«Aldri tidligere har en DNF smakt så godt»

Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppstod under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.

Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.

1. Hvor ble det av selvtilliten, Cavendish?
Vi har aldri turt å avskrive Mark Cavendish. Til det har han vært, og er fortsatt, altfor god. Vi våger ikke å gjøre det nå heller. Men at briten har sett bedre ut tidligere, er det ingen tvil om. Første etappe i Tour of Britain var et tydelig eksempel på det.

Finalen ble litt ekstra hektisk da feltet ga bruddet litt mer tid de siste to milene enn det som var nødvendig. Team Sky og Etixx hadde tatt hovedansvar, mens det virket som Lotto-laget til André Greipel sparte seg til finalen.

Da finalen kom var det også Etixx som kom opp tidlig for å sørge for at bruddet ble hentet inn. Men det var ikke kun risikoaversjon som gjorde at det belgiske laget inntok fronten av feltet så tidlig. De hadde gjort hjemmeleksen.

De siste par kilometerne var teknisk krevende med trange veier og mange svinger. Takket være motoren til Zdenek Stybar fikk Etixx strukket feltet noe voldsomt. Bak kunne man se at de røde Lotto-trøyene var på etterskudd, og de slet med å finne hverandre.

Da Lotto-laget til slutt fikk tre mann på rekke og var klare til å gjøre et fremstøt trakk Etixx frem sin nyeste joker. Fernando Gaviria tok fronten av feltet med en drøy kilometer igjen.

Avslutningen passet han bra. Fra kilometermerket var det mye svinger. Kolombianeren kunne dermed utnytte sine fartsressurser med gode akselerasjoner ut av hver sving. På ny ble det strekk på feltet. André Greipel brukte litt krefter selv på å avansere, men fikk hjulet til Cavendish. Elia Viviani brukte mindre krefter, og fikk sette seg bak de to gigantene.

Etter at Gaviria var ferdig fortsatte Mark Renshaw den herlige jobben. Opp den slake bakken holdt han farten høy og sørget for at Mark Cavendish kunne starte spurten i front, med kort vei til mål. En slak sving skulle gjøre britens jobb enda lettere.

Tyske Greipel har dog væt i kalasform denne sensommeren og blant annet tatt rotta på Alexander Kristoff ved et par anledninger når han har kommet i den posisjonen. Dette hadde garantert Cavendish fått med seg.

KJEMPENES SPURTOPPGJØR: Alle sykkelfans våte drøm. Andre Greipel mot Mark Cavendish. Side om side. Så kommer Elia Viviani. Foto: Tim De Waele (©TDWSport,com)

For da Gorillaen gikk til på yttersiden av Cavendish ble Etixx-spurteren altfor opptatt av sin erkerival. Han avvek fra det innerste sporet og tillot italienske Viviani fri ferd og korteste vei til mål. Når vi ser på målfotoet, skiller det minimalt mellom Viviani og Cavendish. Det er ingen tvil om at avstanden er mye mindre enn den ekstra veien Cavendish kjørte inn mot mål.

I sine glansdager hadde ikke Cavendish gjort denne feilen. Da hadde han en selvtillit ut av en annen verden. Med et slik drømmeopptrekk hadde han ikke enset hva konkurrentene hadde gjort og heller konsentrert seg om å gjøre sine egne valg riktig.

Nå er det en brite på jakt etter ny kontrakt vi ser. En brite som begynner å drømme om OL-gull i banesykling, og som vet at kun én av hans 14 seirer denne sesongen har kommet i World Tour-ritt.

Så hva betyr denne lille svikten i selvtillit? Det gjør Cavendish lettere å slå, samtidig som det garantert gjør han ekstra sulten. Hele karrieren har han slått tilbake når folk har begynt å avskrive han. Skal han få til det i år også har han én mulighet igjen. VM i Richmond.

OVERRASKELSEN: Elia Viviani er en rask spurter, men det er sjeldent han klarer å spurte forbi både Cavendish og Greipel på oppløpet. Foto: Tim De Waele (©TDWSport,com)

2. Den symbolske seieren
Noen triumfer er deiligere å bivåne enn andre. Fabio Fellines soloseier i GP Fourmies på søndag var en av dem. Italieneren, hvis status innad på denne bloggen er enorm, holdt akkurat unna for det jagende hovedfeltet hvor Tom Boonen stormet over streken til andreplass.

