Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den som regel kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
1. Ingen er bedre til dette enn Quick-Step
Mostanden i Vuelta a San Juan har ikke vært all verden. Dermed er det på ingen måte en overraskelse at Quick-Step Floors har dominert spurtene i rittet.
Bare Elia Viviani (Team Sky) har vært en reell trussel, men mot fenomenet Fernando Gaviria og veteranen Tom Boonen hadde ikke italieneren noe å stille opp med i de tre første spurtene. Dette skal dog ikke være en hyllest av Quick-Steps prestasjoner i rittet, motstanden har ikke vært god nok til at vi er over oss av begeistring.
Lagmoralen er det denne tanken skal handle om. For der for eksempel Marco Haller i løpet av fjorårssesongen flere ganger ytret ønske om å kjøre for egne resultater (som ingen kan kalle en suksess), holder Quick-Steps sine ryttere fornøyde før det kommer noe misnøye.
I mindre ritt der de vet at de trolig vinner uansett, lar de sine mindre meritterte ryttere skinne. Maximiliano Richeze, den trofaste og svært gode opptrekkeren, fikk sjansen på den sjette etappen i Argentina. På hjemmebane sikret han seg en sjelden seier. Det betydde nok langt mer enn det man kanskje først skal tro.
VIKTIG: Denne seieren betyr nok veldig mye for opptrekker Richeze. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Det er liten tvil om at Gaviria fort kunne stått med fire seire på de første seks etappene i San Juan. Istedenfor står han med to, Boonen med én og Richeze med én. Når Quick-Step på siste etappe heller ikke tar stålkontroll som de kan, men slipper løs Richeze igjen, og lar han bli hjemmehelt for andre gang, da er det stor idrett. Og det er langt fra første gang det skjer. Flere ganger forrige sesong gjorde de akkurat det samme. Det sprer glede, lojalitet og holder alle fornøyde.
I fjor var det bare åtte av 29 ryttere som ikke seiret i løpet av sesongen, om man teller med lagtemposeirer. Det er helt noe helt spesielt.
Og er det én mann som må elskes av sine lagkamerater, er det Gaviria. Kolombianeren er et fysisk fenomen, en rytter som ikke virker til å ha noen grenser. Men han virker også til å være en bunnsolid leder, en mann som vet at det å «gi vekk» seirer fører til mer fornøyde lagkamerater.
Han har gjort det to ganger i San Luis, han gjorde det to ganger for Davide Martinelli i fjor, blant annet. Det vitner ikke bare om en stor syklist, men en stor mann.
Kolombianeren er bare 22 år, men oppfører seg som han er langt eldre. Det er bare én av mange faktorer som vitner om en fantastisk fremtid. Han går den perfekte skole hos Patrick Lefevere.
(PS: Denne tanken ble skrevet før den siste etappen, hvor Richeze nok en gang triumferte.)
VÆR SÅ GOD: Her kunne Fernando Gaviria vinne, men den unge colombianeren lot heller lagkamerat Martinelli vinne. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
2. Gledelig wildcard
Utdelingen av invitasjoner til Tour de France er sjeldent det mest spennende som skjer i løpet av året. For flere lag er det en av de viktigste avgjørelsene som tas, men ASO har ikke for vane å overraske.
Det kan man vel ikke si at de gjorde i år heller. Cofidis og Direct Énergie var selvskrevne, og Fortuneo-Vital Concept gjorde strengt tatt akkurat nok under fjorårets sykkelfest til å kjøre til seg en ny invitasjon.
Dermed var det bare det siste wildcardet det var knyttet noe spenning til, og vi synes det var et fint valg med Wanty-Groupe Gobert.
Det belgiske laget skiller seg litt ut fra en del andre prokontintentallag i den forstand at de ikke har én stjerne de står og faller på. De er heller ikke et lag som bygger opp troppen utelukkende med ryttere fra egen nasjon. Nei, dette er et internasjonalt lag med stor kollektiv styrke.
Det som kan brukes mot dem er at det er et lag sammensatt av ryttere som er bedre på endagsritt enn etapperitt. Samtidig er Tour de France et av de taktisk mest kjedelige rittene på kalenderen. Å få inn et lag med «endagsrittmentalitet», er kanskje ikke så dumt?
Det franske klatretalentet Guillaume Martin var nok døråpneren for laget og blir deres hovedfokus, men vi forventer å se mest av de blå trøyene på de flatere etappene, der de plasserer kjøresterke ryttere i brudd.
Resultatmessig forventer vi ikke de største tingene, men vi håper og tror at Wanty kan sette litt mer fart på etapper som ellers blir behandlet litt for mye som transport de første milene.
