Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting. Under den konkurransefrie perioden av året vil spådommen være byttet ut mot tilbakeblikk fra 2016-sesongen.
1. Sykkelkross på kartet
Det er ikke mange år siden det ble arrangert et sykkelkrossritt i Tønsberg, som en slags test. Er dette noe vi kan drive med i Norge? Vinterkalde Norge?
Svaret var ganske klart at dette gikk an, det var dog veldig nytt og litt sært. Akkurat stempelet som sært kan det nok ta litt lenger tid å riste av seg, men sykkelkross har tross alt vokst litt i Norge på bare få år.
I 2016 har vi nå hatt en seks konkurranser lang Norges Cup som er unnagjort. Til helgen er det NM. Det er ikke mye, og det er rimelig lavbudsjett. Å kalle det en satsing fra sykkelforbundets side, ville vært en overdrivelse, men det vokser frem en ørliten kultur.
Det er artig å se at vi får frem sykkelkrossryttere fra alle typer terreng. Du har de spesialiserte sykkelkrossutøverne, du har de som til vanlig satser på landeveien, og også en god porsjon talenter fra terrengsyklingen.
Sykkelkross er i seg selv en kul idrett, som det selvsagt ville vært morsomt å få frem en norsk superstjerne i. Det er dog en idrett som ikke er fryktelig global. Belgia, Nederland og Frankrike har vært de dominerende nasjonene, og beholder nok den posisjonen i noen år til.
KROSS PÅ SITT BESTE: Norge har litt igjen til verdenstoppen, men dette viser hvor flott sykkelkross kan være. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Selv om det ikke er mange norske ryttere som satser aktivt mot et liv som profesjonell sykkelkrossutøver, er det likevel en viktig konkurransearena for norsk sykkel. Det tøffe klimaet bidrar til at vi både på landevei og terreng har en ganske snever konkurranseperiode. Når vi setter i gang hjemlig konkurransesesong, har det allerede vært syklet mange storritt ute i Europa. Når vi avslutter sesongen, er det fortsatt flere storritt igjen. Kalenderen er heller ikke tettpakket i den korte sesongen vi har.
Derfor tilbyr seks Norgescup-ritt og et NM ekstra konkurranser for de som synes det har blitt litt for lite matching gjennom sesongen. Når flere av våre mest talentfulle tenåringer har brukt den seneste måneden på sykkelkross, viser det at det er i ferd med å bli en viktig del av rytternes utviklingsarena.
I Norge har vi ikke en velodrom, vi har ikke klima som innbyr til aktive og lange sesonger hverken på landevei eller terreng (joda, det går så lenge man vil det nok), og da er det viktig å se de mulighetene som finnes. Å konkurrere litt i grunntreningsperiode kan umulig skade.
Derfor er det hyggelig å se at norsk sykkelkross vokser sakte, men sikkert. Fortsatt er det litt sært, og en idrett uten særlig finansielle muskler. Men det handler om folk som hygger seg med å konkurrere på sykkel, som bygger kapasitet og teknikk.
EN NORDMANN I DET GODE SELSKAP: Fredrik Haraldseth på start i EM. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Årets vinnere av Norgescupen ble Martine Opsahl for kvinner junior, Søren Wærenskjold for menn junior, Ann Iren Bjørnarå for kvinner senior og Erik Nordsæter Resell for menn senior. Gratulerer!
2. Riis’ fremmarsj er to skritt tilbake
Det var på en pressekonferanse i forrige uke at Bjarne Riis og hans kompanjong og gode kamerat fra Saxo Bank-tidene, Lars Seier, offentliggjorde at de i 2017 står bak Virtu Pro-VeloCONCEPT, tidligere Team Trefor. Målet er å oppgradere fra kontinentalstatus til å bli et World Tour-lag i 2018. Duoen annonserte også at de involverer seg i det danske damelaget BMS Birn, og oppgraderer laget til det øverste nivået alt i 2017.
