Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
Nå som sesongen er over har vi byttet ut upresise spådommer med herlige tilbakeblikk fra sesongen 2015.
1. Ingen pris til syklistene
Idrettsgallaen ble ganske resultatløs for norske syklister, til tross for at trioen Alexander Kristoff, Stein Ørn og Gunn-Rita Dahle Flesjå var nominerte.
I vår verden like greit. For selv om slike kåringer er en øvelse i subjektiv synsing, skrev vi før fjorårets galla om store logiske brister i juryens avgjørelser. Direkte sammenliknbare resultater fra fire år tidligere førte til to vidt forskjellige resultater på gallaen.
Vi prøvde å få juryformann Tore Øvrebø til å kommentere disse funnene, men mannen ville ikke ta telefonen da vi ringte og svarte kun på SMS i runde og lite spesifikke former.
Kort fortalt har vi null tillit til denne juryen. I vår verden er deres avgjørelser uten verdi, til det har de dummet seg for grovt ut tidligere.
Hadde vi unnet Team Kristoff et trofé til på peishylla? Ja. Men så er det i våre øyne det de hadde fått også, et trofé. Noe mer prestisje enn det klarer ikke vi å legge i det, og slik vil det være inntil en ny og bedre jury er på plass.
Da kan heller troféene fra Milano-Sanremo og Flandern rundt stå og skinne for seg selv. Prestisjen bak dem kan ingen idrettspamper devaluere.
I FJOR: Vant Alexander Kristoff prisen for «Årets navn». I år ble det ingen prisfest. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
2. Tempomaskinen på brostein
Tony Martin og brostein. Smak litt på det.
Høres bra ut, ikke sant? Det synes i alle fall vi.
For det er lite som tilsier at tyskeren ikke har det som skal til for å kjempe helt i toppen.
Den eneste åpenbare svakheten utenom den manglende erfaringen, er hans litt svake akselerasjon.
Det meste andre burde allerede være på plass.
Kjørestyrken er det liten tvil om. Bare tenk tilbake på den utenomjordiske etappeseieren til Mulhouse i Tour de France for et par år siden, eller alle hans gull i tempo-VM.
Etixx-rytteren er også teknisk dyktig på sykkelen. Han burde være flink til å posisjonere seg i feltet, han har tross alt i flere år vært en viktig del av opptrekkstoget til Mark Cavendish.
Dermed tror vi kombinasjonen Martin og brostein blir klaff.
NY BROSTEINSKONGE? Tony Martin har bestemt seg for å begynne på en ferd som kan ende med triumf i brosteinsklassikerne i april. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Det betyr ikke at han kommer til å blande seg inn i tetkampen allerede i år. Erfaring er jo viktigere på brosteinen enn i noen andre ritt.
Med et Etixx-lag som bobler over av klassikererfaring, er Martin i de beste hender for å lære seg klassikernes hemmelighet raskere enn normalt.
Om klassikerne faller i smak, tror vi Martin blir en reell utfordrer i april allerede om et par år.
3. U23-kluss fra UCI
Det er en liten ting vi har hisset oss opp over gjennom julen. UCI har nemlig gjort litt om på reglene for deltakelse i U23-ritt neste år.
I flere år har vi sett ryttere fra prokontinentale lag delta i U23-VM. Det har smakt litt dårlig. I år tillot de World Tour-ryttere å delta i Tour de l’Avenir. Movistars Marc Soler vant. Det smakte veldig dårlig.
Nå er det slik at World Tour-ryttere, som er unge nok til å delta i U23-VM, og ikke har kjørt et senior-VM tidligere, kan representere sitt land i VM. Vi liker det særdeles dårlig.
Før vi begynner å svartmale det hele, får vi ta for oss de få argumentene for denne løsningen.
HALVPROFF SEIER: Kvein Ledainos, prokontinentalrytter, vant forrige U23-VM. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Klassen heter U23. På den måten kan man selvsagt forsvare at man ikke ekskluderer World Tour-rytterne. Og noen ryttere har en tøff overgang til proffklassen. Å få et VM på nivået de kom fra, kan kanskje være en styrke. En pause fra hverdagen som hjelperytter i et storlag.
Der stopper vi. På tide å argumentere for hvorfor vi ikke liker beslutningen.
Sykkel er en tøff kondisjonsidrett. Det er en idrett hvor du normalt sett må litt opp i årene for å nå din fysiske topp. Og kapasitet tar ulik tid å bygge opp for ulike mennesker.
Derfor er det viktig å ha en klasse mellom junior og senior. En klasse hvor du kan steget opp etter juniorklassen. Til vanlig konkurrer disse U23-rytterne på kontinentallag. Der møter de mange ryttere over 23 år.
På den måten ser vi på U23-klassen mer som et tilbud for ryttere om å konkurrere på riktig nivå enn som en egen aldersklasse. Dette er nivået de skal prestere på for å ta steget opp til proffene. Deres scene, hvor profflagene er ivrige tilskuere, på jakt etter deres neste gullsignering.
Mange ryttere er gode nok til å gå videre fra U23-klassen lenge før de aldersmessig har forlatt kategorien. De går til et profflag, får matchet seg i de største rittene og syklet seg sterkere. Gjennom rittprogrammet får de helt andre forutsetninger for å lykkes. Profesjonaliteten i laget gir dem bedre oppfølging på både trening og kosthold.
VENDER TILBAKE TIL U23-KLASSEN? Caleb Ewan kan velge om han skal kjøre VM for proffer eller U23 i Qatar. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Da føles det feil at disse som har blitt oppgradert til proffer plutselig skal få lov til «å ta turen ned» i U23-klassen igjen. Først skjedde det i l’Avenir, nå i VM. Neste skritt er vel at hele Nations Cup åpnes opp for World Tour-ryttere. Vi er redde det gjør at enkelte nasjoner velger proffer foran mindre kjente ryttere i håp om medaljer og ære for nasjonen.
