«Kristoff ble for defensiv»

Bloggen «Fire tanker og én spådom» er tilbake til røttene nå som Tour de France er tilbake.

Det var her det begynte i fjor, og i år plukker vi opp hansken og øker frekvensen igjen sammenlignet med det vi har gitt dere det året som har gått.

Det kommer ikke til å bli daglige blogger, men det kommer jevnlig nye innlegg gjennom hele touren.

Fra sofakroken satser vi på å analysere og ta opp ting som ikke dekkes alle andre steder, og vi går ikke av veien for å mene litt annerledes enn de fleste andre.

1. Ikke bare opptrekkernes feil, Alexander
Alexander Kristoff var nådeløs mot eget lag etter gårsdagens spurt. Han rett og slett totalslaktet dem. Men litt skyld må du ta selv, Alexander. La oss se litt på det.

Katjusja så ut til å sitte perfekt i det da Marco Haller tok laget frem i front med 500 meter igjen. På hjul hadde han Jacopo Guarnieri. Deretter satt Alexander Kristoff.

Det så ut til å gå mot norsk suksess. Dette kunne de vel ikke rote vekk? Resten av spurterne sitter jo nærmest alene, og de er absolutt ikke for tidlig fremme.

Den første feilen skjer med østerrikske Haller blir litt for ivrig og drar for lenge. Farten blir litt lav, og den blir enda lavere da Haller tror Guarnieri skal komme rundt på høyresiden. Dermed sperrer han lagkameratene og farter daler enda mer. Tabbe nummer to.

Det er bare 250 meter igjen. André Greipel nøler ikke et tidel og bruker den minkende farten til å starte sin spurt. Med 225 meter til mål vet han at den er lang, men akselerasjonen hans kommer til å være strålende. Han starter i tillegg der det er flatest. Snart blir det brattere og vanskeligere å akselerere.

Selv om tyskeren kommer fort, har Kristoff fortsatt tid. Ingen sperrer til venstre for Guarnieri før det gjenstår drøyt 200 meter. Men Kristoff blir defensiv, og ikke minst innstilt på å passere opptrekkeren sin på høyre side, langs gjerdet, der det er innersving.

Det gjør det nærmest umulig å spurte forbi på venstre side.

Når Greipel kommer opp på siden, er det tapt. Guarnieri gir ikke den plassen han burde ved gjerdet og Kristoff er sperret. Han får ikke fri bane før der det er brattest og har ikke mulighet til å akselerere fort nok.

Katjusja har rotet bort seiersmuligheten, men det er tre stykker som gjør feil, ikke bare opptrekkerne.

FIKK KRITIKK: Marco Haller ble litt ivrig da Katjusja endelig kom i posisjon til å gjøre et skikkelig opptrekk. Det var dog bare én av flere feil Katjusja-laget gjorde på slutten av den syvende etappen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Man kan kort oppsummere feilene slik som dette:

Marco Haller: Blir litt ivrig og drar for lenge. Det blir også kluss i vekslingen når han er ferdig. Gjør de største tabbene.

Jacopo Guarnieri: Har ikke akselerasjonen til å høyne tempoet etter Haller, men det er ikke spesielt overraskende. Holder seg også for mye til gjerdet, slik at Kristoff bare kan gå forbi på venstre siden.

Alexander Kristoff: Blir for defensiv, for opptatt av at opptrekkerne skal få gjort ferdig jobben. Katjusja blir nesten én mann for mye i finalen, og Kristoff blir mer opptatt av å følge hjul enn å time spurten. Han er lite impulsiv i finalen, og det er tydelig at han er uerfaren med å få så gode opptrekk. Kunne fint dratt på en spurt med rundt 200 meter igjen, det har han gjort med suksess før. Det er ekstremt sjeldent at Kristoff starter spurten for seint.

Selv om det ble feil i går, må vi ikke glemme at dette var positive tendenser. De var det klart beste laget, og det er sjelden kost. Marco Haller fylte den rollen Kristoff manglet i fjor, som linken mellom Paolini og sisteopptrekkeren. Ingen av dem er spesielt rutinerte når det kommer til gode opptrekk på dette nivået. Det så vi i går, men det kommer med tid. Katjusja kan ikke totalslaktes selv om det ikke ble fullklaff i går.

2. Dette var vakkert fra Cavendish
Olala, Mark Cavendish, der satt den!

Og for en spurt det var av briten. Den var som tatt ut av en lærebok skrevet av, vel, Cavendish selv, kanskje med Robbie McEwen som medforfatter.

Først blir han plassert på Kristoffs hjul av Mark Renshaw med 425 meter igjen. Deretter skal han gjøre alt selv.

Som å se posisjoneringskongen McEwen på sitt beste, er briten særdeles observant når Greipel kommer forbi.

Det er absolutt ingen tvil. Det hjulet skal han ha!

Da er det bare for Peter Sagan å gi seg i duellen. Denne gangen viker ikke Cavendish en tomme, slik han gjorde på etappe fem.

Når han er forbi Guarnieri og Kristoff, er det også fri bane til høyre.

Turboen kobles inn, Cavendish skyter av gårde og kan juble over en forløsende seier.

Etter to skuffende spurter, viser Cavendish at han fortsatt er kapabel. Mesteren tar sin 26. seier i Tour de France, og viser igjen hvor komplett han er som spurter. Hvor taktisk god, rask og impulsiv han er når det går som fortest.

Den var i tillegg aldeles nydelig. En ekte mester verdig.

