Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den som regel kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
1. Ensomme Edvald
Edvald Boasson Hagen har en irriterende vane med å se strålende ut før han slipper når favorittene starter hardkjøret.
Det er det selvfølgelig flere grunner til. Én er at nordmannen mangler det siste for å være der oppe med Greg Van Avermaet og Peter Sagan, liknende ryttertyper som Boasson Hagen.
Men det er også påfallende hvor alene Dimension Data-rytteren ofte er i terreng som passer ham. Det var en risiko han tok da han gikk til et såpass lite lag som MTN-Qhubeka. De hadde ikke ressurser til å danne et lag rundt deres største stjerne.
Laget er kraftig forbedret siden 29-åringens første sesong der, men det er hovedsakelig rundt Mark Cavendish det er brukt penger. I småkupert klassikerterreng er det fortsatt tynt.
For når Boasson Hagen håper å kjempe om seieren, som i Strade Bianche, Flandern rundt, Paris-Roubaix og torsdagens etappe i Tirreno-Adriatico, blir han som regel håpløst alene.
Og Boasson Hagen er ikke en rytter som ligger og koser seg midt i feltet, før han plutselig sitter akkurat der han må når det smeller. Nei, Boasson Hagen trives best langt fremme i feltet. Det er selvfølgelig ingen dum tanke. Problemet oppstår når han ikke har noen lagkamerater rundt seg, som dessverre er litt for ofte.
Da må han ta mye vind for å komme i posisjon, og mye krefter går tapt på å kjempe mot andre ryttere som ønsker den samme posisjonen i feltet. Med lagkamerater rundt seg, ville han spart betydelig krefter.
ALENE: Boasson Hagen må ofte klare seg på egenhånd. Det er neppe tilfeldig at forrige seier kom etter brudd. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Der Peter Sagan har den naturlig autoriteten til å skyve unna folk og få litt ekstra rom, må Boasson Hagen jobbe hardere. Det gjør ham mer avhengig av et lag rundt seg enn verdensmesteren, som i tillegg er åpenbart sterkere.
Per nå er Scott Thwaites, Reinardt Janse van Rensburg og kanskje Nathan Haas samt Bernhard Eisel de beste hjelperne i rittene som passer Boasson Hagen best. Til sammenlikning er for eksempel Jean-Pierre Drucker, Daniel Oss og Manuel Quinziato del av kjernen rundt Van Avermaet i klassikerne. Med all respekt, det er klasseforskjell.
Så skal det sies at en rytter som Van Avermaet har gjort mer for å fortjene et lag rundt seg enn Boasson Hagen. For det er slik at med suksess følger mer hjelp og dermed enda mer suksess, og der har Van Avermaet en stund vært i en annen klasse enn nordmannen.
Likevel er det frustrerende å se at Boasson Hagen gang på gang sitter mutters alene blant de 15-20 fremste i feltet, ser ut som en million, for så å akkurat ikke ha kreftene til å henge med når favorittene angriper.
Forhåpentligvis kan rekrutteringen av Thwaites vise seg å bli bra for den norske mesteren. Briten er god nok til å sitte med lenge i mange av klassikerne.
Og kanskje er det ingen tilfeldighet at Boasson Hagen ofte er skarp i mesterskap, der lagene er annerledes enn vanlig.
2. Show bare Contador kan lage
Vi ble servert et herlig drama på den siste etappen av Paris-Nice. Mannen å takke? Alberto Contador.
For ingen er så glad i angripe som spanjolen. Der andre ryttere liker å vente til siste stigning i frykt for å sprekke, lar Trek-rytteren seg sjelden stoppe av frykt. Det slår ofte tilbake, men han prøver og prøver til han ikke lenger evner.
Spanjolen har uttalt at å underholde er nesten like viktig som å vinne. Det er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner, for han er en vinnerskalle av de sjeldne. Men han har også et poeng.
34-åringen har hele karrieren elsket å angripe, showe og lage dramatikk. Det er som om han fortsatt nekter at det skal være mulig å bruke et lag til å ta kontroll over rittet. Han nekter å la sykkelsportens klatreetapper bli forutsigbare.
Og det eneste som var forutsigbart med den avsluttende Paris-Nice-etappen, var Contadors gjentatte angrep.
Duoen Pantano-Contador skal konkurrentene frykte fremover. Førstnevnte har i Paris-Nice opptrådt slik Rafal Majka gjorde i Vuelta a España for en del år siden. Dra hardt, akselerere i det som nærmest er en spurt og slå ut. Så kommer støtet til Contador.
