sykkelsportens uavhengige reformkommisjon) hele historien han bærer på. Nå må UCI gjøre ord til handling.

Måten å gjøre det på er gjennom CIRC.

Om drøyt to måneder er CIRCs rapport klar. De har samlet informasjon om sykkelsportens mørkeste tid og nøstet opp i hvilke midler lag, ryttere og ledere tok i bruk for å jukse seg til fordeler.

Til CIRC kan alle prate uten å risikere at hva de sier blir offentliggjort. Det er måten kommisjonen har gått fram på.

Med det som bakgrunn, er dette UCIs mulighet til å gjøre mer enn å bare rope pene ord om kampen mot juksemakerne. Kutt ut politikken, nå må det handles. Skulle det ligge sprengstoff i papirene fra CIRC, må de brukes til å blåse dritten ut av sporten. Skjer ikke det så kan Cookson og gjengen like gjerne følge Hein Verbruggen til hedersplass i IOC.

Mauro Santambrogio pratet med CIRC, fikk strafferabatt og kan konkurrere igjen neste år. La oss håpe han fortalte dem noe som er viktig i den større kampen.

CIRCs rapport og anbefalinger kan sette klare grenser. De kan for eksempel gjøre det umulig for ledere med en mørk historie som Bjarne Riis, Jonathan Vaughters og andre. De kan sette føringer for sykkelsportens kamp mot juksemakerne slik vi ikke har sett tidligere tiåret.

Da må de lytte til personer som Jaksche. For sju år siden ble han sjokkert over UCIs mottakelse da han ga dem sin fullstendige historie. La oss håpe den betyr mer denne gang. Da vil sykkelsporten for alvor vise at den vil jukserne til livs. Er ikke vi ledende i arbeidet mot doping, er det ingen grunn til å gi sporten noe som helst troverdighet.

2. Det norske overgangsmarkedet
De norske lagene begynner å nærme seg ferdighandlet. Her er vår analyse av det norske overgangsmarkedet:

Joker – de store vinnerne: Har vi noen gang sett et sterkere norsk kontinentallag enn Team Joker anno 2015? På papiret er de fryktinngytende. De har et klatrelag av dimensjoner, samt et spurtlag vi ikke har sett maken til siden Edvald Boasson Hagen, Alexander Kristoff og Joachim Bøhler.

Bare se her. Troppen deres kan deles i to. En tropp for fjellene og en tropp for de flate rittene med sidevind og massespurter:

Klatrelaget: Odd Christian Eiking, Bjørn Tore Hoem, Sindre Lunke, Adrian Aas Stien, Vegard Stake Laengen og Anders Skaarseth.

Spurtlaget: Daniel Hoelgaard, Reidar Borgersen, Edwin Wilson, Philip Lindau, Amund Grøndahl Jansen og Truls Engen Korsæth.

Best av alt? For første gang på mange år klarte de å bryte opp «geografi-Norge» da de hentet Kristoffer Halvorsen (sørlending og vinduets store gullkalv) og Daniel Hoelgaard (rogalending).

BYTTER LAG: Sindre Lunke er en av de store overganskuppene i norsk sykkelsport dette året. Foto: Grøtt, Vegard Wivestad (NTB Scanpix)

Team Sparebanken Sør – de store taperne? Glem Sondre Holst Enger. Han ble proff, det er en suksess for laget. Det er slik det skal være. Tapet av Sindre Lunke, Bjørn Tore Hoem og Amund Grøndahl Jansen må svi mye mer. Det var halve A-laget rett til den største konkurrenten.

Når du erstatter dem med to ryttere uten erfaring fra UCI-ritt, er det lett å få stempel som overgangstapere. Stempelet er kanskje rettferdig.

Men det er langt fra noe krisevindu for laget. Vegard Robinson Bugge er en klassesignering. Dessuten har de fått tak i en stor andel av det lille som finnes av spurttalenter i dette landet. Trond Håkon Trondsen er svært spennende. Herman Dahl trenger nok mer tid, men er en skikkelig joker.

Når vi først snakker joker, er Carl Fredrik Hagen verdt stempelet. Utrolig spennende type. Alt i alt virker Sparebanken Sør svekket, men med et par klassesigneringer, samt egne ryttere som Røinås og Erland, kan de klare å erstatte de store tapene bedre enn fryktet.

