Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
1. Den «nye» Mark Cavendish
Selv om Tour de France nå har kommet seg til fjellene, klarer vi ikke helt å slippe tak på årets første massespurter i dette fantastiske rittet. Sjeldent har vi hatt så jevne dueller og så mange ryttere som har luktet på seieren. Det til tross for at Mark Cavendish foreløpig står frem som den klare spurtkongen.
Årets spurter har vært preget av litt mer kaos enn tidligere år. Det skyldes nok delvis at det finnes flere med toppnivået som trengs for å vinne en massespurt, delvis fordi det er få innkjørte spurtlag som fungerer godt, og muligens er det også en konsekvens av veldig få massevelter i årets ritt.
Lotto Soudal er de eneste som kom til årets Tour de France med et lag nærmest utelukkende bygget rundt lagets store spurter. På papiret skal det ikke stå på hjelpen han får den godeste André Greipel. Resten har maksimalt et halvt lag rundt seg. Likevel er det ikke Greipel, men Cavendish som sitter igjen som spurtkongen av den første uken.
TILBAKE PÅ TRONEN: Får du Mark Cavendish på bakhjulet den siste kilometeren, er det et stort kompliment, men også et stort problem. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)
Så hva skiller Mark Cavendish fra resten? Hva gjør han så bra? Er det fysikken? Er det laget? Er det rutinen? Alt det spiller inn, alt det fungerer så bra. Men det er mer enn som så. Mye av hemmeligheten til Cavendish virker til å ligge i blikket og en ganske klar strategi.
Tidligere i karrieren har den britiske superspurteren vært velsignet med et fantastisk lag. Han har vunnet 29 etapper i Tour de France. Hvor mange av de spurtene han har startet fra hjulet til Mark Renshaw, har vi ikke tall på, men det er mange. Antallet ganger det har skjedd under den første uken av årets ritt, vet vi derimot veldig godt. Svaret er null.
Til tross for at Cavendish ikke lenger starter sine spurter fra opptrekkerens bakhjul, vinner han likefullt. Mannen som elsker å tenke sykkel, snakke sykkel og spurte på sykkel har tydelig lagt en ny strategi. Han vet så inderlig godt hva som er viktig, og han gjør kyniske valg.
Se årets spurter i reprise og legg merke til Mark Cavendish på de siste kilometerne. Se hvordan han bruker blikket. Han registrerer hvem som passerer han, tar seg tid til å evaluere hvem de er og hvorvidt han skal ta hjulet deres eller ikke. Ingen er så selektive i hvilket bakhjul de biter seg fast i som Mark Cavendish.
Dimension Data-rytteren slåss ikke for å få det hjulet som tar han lengst frem i feltet. Istedenfor er han kynisk nok til å velge seg bakhjulet til de rytterne han vet at er blant verdens raskeste. På denne måten får han muligheten til å starte sin egen spurt i ryggen på noen med en fantastisk akselerasjon. Kraften han sparer for å gå fra «null til hundre» ved å ligge i rygg på disse fantastiske spurterne gjør at han selv kan nå en «overfart». Den bruker han til å spurte forbi sin «opptrekker» og alle andre.
På den første etappen starter Cavendish spurten fra hjulet til Peter Sagan. Slovaken blir selv nummer tre på etappen. På den tredje etappen starter han spurten fra hjulet til André Greipel. De blir nummer én og to. På den sjette etappen er det Marcel Kittel som har fått besøk av Cavendish. Nok en gang blir det første- og andreplass. Nok en gang suser Cavendish forbi sin «superopptrekker».
Ok, så vi har funnet ut at Cavendish er så smart at han spurter fra hjulet til raske ryttere. Geniale, er vi. Slik jobber jo alle spurtere, sitter du kanskje og tenker. Vel, vi synes Cavendish i årets Tour de France har vært ekstra kynisk. Der mange andre har vært mer opptatt av å få en posisjon blant de ti første, har Cavendish vært kaldere. Han har godtatt en posisjon lenger bak i feltet i bytte mot hjulet til en rask mann. Han har gamblet på at disse skal komme frem helt på slutten og gi han en superfart i akselerasjonsfasen. Våget å la kaoset utspille seg foran, for selv å komme bakfra.
