Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
1. Ikke kulest i klassen lenger
Eneco Tour har de siste årene vært et kinderegg. Det har vært en klassikerfest over hellinger og korte, bratte bakker. Det har vært rittet som har gledet oss mest, fordi det har vært en fest fra start til slutt, med noen få spuretapper, en kort tempo og ellers terreng og muligheter for klassikerrytterne, både de som trives best på brostein og i de stupbratte, men korte bakkene.
I år var rittet altfor lenge et kjedelig vorspiel før søndagens klassikeretappe. Der det tidligere var tre og en sjelden gang fire etapper som skilte, foruten tempoetappen, bød årets ritt bare på én virkelig utfordring, søndagens etappe med avslutning opp Muur van Geraardsbergen. For all del, en avslutning opp brosteinbakken til det som i sykkelverdenen har blitt et landemerke av et kapell, er legendarisk.
Problemet med årets Eneco Tour er at det bare var det eneste rittet hadde å komme med. Det som tidligere har vært en klassikerfest, var i år en tempofest med for mange muligheter for spurterne. Vi nevnte det i forrige blogg, to av sju dager på temposykkelen var for mye. Og når fire av de fem andre etappene passet spurterne best og det derfor ble kjørt for massespurt, var det en dårlig deal for Eneco Tour som konsept.
BORTE: De spektakulære angrepene og vågestykkene som har kjennetegnet Eneco Tour og Tim Wellens de siste årene, forduftet i årets utgave av rittet, som en følge av den kjedelige løypeprofilen. Foto: Tim De Waele (©TDWSports.com)
De tre foregående utgavene av rittet har alle lagt opp til en avgjørelse i klassikerterrenget. I år ble mye avgjort på temposykkelen. Det ble det også i 2012, som var sist rittet inkluderte både lagtempo og individuell tempo. Før det var det både en prolog og en tempo i løpet av rittet. Altså er ikke to tempodager noe nytt, men vi krysser fingrene for at arrangøren neste år vender tilbake til suksessoppskriften fra 2013, 2014 og 2015.
For i år glimret ardennenerbakkene med sitt fravær. Bakkene Wellens vant rittet i, både i fjor og i 2014. De håper vi at straks kommer tilbake, og da helst på bekostning av både lagtempo og en spurtetappe, slik at Eneco Tour blir det strålende rittet det har vært de siste årene. For hvorfor fjerne det som fungerte, som også ga spektakulær kjøring og underholdning?
2. Uheldig økonomisk krig
En av de heteste snakkisene de siste ukene har vært hvilke lag som får æren av å kalle seg et WorldTour-lag neste år.
For selv med fem etappeseirer i Tour de France, virker det som at Dimension Data må nøye seg med ett år på øverste nivå denne gangen.
For Boras kapring av Peter Sagan, og noen andre klasseryttere, sendte tyskerne rett inn i det beste selskapet. Egentlig ikke noe problem for oss der. Dette laget har hentet klasseryttere, ikke nødvendigvis poeng for å få lisens.
Det har imidlertid både Bahrain- og det nåværende Lampre-laget. For la oss få det helt klart: Ben Swift til Lampre, med den lønnen det innebar, hadde aldri skjedd uten at briten «tilfeldigvis» hadde en god dose WorldTour-poeng. Ikke noe frekt mot briten, han er en bra rytter, men verdt en budkrig mellom Bahrain, Lampre og Dimension Data er han ikke.
KAN GLISE: Ben Swifts WorldTour-poeng gjør at briten kan sjekke kontrakten med godt humør. Foto: KT (©TDWSport.com)
Men det er ikke det verste. Ifølge ryktene er nemlig Ion Izagirre på det nærmeste klar for Bahrain Merida. Det betyr at han bryter kontrakten med Movistar etter tre år med stadig bedre resultater. Det er ikke utviklingen, mistrivsel eller liknende som gjør at Izagirre forlater Movistar. Det er grådighet og poengsult. Vi liker det dårlig.
Enda verre blir det dersom ryktene om Joaquim Rodríguez stemmer. Spanjolen la egentlig opp etter et flott OL-ritt, men ble visstnok tvunget av Katusha til å sykle noen ritt på høsten. Etter det skulle det være stopp, men Bahrain er etter sigende ivrige på å signere ham, om så bare for å sikre seg poengene hans.
Vi antar den herlige rytteren har integritet nok til å takke høflig nei ved en eventuell forespørsel, men at det i det hele tatt ryktes at han skal sykle Tour Down Under før han legger opp, er ikke bra. Bahrain Merida burde uansett ha nok poeng til å sikre seg en plass i det gjeveste selskap.
Vi liker det som har skjedd denne høsten dårlig. Budkrig der lagene med de største økonomiske musklene går seirende ut, er ikke bra for sporten. Langsiktig tenking, unge talenter uten poeng og solide og velfungerende lag som Dimension Data går tapende ut av det.
