For syvende året på rad satte vi (Anders og Jonas Lindstrøm) opp en liste før sesongen over ti ryttere vi trodde skulle få sitt gjennombrudd i år.
En sesong senere er det på tide å gjøre opp status.
Denne listen må sies å være uvanlig treffsikker for oss å være (sett i lys av historikken til denne listen), selv om den inkluderer et par reelle bom også.
De ti neste dagene kommer vi til å presentere ti nye ryttere vi tror kommer til å slå gjennom i 2017. Men la oss først ta en titt på fjorårets liste.
10. Patrick Bevin
Paddy Bevin fikk æren av å starte vår talentliste i fjor. Newzealenderen kom fra en kanonsesong på kontinentalnivå. Vi trodde han skulle ta steget til Cannondale og WorldTouren umiddelbart.
Og sesongen startet lovende med nasjonal tempotittel. I Tour Down Under viste han gode takter med flere gode plasseringer og en tiendeplass totalt. Samme plassering fikk han i Haut-Var, et ritt som burde passe ham som hånd i hanske.
Oppladningen til Paris-Nice hadde gått knirkefritt. På den første dagen var han veldig nær sitt store gjennombrudd. På prologen var han to sekunder unna å vinne på første forsøk i europeiske WorldTour-ritt. Bare Michael Matthews og Tom Dumoulin skilte ham og den gule trøyen. Close, but no cigar. Plutselig hadde Bevin skapt et lite navn for seg selv.
Men så sa det stopp. På den femte etappen, mens han lå på fjerdeplass sammenlagt, smalt det. Et brukket ribbein hindret han ikke fra å fullføre den og neste etappe, men på siste dag var det stopp. Den gode sesongstarten hadde fått en brå avslutning.
PROLOG: Paris-Nice ble en suksess, men det skilte noen sekunder fra berømmelse for Bevin. Foto: LC (©TDWSport.com)
Ifølge seg selv kom han aldri skikkelig tilbake i skikkelig slag. En syvendeplass på en etappe i California, en tredjeplass i Burgos og femteplass totalt i Czech Cycling Tour er ikke akkurat mye å skrive hjem om. Fem dager før Vuelta a España fikk han så beskjeden om at han skulle debutere i en Grand Tour. Det ble en vond opplevelse.
Selv om han fullførte de ti første etappene, ble vueltaen i realiteten ødelagt tredje dag. En brukket finger gjorde han knapt i stand til å holde på styret, og hans Grand Tour-debut ble alt annet enn en suksess. Sesongen endte med nok en DNF i Eneco Tour.
Dermed ble det en aldri så liten nedtur. Frem til etappe fem i Paris-Nice, var alt fryd og gammen. Å være topp 10 sammenlagt i sitt første WorldTour-ritt, for så å bli nummer tre på prologen i Paris-Nice, vitner om klasse. Dessverre ødela skaden resten av debutsesongen på øverste nivå.
Erfaringen han har tilegnet seg i år, kan vise seg gull verdt når han skal fortsette ferden mot å bli en klassikerrytter av høyt nivå. Bevin hadde absolutt en respektabel sesong, men noe gjennombrudd kan det knapt kalles. Men han har bevist at han har kvaliteter også på øverste nivå.
9. Daniel Martinez
Colombianeren kom alltid til å være et sjansespill. Bare 20 år gammel er det vanskelig å gjøre det helt store i en idrett som sykkel. Men 2015-sesongen var så imponerende at vi ikke klarte å utelate ham.
Det burde vi gjort, for det var ikke noe gjennombrudd å spore for unggutten i år. Likevel skal man ikke fnyse av det han viste i år.
Som den klart yngste rytteren i rittet, fikk Daniel Martinez sin debut i Giro d’Italia, 20 år gammel. Da er det en prestasjon bare å fullføre. Med blant annet Milano-Sanremo, Giro del Trentino (hvor han avsluttet på en høyst respektabel 18.-plass) og Giro d’Italia i beina før juni, kom det alltid til å bli en knalltøff sommer og høst.
YNGSTE I FELTET: Daniel Martinez var girodebutant, men viste styrke ved å gå i brudd og fullføre rittet. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Til Tour de l’Avenir kom han sammen med landsmann Egan Bernal som en av favorittene. Men våren hadde vært for tøff og overskuddet manglet. På den siste etappen gjorde han en heltemodig innsats for Bernal, men ellers var sjetteplassen på tempoen hans beste resultat. En 23.-plass sammenlagt representerer på ingen måte Martinez’ generelle nivå.