La oss bare se på posisjonen Cavendish har hatt i feltet med kilometeren igjen til mål på etappene han har vunnet. På samme tidspunkt i fjor hadde vi kun hatt to rene massespurter i Tour de France. Den første vant André Greipel. Da var han nummer 5 i feltet med én kilometer igjen. Den andre vant Mark Cavendish. Han var da cirka nummer 15 under kilometersmerket.
På den første etappen i år fulgte Cavendish mønsteret fra i fjor. Han passerte kilometermerket som nummer 11. Det samme da han vant sin andre etappe, da var han nummer åtte under kilometersmerket. Men da han vant sin tredje etappe lå han så langt bak som nummer 20 (Kittel var nummer 22 da han vant sin etappe).
Legger vi sammen disse posisjonene med hvilke hjul Cavendish starter spurten sin fra, vitner det om en mann med en tydelig plan. Han har et bra lag som tar frem i feltet, men derfra starter øynene og hjernen å jobbe. Han har plukket seg ut et par-tre ryttere han ønsker å starte spurten sin bak. Kynisk analyserer han disse på de siste kilometerne. Ser hvem som klarer å samle seg, hvem som har farten inne. Lar seg ikke påvirke til å ta andre hjul, bare fordi de er tilgjengelige.
Ingen er så kyniske og kalkulerende når de plukker seg et bakhjul som tidenes spurtkonge. Nå som fysikken er på plass og han kan passere hvem som helst, fungerer de største konkurrentene som de beste opptrekkerne. Så langt i denne touren har ingen vunnet etapper på å starte spurten fra Cavendish sitt hjul. Så langt har ingen av de rytterne som Cavendish starter spurten sin bak havnet utenfor pallen. Dette er en mann med teft som få. En av de smarteste syklistene i feltet. I tillegg så fryktelig rask.
Det er Cavs briljante taktikk.
2. Fortsatt vidåpent
Froomes angrep og seier på den åttende etappen var briljant. Det var 23 sekunder ingen forventet at han skulle ta på sine nærmeste konkurrenter. Det er de 23 sekundene som skiller de to største favorittene, Froome og Quintana.
Likevel er avstandene fra briten og bakover ikke i nærheten av hva de var i 2013 og i 2015 etter ni etapper. I år er de elleve første i sammendraget innenfor 61 sekunder. I 2013 var ingen innenfor minuttet av Froome etter ni etapper, i 2015 var det kun Van Garderen av sammenlagtrytterne. Årets avstand mellom de elleve første er historisk liten etter ni etapper. Både i fjor og for tre år siden var Quintana rundt to minutter bak etter ni etapper.
De neste sverdslagene vil stå opp Mont Ventoux. Froome har fortsatt alle forutsetninger for å øke avstanden til sine nærmeste konkurrenter før Alpene. Ventoux-etappen skal passe ham ypperlig med ingen fjell ellers på etappen å snakke om, mens tempoen dagen etterpå også burde gi ham fordeler.
FÅ DRØMMER KNUST: Den første uken er over og sammendraget er fortsatt veldig åpent. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)
Likevel er det deilig at det lever i aller høyeste grad etter Pyreneene. Hvem hadde trodd at Adam Yates bare skulle være 16 sekunder bak sin landsmann i gul trøye etter en halvsyklet tour (gitt at ingen uhell skjer på de kommende flate etappene)?
Slik ståa er nå, går elleve ryttere til Ventoux-etappen med en drøm om den gule trøyen. Da får det bare være at Quintana har gjort minimalt til nå. Den konservative kjørestilen vil være glemt om han fyrer på alle sylinderne i Alpene og ikler seg gult der. Første bud er å ikke gi luke til Froome i månelandskapet på torsdag. Da vil alt være mulig for colombianeren i den tøffe sisteuka.