KJØRER FOR DEMOITIE: Wanty vil helt sikkert tråkke litt ekstra under årets Tour de France, for å hedre lagkameraten som omkom på så tragisk sett i fjor. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
3. Kampen om spurttronen
Marcel Kittel har rukket mye på en relativt kort proffkarriere. Først tok han tittelen som «Verdens beste spurter» fra skuldrene til tidenes beste spurter, Mark Cavendish.
Så sa det helt stopp for tyskeren for to år siden. I året han var borte kunne André Greipel kalle seg den beste. I fjor så det ut som at Kittel var tilbake, og skulle ha tittelen tilbake. Men i en småsjokkerende tvist, var det plutselig Mark Cavendish, som også satset på banesykling foran OL, som var best igjen.
Etter flere år med mer eller mindre total Cavendish-dominans har det altså vært mer uforutsigbart de siste årene. Hvem er egentlig best?
Første test får vi denne uken. Ikke det at Dubai Tour er den verdigste arenaen for denne kampen. Ikke at det er her tittelen «Verdens beste spurter» deles ut. Men dette er første oppgjør for året mellom flere av de som kjemper om tittelen.
Marcel Kittel er på plass. I fjor var det her han viste at han var tilbake fra det totale mørket. I år er en av hans tøffeste konkurrenter i kampen om å være verdens beste spurter en lagkamerat. Fernando Gaviria leker seg med slik enkelhet i Argentina, at han kan dele ut etappeseirer til både Tom Boonen og Maximiliano Richeze. Kolombianeren er rask og på vei oppover. Han har også etablert et langt bedre samarbeid med Quick-Steps beste opptrekker, Richeze, enn det Kittel har.
Derfor bør tyskeren helst vise sin klasse allerede i Dubai. For blir det skriveri i pressen om en intern spurtkamp i Quick-Step, blir det energitap for tyskeren. Om lagkameratene etter hvert også begynner å sette spørsmålstegn om hvem som er raskest, blir det enda verre. Kittel må vise sin klasse fra første tråkk.
BETYDDE MYE: Dubai Tour kommer tidlig i sesongen, men seirene her betydde tydelig en god del for Marcel Kittel i fjor. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Hans erkemotstander er Mark Cavendish. Mannen som av flere var litt avskrevet foran fjorårets Tour de France, slo så voldsomt tilbake. Nå drømmer han om å ta rekorden i antall etappeseirer i Tour de France fra selveste Eddy Merckx. Cavendish har ingen utfordrere i egen rekke, men et vinnerinstinkt som takler nederlag dårlig. Han ønsker garantert å vinne fra første tråkk.
Elia Viviani er utfordreren som ønsker å være storgutt. Men sammen med landsmann Sacha Modolo blir han som oftest et lite nummer for liten. På det beste er de dog kapable til å slå de fleste.
Så har du Dylan Groenewegen. Nederlenderen tok et massivt steg i fjor, men mot de beste er han fortsatt ikke den mest meritterte. Han drømmer dog om «verdensherredømme» i fremtiden. Tenk hvor godt det hadde vært å sette Cavendish og Kittel på plass i første ritt.
Siste aktør er John Degenkolb. For ham er ikke tittelen som verdens beste spurter så viktig. For ham er det klassikerne som er viktigst. Men også der er det spurten som er hans beste våpen. I sitt nye Trek-lag gjelder det å sette samarbeidet. Den jobben starter i Dubai.
Det er ikke bare stjernene som er på plass. De har også med seg sine opptrekkstog. Cavendish mangler egentlig bare Edvald Boasson Hagen. Med Bernhard Eisel, Reinhardt Janse Van Rensburg og Mark Renshaw har han mange rutinerte hjelpere på plass. Legg til nyinnkjøpte Scott Twaites, og du har mye kjørestyrke på de siste fem kilometerne.
BEST OGSÅ I ÅR? Mark Cavendish har hatt noen fine måneder på velodromen. Nå er han tilbake for å vise hvor han står på landeveien. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Marcel Kittel har ikke Richeze på plass. Tyskeren har derimot, som en av få, lagt sin elsk på Fabio Sabatini. Han har også mye kjørestyrke på de siste to kilometerne i form av Davide Martinelli og Matteo Trentin. Legg til tempohestene Maximilian Schachmann, Julien Vermote og Bob Jungels. Joda, Kittel skal nok starte spurtene i en god posisjon.
Så er det ekstra spennende for oss nordmenn å følge Amund Grøndahl Jansen i toget til LottoNL-Jumbo. Sammen med Timo Roosen og Juan José Lobato skal han ta opp kampen mot verdens to beste spurtopptrekk, i håp om å gi Groenewegen en fair sjanse til triumf.
Det er kanskje bare Dubai Tour. Langt fra verdens artigste sykkelritt, men for februar å være er dette en liten godbit. Hver finale vil bli analysert med lupe. Det er første gang spurtgladiatorene banker løs på hverandre i 2017.