DØDELIG DUO: Først Pantano, så Contador. Denne kombinasjonen kommer nok til å få mange konkurrenter til å svette utover sesongen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Da Richie Porte vant kongeetappen, ble Contador litt kokt selv. Men han har en strålende evne til å restituere seg og gjenta dagen etter. Og da kunne verken Henao eller Porte følge.
Dermed ble det et sekunddrama, akkurat som i fjor. Også da var det Contador som nektet å gi seg.
Men i likhet med 2016, holdt det akkurat ikke. De la Cruz inntok rollen til Tim Wellens som etappevinner, Bahrain Merida inntok rollen til Tony Gallopin som festbrems for Contador.
Andreplass på både etappen og i sammendraget var ikke det Contador drømte om. Men i det minste kan han trøste seg med at ingen lager sykkelritt slik han gjør.
Og det er ikke Sergio Henao folk snakker om etter Paris-Nice, selv om også colombianeren fortjener all mulig honnør etter å ha grepet en sjelden sjanse til å ta en stor seier.
Det er Alberto Contador det snakkes om, fordi han har en unik evne til å underholde fansen.
UNDERHOLDNING: Contador klarte å knekke Henao, men det holdt akkurat ikke helt inn. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
3. Krydderet som gir våren ekstra smak
Det er nå, tidlig på sykkelsesongen, at mange av årets beste ritt ligger. Joda, du har Tour de France, Vuelta a España, VM og mer til senere på sesongen, men de fleste klassikerne ligger på våren.
Noe av det som gjør våren så fantastisk er været. Denne herlig uforutsigbare faktoren. I sykkelsporten sier man ofte at «det ikke er løypa, men rytterne som avgjør hvor tøft det blir». Vel, noen ganger er faktisk været en enda større faktor enn rytternes innstilling.
Vi så det i starten av Paris-Nice. Det som kunne blitt en snill start med flere spurtoppgjør, endte med to eksepsjonelle sidevindsetapper i bitende kulde og regntunge klær. Det påvirket sammendraget, da flere av de beste klatrerne ga bort tid. Det påvirket etappevinnerne på de to etappene, men jaggu påvirket det etappevinnerne på de to «normale» spurtetappene vi fikk også.
HERLIGE BILDER: Vårens uforutsigbare vær har store påvirkninger på hvordan sykkelrittene utvikler seg. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Når været biter fra seg på verst tenkelig sett, gjør det som oftest etapper i etapperitt om til knallharde endagsritt. Det forvandler normale endagsritt til et blodslit. Det gjør at ryttere som i månedene og ukene før har siktet seg inn på seier, i stor grad er fornøyde bare med å fullføre rittene.
Vi skal ikke sitte og si at vi ønsker oss regn, vind og et par plussgrader i alle sykkelritt. Det hadde blitt for brutalt. Et sykkelritt kan være fantastisk bra selv om det er sol og mer enn tjue grader. Det er likevel noe flott over det ikke å vite.
Vi vet ikke hvordan Milano-Sanremo nå til helgen kommer til å utvikle seg. Det kan bli et oppgjør mellom spurterne, det kan bli et oppgjør mellom klassikerspesialistene, eller det kan bli et beintøft overlevelsesritt om været er helt imot rytterne.
En triviell ting som vindretningen kan være avgjørende for et sykkelritt. Medvind gir fordel for de offensive rytterne, motvind gir de med en god spurt større muligheter, mens sidevind fort snur opp ned på et hvert sykkelritt.
Det er nå på våren utslagene er størst. Det er da temperatur og øvrige værendringer er som sterkest. Så nyt uvissheten om hva som kommer. Våren er en herlig årstid, aller best for oss som elsker sykkel.
4. Den norske sykkeluka
Slik opplevde vi den norske sykkeluka.
Paris-Nice: Alexander Kristoff fikk «drømmeforhold» på de to første etappene. Sliteritt i vind og regn, det passer en norsk viking godt. Likevel ble det ikke seier. Det var dog nære med en andreplass og en tredjeplass (forrige søndag). Et solid ritt av Kristoff, ingen tvil om det, men vi sitter ikke med følelsen av at Katusha-rytteren lenger er verdens beste i seige spurter etter harde klassikerdager. En av de beste i verden er han, men ikke lenger soleklart best, slik han var for to-tre år siden.