Seieren er på mange måter symbolsk for hva som er i ferd med å skje i Trek Factory Racing. Der laget i altfor lang tid har vært avhengige av veteraner for å skape resultater, samtidig som for eksempel Fränk Schleck og Haimar Zubeldia i rettferdighetens navn aldri har vært i nærheten de siste to årene, er det nå friske og langt yngre ryttere som setter standarden.

For innledningen på september bærer bud om bedre tider. Fellines talent er ubestridt, og bli ikke overrasket om han tar ytterligere steg foran neste sesong og blir en etappejeger av rang. I Spania viste Danny van Poppel klasse da seieren på øverste nivå endelig satt. Jasper Stuyven er en annen som har alle forutsetninger for å bli lysende, slik han viste det da han vant den åttende etappen i vueltaen.

Da må det være desto surere å se Bob Jungels forsvinne, han som skulle være gullkalven i deres talentsatsing. Definitivt et tap, men slik deres andre ryttere født på 90-tallet nå leverer, er det et tap som blir langt mindre enn det kunne ha blitt.

STORTALENTES HERLIGE TRIUMF: En, to, tre seirer har det blitt for Treks talenter på kort tid. Foto: Tim De Waele (©TDWSport,com)

Forhåpentligvis klarer også talentene Niccolo Bonifazio og Edward Theuns å finne seg raskt til rette. Da er det ung slagkraft i massevis.

Så får vi bare krysse fingrene for at den yngre garden får sjanser til å skinne videre også av lagledelsen, slik Felline fikk det på søndag. Da har det potensial til å gå veldig, veldig langt.

3. Talentenes vuelta
Årets Vuelta a España har vært herlig hittil.

Ikke bare på grunn av uforutsigbarheten i fjellene, men på grunn av etappevinnerne.

Vueltaen har nemlig vært talentenes lekegrind.

Allerede på dag to lyktes det endelig for supertalentet Johan Esteban Chaves, som mistet hele 2013-sesongen med skade.

Så understreket Caleb Ewan sitt nærmest uhøflig store talent ved å knuse John Degenkolb og Peter Sagan i en avslutning som passet stjernene nesten perfekt.

Deretter fikk Bert-Jan Lindeman sin fortjente triumf. Den alltid like bruddvillige rytteren har ikke alltid blitt satt pris på, men i sitt tredje (!) brudd lyktes det endelig på den syvende etappen.

Jasper Stuyven fikk også sin første storseier i løpet av den første uken etter å ha være nærme så mange ganger.

Ungdomsbølgen fortsatte med Tom Dumoulin og Kristian Sbaragli. Samtidig byttet ledertrøyen mellom å være på Chaves, Dumoulin og Arus skuldre. De er alle født i 1990.

UNG TRIO: Tom Dumoulin, Johan Esteban Chaves og Fabio Aru er tre av mange unge stjerner som har satt sitt preg på vueltaen. Foto: Tim De Waele (©TDWSport,com)

Torsdagens etappe så en vanvittig prestasjon fra Danny van Poppel.

22-åringen punkterte med bare 12 kilometer igjen av etappen. Det betyr vanligvis at man er ute av kampen, men Trek-rytteren kom seg raskt tilbake i feltet.

Geleidet frem av ursterke Jaroslav Popovych, satt plutselig Van Poppel på Degenkolbs hjul.

I den kaotiske spurten holdt han hodet kaldt og var best. En fantastisk seier for spurteren som har vært god i flere år, til tross for at han bare er 22 år.

Med seieren befestet han at årets vuelta er har vært ungguttas Grand Tour.

Etter de 14 første fellesstartetappene er det bare to etapper som er vunnet av ryttere over 30 år. I Tour de France var det tilsvarende tallet ti.

Er det rart vi elsker denne vueltaen?

VAN POPPEL: Danny Van Poppel, det er gutten sin det. Foto: Tim De Waele (©TDWSport,com)

4. Når DNF er en seier
Det er ikke ofte vi skriver om en DNF (ikke fullført ritt), og enda sjeldnere at vi hyller det. Men denne helgen kom årets deiligste norske DNF.

Kristoffer Halvorsens debut i Joker-drakten ble ingen braksuksess da tekniske problemer sørget for at han måtte stå av Kernen Omloop Echt-Susteren. Men debuten var viktig. Helt sikkert for Halvorsen selv, men også for fremtiden til norsk sykkel.

