Navn: Amund Grøndahl Jansen
Født: 11. februar, 1994
Lag: Team LottoNL-Jumbo
Type: Allrounder
Twitter: @GroendahlJansen
Av Amund Grøndahl Jansen, procycling.no-blogger
De Ronde og Roubaix
DET Å HA BLITT FRAKJØRT i E3 Harelbeke ved Taaienberg førte til en lengre samtale med kollega Sven Erik Bystrøm, på kryss og tvers i Flandern på veien til målby Harelbeke. Han var så fornøyd med de to foregående bloggene, at det nå må komme en siste blogg før de to brosteinsmonumentene De Ronde og Paris-Roubaix. «Jeg trenger ikke se gjennom løypekartet lenger, jeg leser jo bare bloggen i stedet», var skussmålet jeg fikk. I håp om at Norge skal få se vår tidligere U-23 verdensmester godt fremme den neste uka, tar jeg på meg blogghanskene og skriver ned noen punkter om hva vi har i vente.
Vinteren sitter fortsatt i førersetet hva været angår her i Belgia, til tross for at kalenderen viser vår. For søndagen vi alle venter på, melder yr.no om 7 grader midt på dagen, 6m/s vind og mulighet for noen dråper nedbør. Værmessig noen hakk bedre enn generalprøven Dwars door Vlaanderen.
Dwars door Vlaanderen var forøvrig et eneste langt utmattelsesløp, hvor den gamle rittutviklingen «Støtecup-tidlig brudd-pissepause-noen tauer-spise/drikke-langesone-heftig posisjonskamp-finale» var byttet ut med full gass frem til første bakke, og så full gass til mål. Selv var jeg i bedre slag enn forventet, og sykdom og manglende trening ser ut til å kunne være historie.
Dessverre var jeg litt nølende i Kruisberg, og kom meg ikke opp til de beste. I Côte de Trieu fikk gruppe 2 en ny mulighet til å kjøre seg opp til teten, men bena var nok akkurat for seige, og Terpstra og lagkamerat Roosen seilte ifra sammen med muligheten til å kjøre for et skikkelig resultat. Quick-Step tok nok en gang seieren, og ser kollektivt imponerende ut før helgen. Morsomt også at Edvald er tilbake i toppen, hvor han jo egentlig hører hjemme.
Søndag kommer mange av de samme hellingene og brosteinspartiene som i E3 og DDV, men litt andre rekkefølger og av og til motsatt vei, eller med annen inngang til bakkene. Sammenlignet med fjoråret er det i år ingen Eikenberg på programmet, mens Edelaareberg trår inn som stedfortreder. Det gjør den første store runden noe enklere, men har i det store og det hele ingen betydning for rittet. En forskjell som dog kan være av betydning er den nye veien som leder til Oude Kwaremont.
I Kluisbergen blir veien smal i det man svinger av hovedveien og inn mellom husene, og den smale veien svinger seg mellom bebyggelsen helt til man tar av høyre, og havner på asfalten som fører opp til Oude Kwaremont. Det vil kunne ha betydning før andre passering av bakken, først og fremst i form av at man er nødt til å kjempe enda mer for posisjonen i selve utforkjøringen Nieuwe Kwaremont, mens man tidligere kunne ta noen posisjoner på flata inn mot Kluisbergen.
FRA START I ANTWERPEN, som forøvrig betegnes som noe sjelløs av den eldre garden i laget sammenlignet med start i Brugge, er de relativt fine veier og få utfordringer på veien til Oudenaarde. Ved Zottegem passeres Paddestraat og Lippenhovestraat, som kanskje er mest kjent fra tidligere utgaver av Omloop het Nieuwsblad, hvor man passerte motsatt vei i finalen av rittet. Her skjer det ikke annet enn at flasker hopper ut av flaskestativ.
Kanskje noen som virkelig skal spare krefter prøver seg på kantsteinen som ofte benyttes i Omloop og går på snørra i forsøket. Det er langt vanskeligere å holde seg på 5cm kantstein mellom brostein og grøft når det går slakt nedover i De Ronde, sammenlignet med i Omloop.
I De Ronde er det også alltid en og annen velt på veien mot Oudenaarde da det er enorme mengder tilskuere. De gjerne tar et par skritt inn i veien for å se sine helter passere. Er man uoppmerksom langs kanten av feltet kan man fort hekte styret i flagg eller tilskuere eller begge deler. Litt som følelsen av fjelletapper i Touren vil jeg anta, bortsett fra at vi i flate Belgia gjerne kommer dobbelt så fort eller fortere.
SMILER FOR BEDRE FORM? Grøndahl Jansen viste bedre form under Dwaars door Vlaanderen. FOTO: Tim De Waele
Etter Oude Kwaremont, Kortekeer og Edelaareberg følger Wolvenberg, Holleweg, Haaghoek, Leberg, Berendries og Ten Bosse før De Muur. Det er fortsatt langt til mål, og plasseringen er egentlig ikke så viktig før etter Ten Bosse er passert.
I fjor ble De Muur utslagsgivende etter en fartsøkning fra Quick-Step. Noen ble nok litt overrasket, og i år vil de færreste si seg fornøyd med en middelmådig inngangsposisjon idet man når den lille byen Geraardsbergen, mest kjent for brosteinsbakken som slynger seg oppover byen, og forbi det lokale bakverket Mattentaart. Med 100 kilometer til mål er det her man første gang opplever massespurt-følelsen som ofte råder før viktige segmenter i flamske klassikere.