VELFORTJENT: Mark Cavendish var raskest og smartest på den syvende etappen av Tour de France. Da pleier man å vinne. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

3. Spurter med en sammenlagtrytters innstilling
Han er et herlig unntak fra de fleste regler, denne Peter Sagan. Forfriskende uforutsigbar, og med sin helt egen stil.

Likevel vinner han sjelden for å være en så fantastisk rytter. 12 ganger har Sagan blitt nummer to eller tre siden hans forrige Tour de France-seier, 5. juli 2013.

Hvordan er det mulig?

Det er et godt spørsmål. Til dels skyldes det at han spurter mot noen av tidenes beste spurtere, til dels lider han av å være mannen alle har lyst til og slå, og til dels handler det om mangel på støtte fra laget.

Men det er mer enn det også. Peter Sagan er noe så sjeldent som en spurter med en innstilling tilsvarende den vi ser hos de største sammenlagtrytterne. For Sagan går ofte for valget som er litt trygt. Som på etappen til Le Havre, hvor han istedenfor å ta risikoen ved å følge Zdenek Stybar, heller holdt igjen litt til spurten.

Slikt har vi sett tidligere også. Når han havner i grupper hvor alle ser på slovaken tar han det sikre over det usikre, og spurter ned massene, på bekostning av å slippe én eller to ryttere av gårde.

Det er slik de beste sammenlagtrytterne også er. De leter ikke alle muligheter til å vinne ritt, men fokuserer på stabilitet gjennom flere uker, kombinert med ett eller to øyeblikk med magi.

Det kan kanskje oppfattes som kritikk, men det er mer en beskrivelse av typen slovaken er. Det er noe ufattelig imponerende over hans stabilitet, hans enorme evne til alltid å være bra. Og mannen gjør det stort sett på egenhånd. Det er prisen han betaler for å ha valgt å bli søkkrik i Tinkoff-laget.

ALLTID DER OPPE: Peter Sagan vinner ikke mye, men han har en vanvittig evne til å alltid være blant det beste. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

4. For en bredde!
I årets Tour de France har Etixx-Quick Step vist sin utrolige bredde.

På de syv første etappene har de vunnet hele tre ganger.

I tillegg har de vært på podiet ytterligere to. Det er nesten uhørt.

Før etappen til Le Havre hadde laget minst tre ryttere mer enn kapable nok til å kjempe om seieren.

At det var Zdenek Stybar som vant, med et helt strålende rykk, satte bare prikken over i-en. Det understreket Etixx’ vanvittige bredde. Tsjekkeren er langt fra den største stjernen på laget.

UHYRE STERKT: Det Zdenek Stybar og Etixx-Quick Step har levert i årets Tour de France er særs imponerende. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Én av dem er verdensmester Michal Kwiatkowski, men det er et faktum at 25-åringen ikke er i toppform. Ganske langt unna også. Misforstå oss rett, han har gjort en strålende hjelperytterjobb i årets tour, men ofte tidligere på etappen enn forventet.

Men selv uten polakken, som man kunne tro var en essensiell brikke, til å hjelpe særlig de siste kilometerne på etappene, har det belgiske laget dominert.

På den sjette etappen røk også Tony Martin. To av de aller viktigste brikkene i opptrekkstoget var vekk.

Mark Cavendish, og laget, leverte likevel til 20 i stil i Fougères.

Det virker som man kan slenge hva man vil på dette laget. I retur kommer man alltid til å få et briljant resultat.

De går rett og slett ikke tom for kvalitet.

Spådom: Nei, Edvald vinner ikke
I MTN-Qhubeka, hos personen selv og visse deler av media virker det som at man tror Edvald Boasson Hagen kan vinne opp Mûr-de-Bretagne i morgen.

Hadde det bare vært så vel. Nordmannen imponerte på etappe fem, men i Le Havre ble vi ikke like overbevist.

Han virket nemlig til å ha mer enn nok med å følge gruppen som kjempet om andreplass.

Overskuddet han skulle ha til å spurte, var ikke til stede. Det burde det absolutt vært om han skulle være med å kjempe opp Mûr-de-Bretagne.

Bakken er nemlig knallhard, på et helt annet nivå enn i Le Havre.

FOR TØFT: Akkurat som Mur de Huy, kommer Mûr-de-Bretagne til å bli for bratt og hard for Edvald Boasson Hagen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

At Alexander Kristoff skal sitte med, er utopi. Det er rett og slett for hardt. Det kommer det til å bli for Edvald også.

Nesten ti prosent i snitt den første kilometeren er for tøft. Hvis han mot formodning sitter med opp bakkens tøffeste parti, må han orke akselerasjonen når det flater litt ut. Det kommer ikke til skje. Bare husk tilbake til året Thor Hushovd satt med gul trøye. Han klarte å klore seg fast med frontgruppen, men hadde ingen punsj igjen til en spurt.

Istedenfor må man se mot ryttere som Dan Martin, Tony Galllopin, Peter Sagan og kanskje Greg Van Avermeat, i tillegg til sammenlagtkanonene. Kjøres det knallhardt fra bunn, kan det til og med bli avstander mellom sammenlagtfavoritter.

Så nei, Edvald vinner ikke i morgen. Beklager, Norge. Vinneren blir Joaquin Rodriguez.

Årets Tour de France:
«Fire tanker og én spådom» fra 7. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 5. juli.
«Fire tanker og én spådom» fra 3. juli.

Fire tanker og én spådom

Siste i Blogger