At Bjarne Riis har vanskelig for å holde seg unna sykkelsporten, forstår vi. Mannen har pustet sykkel helt siden han vant det danske juniormesterskapet i 1981. Da må det gi abstinenser å stå uten to bein i sporten han elsker, men som han også har skitnet til med sin doping og lagledelse.
En av få som har vært ute og gitt sin fulle støtte til Riis’ siste prosjekter, er Michael Rasmussen. Den fjærlette klatreren og juksemakeren påpeker at det er hyklersk av Danmarks idrettsforbund å kritisere og være skeptiske til Riis’ siste inntog i den danske sykkelsporten samtidig som de går stille i gangene når danske ryttere skriver under for lag med en belastet fortid og ledere med en snuskete historikk hva gjelder dopingspøkelset.
Det har Kyllingen helt rett i. Samtidig må det fortsatt ryddes i sykkelsporten. Da nytter det ikke at gamle syndere har et frikort tilbake i gamet om de bare har økonomiske muskler og støttespillere. Pek gjerne på at det i en rekke lag er sportsdirektører, eiere og leger som med sin historie ikke bør ha en plass i det fine selskap.
BACK IN THE GAME: Bjarne Riis har ambisjoner om å være eier av to World Tour-lag i 2018. Det er to for mange. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
De må også ut, men det er et mye lenger lerret å bleke enn å nekte de som først har blitt kastet ut en vei tilbake, slik som Bjarne Riis. Så får de som allerede sitter plantet i systemet lukes ut etter hvert. Dog er ingenting mulig før UCI får på plass et regelverk som nekter folk som Riis en vei tilbake. Først da kan den internasjonale sykkelsporten nærme seg friskmeldt.
3. Briljante Bora, identitetsløse Bahrain
2017-sesongen presenterer to nye World Tour-lag. Bora-Hansgrohe og Bahrain Merida.
Bora-Hansgrohe er en godtepose av en ryttersammensetning. Med Peter Sagan har de sikret seg pur klasse, og selv om laget rundt ham ikke vil være råsterkt, så står det ikke tilbake for hjelpen han fikk i Tinkoff-Saxo. Burghardt, Kolar og Bodnar er et trekløver som vil sikre ham hjelp og støtte godt inn i klassikerfinalene.
Det nydelige med Bora-Hansgrohe er dog ikke Sagan alene. I tillegg til å hente seiers- og poenggarantisten fra Slovakia, har laget oppgradert kraftig for de mer krevende etapperittene. Med Majka og König har det tyske laget sjeldent gode forutsetninger for å kjempe om pallplasseringer i Grand Tours i deres første sesong på øverste nivå. Rundt deres sammenlagtkapteiner mangler de sannsynligvis de sterkeste hjelperytterne.
Samtidig er alle deres klatrere og fremtidige sammenlagthåp i riktig alder. Konrad, Buchmann, Poljanski og Mühlberger har forutsetninger for å utvikle seg videre på det øverste nivået. Vi glemmer heller ikke Herklotz, som gjorde som han ville i juniorklassen og briljerte i sine to første år som senior. Siden har det stoppet opp for 22-åringen, men potensialet er der. Får han igjen fart på karrieren, sitter Bora-Hansgrohe med ett av verdens største talenter på sin hånd.
Spe på med ryttere som Bennett og McCarthy, og man er ikke i tvil om at det tyske laget kommer til å klare seg veldig, veldig bra i deres debutsesong i World Touren.
