Fire tanker og ett tilbakeblikk

Spalten oppsto under Tour de France da vi ga dere «Fire tanker og én spådom» hver dag fra starten i England til og med den siste etappen og dens avslutning opp Champs-Élysées.

Nå er bloggen et fast ukentlig innslag, selv om vi nå i off-season har valgt å gi den navnet «Fire tanker og ett tilbakeblikk».

I bunn kan du klikke deg videre på tidligere utgaver.

1. En ny storspurter?
Tour de San Luis har født et nytt sykkelhåp. For mens alle snakket om superstjernene Mark Cavendish og Sacha Modolo, er det en colombianer som har blåst alle av bakhjulet i spurtene.

Fjellnasjonen kan være i ferd med å fostre en fremtidig storspurter i Fernando Gaviria. Den tidligere banerytteren viste seg frem både i Tour de l’Avenir og U23-VM i fjor, men at han skulle ta et så stort steg allerede i Argentina, var det få som spådde.

Hva er det han har gjort for å ta skalpen til Cavendish to ganger på rad? Hva mer enn rå styrke har hjulpet han frem til triumfene som gjør at World Tour-lagene allerede har begynt å banke på døra?

Jo, Gaviria har utnyttet et av få svake punkt i Etixx-laget. Med Kwiatkowski og Van Keirsbulck har Cavendish to store motorer på slutten, men sist i toget ligger det en svakhet. Fabio Sabatini er ny på laget og karrierepilen har pekt nedover de siste årene. Han er ingen Mark Renshaw. Ingen Matteo Trentin.

Når colombianeren er så vågal at han åpner spurtene sine veldig tidlig, så har han klart å ta briten litt på senga. Vi ser det allerede på den første etappen. Da tok det to sekunder fra Gaviria startet spurten til Sacha Modolo svarte. Ytterligere ett sekund senere åpnet Cavendish spurten.

På den andre spurtetappen åpnet Gaviria enda tidligere. Kun Hutarovich i Bretagne-laget var våkent med, mens Cavendish og de øvrige måtte gi en luke.

OVERLEGEN: Fernando Gaviria spurtslo Mark Cavendish på de to første spurtetappene i Tour de San Luis. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Det er litt morsomt å se Gaviria gjøre dette, for det er nettopp slik Cavendish selv har vunnet så mange spurter. Han har åpnet tidligere enn alle andre, brukt den enorme akselerasjonen til å få en liten luke, og hatt utholdenheten til å holde farten oppe helt til linja.

Det som er klart er at det å åpne spurten så mye tidligere enn alle andre er risikabelt, men det gir deg også et psykisk overtak. Panikken tar raskt konkurrentene, og når du selv strutter av selvtillit som Gaviria gjorde denne uken, blir det ofte seier.

Morsomt er det også å se hvordan ringreven Cavendish lærer av feilene. På siste etappe lar han ikke Sabatini ta mye vind før han smeller til først. Både Gaviria og Jakub Mareczko gir han kamp til linja, men det lille forspranget han fikk ved å starte spurten først varte helt til målstreken.

2. Laget som skal forme norsk klatrefremtid
Det blir stadig tydeligere at Odd Christian Eikings sykkelfremtid ligger i franske FDJ. Han har allerede vært på samling med World Tour-laget.

Det gleder oss. Vi har stor tro på at franskmennene kan videreutvikle rytteren som er Norges største klatretalent. Så hva er det som gir oss denne troen?

Det er først og fremst det faktum at FDJ ikke er som alle andre franske lag. De har tatt store steg, og fremstår som et av de mer seriøse lagene i feltet. I tillegg til lagsjef Marc Madiot og hans team av sportsdirektører har laget også et eget prestasjonsteam.

Under ledelse av den svært anerkjente og rutinerte Frédéric Grappe, skal trioen Julien Pinot (storebror av Thibaut Pinot), Sébastien Joly (tidligere proffsyklist) og David Han (tidligere amatørsyklist) legge til rette for å få det beste ut av hver rytter.