3. Klagebonanza
Nå har rytterne fått klage en uke i strekk, nå er det vår tur. Vi har tenkt til å klage over all rytterklaging så langt i Tour de France.
På et tidspunkt var det i ferd med å bli såpass ille at vi så frem til kveldene med fotball-EM. Hvor skuespill og overdrivelse av hvor vondt man fikk av en takling var et fint avbrekk fra enkelte syklisters sutring.
Misforstå oss rett. I noen av punktene vi kommer til har syklistene som klager et poeng. Uten tvil. I andre tilfeller synes vi ikke det. Men selv om de har et poeng, er det noe med tonen og situasjonen som likevel gjør at det låter umusikalsk i våre øyne.
Det hele startet med Peter Sagan. Vår kule verdensmester. Sykkelfeltets stjerne nummer én. Mannen som har like mye karisma som sykkeltalent:
– Da jeg kjørte mitt første Tour de France, var det et annet ritt. Nå kjøres det i frontgruppen som om det ikke er noen som bryr seg om eget og andres liv. Det er helt utrolig. I fjor var det veldig ille og det samme er det i år. Det er som om alle har mistet hjernen sin. Tidligere var det respekt. Da noen gjorde dumme ting, var det andre som kastet vannflasken sin på dem eller slo dem med en sykkelpumpe. Sykkelsporten har ikke dette lenger, uttalte han.
IKKE FORNØYD: Peter Sagan synes det flyr for få sykkelflasker i feltet. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)
Flere kastet seg på og var kritiske til at lagene med sammenlagtrytterne kjempet i fronten som et spurtlag, delvis for å unngå velt og delvis for i håp om å komme på rett side av en liten splitt som skulle gi dem verdifulle sekunder på konkurrentene i sammendraget. Ønsket er å utvide regelen som sier at velt innenfor tre kilometer fra mål skal utvides til fem kilometer.
Vi ser poenget deres og det er ikke så galt. Det er langt bedre enn å slå hverandre med sykkelpumper i hvert fall. Men så kommer den sjuende etappen, og da hender det som gjør at vi må smile litt av alle de som har klaget på klatrelagene som kjører opptrekk.
For hva hender på rittets første fjelletappe? Jo, som vanlig, går Peter Sagan til angrep. Han skal i brudd for å ta den innlagte spurten og sikre seg viktige poeng i kampen om grønn trøye. Forutser du ikke det, har du ikke gjort hjemmeleksa de. Mark Cavendish gjør alltid leksene sine og følger Sagan. Den tyske duoen Marcel Kittel og André Greipel har derimot sovnet på bakerste rad.
Når tyskerne våkner opp innser de at de ikke er berette på å gi fra seg grønt uten kamp. Så der sitter da spurtlagene og kjører så hardt de kan på en fjelletappe for å kjøre inn et brudd klatrelagene er fornøyd med å slippe av gårde. De kjører så hardt at bruddet hentes, nytt kaos oppstår og et stor uoversiktelig brudd oppstår. Mer arbeid for klatrelagene.
LITT GRETTEN: Det har blitt én etappeseier, men likevel ikke fullklaff for Marcel Kittel. Muligens derfor han er smågretten. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)
Når du først bruker en uke på å klage over at andre lag begir seg inn på «ditt teritorium», da går du ikke rett inn og gjør samme «feilen» første dag hvor rollene er snudd. I så fall mister du mye kraft i det du sier. Det kan ikke være slik at spurtlag skal få gjøre som de vil, mens klatrelagene får overta straks de eksplosive rytterne setter seg i gruppettoen. Nei, la alle få kjøre som de vil, så er vi heller enig i at man kan se på regelverket og finne løsninger som gjør at sammenlagtkanonene slipper å spurte seg inn topp 30 på etappen.