KLASSESIGNERING: Selv om Peter Sagan er deres åpenbare stjerne, er Bora-Hansgrohe i 2017 så mye, mye mer enn den slovakiske stjernen. Majka er blant dem som sørger for det. Foto: ERIC FEFERBERG (Scanpix/Afp)
Der Bora-Hansgrohe er briljant med en superstjerne og en flokk unge talenter, er Bahrain Merida blottet for identitet. Med en kineser og en taiwaner som «lokale» alibi, har de totalt hentet ryttere fra elleve nasjoner. Det er også et lag som er lite sexy om man gløtter på talentene deres. Bonifazio kan bli veldig god og har vist at han har WT-nivå i seg i Trek og Lampre, men hva gjelder slovenerne Per og Novak, spørs det om ikke 2017 er minst ett år for tidlig til å markere seg på den største scenen.
Likevel, selv uten identitet og en spennende rytterstall, er vi ikke i tvil om at også prinsene fra Midtøsten kommer til å bite fra seg i World Touren, selv om det er hakket flere spørsmålstegn ved dem enn det er ved Bora-Hansgrohe. Nibali skal være en garantist for toppresultater, og laget trenger at han er på sitt beste. Uten haien i toppform til rittene han har som mål, ser det plutselig småtynt ut, selv om Ion Izagirre nok uansett skal få sjansen som kaptein i et par ukeslange etapperitt og kanskje en Grand Tour.
Joaquim Rodríguez er et spørsmålstegn. Om veteranen har motivasjon og ork til å skvise ut én vårsesong til på høyt nivå og kjemper om seirene i Ardennene, har laget ledestjernene de trenger for slike ritt i 37-åringen og Gasparotto. Sammen gir de 71 år med rutine. Med yngre krefter i Sonny Colbrelli har de enda en reell seierskandidat i Amstel Gold Race og andre småkuperte ritt. Legg til arbeidshester i Siutsou, Navardauskas, Visconti, Javier Moreno og Boaro, og det er et gjennomført solid lag.
Det er dog noe grått over Bahrain Merida, selv om det er et nystartet lag. Gasparotto, Nibali og Rodríguez er alle godt over 30 år, og bak dem lyser det heller ikke av spennende ryttere. De trenger at deres aldrende stjerner, og hvert fall Nibali, leverer for å ikke bli et lag det er lett å glemme at deltar når man følger de ulike rittene i 2017.
GIROEN DET STORE MÅLET: Vincenzo Nibali har et stort press på seg når han nesten alene bærer Bahrain-lagets resultatkrav på sine skuldre. FOTO: ©Tim De Waele/TDWSPORT.COM
4. Supermanns nedtur
Denne uken fikk Astana-leiren nedslående nyheter. Deres colombianske supertalent, Miguel Ángel López, brakk skinnbeinet på trening.
Det betyr en lengre periode uten trening for 22-åringen. Colombianeren er en av verdenes mest talentfulle klatrere, og ettersom Fabio Aru trolig planlegger en giro-vuelta-dobbel, sa ryktene at «Supermann» skulle være Astanas kaptein i Tour de France.
Med flere måneder på sidelinjen, virker det plutselig langt mindre realistisk. Det er synd på flere måter.
For det første hadde det vært meget interessant å følge López i en Tour de France i en fri rolle. Han ville neppe kjempet helt i toppen sammenlagt, men etter at årets vuelta endte i asfalten, vet vi fortsatt ikke hvordan unggutten takler treukersritt. Med en fremtredende rolle i Astanas tourlag, kunne han gjort morsomme ting.
TALENT: Miguel Ángel López er en vidunderlig syklist. Dessverre har 2017-sesongen allerede blitt amputert. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Nå virker det imidlertid ut som at Jakob Fuglsang blir Astanas tourkaptein. Ikke noe vondt om dansken, men for et lag på Astanas størrelse, er det småflaut om 31-åringen skal være kaptein i verdens største ritt.
For et lag som nesten alltid har vært med og kjempet i toppen av touren, holder det ikke mål å enten stille uten en troverdig podiekandidat eller i det minste et stort fremtidshåp. Det virker de nå til å gjøre neste år.
For López’ del håper vi han takler skadeoppholdet på en god måte. Om han klarer å være tålmodig og gjøre det rette, kan skaden gjøre at han flyr på høsten. Et Vuelta a España med Aru og López i tospann, kan bli meget severdig.