Da var høsten langt bedre. Uten toppresultatene, men med flere imponerende resultater. I Giro dell’Emilia, Tre Valli Varesine og Milano-Torino ble han henholdsvis nummer 24, 13 og 17. Det er kruttsterkt for en mann født i 1996.
Det ble en sesong med mer fokus på fysisk og mental utvikling enn resultater, litt uvanlig for mindre italienske lag som Wilier-Southeast. Dermed ble det intet gjennombrudd for Martinez, men han er fortsatt så ung at han er U23-rytter også de neste to årene. Med andre ord har han fortsatt nok av tid, og ikke bli forundret om Colombia om noen år har enda en superstjerne.
8. Louis Vervaeke
Den belgiske klatreren gjorde seg fortjent til en plass på vår gjennombruddsliste med stabil god sykling i flere år. Da Lotto-rytteren startet året manglet han de store resultatene, men vi trodde de skulle komme i 2016.
Sesongen startet også bra med offensiv kjøring og gode plasseringer. Riktignok ingenting som stjal de store overskriftene, men han var flere ganger i TV-ruta med veldig offensiv sykling.
Angrepsviljen ga nesten betaling i form av karrierens første proffseier under rittet Driedaagse Van West-Vlaanderen. På rittets første etappe blir bruddet han er en del av hentet med under kilometeren igjen til mål.
Den gode og offensive kjøringen tar han med seg inn i Katalonia rundt, uten at det blir annet enn noen topp 30-resultater å notere i historiebøkene. Under Baskerland rundt er han enda litt bedre. Stabil sykling på alle etapper i det tøffe rittet gir han til slutt en 11.plass sammenlagt. Det begynner å svinge litt.
Romandiet rundt er neste mål, og etter åttendeplassen på den tøffe prologen sitter han i ungdomstrøyen, og en form han selv karakteriserer som den beste i karrieren. Derfor er det ekstra bittert at han velter på den andre etappen og må bryte rittet. En god vårsesong ender på et kjedelig sett.
Etter dette klarte aldri Vervaeke å finne tilbake til den stabile og gode formen. Han fullførte Vuelta a España, men var bare topp 50 på én etappe. Dette ble ikke det gjennombruddsåret Vervaeke eller vi hadde regnet med. Likevel var det en sesong som viser at Vervaeke har tatt steg i riktig retning. Han var mer offensiv enn tidligere, var nærmere noe stort, og på gode dager ligger han i sjiktet bak de beste klatrerne i verden. Se opp for denne rytteren i fremtiden.
OFFENSIV: Louis Vervaeke prøver å danne et brudd under en av klatreetappene i Vuelta a España. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
7. Dylan Groenewegen
Dylan Groenewegen skulle vise seg å bli vår beste spådom i 2016. Da vi presenterte han på vår gjennombruddsliste hadde han et par proffseirer bak seg, men da i mindre ritt. 2015-sesongen hadde endt i en vond krasj. Det var dog duket for nye muligheter i et nytt lag. Det skulle vise seg å bli utrolig vellykket for Dylan Groenewegen og Team LottoNL-Jumbo.
Seierskontoen ble åpnet allerede 5. februar, under den tredje etappen av Volta a la Comunitat Valenciana. Nacer Bouhanni ble slått i spurten. Etter det vendte en rekke seirer: etappe i Driedaagse van West-Vlaanderen, etappe i Tour de Yorkshire, seier i Heiste Pijl, seier i Rundt um Köln, etappeseier i Ster ZLM Tour, og nederlandsk mester.
Da kalenderen viste juli hadde Groenewegen gått fra å være nykommer i laget i kaptein i Tour de France. Ganske brutalt egentlig, da det var sesongens første og karrierens tredje World Tour-ritt. Nå lå LottoNL-Jumbos Tour de France-håp på den unge spurterens skuldre.
Som forventet ble både Groenewegen og hans opptrekkstog et lite nummer for liten mot verdens beste, i verdens største ritt. En fjerdeplass på den fjerde etappen ble beste resultat. Én gang til var han topp ti.
Etter Tour de France ble det ytterligere fire seirer, blant annet på åpningsetappen av Eneco Tour. Det var karrierens første World Tour-seier. Da den raske nederlenderen rundet av triumfferden under Tour de l’Eurométropole hadde han tatt utrolige 11 seirer i sitt første år på World Tour-nivå.