Øster Hus-Ridley: Skuffende lite action i sørvest. Som med Skjerping og Holst Enger, kan vi ikke kritisere Øster Hus-Ridley for å miste Bystrøm. De skal gratuleres.

Dessverre har de nok ikke helt klart å erstatte mannen. Markus Hoelgaard har kommet inn, og det er herlig spennende. Ellers virker det å være mye kontinuitet. Lite nytt. Kanskje kommer det noe mer inn før vinduet stenger, ellers må man stole på at de som allerede er der tar steget opp.

Team Ringeriks-Kraft: Blir massivt svekket av å miste Michael Olsson. Flere på vei ut selv om vi ikke vet akkurat hvem. Har hentet grei erstatning i rutinerte Audun Brekke Fløtten og Christer Jensen, men det er ungguttene Ole Forfang og Njål Eivind Kleiven som gir oss puls.

STORT TAP: Michael Olsson var Ringeriks-Krafts store stjerne. Foto: Jarle Fredagsvik, procycling.no

Det er mulig kollektivet blir sterkere, at de får flere strenger å spille på, men det spesielle er borte med Olsson. Nå må de spennende unggutta (ikke glem Øivind Lukkedal) stå frem. Forhåpentligvis vokser de på det.

Team FixIT.no: Laget som har skuffet mest dette vinduet. Mistet Stian Remme (hva de tenkte når de hentet ham uten noen klar plan for å utnytte hans kompetanse i støtteapparatet etter sesongen, skjønner vi ingenting av) og Sondre Sørtveit som var to av de store navnene.

Lista over nyankomne ryttere gir ikke akkurat ståpels, selv om Henrik Sandal og Marius Skjolden er spennende. Åsmund Løvik er god, men blir aldri proff. Nei, her gleder vi oss mest til å se Ole Andre Austevoll neste sesong. Det blir også spennende å se om Eidsheim kan ta ytterligere steg. Resten er dessverre litt «been there, done that».

Frøy Oslo: Det er lett å dømme disse nedenom og hjem. De fleste profilerte navn forsvinner, enten legger de opp eller drar til andre lag. Men vi må huske hvor disse ligger i kontinentalhierarkiet.

Disse er nederst i næringskjeden. Da må de nesten måles utelukkende på hva de henter inn, ikke hva de mister. Det er mulig vi blir litt for nerdete nå, men vi får litt god smak i munnen.

Anders Kristoffersen, Nikolai Tefre Lunder og Henrik Steen Haugen. Misforstå oss rett, dette laget blir ikke en seiersmaskin. Likevel er det noe der. Et potensial. Så gjenstår det å se om det blir med potensialet eller om de klarer å ta noen seirer også.

3. De store skuffelsene
Vi er svake for de mørke hjørnene. Det er vel så morsomt å snakke om årets skuffelser som årets nykommere. La oss ikke gå rundt grøten, her er den urangerte listen:

Edvald Boasson Hagen – «Den nye Eddy Merckx». Vel, i år var han skygge av både den gamle belgieren og seg selv. Det var ikke helsvart, noen få lyspunkter kan vi finne, men alt i alt langt under pari.

Thor Hushovd – Avslutningsåret ble alt annet enn en seiersferd for en av sykkelfeltets best betalte ryttere. Synd, vi skulle ønske han skinte mer, men når karrierekavalkaden ruller blir det få innslag fra 2014.

Moreno Moser – Slo gjennom med brask og bram for et par år siden og så ut til å bli en ny Peter Sagan. Fjoråret var svakt, 2014 ikke noe bedre. Enorm skuffelse!

Jürgen Roelandts – I år klaffet det ikke for den undervurderte rytteren. Nesten usynlig i klassikerne og helt borte i opptrekkene under Tour de France. Langt unna noen seirer. Rett og slett syltynt.

SKUFFENDE BELGIER: Roelandts er vanligvis bunnnsolid. I år har han vært direkte svak. Foto: Tim De Waele (©TDWSPORT.COM)

Andy Schleck – Kanskje litt optimistisk å ha forhåpninger, men tittelen «Tour de France-vinner» forplikter.

Thomas Voeckler – Joda, skader har satt mannen mye tilbake, men det har manglet glød og trykk. En sesong uten seier for Voeckler er som et sabbatsår for alle franske sykkelfans over 65 år.

