(procycling.no): Så gjorde han det igjen. Med et spektakulært brudd slo han knock out på hele feltet i Romandiet. Thomas De Gendt viste nok en gang at han er en av sykkelfeltets kuleste fyrer.
Du skal lete lenge etter mer fascinerende ryttere. Hva er det med denne litt mystiske belgieren? Hvorfor er han som han er, og hva er det som er så spesielt med han?
Thomas De Gendt må være en av rytterne med størst fysisk kapasitet. Med tanke på hvordan han i dag kjører grand tourene er det fristende å nedvurdere hans tredjeplass i Giro d’Italia fra 2012 som en one hit wonder. I mine øyne er det derimot dette resultatet som mer enn noe annet viser hva Lotto-rytteren er kapabel til.
Han er sterk, men kapasiteten er ikke unik. Vi har et knippe syklister i dagens felt som innehar det ekstraordinære. Ryttere som Peter Sagan, Greg Van Avermaet, Michal Kwiatkowski, Alejandro Valverde, Chris Froome, Nairo Quintana og Richie Porte for å trekke frem noen. Men felles er det at disse fantastiske rytterne kan kategoriseres som enten klatrere (sammenlagtryttere) eller klassikerryttere.
(Bloggen fortsetter under bildet)
PALLEN: Ryder Hesjedal vant Giro d’Italia 2012. Med Joaquim Rodriguez og Thomas De Gendt bak seg på pallen. Foto: Tim De Waele
Det er i disse rittene den store prestisjen ligger. Derfor er det naturlig at disse rittene tiltrekker seg de beste rytterne. Men Thomas De Gendt bryr seg ikke nevneverdig om dette. Kunne han sittet med i finalen av ritt som Flandern rundt og Liege-Bastogne-Liege? Ja, det tviler jeg ikke på. Kunne han kjempet om topp fem plasseringer i treukersritt? Ja, det føler jeg meg rimelig sikker på. Men Thomas De Gendt vil ikke være en del i mengden, han har opprettet sin egen nisje, og har nesten monopol på kombinasjonen av å satse på bruddseirer og inneha den kapasiteten han tross alt har.
Kombiner dette med et fantastisk sykkelhode. Vi er opplært med at brudd stort sett kjøres inn, og de gangene det ikke skjer så er det dårlig timing av feltet, manglende samarbeid eller liknende. Derfor er det lett å la seg lure til å tro at det ligger mye tilfeldigheter bak De Gendts seirer. At det er felt som undervurderer han eller feiltimer innsatsen sin. Ikke tenk slik. Å vinne fra brudd krever litt flaks, men det er en kunst som langt fra styres fullt og helt av tilfeldigheter.
Thomas De Gendt gjør mye genialt på vei mot sine seirer, men det er én ting jeg vil fokusere litt ekstra på. En ting som til stadighet undervurderes. Jeg snakker om starten av rittene/etappene. Når du ser en etappeprofil hvordan leser du den? Ser du raskt på høydekurven? Kanskje studerer du den tøffeste bakken? Ser litt ekstra på de siste ti kilometerne? Kanskje ser om det går litt opp eller ned på den siste kilometeren også? Det er helt naturlig.
(Bloggen fortsetter under bildet)
MASKIN: Thomas De Gendt tok årets første seier på dag tre av Volta a Catalunya. Foto: David Ramos/Getty Images
Men en sykkeletappe er som en god film. Det er riktignok på slutten klimakset kommer. Da det hele kulminerer i høydepunktet, trådene trekkes sammen, man ser sammenhengene, forstår det hele og ser resultatet. Men det er de små subtile tingene i filmens begynnelse som åpner opp for den fantastiske finalen. De små hintene som plasseres, karakterene som bygges opp. Slik er det i sykkel også. Skal du lage en fantastisk spennende etappe så sørg for at de første par milene er tøffe. Ikke nødvendigvis et fjell, men rullende og krevende terreng.
Dette gjør nemlig jobben jævlig for de lagene som ønsker å samle det hele før finalen. Det som vises best på TV-bildene er all tauingen på slutten, men kunsten med å kjøre inn brudd er å la rett brudd gå. Den riktige mengden ryttere fra de riktige lagene. Derfor ligger også kunsten i å lykkes med et brudd i å etablere det riktige bruddet. Sørge for at det er gode nok ryttere til å gi sliterne i feltet kamp.
Thomas De Gendt plukker bevisst ut de etappene som har en tøff start. Da vet han at det ikke blir noe bingo. Da får ikke spurtlagene eller klatrelagene diktere hvem som får og ikke får gå i brudd. Da er det mulighet til å sette så stor fart at hjelperytterne ikke kan tette lukene, og de svakere rytterne som prøver lykken ikke orker å komme seg med i bruddet. Det blir Thomas De Gendt og en gruppe sterke ryttere. Som i Romandiet, der lagkamerat Campenaerts og Grivko var blant bruddkameratene. Får du med deg slike ryttere i brudd skal det bli
tøft å hente. Selv de beste rytterne må bruke kreftene riktig for å oppnå suksess. Det er så lite tilfeldigheter som det er mulig å få det når du jakter bruddseirer. Men herregud så smertefull måte å
gjøre det på!
(Bloggen fortsetter under bildet)
FAN-FAVORITT: Thomas De Gendt skaper alltid underholdning, og vil alltid være i front. FOTO: Tim De Waele
Så er jo det store spørsmålet hvorfor Thomas De Gendt gjør som han gjør. Hvorfor legge kraft på å vinne etapper i Romandiet rundt og Paris-Nice? Flotte ritt, men om du har kapasitet til å kjempe om seirer i klassikere og sammendraget i treukersritt, hvorfor ikke fokusere på det?
Akkurat det spørsmålet er litt vanskelig å svare på, og belgieren er ikke den mest åpne personen. Han bretter ikke ut om seg og sitt i mediene. Jeg har likevel noen teorier.
For det første så lever du et veldig spesielt liv når du satser på klassikerne eller treukersrittene. Det ofres ekstremt mye, og du har bare et ritt eller to på deg til å lykkes. Du må være best de dagene
alle de beste rytterne satser på å toppe formen. Det må være en stressende livsstil. Som en bohem er det bedre å leve i sin egen verden, satse på ritt ikke alle andre gjør. Ha litt flere sjanser i året på å skinne.
Dessuten er det noe litt kunstnerisk over det De Gendt gjør. Det er innholdet i seieren som betyr noe. Utførelsen er viktigere enn æren, prestisjen og pengene. Thomas De Gendt kommer aldri til å vinne de absolutt største rittene, men han har sykkelfeltets sterkeste signatur. Hans verk vil stå igjen i historiebøkene, anerkjent av de som elsker sporten høyest.