De fleste har i år fått øynene opp for 23-åringen. Hans raske spurt, og gode plasseringsevne har gjort at han har markert seg som en av fremtidens store spurthåp. Nederland har endelig fått en spurter de kan tro på i de store rittene. Nå venter den viktige andresesongen. Groenewegen har mange seirer å forsvare i 2017.
WORLD TOUR-SEIER: Dylan Groenewegen vinner etappe i Eneco Tour. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
6. Sam Oomen
Nederlenderen hadde i flere år vært en av de beste U23-rytterne i verden da han tok steget opp til WourldTouren og Giant. Og etter en sesong, kommer neppe Giant til å være skuffet.
Velo101 har han på fjerdeplass over de beste førsteårsproffene i år. Mellom ursterke Gianni Moscon og Giro d’Italia-etappevinner Giulio Ciccone, finner Oomen sin plass. På den nederlandske sykkelgallaen vant han Gerrie Knetemann-trofeet som årets største talent.
Allerede i mars viste han sin klasse, både på tempo og i bakker. I det som dessverre blir den siste utgaven av Critérium International, viste han seg som en fremtidig etapperytter. Syvendeplassen på tempoen ble etterfulgt av femteplass på Col de l’Ospedale, foran ryttere som Lawson Craddock, Davide Villella og Sébastien Reichenbach, og bare 26 sekunder bak selveste Thibaut Pinot. Tredjeplassen i sammendraget er pur klasse for en rytter født i 1995.
Deretter gikk det en lang periode uten resultater. Men der resultatene uteble, viste Oomen frem sin kjørestyrke og angrepsvilje i ritt som Baskerland rundt og Sveits rundt. I Liège-Bastogne-Liège ble han nummer 26 etter å ha sittet med nesten helt til avgjørelsen falt. Den yngste foran ham var født tre år tidligere.
Etter å ha kjørt mange store ritt, skulle han få sjansen til å kjøre for egne resultater i Tour de l’Ain. Og da slo han skikkelig til. Etter to spurtetapper, vant nederlenderen på første forsøk i terrenget som passer han best. Pierre Latour ble stilt i skyggen da to år yngre Oomen spurtet til seier fra en femmannsgruppe. På siste dag skulle ledertrøyen forsvares.
Det skulle bli en tøff dag på setet. For konkurrentene gikk til angrep fra start. Over toppen av etappens siste bakke, Col de Grand Colombier, måtte han slippe en liten luke. Men han bet tennene sammen og fikk kontakt igjen. De siste 20 kilometerne haglet angrepene, men Oomen sto imot og tok karrierens største seier.
Resten av året gikk uten de største resultatene, men den offensive kjørestilen fortsatte. 21-åringen var oftere i TV-ruta enn det resultatene skulle tilsi.
Alt i alt var det en meget sterk debutsesong på øverste nivå, og l’Ain-seieren og podieplassen i Critérium International må kunne klassifiseres som et slags gjennombrudd. Giant signerte en treårskontrakt med talentet, og angrer nok ikke nå. De har fått en fremtidig stjerne, som har tatt nivået på en imponerende måte. Neste år håper han å sitte med helt i finalen i en klassiker. Vi ser ikke bort fra at det skjer, så god er den lille nederlenderen.
OFFENSIV: Sam Oomen er ikke bare en god syklist, han elsker også å angripe. Det likev vi! Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
5. Dylan Van Baarle
Dylan Van Baarle er kanskje ikke rytteren du husker best fra 2016-sesongen, og sånn sett er det vanskelig å argumentere med at han fikk et voldsomt gjennombrudd i år.
Men ser man på resultatene denne nederlenderen oppnådde føler vi at han er en av feltets mer undervurderte ryttere. Da vi spådde et gjennombrudd i år mente vi at han kunne «stabilisere seg i toppen under klassikerne. En seier i en av semiklassikerne er tøft, men overkommelig. Samtidig kan han spille en rolle i finalen av de største rittene.»
Årets sesong begynte bra. På solfylte Mallorca ble det en femteplass under Trofeo Pollenca. Ikke et ritt mange husker tilbake til nå i desember, men rytterne rundt han på resultatlisten var Kwiatkowski, Stybar, Benoot og Cancellara. Det var en aldri så liten forsmak på klassikerne.
Det var her på brosteinen at våre forventninger til Van Baarle var høye. En 19 plass i E3 Harelbecke var ok, men det var under Flandern rundt at Van Baarle for alvor viste hvilken kapasitet som bor i han.