Derfor er vi glade det endelig blir en endring i UCI-reglene. Det er nemlig ikke første gang slike ting skjer. Hvem husker vel ikke Lottos famøse signering av Mehdi Sohrabi? Denne gangen er det vel og merke snakk om klasseryttere, men poenget er litt det samme.
To-treårige lisenser slår oss dermed som en god idé. Mer forutsigbarhet bør gjøre det lettere å friste sponsorer, det blir større grunn til å utvikle unge talenter, og man slipper denne priskrigen noen år.
Ulempen er selvfølgelig at det blir vanskelig å danne nye WorldTour-lag, samtidig som lag på prokontinentalnivå ikke har noen vei å gå, dersom de plutselig ønsker å satse tyngre.
Men om de nye reglene betyr bedre stabilitet, mer langsiktig tenking og færre lag som plutselig forsvinner, må man tåle noe av det negative. Det er vanskelig, om ikke umulig, å finne en perfekt løsning i sykkelverden. Men UCI virker i alle fall til å bedre situasjonen.
3. Sky på feil side
At Team Sky i dag er blant verdens aller beste lag, er det ingen som bestrider. Britene har også vunnet Tour de France på en overlegen måte fire av de fem siste årene. Eventyret deres startet i 2012, da både Wiggins og Froome var utilnærmelige i treukersrittet og gjorde som de ville.
De siste ukene har presset på særlig Wiggins og Sky-ledelsen økt, etter at Fancy Bears, russiske hackere, avslørte at han tre ganger i løpet av karrieren fikk tillatelse, en såkalt TUE, til å injisere triamcinolone. Middelet ble på 1990- og 2000-tallet hyppig brukt som doping og juksemiddel av syklister. Det var blant annet stoffet Armstrong testet positivt på i 1999, en prøve som ble glattet over med en TUE som ble tilbakedatert.
Jörg Jaksche fortalte tidligere denne måneden hvordan han og andre i feltet i de to forrige tiårene misbrukte middelet på lovlig vis, ved å utnytte systemet og spørre om TUE for stoffet på tidspunktene i løpet av en sesong hvor de trengte middelet, slik Wiggins og Sky gjorde det ved tre anledninger. Det stinket av Jaksche og kompani, og det gjør det også av Wiggins og Sky i dette tilfellet, slik Tom Dumoulin så passende sa det til nederlandsk media i forrige uke.
BAD BOY: Og det blir ikke bedre av den siste ukas avsløringer rundt Bradley Wiggins’ bruk av TUE-er for medisin som også er hyppig brukt som dopingmiddel. Foto: Tim De Waele (©TDWSports.com)
Sky og Wiggins har ikke gjort noe ulovlig med sine TUE-er. Men de har tynt marginer og muligheter for å sitte med den sterkest mulige hånden i de viktigste konkurransene. Det skjer stadig i toppidrett, i sykkel som i fotball og i langrenn. Det som gjør Skys sak spesiell, er at de ved oppstarten til laget proklamerte med brask og bram at de skulle gå i front for en ren idrett, med en åpenhet som ikke skulle tillate spørsmål om juks å henge i luften rundt deres triumfer. De har også kunngjort at de har en «ingen sprøyter»-holdning. Utad var de beinharde på at de ikke skulle operere i etiske gråsoner som kunne stille spørsmål ved rytternes troverdighet og ærlighet. Der har de med Wiggins’ TUE-er feilet enda en gang.
Skys etiske troverdighet og tillit har gjennom flere episoder sunket dypere og dypere. Deres glorifiserte selvbilde har de siste årene vist seg å bare være oppspinn. Første eksempel var ansettelsen av legen Geert Leinders i 2011 og 2012, som var sjefslege og direktør i Rabobanks dopingmaskineri i 14 år. Wiggins’ sprøyter og tre TUE-er, alle i forkant av hans viktigste ritt, føyer seg bare inn i rekken av tilfeller som tilsier at Sky hvert fall ikke er bedre enn andre lag hva gjelder å tøye strikken og jage fordeler, også i etiske gråsoner.
4. Den norske sykkeluka
Slik så vi den norske sykkelinnsatsen denne uken.
Proffene: Mange av våre proffer ute og gjør noen av sine siste innsatser for sesongen. Størst fokus naturlig nok på Eneco Tour. Alexander Kristoff møtte klassemotstand igjen etter herjingene i Tour des Fjords. Den norske VM-kapteinen gnistret på ingen måte. Tredjeplassen på den fjerde etappen var høydepunktet, men den ellers solide Katjusja-kapteinen virket tung på den siste etappen.