Tilbakeblikket: Peter Sagan vs Greg Van Avermaet, runde 1
Det er mange som fortsatt anser Omloop Het Nieuwsblad som den reelle starten på sykkelsesongen. Sesongåpning i Tour Down Under og mindre ritt i Frankrike har sin sjarm, men det er når lyden av metall på brostein runger over TV-skjermene at et ekte sykkelhjerte begynner å dunke for fullt.
Årets første oppgjør mellom sportens store kjemper skulle på mange måter bli et fantastisk bilde på hvordan sesongen skulle utarte seg.
For dette ble en sesong der det sjeldent hjalp å sitte med sykkelcapsen i hånda og vente på finalen. En sesong hvor mange av de største rittene ble vunnet på modige angrep. I Omloop Het Nieuwsblad var det Luke Rowe som tok ansvaret.
Opp Taaienberg, Tom Boonens favorittbakke, satt Sky-rytteren fart. Greg Van Avermaet bet seg med, vidunderbarnet Tiesj Benoot reagerte nesten like raskt. Så, litt sånn hanglende på mellomhånd, Peter Sagan. Med regnbuetrøyen over skuldrene virket han i utgangspunktet bare middels interessert i et så tidlig angrep, nesten seks mil fra mål, men han skjønte hva som var i ferd med å skje. Dette måtte et magadrag til for å tette luka. Ellers hadde løpet vært kjørt.
ETT ANGREP: Det holdt med det ene angrepet fra Luke Rowe på Taaienberg. Resten var en styrkeprøve mellom favorittene. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Kvartetten hentet inn det opprinnelige bruddet, men fikk aldri noe mer enn minuttet på et jaktende hovedfelt. Med to mil igjen angrep Jasper Stuyven, men det skulle være én dag for tidlig for ham. Det var bruddet mot feltet. Det var Etixx Quick Step mot Peter Sagan, Greg Van Avermaet, Tiesj Benoot, Luke Rowe og Alexis Gougeard. For sistnevnte hadde bitt seg fast da TV-bruddet ble hentet.
Det var en kamp Etixx var dømt til å tape. Med 7 kilometer igjen var det 50 sekunder. Det kunne da ikke gå? Vel, med fire kilometer igjen er avstanden 30 sekunder. Det blir et drama om sekunder. De vågale mot feltet. Kvalitet mot kvantitet, om vi skal være litt brutale. Med to kilometer igjen er det 20 sekunder. Det er ikke tid til å se på hverandre. Lotto Soudal innser at Benoot ikke er den raskeste i bruddet. Plutselig setter de fart. Det lille som gjenstår av bruddet har los på de fem i front.
Men dette skal bli et oppgjør mellom Peter Sagan og Greg Van Avermaet. Et omen for resten av sesongen!
Greg Van Avermaet drar i gang sputen med 200 meter igjen. Han har det lille kicket, får den lille luka. Det går slakt imot på oppløpet. Peter Sagan får aldri helt bakhjulet, får ikke slipstreamen. Det blir Greg Van Avermaet foran Peter Sagan.
Det var første smakebit på sykkelsesongen 2016, en sesong som inneholdt så mange godbiter at Sagan og Van Avermaet fint kunne dele seg imellom slik at ingen sto igjen tomhendt og sjalu. For resten ble det derimot mindre å kjempe om. Det var to giganter når det kom til endagsritt i 2016. Det var Greg Van Avermaet og Peter Sagan. Vi så det i Omloop Het Nieuwsblad, vi så det resten av sesongen.
Merker du det kribler litt når du leser om det igjen? Kjenner du på forventningene til en ny sesong? Det er 110 dager til Omloop Het Nieuwsblad. Det er 110 dager til vi får den første smaken av 2017-sesongen har å by på. Blir den like bra som årets, kan vi knapt vente.
