Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
Nå som sesongen er over har vi byttet ut upresise spådommer med herlige tilbakeblikk fra sesongen 2015.
1. Våre helter
Denne uken starter sykkelsesongen. Riktignok er ikke Santos Tour Down Under og Tour de San Luis de rittene vi husker best ved sesongslutt, men etter å ha ligget i dvale flere måneder er all sykkelaction etterlengtet.
Samtidig er det ikke til å skyve under en stol at sykkelfansens engasjement ikke blir matchet av samtlige ryttere.
Det er en stor andel av feltet, både i Argentina og Australia, som har møtt opp for «å ta rittene som trening», «få litt konkurransekilometer i beina» eller bare «komme i gang med sesongen».
Det er forsåvidt greit. En sykkelsesong er lenger enn konkurranseperioden i de fleste andre idretter. Vi skal ha såpass sympati at vi viser forståelse.
MØTT OPP PÅ JOBB: Deisse gutta hadde ild i blikket da de dundret inn på oppløpet. Riktignok bare et «ubetydelig» kriteriumsritt, men her var innsatsen maksimal fra start. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Samtidig er vi av typene som liker folk som anser første dag tilbake på jobb etter jul som nettopp første dag på jobb, ikke siste dag med ferie.
Så denne tanken er en hyllest til de syklistene som har møtt opp til disse rittene med tanken om å gjøre alt de kan for å vinne. Det være seg i brudd, i spurt eller i fjellene.
Vi forventer ikke at noen topper formen, at de sprudler av overskudd, men vi gir ut litt skryt på forhånd til dem som ikler seg konkurranseansiktet. De som skal bruke denne uken til å krige om heder og pallplasser.
Det er slike innsatser vi gleder oss til å følge. Knivinger og fighter til tross for at det er sesongstart.
2. Oricas hjemmebom
I slutten av august hadde vi en tanke om Orica-GreeEdge. Vi stilte oss undrende til om balansen i stallen var riktig foran 2016-sesongen.
«Det er nesten færre rene hjelperyttere enn kapteinsemner», analyserte vi. Det hele som en liten bakside av medaljen ved å fostre opp det ene talentet etter det andre til verdenstoppen.
I det australske mesterskapet fikk vi første bevis på at Matt White og hans gjeng har ting å løse. For et tap i det nasjonale mesterskapet svir.
Vi skal selvsagt ikke si at mangelen på en del arbeidshester var eneste grunn til at Jack Bobridge vant. Det skyldtes først og fremst en kombinasjon av undervurdering og en eventyrlig dagsform på Bobridge.
Men uten Simon Clarke og Cameron Meyer forsvant litt av forsvarsfundamentet til Orica. Det forsvaret som skulle «drepe» rittet slik at Simon Gerrans kunne angripe i stigningene siste runde.
BEDRE STEMNING: De var mer fornøyde i Orica etter søndagens kriteriumsritt enn de var etter det australske mesterskapet. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
De innså at kjørestyrken ikke var det samme, at de måtte være smartere enn før. Da kan man til slutt bli for smarte, og Bobridge lærte dem en lekse.
Kanskje var det en engangshendelse, men vi spør oss igjen om det ikke har blitt for mange artister og for lite arbeidskapasitet i det australske storlaget.
Første mulighet til å vise oss rett får de i Tour Down Under. Der har de spurtfavoritt Caleb Ewan til å vinne etapper og rutinerte Simon Gerrans til å vinne sammenlagt. Det er med andre ord mye som kan vinnes, om de makter å servere kapteinene sine mulighetene på gullfat.
Det er bare årets første ritt, men mange lag vil nok følge godt med og notere seg hvor vanskelig det er å slå hull i Oricas forsvarsmur.