Peter Sagan, Fabian Cancellara og Sep Vanmarcke ble for sterke for alle denne dagen, men i den lille gruppen som Alexander Kristoff ledet over mål, der satt Cannondales nye klassikerkaptein. En sjetteplass i den kanskje mest prestisjefulle og elskede klassikeren er et virkelig skremmeskudd. Nederlenderen klarte å infiltrere finalen av rittet ved å angripe tidlig, sammen med Stijn Vandenbergh.
Like stor suksess var det ikke under Paris-Roubaix, men å fullføre i samme gruppe som Peter Sagan, på en 16. plass, er ingen krise. Van Baarle kan være meget godt fornøyd med sin klassikersesong, han etablerte seg i det øverste sjiktet, og tok hjem en topplassering.
Han kjørte flere store ritt etter vårsesongen, blant annet Tour de France, men det var først under Tour of Britain at han igjen markerte seg høyt oppe på resultatlisten. Han endte til slutt på en samlet femteplass i rittet han vant for to år siden.
Uten en eneste topplassering kan man selvsagt argumentere for at det er rom for forbedringer, men når du kommer topp ti i et monument som 23-åring, bor det noe spesielt i deg. Det er ikke mange unge ryttere som tåler distansen og stresset rundt disse rittene like bra som Dylan Van Baarle.
Neste år er Sep Vanmarcke en del av laget, og Van Baarles rolle ville nok endres noe. Likevel bør det åpne seg mange sjanser for denne rytteren de neste årene. Om ikke det ble et gjennombrudd med brask og bram, var 2017 like fullt året Van Baarle virkelig beviste hvilken klassikerrytter som bor i han.
MED BLANT DE NEST BESTE: I grønn drakt, i midten av bildet, spurter Dylan Van Baarle inn til sin beste prestasjon i 2016-sesongen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
4. Boris Vallée
Et steg ned skulle være et steg opp for Boris Vallée. Ut av skyggen og inn i rampelyset. Det var belgierens plan da han byttet ut Lotto Soudal med Fortuneo-Vital Concept. Det ble med planen.
Verken i Argentina, Qatar eller Oman ble det suksess, til tross for haugevis av spurtmuligheter. Da han inntok Europa og hjemlandet Belgia, ble det verre. DNFs i Kuurne-Brussel-Kuurne, Le Samyn, Dwars Door Vlaanderen, E3 Harelbek og Paris-Roubaix er ikke noe å skryte hjem av. Frem til 2.2-rittet Tour de Bretagne sent i april, var 16.-plassen i Shceldeprijs hans beste resultat. Ikke det en gryende spurter og brosteinsrytter er på jakt etter.
I Bretagne fikk han endelig en opptur. To etappeseirer er bra i ethvert ritt, men motstanden i Bretagne var ikke mer enn middelmådig i spurtene. Håpet var likevel at det kunne bli en plattform til ytterligere suksess utover sesongen. Det ble det ikke.
Det skulle bli juni før han igjen var å se i toppen av resultatlistene. I Ronde l’Oise, nok et 2.2-ritt, tok han sin tredje seier for sesongen. Nok et gang i et selskap der han skal være to hakk bedre enn konkurrentene. Da var sesongens fjerde og siste seier langt større.
For i .HC-rittet Tour de Wallonie, skulle han endelig få vist klasse mot virkelig god motstand. Tom Boonen ble spurtslått på den andre etappen i det belgiske rittet.
DEN STØRSTE: Fire seirer, men det var utvilsomt i Wallonie Vallée tok årets største seier. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Høsten ble ingen opptur, med hovedsakelig DNFs, ispedd en fin fjerdeplass i Grote Prijs.
Man skal ikke kappe hodet av Vallée etter årets sesong. Han er bare 23 år gammel, og som spurter gjør det alltid godt å vinne ritt. Fire seirer er ikke dårlig, men tre av de kom mot relativt svak motstand. I tillegg ble det en rekke brutte ritt, og klassikerdrømmen virker per nå veldig langt unna. Stabilitet var mangelvare.
Noe gjennombruddssesong har det absolutt ikke vært, og fjerdeplassen på vår liste har han på ingen måte forsvart.
3. Pierre Latour
Om du ikke har latt deg begeistre av Pierre-Roger Latour (han heter egentlig bare Pierre Latour, men Roger henger igjen fra flere år tilbake, og vi synes det gir en fin klang i navnet) i 2016, er det på tide å endre på det fort som fy.
Denne sesongen har nemlig vist at mannen med den noe slentrende, ja kanskje til og med estetisk forkastelige, stilen på sykkelen både er en av fremtidens store sykkelstjerner, og en underholder av de sjeldne.