Foto: JEAN-PAUL PELISSIER (Scanpix/Reuters)

FDJ-GULL: Det franske laget har fått frem flere gode ryttere de siste årene. Spesielt Thibaut Pinot har blitt en stor stjerne. Foto: JEAN-PAUL PELISSIER (Scanpix/Reuters)

Fransk sykkelsport har i en tid vært kritisert for ikke å henge med i utviklingen. Vært kritisert for å handle mer på følelser enn fornuft. I dette prestasjonsteamet har laget ekspertise innen alt fra ernæring til videoanalyse og treningsmetoder. Hardtslående analytiske evner, som utfyller Madiots elleville engasjement og følelsesutbrudd.

Dette er også et lag som elsker å utvikle ryttere, og som elsker å dyrke sykkeltyper. Dette er ikke laget som ønsker å presse alle inn i samme form. Dette er et lag som elsker å dyrke rytternes styrker, og som trives med å skreddersy individuelle opplegg for å få det beste ut av hver enkelt rytter.

Det passer oss godt. For nå er Norge sulteforet på en skikkelig klatrer. En som kan slå seg inn i verdenstoppen. Odd Christian Eiking har talentet, i kombinasjon med FDJ tror og håper vi at han kan utvikle det de kommende årene.

3. Full fest Down Under
World Touren startet som vanlig i Australia, og selv om det er en unaturlig start, og rittet faller litt i skyggen av tennisens Australian Open, så var det en knallåpning på sesongen. Det ble et helt fantastisk ritt.

Det beste er uforutsigbarheten. Inkluderer vi kriteriumsrittet som ikke var en del av selve Tour Down Under, så har vi seks ulike lag med seirer på de sju etappene/rittene. De eneste som faktisk klarte å vinne to ganger var det australske landslaget.

Det var også et ritt som hadde noe for alle. Det hadde de rene massespurtene, massespurten i slak motbakke, og klatringer som passet både de eksplosive og seige klatrerne. Selv de offensive rytterne fikk sitt med en etappe hvor bruddet stakk av med etappeseieren. Vi fikk alt fra favorittseirer til store outsidertriumfer.

OVERRASKELSEN: At Wouter Wippert var rask visste vi fra før. At han var så rask og så tidlig i form at han kunne vinne etappe i et World Tour-ritt var derimot overraskende og morsomt. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Litt flaks er det selvsagt, men arrangøren skal ha all mulig skryt for løypen. Rimelig korte og intensive etapper, hvor alle ryttertyper fikk sitt. Her har flere arrangører mye å lære. Mange er veldig konservative og lager enten rene spurtetapper eller rene klatreetapper. Det er vel og bra, men de utradisjonelle etappene, de som likner på endagsritt, er de som oftest blir aller best.

Tour Down Under ble et fyrverkeri, og satt forhåpentligvis standarden for resten av sesongen.

4. Revansjesesong
Team Sky er neste lag ut på vår analyseliste. Etter å ha dominert fullstendig i et par år, ble 2014 tilbrakt i bølgedalen. Nå sikter de seg oppover igjen.

Klatringene: Det er ingen hemmelighet at dette er Team Skys hovedfokus. Et år uten Tour de France-seier er nesten et mislykket år. Så tøffe er de med seg selv. Nøkkelen til den suksessen ligger i å få duoen Chris Froome og Richie Porte tilbake i toppslag.

Bak dem finnes det en hel skog av råsterke klatrere. Mikel Nieve, Peter Kennaugh, Geraint Thomas, Henao ganger to, Leopold König, Nicolas Roche. For konkurrentene er det rene skrekklisten. For da har vi ikke nevnt Bradley Wiggins. Hans dager som klatrer er nok over.

Klassikerne: Her drømmer Team Sky om suksess. Samtidig så virker de aldri til å våge å ofre nok til å ta det siste steget. Etapperittene har et så voldsomt fokus, og der legges det ned så mye ressurser, at det ikke lar seg helt harmonere med en hundre prosent satsing på klassikerne.

På brosteinen er det mye av det samme som ikke har fungert så langt. Det vil si Ian Stannard og Geraint Thomas. Samt Bernhard Eisel. Nå satser også Bradley Wiggins maksimalt mot rittene tidlig i april, og briten pleier å gjøre det godt når han har satt seg et mål. Alt kan skje i disse rittene, men det lukter ikke helt fugl.