Frankrike lykkes med prokontinentale ryttere i U23-VM i 2015. Det ga to medaljer. Nå snakker de om å ta FDJ-spurter Lorenzo Manzin med seg til U23-VM i Qatar. Det blir feil for oss. Dere kan jo selv kjenne etter om dere synes det er rett at følgende ryttere kan gi amatørene kamp i det største utstillingsvinduet de har:
Caleb Ewan
Fernando Gaviria
Lorenzo Manzin
4. Frir til stjernene
Vuelta a España har ufrivillig fått rollen som den minst prestisjefylte Grand Touren på kalenderen. Den statusen får de ikke gjort om i en håndvending, sannsynligvis aldri.
Men 2016-utgaven kommer til å samle en rekke av de sportens største stjerner. Da løypen ble presentert i forrige uke, kom bakkeavslutningene på rekke og rad. Ti totalt, men de mest brutale fjelletappene er sløyfet. Det er også mye av reisingen. 15 av etappene går nord i landet.
Legg til at bare én etappe er mer enn 200 kilometer, og det høres gunstig ut for dem som har Tour de France som hovedmål.
Det finnes selvsagt de sammenlagtrytterne som har blinket ut vueltaen som et sesongmål, men løypen som er lagt kommer også til å friste flere av dem som kjører for en topplassering i Tour de France omtrent en måned tidligere.
Det er ikke tvil om at rittdirektør Javier Guillén har dyrket vueltaens særpreg der det er lagt opp til flere eksplosive finaler, deriblant Mirador de Ézaro og Peña Cabarga. Samtidig er dette en løype som helt åpenbart skal tilfredsstille flest mulig, for den 39 kilometer lange kampen mot klokka på den 19. etappen gir også de mer temposterke en ørliten sjanse.
STUPBRATT: Mirador de Ézaro er rundt 30 prosent på det bratteste. Vueltaen tar igjen turen til bakken, i tillegg til flere andre bratte bakker. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Dermed skulle alle være fornøyde. Ingrediensene for nok en spektakulær vuelta er hvert fall der. Stjernene kommer, både de som kun har ladet for vueltaen og de som kommer fra jubel eller skuffelse i Frankrike.
Bakkene er stupbratte og fjellene seige, og de kommer i hopetall. Akkurat slik de har gjort de siste årene. Det blir en fest.
Tilbakeblikk – Martins etterlengtede triumf
2014 lå langt fremme i minnet da den fjerde etappen av fjorårets Tour de France skulle sykles.
Brosteinsetappen var den Chris Froome skulle frykte, den Vincenzo Nibali skulle utnytte og den Alexander Kristoff skulle vinne.
Men der det i 2014 regnet og var forferdelig vær, var det sol og langt bedre vær i 2015. Og Chris Froome hadde ikke veltet på forhånd. Dermed klarte briten å komme seg til det første brosteinsstrekket.
Nibali prøvde og prøvde og var sjelden å se borte fra fronten utenom de gangene Warren Barguil, etappens sensasjon, prøvde å sette opp Paris-Roubaix-vinner John Degenkolb.
Astana-rytteren gjorde det han kunne, satte alle krefter til verks på nesten hvert brosteinsstrekke, men klarte ikke å gjøre som året før. Angrepene var fånyttes.
Chris Froome, geleidet av Luke Rowe og Geraint Thomas, så ikke truet ut bortsett fra den gangen Jacopo Guarnieri prøvde å kjøre ham inn i fortauskanten.
Alberto Contador strålte der han viste seg kapteinsansvaret verdig. Daniele Bennati var mannen med brosteinsrutinen, men spanjolen kommanderte lagkamerat på imponerende vis på egenhånd.
Nairo Quintana var usynlig, men aldri i nevneverdig trøbbel.
PRØVDE OG PRØVDE: Vincenzo Nibali jobbet iherdig på brosteinsetappen, men klarte ikke å distansere noen av sine største konkurrenter. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Vinneren fra året før klarte verken å kvitte seg med sammenlagtrivalene eller sprenge feltet. Det «eneste» han hadde klart, var å sørge for et tempo så høyt at Alexander Kristoff aldri kom seg opp etter en lite gunstig punktering.
Da var det Edvald Boasson Hagen som måtte forsvare Norges ære. Og mannen ikledd de norske fargene satt hele tiden flott plassert. Det så lyst ut, til 3.3 kilometer gjensto.
Da hadde nemlig Tony Martin lest rittsituasjonen perfekt. Tyskeren visste at spurtlagene ikke hadde mye krefter igjen, og med Sky i front, ville ikke jakten starte umiddelbart. Britene hadde ingen grunn til å høyne tempoet for å stoppe Martin.
Utrolig nok var det ingen som fulgte Martin, og da tempokongen raskt fikk 50 meter, skjønte man hvor det bar.
Giant og Cofidis prøvde å ta opp jakten, men hadde ingen mulighet mot rytteren som syklet på sykkelen lånt fra Matteo Trentin.
SUKSESS: Tony Martin fremragende angrep på den fjerde etappen i fjorårets Tour de France sikret han både etappen og maillot jaune. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Etappeseier og en etterlengtet gul trøye var tingene Martin kunne juble over i Cambrai.
Bak startet Boasson Hagen en desperat langspurt, men var ikke i nærheten av å ta igjen Martin og ble til slutt nummer fem.
I sammenlagtkampen ble lite avgjort. Froome hadde fortsatt sin mesterlige start på touren.