Richie Porte – Helt skandale var ikke sesongen, helseproblemer tatt i betraktning. Men etter fjoråret snakket man jo om at han skulle være Skys neste gullkalv. Ble mer Skys spirrevipp.

Gerald Ciolek – Tyskeren har strengt tatt bare en Milano-Sanremo triumf å slå imot floppryktet han har bært de siste fem årene. Men den seieren kom i fjor og økte bare forventningene igjen. MTNs flaggskip seilte aldri i mer enn flau bris i år.

Filippo Pozzato – Våknet plutselig opp i et par italienske endagsritt på slutten av sesongen, men var ellers uvanlig usynlig. Har definitivt sett sine beste dager.

I SITT ESS: Brostein skal være Filippo Pozzatos lekegrind, men slik var det på ingen måte i år. Foto: Tim De Waele (©TDWSPORT.COM)

Tom Boonen – Mye problemer, mange unnskyldninger. De kalde fakta var at han gikk fra ubestridt brosteinskonge i 2013 til ordinær hjelperytter i 2014.

Matt Goss – En stund siden han var på topp, men årets sesong var forferdelig. Null seirer og ikke i nærheten av toppen. For dårlig av en rytter med hans potensiale.

4. Laget som elsker fjellene
Etter forrige ukes gjennomgang av Ag2rs tropp, er turen kommet til Astana.

Klatringene: Uten tvil Astanas sterkeste punkt. Med Tour de France-vinner Vincenzo Nibali i troppen, trenger man egentlig ikke så mye mer. Men det har de så absolutt. Fabio Aru var en av årets virkelig store kometer med tredjeplass i Giro d’Italia og femteplass i Vuelta a España. Tar italieneren enda noen steg før neste sesong, er han ikke langt unna å kunne vinne ett av treukersrittene.

Laget har i tillegg sterke folk i Jakob Fuglsang, Tanel Kangert, Mikel Landa, Michele Scarponi, Paolo Tiralongo, Lieuwe Westra, Dario Cataldo, Diego Rosa og Rein Taaramäe. Få lag kan skryte av den samme bredden og kvaliteten i fjellene.

STORT PRESS: Mye av Astanas suksess står og faller på Vincenzo Nibali. Til gjengjeld har han fått et utrolig sterkt lag i ryggen. Foto: Tim De Waele (©TDWSPORT.COM)

Klassikerne: Astana har aldri vært et lag å regne med i brosteinsklassikerne, men nysigneringen Lars Boom aspirer til en topplassering i Paris-Roubaix. Ellers er det tynt på den fronten.

Ardenner-klassikerne har tradisjonelt vært langt bedre for kasakhstanerne, men nå er både Maxim Iglinskiy (doping) og Enrico Gasparotto borte. Det gjør at laget ikke har noen klare håp i Amstel Gold Race og Flèche Wallonne. I Liège-Bastogne-Liège ser det bedre ut, men ryttere som Nibali og Fuglsang kan ikke regnes som mer enn outsidere.

Spurterne: Et lag totalt blottet for spurthistorie har heller ingen større planer for å bedre dette før neste sesong. Andrea Guardini og Borut Bozic er de eneste som kan kalle seg spurtere, men sistnevnte er ikke i nærheten av toppen. Guardini er lynrask, men har ennå ikke slått virkelig til i Astana-trøyen.

Talentet: Helt siden han vant U23-VM i 2012, har det vært knyttet store forventninger til Aleksej Lutsenko. Sakte, men sikkert har kasakhstaneren vist at han er på riktig vei. Han er fortsatt bare 22 år, men vant blant annet tempoen i årets Post Danmark Rundt. Med få like ryttertyper i laget, bør Lutsenko få sjansen når han ønsker det. Kanskje får vi endelig se ham vise frem potensialet i bakkeklassikerne.

LOVENDE: I år viste Lutsenko sterke takter i flere store ritt. Blir 2015 hans år? Foto: Tim De Waele (©TDWSPORT.COM)

Jokeren: Andrea Guardini har et vanvittig toppnivå. Få er like raske som italieneren når alt klaffer. Dog klaffer det altfor sjelden for Guardini. 25-åringen er elendig i bakkene og har heller ikke noe lag rundt seg mot slutten. Han må gjøre alt selv. Når det først stemmer, som da han slo Mark Cavendish i Giro d’Italia for to år siden, er han livsfarlig for absolutt alle.