Og Marcel Kittel. Når du klager over de siste kilometerne av den sjette etappen i Tour de France, og hvordan arrangøren har gjort det «umulig å kjøre som et lag», da blir det bare trist. Du er han kule fyren med den flotte sleiken. Du kommer på årets fest og det første du gjør er å klage på maten og drikken. Alle andre koser seg og faktum er at grunnen til at du og kompisgjengen din ikke får maksimalt utbytte av den hyggelige stunden, er at du tok med deg feil kompiser. Det er ikke maten det er noe feil med. Det er utvalget av venner du tok med deg. Så slutt å syte og klage. Ta deg en øl og prøv å smile. Det er Tour de France, mann. Det er årets sykkelfest!
4. Helbom, Giant
Giant-Alpecin kom til Tour de France med ambisjoner for sammendraget. Deres hjemmehelt Warren Barguil var stødig i fjorårets tour og glødet til tider i Sveits rundt som siste oppkjøringsritt, selv i kalde og våte omgivelser.
Det gikk skeis på lørdagens etappe, den første virkelige testen i fjellene. 24-åringen måtte slippe konkurrentene så altfor tidlig opp Col de Peyresourde. Klokka viste 1,41 til Froome. Isolert sett ikke katastrofe. Hovedproblemet var at det skilte 1,28 til 13 andre ryttere. Ryttere Barguil skulle kjempe mot for en plass godt innenfor topp ti.
Da er halvannet minutt i sekken en strek i regningen. Verre ble det av intervjuet Giant-Alpecin selv publiserte. Barguil sa etter etappen at han slet med varmen som en følge av å ha kjørt Sveits rundt i regnvær og kalde temperaturer, samt at han kjente seg sliten da touren startet på grunn av anstrengelsene i Sveits rundt.
STRÅLENDE I SVEITS: Men det virker til å ha kostet for mye for å prestere på topp under Tour de France. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)
Franskmannen sa videre at han følte seg bedre enn han gjorde ved starten av touren, men fortsatt var han ikke på topp. Da er det enkelt å konkludere at de har bommet grovt med oppkjøringen. Med fire klatreetapper på de første åtte etappene, var man nødt til å være på topp fra starten av for å henge med helt der fremme. Barguil og Giants bom gjør plutselig en topp ti-plassering krevende.
Fri for uhell og velt burde topp ti vært veldig mulig for Barguil i årets tour. Det må være frustrerende å se det gå tid på at formen ikke er der når man selv er skyld i det med oppkjøringen man har valgt. Mon tro om vi ikke ser Barguil i Dauphiné i 2017, gitt at han igjen vil satse på sammendraget i Tour de France.
Det er også stryk til laget for oppkjøringen. Barguil har vært med laget i fire år. Da bør man ha kontroll på hva som er den beste måten for 24-åringen å toppe formen på. Tilsynelatende tok de en kjempesjanse med Barguil der han gikk dypt i Sveits rundt, og det har straffet seg. Det ble bare understreket søndag.
For all del, Barguil og Giant-Alpecin er ikke de eneste som har kålet det til i oppkjøringen. Det er resultatlisten nådeløs på. Barguil har hvert fall åpent sagt hva problemet er. Han gjør neppe samme feil igjen og kommer inn i touren for langt unna toppformen.
IKKE MED I TOPPEN: Warren Barguil har kjempet tappert, men taper stadig mer i kampen om hvit trøye. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)
Spådom: Slaget om sammendraget
De andre får ha oss unnskyldt, vi tror fortsatt slaget om sammendraget i årets Tour de France er en duell. Chris Froome mot Nairo Quintana. Slaget kommer til å stå på disse etappene:
12. etappe: En ganske flat etappe avsluttes med beryktede Mont Ventoux. Her er det mulig å få store avstander om vinden er på den angripende rytterens side. Er det motvind, blir det ofte ganske samlet. En gang tidligere har de to rytterne duellert opp denne stigningen. Det var 2013 og Chris Froome slo Quintana med 29 sekunder. En etappe som bør skille lite mellom de to. Liten fordel Froome at det bare er én skikkelig bakke på etappen.