Sven Erik Bystrøm hadde en liten opptur i dette rittet. Vi synes han litt for ofte har vært i gruppe to når det har sprukket opp i tidligere ritt. Med tanke på sykkelhodet han har, den gode motoren og punchen i tråkket, har han alle forutsetninger for å havne i første vifte også blant verdens beste ryttere. Det gjorde han tidvis i Paris-Nice, noe vi synes var veldig oppløftende.
VISTE STYRKE: Sven Erik Bystrøm fremme i brudd på en av de tøffe sidevindsetappene. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Tirreno-Adriatico: La oss snakke litt om Vegard Stake Laengen. Mannen sniker nemlig inn den ene gode prestasjonen etter den andre, litt sånn i skyggen av våre beste ryttere. Etter å ha vist frem egenskapene i grusritt under Strade Bianche, viste han i Italia frem klatrekvaliteter. Det som overbeviste oss mest var 31.-plassen på kongeetappen. Han var den eneste lagkameraten som kunne gi Rui Costa støtte opp Monte Terminillo. Med sin allsidighet og styrke begynner nordmannen å utpeke seg som den kanskje sterkeste rytteren som ikke har en klar kapteinsrolle i UAE Team Emirates.
Edvald Boasson Hagen var ofte i TV-bildet, kjørte solid, men mangler fortsatt det lille på formen til å kjøre inn et stort resultat.
Amund Grøndahl Jansen: Fortsetter å levere gode prestasjoner, denne helgen med 13.-plass i Ronde Van Drenthe. Uttalte selv i ettertid at det ikke er noe bedre enn hva han burde være i disse rittene. Det kan vi være enige i, og det er foreløpig ikke noen resultater som skriker gjennombrudd på proffnivå, men det er solide prestasjoner som må skape ro og trygghet for både ham og lagledelsen.
Det norske kvinnelandslaget: Mens de beste kvinnerytterne i verden syklet World Tour-rittet Ronde van Drenthe (hvor Emilie Moberg ble nummer 30 av de 37 rytterne som fullførte) var de norske landslagsfargene endelig tilbake i feltet, under det spanske etapperittet Setmana Ciclista Valenciana. Vita Heine virker til å fortsette den positive trenden hun er inne i som syklist. Var den beste norske rytteren, en fin fjerdeplass på den tredje etappen var høydepunktet i en bra sesongåpning.
Tour of Rhodes: Et forferdelig uvær gjorde etapperittet på Rhodos enda tøffere enn løypeprofilene skulle tilsi. Vi må være så ærlige å si at de beste kontinentallagene ikke dro til Hellas i uken som var, men våre norske ryttere fikk likevel ganske god matching av en del gode sveitsere, et bra Leopard-lag og noen ålreite dansker og tyskere.
Team FixIT.no fremstår foreløpig som et helt nytt lag. Ikke bare stilte de i Hellas med et lag uten bergensere, de har også vist frem offensiv sykling, og blitt langt mer aktive på sosiale medier. Det er et lag som har gjort veldig mye riktig denne vinteren, for sesonginnledningen har vært strålende.
Åsmund Løvik fikk vist litt av det som bor i en av Norges mer undervurderte ryttere, da han tok andreplassen på den første etappen. Med det satt laget godt fremme i sammendraget. Ken Levi-Eikeland ble nummer fem på etappen og ga laget ytterligere et kort å spille på de neste etappene. Det kortet ble dog reddet av at finske Matti Manninen ga Eikeland sin sykkel etter at nordmannen veltet tidlig på den andre etappen. Eikeland svarte med å kjøre inn til andreplass på etappen. Forbilledlig lagarbeid som betalte seg i en bra prestasjon og flotte UCI-poeng. Andreplass sammenlagt er bra, Løvik!
Også Uno-X Development Team presterte bra. På de kuperte etappene var det Audun Brekke Fløtten og Torstein Træen som dannet basen for gode prestasjoner, samtidig som mer urutinete ryttere som Sondre Kristiansen, Lars Saugstad og Torjus Sleen byttet på å være offensive og godt kjørende. Fløtten ble nummer fire på første etappe, med noen sekunder ned til hovedfeltet. Det la grunnlaget for en god sammenlagtplassering. Dessverre røk ungdomstrøya med noen få centimeter på siste etappe.