4. Overganger verdt å vente på
Søndagens verdensmesterskap i sykkelcross var den perlen det alltid er i den mørke vinteren. Gigantene Mathieu van der Poel og Wout Van Aert skulle gjøre opp om gullet, slik duellantene har hatt for vane å gjøre det på det øverste nivået de siste to sesongene.
Sammenlignet med konkurrentene sine, er de i et annet univers. Derfor ventet alle et spektakulært klimaks etter at Van Aert hadde hentet nederlenderen, etter sistnevntes vanvittige åpning i den gjørmete løypa i Luxembourg. Dessverre ble det aldri ordentlig nervepirrende. For da det taktiske spillet dem imellom nærmet seg sitt klimaks, punkterte Van der Poel på verst tenkelig tidspunkt, med tre runder igjen.
Dermed var det kjørt. Van Aert gjorde ingen feil. En desillusjonert Van der Poel var sjanseløs på å ta inn de 30 sekundene han tapte mens han fortvilet prøvde å begrense skaden med et punktert bakhjul. På slike dager, med tilhørende drama og prestisje på spill, er det enkelt å forstå at det er sykkelcross de vil dyrke, til fortvilelse for de mange som vil se dem på landeveien.
MEKTIG: Med Van der Poels punktering, kunne ingenting stoppe Van Aerts ferd mot gullet. Vi kan knapt vente på å se ham satse ytterligere på landeveien. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Nå er det heldigvis håp. For både Van der Poel og Van Aert har vist sin kapasitet også med asfalt under hjulene. De har vært briljante også der. Førstnevnte dominerte og gjorde som han ville som junior. Van Aert ble i vårsesongen åtte sammenlagt i Belgia rundt etter å ha satt «Der Panzerwagen» på plass på prologen. I august tok han det enda et skritt videre i belgiske endagsritt, med seier i Schaal Sels og andreplass i Dwars door het Hageland-Aarschot.
I år er det bare til å glede seg enda mer. Van Aert flagget i desember at han skal satse på landeveien. Det skal skje gradvis, hvor Flandern rundt og Paris-Roubaix skal komme etter hvert. I år handler det mer om etapperitt som Belgia rundt, ZLM Toer og andre utfordringer på .HC og .1-nivå.
Det er nyheter som gir vann i munnen. Råskapen og styrken de viser i crossritt etter crossritt kommer til å være vond å hanskes med over flamsk brostein og eksplosive bakker. Vi håper bare at Van der Poel følger etter. Om det skjer i år, neste år eller om fem år er ikke det viktigste. Det vil uansett være vel verdt å vente på.
Spådom: Boonen setter fyr på Roubaix
Det er tydelig at Tom Boonen er ivrig på å sette et verdig punktum for karrieren. Belgieren virker nemlig til å være i bedre slag enn på lang, lang tid.
VM-bronsen fra Qatar har blitt fulgt opp med imponerende sykling i Argentina. Motstanden er ikke veldig tøff, men Boonen virker topptrimmet. Å slå Elia Viviani i en ren spurtduell, vitner om en veteran som har brukt vinteren godt.
36-åringen avslutter karrieren med Paris-Roubaix i april, og akkurat som Fabian Cancellara i fjor, forventer vi at legenden er blant de aller sterkeste når de to største brosteinsrittene i verden venter.
Vi spår allerede nå at Boonen avslutter karrieren på den mest flamboyante mulige måten. For når Quick-Step Floors-rytteren vet at han er blant de sterkeste, har han en herlig tendens å vise det til hele verden.
ANGREP, ANGREP, ANGREP: Tom Boonen elsker å vise hvor dominerende han er når han er i form. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Flere av hans syv seirer i Flandern rundt og Paris-Roubaix har kommet gjennom fabelaktige soloangrep. Fjorårets utgave så en Boonen litt unna toppformen prege rittet på den samme måten som han gjorde da han var på sitt aller beste.
I år ligger alt til rette for at formen kommer til å være enda bedre, og jo bedre form, jo mer angrepsvillig blir den tidligere verdensmesteren. Han kommer til å dundre over brosteinen ivrigere enn noen gang, mer innstilt på å lage et show enn noen gang.
Om han slipper større tilbakeslag før april, kommer Boonen til å sørge for at hans siste ritt blir et publikum kommer til å huske i lang, lang tid.
Den nøytrale tilskuers våte drøm er at Peter Sagan og Tom Boonen kommer sammen inn på velodromen i Roubaix. Det hadde vært en herlig måte å avslutte en vidunderlig karriere på.
Det skal mye til om akkurat det skal skje, men Tom Boonen kommer til å sette fyr på sitt siste Paris-Roubaix. Det er bare å glede seg allerede!
GLIS: Vi tror Tom Boonen kommer til å ha god grunn til å smile etter sitt siste ritt, et ritt vi spår at han lager til et skikkelig show. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