Takket være en god tempo startet sesongen bra med sjuendeplass sammenlagt og beste ungdomsrytter i Etoile des Bességes. Flere sterke resultater kom i de neste rittene, men det var først i Criterium International at Latour fikk spilt ut hele registeret.
På den første etappen gikk han like greit i et langt utbrudd. Han var på papiret en av rittets sterkeste klatrere, men investerte likevel mye krefter i et brudd som ikke ble hentet inn før feltet nærmet deg den siste kilometeren. På den avgjørende klatreetappen angrep han ganske tidlig opp Col de l’Ospedale. Han fikk aldri mange meter på hovedfeltet, men hver gang de hadde saken av bakhjulet hans så akselererte Ag2r-rytteren. De fikk aldri tak på han. Kun Thibaut Pinot klarte å hente talentet, da han satt inn en sluttspurt. Andreplass på kongeetappen og sammenlagt. Gjort på et spektakulært vis.
Men det store spørsmålet foran 2016 var hvordan Latour skulle takle World Tour-rittene. Det gjorde han med bravur. 14. plass sammenlagt i Baskerland rundt, 19. plass i Fleche Wallonne, ungdomstrøye og 12. plass sammenlagt i Romandiet rundt. Det svingte av 22-åringen. Neste ritt: Sveits rundt
En god prolog sørget for at Latour lå godt an foran den femte etappen. Da han like greit ble nummer tre på den tøffe fjelletappen satt han plutselig i ledertrøyen. Dessverre måtte han bryte rittet grunnet sykdom, men en hel sykkelverden hadde nettopp sett unggutten bekjempe noen toppsyklister, bare uker før Tour de France.
Mens han så lagkamerat kapre podiumplassen i Tour de France, ladet Latour opp til sin Grand Tour-debut i Vuelta a España. I oppkjøringen ble han nummer tre sammenlagt i Tour de l’Ain. I sin første Grand Tour kjempet han tappert, og fikk noen topp 15-plasseringer tidlig i rittet. Han var dog ute av sammendraget, og brukte siste halvdel av rittet til å jakte en etappeseier.
Den skulle komme på siste forsøk. På den 20. etappen kom han seg med i bruddet som etter hvert slet seg løs, og han toppet det hele med å klatre fra alt og alle. En suksessfull start på Grand Tour-karrieren. Sesongen ble avsluttet med en tiendeplass i monumentet Il Lombardia. For en sesong!
Denne rytteren er et funn. Han kjører ritt litt på samme måte som Alberto Contador. Får han ikke lov til å angripe blir han ukomfortabel. Men nå er tiden hvor han blir undervurdert over. Konkurrentene har lært hva som bor i denne stjernen.
ETAPPEVINNER: Pierre Latour vinner den siste klatreetappen i Vuelta a España. Foto: AFP PHOTO / JOSE JORDAN
2. Sean De Bie
Belgieren skulle bli den neste Lotto Soudal-rytteren som skulle ta steget opp blant outsiderne i brosteinsklassikerne. Det klarte han ikke helt, til tross for iherdige forsøk.
For det sto ikke på angrepsviljen til De Bie i år. 25-åringen angrep og angrep, men ble ofte andre- eller tredjefiolin i et bredt og godt Lotto-lag.
Det store resultatet kom allerede i mars. Driedaagse van West-Vlaanderen er ikke verdens største ritt, men tiltrekker seg alltid en god dose solide belgiere. En sterk prolog ga grunnlaget for det som skulle ende med sammenlagtseier. På den siste, og avgjørende etappen, fikk han meget godt hjelp av lagkamerat Tosh Van der Sande, og andreplassen sikret seieren foran Lukasz Wisniowski.
Senere ble han syk, og både Flandern rundt og Paris-Roubaix måtte gå uten belgieren. Til tross for seieren i Vest-Flandern, ble det dermed en skuffende vår for De Bie.
Til gjengjeld fikk han debutere i Giro d’Italia. Der spilte han en viktig rolle i opptrekket for André Greipel. Som tredje og fjerde siste opptrekker, imponerte han gang på gang med både fart og utholdenhet. Da Greipel hadde kastet inn håndkleet før den siste etappen, fikk han sjansen for seg selv. Det endte med en femteplass, noe som viser at han innehar bra fartsressurser.
Giroen gjorde ham tydelig godt, for i juni leverte han fine prestasjoner. Femteplass i Heistse Pijl og andreplass i Ster ZLM Toer, bare bak Sep Vanmarcke, viste at den brutale rundturen i Italia ikke hadde ødelagt ham.