TOMMEL OPP: Ken-Levi Eikeland var fornøyd etter andreplassen på Rhodos. Vi lot oss imponere. Foto: Privat
Team Coop: Fikk testet seg mot veldig tøff motstand i Ronde van Drenthe. For mange i laget ble det nok et litt brutalt nivå tidlig på året, men August Jensen viser at han er tilbake etter litt sykdom i sesongstarten. 17.-plassen er nok ikke noe han snakker for mye opp, men i et utskillingsritt holdt han følge med det fremste feltet og fikk spurte mot noen gode ryttere.
Klarte ikke det helt store i Rabobank Dorpenomloop Rucphen heller. August Jensen bestemann igjen, som nummer 23. Nordlendingen kom inn i gruppe to, 34 sekunder bak vinneren.
Team Sparebanken Sør: Andreas Vangstad fortsetter å imponere stort i Portugal. Forrige helgs tredjeplass ble fulgt opp med samme plassering i Classica Aldeias do Xisto – Cylin’Portugal søndag. Det er ikke hvem som helst som stilte, med blant annet Tiago Machado, Sergio Paulinho og André Cardoso topp ti. Det er meget oppløftende for Vangstad, som virker å gå en strålende sesong i vente. Han har allerede et par herlige resultater, vi gleder oss til enda flere.
Hyggelig er det også at Kristian Aasvold kjører bra, samtidig som resten av laget virker til å ha gjort en bra jobb.
Team Joker Icopal: Virket til å være med på det som var av farligheter i Paris-Troyes. Fikk med seg Ole Forfang i en farlig gruppe mot slutten, men de ble dessverre kjørt inn. Da endte det med en spurt, og der blir Joker fort litt tynne uten Halvorsen eller Aas Stien i toppslag, slik de ble på søndag. Skaarseths niendeplass er ikke dårlig, men heller ikke det helt store for Joker.
Spådom: Sagans monument å tape
Peter Sagans sesongstart oser klasse. Søndagens demonstrerte han superkrefter enda en gang da han satt med klatrerne og sammenlagtrytterne opp den siste muren i Tirreno-Adriatico, etter et blodslit av en etappe, og gjorde som han ville med dem på oppløpet i motbakke.
Det var en vill oppvisning. Det var åtte sammenlagtryttere og Sagan. Gitt at han unngår velt og skader på den siste fellesstartetappen i Tirreno-Adriatico, finnes det med andre ord ingen grunner til å betvile Sagans form til Milano-Sanremo. Han stiller sylskarp i Milano på lørdag.
Årets Milano-Sanremo er Sagans monument å tape. Det selv om han aldri før har vunnet det. Så rå ser han ut. Akkurat hvordan han og Bora-Hansgrohe skal gjøre det, er neppe spikret, for Sagan er en multikunstner. Han kan vinne massespurten, han kan markere angrep, og han er også dristig nok til å angripe selv om han føler det er riktig.
DEN STORE FAVORITTEN: Peter Sagan har så mange verktøy å bruke for et ritt som Milano-Sanremo. Lørdag tror vi han lykkes og triumferer for første gang i monumentet. Her fra Kuurne-Brussel-Kuurne. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Dog tror vi 27-åringen vil spille på spurten sin. Da handler det om å kvitte seg med flest mulig raske menn på Cipressa og Poggio, for å minske sannsynligheten for å tape den altavgjørende spurten i Sanremo.
Da skal han helst ha med seg Majka til Milano. Polakken var strålende for Sagan i søndagens tøffe finale i Tirreno-Adriatico. Sagan trenger å alliere seg med noen som kan sende ryttere som Cavendish ut bakdøra på Cipressa eller Poggio. Samtidig må det gå så fort at typer som Kristoff, Démare, Gaviria, Degenkolb og Matthews blir mørnet og spurten deres mer skadelidende av kjøret. Det vil gjøre det enklere for Sagan å manøvrere på oppløpet, samtidig som hans egne sjanser for å vinne spurten øker.
Milano-Sanremo er en herlig klassiker. Det er monumentet med desidert flest reelle vinnerkandidater. Det gjør det ekstra vanskelig for forhåndsfavorittene å seire. Démare, Degenkolb, Kristoff, Ciolek og Gerrans står som vinnere de siste fem utgavene.
De har til felles at ingen av dem var den heteste kandidaten på forhånd. I år tror vi Sagan bryter trenden, og at slovaken som den heteste forhåndsfavoritten står imot presset og de mange utfordrerne. Så mye klasse har han.