Da er Ardennene litt bedre med Sergio Henao, Lars Petter Nordhaug og Wout Poels. Det blir en spennende trio å følge!

SATSER MOT ROUBAIX: Er Bradley Wiggins mannen som skal lykkes for Team Sky på brosteinen? Hittil har det meste gått på tverke for storlaget i brosteinsklassikerne. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Spurtene: Et område som har blitt nedprioritert siden Cavendish dro (og som egentlig var det allerede mens han var der). Ben Swift er litt av og på. Strålende noen sesonger, helt borte andre ganger. Briten var sterk i fjor, men viste likevel at toppfarten ikke er helt topp.

Elia Viviani er hentet inn. På sitt beste er han en toppspurter som kan slå de beste, men han er sjeldent best når det gjelder. Har også vært svak i posisjoneringen de siste årene, og uten støtte kan det bli tøft å bli en vinner.

Talentet: Team Sky har lykkes veldig dårlig med å utvikle talenter de siste årene, noe som bør bekymre britene stort. Når vi skal finne et talent lander vi på Sebastian Henao.

Sky var veldig stolte da de hentet Sergio Henao fra Colombia til Europa, og han ble en umiddelbar suksess. Det var derfor lite vanskelig å overtale dem om at fetter Sebastian også var noe å samle på. Var en liten åpenbaring i fjorårets Giro d’Italia. Juvelen kan utvikle seg til å bli en ny Rigoberto Uran.

Jokeren: Kall oss gjerne kjedelige, men her holder vi oss i familien. Sergio Henao fikk fjorårssesongen ødelagt på grunn av litt mistenkelige verdier i blodpasset og en stygg velt under Sveits rundt. Men nå er han frikjent og tilbake for fullt. Er på sitt beste en topp ti-rytter sammenlagt i Grand Tourer og en sterk endagsrytter. Er i likhet med hele laget på jakt etter revansje.

Stallen: Er du verdens rikeste sykkellag har du råd til å kjøpe deg et knallsterkt lag. Og Team Sky har investert pengene sine på å bygge det mest solide klatrefundamentet du har sett. Det er så mye klasse i bakkene. Så mange som kan sitte i front av feltet og skrelle av konkurrent etter konkurrent. Akkurat slik Sky elsker å sykle.

Det som trekker ned er først og fremst klassikertroppen. Det faktum at de ikke har evnet eller ønsket å fornye den troppen, gjøre noe annerledes, hentet inn noen spennende ryttere, er synd. I spurtene skal de få ok, tatt i betraktning at de strengt tatt har mannskap nok til å kunne vinne alle tre Grand Tourene sammenlagt. Karakter: 5+.

KLATRESTERKT MANNSKAP: Team Sky har et fantastisk klatrelag. Likevel får ikke laget mange kaller verdens beste toppkarakter av oss. For det mangler de nemlig styrke i klassikerne. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Tilbakeblikket: Det perfekte rykket
I 2014 var det perfekte rykket norsk. Det var Sven Erik Bystrøms.

Australia så lenge ut til å dominere og kontrollere VM for u23-rytterne for at Caleb Ewan skulle spurte hjem gullet på oppløpet.

Heldigvis ville det norske laget det annerledes. Med unntak av et par angrep de fulgte, satt de iskalde og ventet. Ventet på den siste runden. Ventet på Mirador.

Der viste haugesunderen kjempekreftene han viste gang på gang i 2014, men som før 26. september ikke hadde gitt ham en triumf, men ei bunke topp 10-plasseringer og proffkontrakt med Katjusja.

Derfor var det deilig å endelig se ham gi alt i det ene angrepet. Da var plutselig resten av u23-eliten sjanseløse.

Og dermed var det bare til å juble. Fordi det ga gåsehud å se ham ligge nede på ramma for å være så rask som mulig i utforkjøringen. Fordi det ga gåsehud å se ham dunke løs på de siste flate meterne med en ledelse umulig å hente.

Og ikke minst fordi det var pur lykke å se ham strekke armene til værs og juble for en glitrende gullmedalje.

Under nyter du øyeblikket igjen.

Har du innspill eller kommentarer? Ikke nøl med å legge inn en melding.

Jonas, Anders og Even

Fire tanker og ett tilbakeblikk

Siste i Blogger