13. etappe: Tempo på 36.5 km. Ser vi på 2014 og 2015 har de to kun konkurrert tre ganger mot hverandre på temporitt som er lenger enn én mil. Legger vi sammen de tre, ser vi at Froome har et lite overtak. Han kjører i gjennomsnitt 0.8 sekunder raskere enn Quintana per tempokilometer. Tar vi og ganger opp det med 37.5 kilometer, kommer vi frem til 31 sekunder. Dette er en kupert tempo, ulikt mange andre vi ser. Den er også lenger enn de tre vi referer til (alle under to mil). Utslagene kan derfor bli større og annerledes. Etappen er en liten fordel Chris Froome, og han bør ta mellom et halvt og et helt minutt på Quintana.
SIST GANG: I 2013 spant Chris Froome i fra sine tøffeste konkurrenter opp Mont Ventoux. Så tok han igjen Nairo Quintana og spant ifra han med et halvt minutt. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)
15. etappe: En tøff fjelletappe, men Lacets du Grand Colombier er hele 14,5 kilometer fra mål. Det er nesten en mil med flate inn mot målstreken. Quintana skal ha tapt mye på Mont Ventoux og tempoen for at han skal føle seg tvunget til å angripe her. Froome kan prøve et nytt utforstunt, men vi forventer det ikke. Her vil det maksimalt skille bonussekunder i mål, tipper vi.
17. etappe: En av rittets avgjørende. Kommer dagen etter den andre hviledagen. Sky taklet dagen etter hviledagen klart best i fjor. Quintana var best i siste uken. Hvilken av de to faktorene slår sterkest ut opp mot mål på Finhaus-Emosson? Her må Quintana prøve seg. Angrepene kommer, men Froome knekker ikke. Tar maks 15 sekunder pluss eventuelle bonussekunder.
18. etappe: Ny tempoetappe. Denne er ikke bare kupert, det er en bakketempo. Riktignok ikke den verste vi har sett, men det skal klatres 650 høydemeter. Skulle Quintana ligge rundt minuttet bak Froome, som vi forventer, må han ta inn her. En litt defensiv tilnærming frem hit kan ha gjort at han har spart litt krefter. En bitteliten fordel Quintana, men kan gå begge veier.
19. etappe: Siste bakkeavslutning. Etappen er hard, men ikke hard nok til at Movistar kan prøve noen overraskende taktiske grep. Sky er sterke og vil kontrollere etappen. For Movistar er det én ting som gjelder. De må sette et voldsomt tempo i bunn av Le Bettex. De tre første kilometerne er brutale. Etter dem må Valverde sette tempo i det litt flatere partiet. Fire kilometer fra toppen blir det bratt igjen. Her må Quintana sette inn nådestøtet. Får han luken? Er det noen ryttere i dagens brudd som fortsatt er foran og kan hjelpe han? Vi er dypt inne i sisteuken og Movistar-kapteinen er da som regel på sitt beste. Vi tror Quintana trenger tid, og vi tror han tar det. En liten fordel han, men får han nok tid? Det kommer til å bli drama til siste meter.
SISTE UKEN: Er der Nairo Quintana pleier å være på sitt beste. I fjor distanserte han Chris Froome opp Alpe d’Huez, men startet for langt bak. I år bør han ha et bedre utgangspunkt. Godt nok til å vinne hele rittet? FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)
20. etappe: Målgang 12 kilometer fra toppen av brutale Col de Joux Plane. Er det Froome eller Quintana som må angripe? I den avsluttende HC-stigningen er det ingen dødpunkter. Man kan angripe hvor som helst. Så desperat man bare vil.
For å oppsummere tror vi det vil bli en duell i alpene. Vi tror Chris Froome går inn der med et forsprang på omtrent minuttet på Quintana. Det betyr at han må tape mindre på de siste etappene enn han gjorde i fjor. Colombianeren vil gå inn med selvtillit, i kampen mot et sterkere kollektiv i Sky. Det blir en sekundsstrid. Hvem vinner? Tja, hva tror du? Vi våger ikke spå.