3. Gi Quintana hjemmebane
At Sør-Amerika som kontinent er en maktfaktor i sykkelsporten er det ingen tvil om. Det kommer i all hovedsak av at Colombia har et knippe gudbenådede klatrere. Da finner vi det ironisk og litt trist at kontinentets høydepunkt på rittkalenderen kommer alt nå og er et 2.1-ritt i Argentina.
For all del, Tour de San Luis er et fint lite ritt og en morsom start på sesongen, men kontinentets høydepunkt skulle gjerne vært et større ritt.
Det speiler på ingen måte den fanatiske sykkelinteressen man kan finne lenger nord i Colombia, hvis sykkeljournalister entusiastisk skriker seg hese i løpet av et ritts første tre timer.
TOUR DE SAN LUIS: Er et fint ritt og Sør-Amerikas høydepunkt, men det er bare et 2.1-ritt. Samtidig koker sykkelinteressen i Colombia, det må noen gjerne utnytte snart. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
UCI messer mye om hvor viktig det er å globalisere sporten, la den få fotfeste på nye steder og nye kontinenter. Tour of Beijing med tilhørende umiddelbare WT-status i 2011 er et eksempel på deres lite gjennomtenkte drømmer om å ekspandere.
Men hvorfor ikke satse i Colombia? Der har man faktisk et land med dype sykkeltradisjoner, kunnskap om sporten og rittarrangement, og ikke minst en glødende interesse for sporten.
Bare tenk scener hvor Quintana, Urán, Henao og López alle forsøkte å hamre løs på hverandre og europeiske stjerner opp fjellsidene i hjemlandet deres. Det hadde vi omfavnet.
Men enn så lenge må vi nøye oss med Tour de San Luis hvor mindre kjente ryttere som Diaz, Torres og Godoy nok en gang skal forsøke å overraske mer etablerte stjerner.
For all del, det er stor underholdning, men mye vil så gjerne ha mer. I Sør-Amerika er det potensial for mer.
4. Endring for endringens skyld
At norgescupen ikke har den statusen og prestisjen den burde hatt, hersker det ingen tvil om når man ser hvordan kontinentallagene har prioritert den de siste årene.
Nå forsøker NCF å gjøre noe med det. Forrige uke kom de med noen nye regler som ifølge dem skal sikre nivået på norgescupen. Essensen er at alle kontinentallag må stille med minimum tre og maksimalt seks ryttere på norgescuprittene, men de kan i ett av NC-rittene stille med færre enn tre ryttere.
At man vil skape jevnere og mer åpne ritt er gode intensjoner, men de nye reglene reiser også flere spørsmål og utfordringer.
FEIL? Ringeriks-Krafts trippelseier i fjorårets første norgescup var et resultat av flere faktorer, blant annet at de stilte et meget sterkt og bredt lag. Det ser vi ingenting galt i. Foto: NCF
For eksempel legger det ytterligere press på lag som Fixit.no og Ringeriks-Kraft om å ha et tilfredsstillende rittprogram i utlandet gjennom hele sesongen. Når bare seks ryttere får kjøre norgescup, nytter det ikke å planlegge at det går greit med flere rittfrie uker og helger på rad i utlandet.
De norgescuphelgene de gjerne skulle vært i utlandet, men ikke er det, vil det være flere skuffede ryttere som ikke får kjørt ritt. Joda, de kan kjøre rankingrittet dagen før, men hvorfor skal man kaste bort to treningsdager på reise for å kjøre et rankingritt?
Rankingrittene har de siste årene for det meste vært en parodi, med flere korte bakketempoer og gateritt. Skal Norges nest beste ryttere tvinges til å kjøre Norgescup har sykkelforbundet et forbannet stort ansvar for samtidig å lage et rittilbud som bidrar positivt til utviklingen av disse rytterne.
Vi er også usikre på hvor mye større prestisjen i norgescupen blir ved at færre kontinentalryttere får muligheten til å stille. Joda, det kan bli jevnere enn noen av rittene var i år, men større prestisje ene og alene av den grunn?