Men etter en pause i etterkant av det belgiske mesterskapet, kom han seg aldri skikkelig i gang igjen. Høsten, der han var så god i 2015, ble overfylt av ritt han ikke fullførte. En niende- og en sjetteplass fra august og ut, er ikke noe å skryte av.
Det ble med andre ord intet gjennombrudd for De Bie i år, og det ble egentlig ikke noe steg fremover heller. Neste sesong prøver han å skifte arena til de mer kuperte klassikerne, som Brabantse Pijl og Amstel Gold Race. Hvis ikke det gir suksess, må nok De Bie gjøre seg klar for enda flere ritt der han spiller andre- eller tredjefiolin.
I BRUDD: Sean De Bie prøvde mye i 2016, men fikk lite ut av innsatsen han la ned. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
1. Miguel Ángel Lopez
Han hadde allerede markert seg så sterkt i løpet av 2015-sesongen at han var på kanten til å være overkvalifisert til gjennombruddslisten. Derfor satt vi også forventningene til Miguel Ángel López høyere enn til de øvrige på vår talentliste.
En etappeseier på World Tour-nivå, samt å lukte på sammenlagtseieren i et av de større etapperittene, var det vi skrev.
Sesongstarten var god med etappeseier og fjerdeplass sammenlagt i Tour de San Luis, samt etappeseier og tredjeplass sammenlagt i Tour de Langkawi. Det var likevel ikke triumfer på det nivået hvor vi satt listen. De mulighetene skulle først komme da han dro over til Europa.
Det ble ingen voldsom suksess hverken i Kataloni rundt, Baskerland rundt eller Romandiet rundt. Skulle vårsesongen bli en suksess måtte ting gå bedre i Sveits rundt. Det var siste ritt før en lenger pause, López var klar til å gi alt.
En halvdårlig prolog gjorde at colombianeren ikke stakk seg ut på sammenlagtlista etter de første fjelletappene. Sakte, men sikkert jobbet han seg dog oppover listen. Det var aldri noen maktdemonstrasjoner, hvor han parkerte alt og alle, men han viste en stabilitet som var bedre enn alle andre.
Da Warren Barguil leverte en svak tempoetappe i Davos, på rittets nest siste dag, slo Astana-kapteinen til. Kun Ion Izaguirre var bedre på tempoen, men ikke god nok til å ta igjen det han lå bak Superman. Vår ener på gjennombruddlisten kunne ikle seg gul trøye. Siste dag forsvarte han ledelsen ved å klatre fra alt og alle, for så å ta det så forsiktig på de våte veiene nedover at en del fikk kontakt igjen. Det ble ingen etappeseier på World Tour-nivå, men sammenlagttriumfen i Sveits passet perfekt inn i våre forventninger.
Etter det ble det en lang rittpause, et mislykket mesterskap i Rio de Janerio, før det var tid for å starte Vuleta a España som kaptein for sitt Astana-lag. Flere holdt rytteren som en outsider til sammenlagtseieren, noen så han sågar som favoritt.
Det ble dog en kort innsats, og en trist sorti, i López’ første Grand Tour. Allerede på den tredje etappen veltet han. Ansiktet fikk seg noen skrammer, tannlegen fikk et besøk, og kneet fikk seg en smell. Sistnevnte skade gjorde at han få dager senere måtte trekke seg.
Resten av høsten ble et Marathon i brutte ritt, med et meget hederlig unntak. Det klassiske Milano-Torino er noe så sjeldent som et endagsritt for klatrere. Hjemmefavoritt Fabio Aru ble parkert av sin egen lagkamerat, som så slo knock out på Cannondale-duoen Michael Woods og Rigoberto Uran.
Det var en verdig avslutning på en god sesong. Miguel Ángel López er fortsatt ikke stabiliteten selv, men når han først er i form er han en utrolig god klatrer. Noe av grunnen til svikten i stabilitet kan tilskrives det faktum at han velter litt for ofte. Etter årets sesong brøt han lårbeinet i en treningsvelt, noe som i verste fall kan sette han litt tilbake i 2018.
Det er fortsatt noen spørsmålstegn ved dette talentet, men årets sesong har vist at Colombia har et nytt våpen i kampen om fremtidige Grand Tour-triumfer. Dette er en fantastisk syklist, som kommer til å vinne store ritt det neste tiåret.
ÅRETS SISTE: López gikk til topps i Milano-Torino. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