MUUREN KOMMER SÅ SENT i løpet at det er mulig å sette til verks storangrep á la fjoråret, og så langt fra mål at man kan lykkes med å sette favoritter i bakleksa. I spurten inn mot bakken er det mange tilfeldigheter som kan være utslagsgivende for posisjonen man til slutt begynner bakken i. Beina er ikke her like viktige som evnen til å fryktløst manøvrere med ytterst liten klaring mellom rytterne, på betongplater hvor man i hver sving må hoppe over den gapende sprekken i midten av veien for å ikke kile hjulene fast og gå på snørra.
Derfor vil det alltid være en miks av favoritter og Pannekoeken (pannekake er et begrep brukt til å beskrive en mindre god rytter på nederlandsk/flamsk) som tar fatt på stigningen. Denne miksen muliggjør angrep så tidlig i rittet, i og med at pannekakene ikke klarer å følge de beste. Det sprekker opp, og er man bak splitten hjelper det ikke med gode bein. Det er ikke plass til å forsere.
I fjor målte jeg 233 watt i snitt (11 minutter/9km) mellom Ten Bosse og Geraardsbergen. Wattverdiene kan bortimot hvem som helst klare, men med snittfart på 50km/t og 200 ryttere i feltet er det akrobatikk fremfor utholdenhet som tar deg frem i posisjon.
Deretter venter en lang slak stigning som kulminerer i Pottelberg. Det er tungt terreng, men ingen stor utfordring. Er det ikke skjedd noe spektakulært i Geraardsbergen, vil utforkjøringen til Kanarieberg være et nytt stort kaos av en spurt, hvor målgang ligger i svingen til høyre i bunnen av bakken, hvor man går fra 2,5 kjørefelt til veibredde noe bredere enn sykkelsti. Vanligvis er dette en bakke hvor man, dersom det stadig er samlet, gir alt i kampen for posisjon inn i bakken, før man i front kollektivt sykler i sneglefart opp bakken. Over toppen drar man til med friske bein, mens bakdelen av feltet er midt i stigningen.
Slik strekker man feltet så langt at det sprekker i utforkjøringen, og ryttere som har bommet med plasseringen må bruke enormt med krefter for å komme tilbake i posisjon før Oude Kwaremont. Dette er verdt å legge merke til for de som ser på TV, og et kjennetegn for flamske klassikere. Frem til finalen åpnes går det fort inn mot bakkene, på smale veier senkes farten mens det går oppover, og over toppen settes det fart. Slik gjør man livet hardt for det som sitter lenger bak i feltet.
Ved andre passering av Oude Kwaremont er det finale, selv om det skulle gå kontrollert opp bakken er løpet til en viss grad allerede satt. Om du er dårlig posisjonert her, er det nærmest ingen vei tilbake. Paterberg, Koppenberg, Mariaborrestraat, Steenbeekdries og utforkjøring på brostein ned Stasjonsberg før Taaienberg. Her følger det tett som haggel.
Hyppigheten på stigningene reduseres noe, men det er småseigt terreng i retning Ronse, og Oude Kruisberg (I DDV syklet vi Nieuwe Kruisberg) før Hotond er en fin anledning til å angripe før ballet rundes av med nok en runde Oude Kwaremont og Paterberg. Hvordan rittet utarter seg fra Paterberg avhenger av vindretningen. Der man i de fleste klassiskerne tar av fra veien mellom Kluisbergen og Oudenaarde for å passere Varentstraat og Tiegemberg er det nå stort sett rett frem, bred vei og noe vindutsatt til mål. Det kan være tungt i motvind, men her er som regel de som sitter i front de sterkeste, og det samles ikke så ofte til større grupper.
ROUBAIX ER IGJEN EN HELT ANNEN HISTORIE. Mange har kanskje lest at brosteinen holder dårlig kvalitet, men du tror det ikke før du prøver. Ingen kan lese seg til vannblemmer i hendene. Perineum får også en ufattelig runde juling. Her er det ingen bakker å nevne, og utskillelsen skjer gjerne på en litt annen måte. Der hvor De Ronde kan eksplodere i én stigning, males feltet noe mer i stykker i P-R. Arenberg er gjerne nøkkelpunktet, og sektoren som nevnes oftest som utslagsgivende for hvem som er med i finalen, og hvem som ikke er det.
Men for virkelig å sitte i posisjon gjelder noe av det samme som i De Ronde. Posisjonskampen begynner allerede langt før man tar fatt på Arenberg. TV-en lyver, og hvis du ikke er på hugget i god nok tid, kan løpet være ferdig for din egen del før du en gang er klar over det.
For min egen del er det Paris-Roubaix som er selve vårens høydepunkt. Kanskje er det aller mest fordi det passer meg bedre som rytter, men uansett er det noe spesielt ved rittet. At man tar i bruk utstyret man benytter seg av i rittet kun én gang i året, sier mye. Det er dårlige veier i Flandern, men der kjører jeg med 26mm dekkbredde og 6/6.2 bar.
I Roubaix er det 28 eller 30 mm dekkbredde, og dekktrykk noe over 4 bar. At man etter alle forferdelige strekk, med spesialutstyr og noe over 4 bar i dekkene avslutter på en velodrom med silkeføre, er toppen av ironi. Eller toppen av lettelse. For de fremste er det heder og ære som venter etter målgang, mens for de fleste av oss som tar fatt på prøvelsen venter det kun ferie. Men det er da også noe, etter å ha syklet men høye skuldre og spisse albuer siden slutten av februar.