Norgescupen vil alltid bli prioritert etter UCI-ritt,. Nasjonalt vil norgescupen alltid ha større prestisje enn rankingritt og turritt, naturlig nok. Slik vil det alltid være, uansett hvilke regler man hoster opp.
Tilbakeblikket: Froomes knusende triumf
De fleste hadde sett frem til den franske nasjonaldagen i fjor.
Ikke på grunn av Frankrike, men på grunn av etappen som ventet i Tour de France. For første gang i touren skulle sammenlagtfavorittene teste hverandre i en skikkelig bakke. De korte, bratte var byttet ut med 15 kilometer lange La Pierre-Saint-Martin.
Endelig skulle vi få se hvem som mente alvor. Spørsmålene var mange.
Hvordan var Alberto Contadors form etter Giro d’Italia-triumfen?
DISTANSERT: Contador var tydelig ikke i så godt slag som han burde på den tiende etappen av fjorårets Tour de France. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Kunne 2014-vinner Vincenzo Nibali kjempe også når de aller beste var til stede?
Var Nairo Quintana der han skulle være?
Skulle Chris Froome og Sky ta kommandoen og sprenge feltet slik de elsker å gjøre?
Svaret på det siste var definitivt ja. For det var britene som skulle styre showet, på overlegent vis.
Det var imidlertid Movistar som sto for oppvarmingen. Spanjolene satte opp et vanvittig tempo fra bunn, og rytterne falt av én etter én.
Romain Bardet var den første av de store som slapp. Han ble raskt fulgt av ryttere som Péraud, Uran og Joaquim Rodríguez. Det største sjokket var imidlertid at Nibali måtte slippe med hele 10 kilometer igjen til mål. Den italienske mester var i kjempetrøbbel, tydelig ute av slag.
Da valgte Sky å overta drajobben, og britene høynet umiddelbart tempoet. Det hindret ikke Alejandro Valverde fra å prøve seg et par ganger, uten at Sky lot ham få mer enn noen få meter. Men veteranens angrep var ikke forgjeves. Contador hadde nemlig ikke krefter til å følge fartsøkningene, og måtte se rivalene seile av gårde foran seg.
Og Sky hadde fortsatt ikke fyrt av hele raketten foran Froome. Sistemann, Richie Porte, økte tempoet ytterligere bare noen sekunder etter at Contador måtte slippe.
Vips, så var det bare Quintana og Froome igjen i front. Men Froome var ikke fornøyd med sitt colombianske selskap, og med drøyt seks kilometer igjen angrep han. Movistar-kapteinen var sjanseløs.
PARKERT: Nairo Quintana var ikke i nærheten av å kunne svare da Froome satte på turboen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
De siste kilometerne ble en kamp mann mot mann, en kamp Froome overlegent vant. Richie Porte tok sågar igjen Quintana på slutten, og slo colombianeren i spurten. Begge var cirka minuttet bak den overlegne vinneren. Valverde tapte to minutter, Contador tre, mens Nibali var fire og et halvt minutt bak Froome.
Til gjengjeld var Robert Gesink, som hadde angrepet mens Péraud og Bardet falt av, og Adam Yates henholdsvis 1.33 og 2.04 bak Froome.
Lite var som forventet på den første klatreetappen i touren. Annet enn at Chris Froome var best, vel og merke.
Etappen få hadde trodd skulle være så avgjørende for sammendraget, ble nettopp det. Nibali og Contador hadde tapt så mye, og vist så dårlig form, at de kunne bli avskrevet. Hvis Froome slapp unna uhell, var det plutselig bare Quintana som var en trussel. Og han var allerede tre minutter bak.
Froome holdt den gule trøyen hele veien. Oppvisning 14. juli skal få mye av æren.
OVERLEGEN: Den tiende etappen i fjorårets Tour de France var en ren oppvisning fra Chris Froome og Team Sky. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