Misforstå oss rett, fremtiden ser utrolig lys ut. Vi setter ny rekord i antall norske proffer neste år og har vært blant de beste U23-nasjonene i noen år. Vi er i kjempeutvikling. Bølge nummer tre er i ferd med å skylle over, om vi tenker at Hushovd/Arvesen var bølge én og Kristoff/Boasson Hagen var bølge to.

Men vi ønsker mer, og vi trenger mer. Norge er fortsatt en ung sykkelnasjon. En nasjon med sterke tradisjoner i utholdendhetsidrett, men først og fremst en vinteridrettsnasjon. Internasjonale fremganger er fortsatt viktig for å sikre rekrutteringen.

For øyeblikket er vi nok i den situasjonen at nivået på de norske juniorene (herrer) totalt sett er på det laveste nivået på flere år. Erlend Blikra har mistet hele sesongen, og få vet hva som skjer med gutten som var glitrende som ungdomssyklist og som førsteårsjunior.

TIL NEDERLAND: Søndag gjorde Kristoffer Halvorsen sin første offisielle opptreden i Joker-drakten. Endelig lystrer kroppen på trening igjen.

Det samme var det en stund fare for at kunne skjedd med Doffen. Han var tross alt helt utslått i omtrent ett år. Å miste to supertalenter hadde svidd stort. Hva hadde for eksempel norsk sykkel vært om både Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff fikk karrierene ødelagt i ungdommen?

Nei, vi våger ikke tenke tanken. Vi gleder oss heller over at Kristoffer Halvorsen, talentet med spisskompetanse og vinnerskallen, har tatt et nytt stort steg tilbake mot å få karrieren på rett vei. Neste år håper vi blir en eneste lang opptur.

Spådom: Nøkkelen til vuelta-triumf
Felles for tre av de heteste sammenlagtkandidatene etter 15 etapper er at de har hver sin superløytnant. Hvert fall på papiret. For så langt denne vueltaen har Fabio Aru, Nairo Quintana og Joaquim Rodríguez knapt fått en håndsrekning fra Mikel Landa, Alejandro Valverde og Daniel Moreno.

Det er håpløst svakt av den sistnevnte trioen. Hadde de lagt seg i selen og ofret seg, hadde lagets kaptein stått veldig mye sterkere i kampen om viktige sekunder.

Med Quintana på oppadgående kurve, Aru som ikke ser råsterk ut i rødt og Rodríguez som virker å bli mer og mer motivert av å se den etterlengtede Grand Tour-triumfen komme nærmere, blir det et basketak den siste uka hvor Tom Dumoulin og Rafal Majka er potensielt krydder.

Vi tror at sammenlagtseieren går til Aru, Quintana eller Rodríguez. Hvem av dem som tar det er helt uvisst, men den som klarer å få superhjelperen til faktisk å ta i et tak istedenfor å gi blaffen, har alle forutsetninger for å ta det til slutt. Tenk bare om Moreno hadde kjørt det han maktet med to kilometer igjen på søndagens etappe. Det kunne betydd 15-20 sekunder større avstand fra Rodríguez ned til forfølgerne.

Eller hva om Mikel Landa hadde ofret egne sjanser og etappeseier på Andorra-etappen og heller hjulpet Aru? Hvor mange ekstra sekunder kunne den unge italieneren tatt på sine konkurrenter der?

I en vanvittig jevn vuelta er det de sekundene man så gjerne vil ha når status skal gjøres opp i Madrid, og så langt har Morenos lille spurt for å ta fra Aru noen bonussekunder på søndagens etappe vært det beste bidraget fra disse potensielt supre hjelperytterne.

HVOR ER ALLE HJELPERE HEN? Vel, Fabio Aru, på etappen til Andorra hadde Mikel Landa bedre ting å gjøre enn å hjelpe deg. Foto: Tim De Waele (©TDWSport,com)

Arkiv:
«Fire tanker og én spådom» fra 31. august.
«Fire tanker og én spådom» fra 24. august.
«Fire tanker og én spådom» fra 17. august.
«Fire tanker og én spådom» fra 3. august.

Tour de France 2015:
«Fire tanker og én spådom» fra 25. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 20. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 15. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 13. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 11. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 7. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 5. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 3. juli.

Fire tanker og én spådom

Siste i Blogger