Stallen: Det er lite tvil om hva som gjelder hos Astana. De satser alt mot treukersrittene. Det ble belønnet med Tour de France-seier i år, og da kan man ikke klage. Stammen fra årets tropp blir med videre, i tillegg til at de har spedd på med noen gode signeringer. Oppover er de blant de aller beste, men ellers er det ikke mye å skryte av. Det sørger for femmer fra oss.

Tilbakeblikket: Dagen vi aldri glemmer
Klokken er 10.10. Datoen er 23. mars. Vi vet det ennå ikke, men om nøyaktig seks timer, 55 minutter og 56 sekunder vil gåsehuden spre seg fra ytterste tåspiss helt til toppen av issen.

Vi vil oppleve at norsk sykkelsport bryter en barriere. Det er slike opplevelser som gir en sykkelelsker adrenalinkicket som skaper avhengigheten. Avhengigheten til denne sporten.

Milano-Sanremo startet som vanlig. En gruppe, rettere sagt sju ryttere, gikk i brudd. Med 264 kilometer igjen av rittet var det likevel ingen som ble skremt. Regnet og kulden skulle gjøre dette rittet tøft. Dette er ikke et ritt for brudd, dette er et ritt for stjernene.

Det er først i Cipressa rittet starter. Med 26 kilometer igjen kommer den første av to utfordringer som skiller spurterne fra en reell seiersmulighet i klassikeren.

Vincenzo Nibali, mannen som senere på året går bort og vinner Tour de France, prøver seg tidlig. Han går tidlig, han går hardt. Men han går alene. Alene mot røkla.

ÅRETS ØYEBLIKK: Etter nesten 300 kilometer i pøsende regn ble Kristoff tidenes første nordmann som har gått til topps i et monument. Foto: Tim De Waele/TDWSPORT.COM.

Opp Pogio skjer det mye. Enrico Battaglin og Gregory Rast støter. De flyr forbi Nibali. De er farlige, men ikke blant favorittene det er blitt snakket om på forhånd. Det er stille før stormen.

BRAK!

Stormen bryter løs. Philippe Gilbert angriper. Men det er ikke samme trøkk i belgieren som for et par år siden. Hentet.

Lars Petter Nordhaug støter. Lars Petter Nordhaug er først over Poggio! Skal vi få Norges første seier i et monument noensinne?

Luken er minimal, men i 2,5 kilometer kjører Lars Petter det han kan utfor. I håp om at noen gjør en feil bak. I håp om at noen slipper ham fri og det stopper opp bak.

Men det samles. Det samles en større gruppe, og de norske seierssjansene virker minimale.

Eller? Vent. Pustepause. Hva er det vi ser ute i venstre bildekant to kilometer før mål? Er ikke det rødt og hvitt som skimtes i bakgrunnen?

Det er rødt og hvitt. Det er faktisk rødt og hvitt i form av Luca Paolini, etterfulgt av rødt, hvitt og blått i form av Alexander Kristoff. Dæven, håpet er tent igjen. Drømmen lever!

Hvem kan slå ham? Hvilke andre spurtere er der? Ben Swift, han spiser Kristoff til frokost! Peter Sagan selvsagt, han blir tøff. Andre Greipel? Uffda! Å nei, Mark Cavendish er der. De er jo der alle sammen. Men de er bak. De er bak Alexander Kristoff. For en gangs skyld sitter han i førersetet før spurten.

Nei, nei, nei. Cavendish starter spurten før Kristoff. Ikke bli stengt inne nå. Du er en sykkellengde bak Cavendish. Nei, nei, nei. Eller? Jo, jo, jo. Du er forbi. Du har slått tilbake. De andre står stille. Spurter du mot statuer? Det er F1-jagerfly mot små propellfly.

Vi vinner, vi vinner. Vi vinner overlegent. Alexander Kristoff tar Norges første monumentseier. Det svartner. Adrenalinet tar overhånd. Kristoff vant det! Norge vant det! Vi vant det! Herregud, for en dag!

Har du innspill eller kommentarer? Ikke nøl med å legge inn en melding.

Jonas, Anders og Even

Fire tanker og ett tilbakeblikk

Siste i Blogger