En som derimot gnistret var Edvald Boasson Hagen. Gjennom hele sesongen har han sittet offensivt langt fremme i feltet. Noen ganger for offensiv, men under den siste etappen i Eneco Tour fikk den norske mesteren betalt for å sitte langt fremme og lukte muligheter. Da en liten gruppe kom løs etter en velt var Edvald den som så faren og kastet seg med. Da gruppen ble mindre, satt nordmannen fortsatt der. Både Niki Terpstra og Olivier Naesen kjørte hardt for å sikre gode sammenlagtplasseringer, mens Edvald kunne være litt mer avventende. I finalen var det maktdemonstrasjon. Rå kraft ga Edvald den ideelle VM-opptakten.
De andre norske markerte seg ikke nevneverdig rent resultatmessig, men Lars Petter Nordhaug fikk seg en dag i brudd på den siste etappen i Eneco Tour, det samme gjorde Odd Christian Eiking under Gran Premio Bruno Beghelli.
TILBAKE PÅ TOPP: En flott seier for Edvald Boasson Hagen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Norgescupen: Avsluttende ritt for året. Det ble mest spennende i herrenes junior- og seniorritt. Her levde kampen om sammendraget hele veien. I juniorklassen var det Ludvik Holstad som stakk av med pokalen etter en andreplass på det siste rittet. Vant gjorde Stavangers Martin Urianstad. Han er junior også neste år, så det er lovende. Lovende er det også at tre av rytterne som kom topp 20 i rittet kjørte på dispensasjon. De er nemlig ikke gamle nok til å være juniorer før neste år.
I eliteklassen ble det et forblåst ritt. Det hele utviklet seg til en tøff kamp mellom Fixit.no og Lillehammer. Sistnevnte lag slet med å få Rasmus Tiller med seg i første gruppe, noe som kostet han sammenlagtseieren. Istedenfor ble det Tobias Foss’ kamp mot hjemmelaget. Den duellen tok supertalentet seg av. Til slutt kunne han passere målstreken i ensom majestet. Seieren var nok til å ta sammendraget også. En stor prestasjon av en rytter som debuterte i eliteklassen i år.
For damene var det mindre spennende kamp om sammenlagtseieren. Ingvild Gåskjenn tok oppskriftsmessig seieren. I seniorklassen ble det Hitec-show. Vita Heine vant foran Susanne Andersen, mens Ingrid Lorvik tok hjem sammendraget.
Gooikse Pijl: Ikke noe toppresultat på oss nordmenn, til tross for at både Joker, Sparebanken Sør og Coop ØsterHus stilte til start. Herman Dahl ble den beste med sin åttendeplass. Det var dog offensiv kjøring fra de norske underveis. På et tidspunkt var det et farlig brudd som kom seg løs. Her satt Anders Skaarseth, Amund Grøndahl Jansen, Øivind Lukkedal og Krister Hagen. Da disse ble kjørt inn var Sparebanken Sør offensive ved Herman Dahl, Fridtjof Røinås og Trond Håkon Trondsen. Det resulterte ikke i stort, men mye bra å bygge videre på.
Duo Normand: Ingen toppdag for Reidar Borgersen og Truls Engen Korsæath, som ble nummer seks. Pallen burde vært innenfor rekkevidden.
Spådommen: Colombiansk seiersglis
Neste lørdag er det klart for årets siste klassiker, Il Lombardia.
Med en ny og knallhard rute til den 110. utgaven av det italienske laget, er det duket for en kamp mellom de aller beste klatrerne.
Dette er sesongens siste mulighet til å gjøre det helt store for de klatreglade (sorry, Abu Dhabi, men det er sant). Lombardia er kanskje ikke så stort som italienerne gjerne skulle ønsket, men å vinne monumentet er uansett noe å skryte av.
Det viser seg også på startlisten. Her kryr det av klasse. Vi snakker blant andre om Aru, Bardet, Van Avermaet, Uran, Alaphilippe, Dan Martin, Rui Costa, Mollema og Contador.
Men det er ingen av disse som vinner (om vi for en gangs skyld får rett). For det laget Orica-BikeExchange sender lukter det gull av.
Når Simon og Adam Yates begge må anses som klare nummer to, sier det sitt. Det er nemlig Chaves det kommer til å handle om.
I FORM: Chaves er vår favoritt før Il Lombardia. Foto: RS (©TDWSport.com)
Den blide colombianeren viste strålende form da han vant Giro dell’Emilia i helgen. Lombardia er noe helt annet, men 26-åringen så strålende ut der i fjor, til han plutselig forsvant med kramper.
I år tror vi han får sin revansje. Han har utholdenheten, klatreferdighetene, laget og formen som trengs.
Vi gleder oss til årets siste bakkeklassiker. Startlisten innbyr i alle fall til et fyrverkeri slik det skal være i Il Lombardia.
