Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre okoeder, forhåpentligvis med litt ekstra sting. Under den konkurransefrie perioden av året vil spådommen være byttet ut mot tilbakeblikk fra 2016-sesongen.
Denne bloggen blir årets siste av sitt slag. Vi tar ferie i desember, men er tilbake etter nyttår med flere tanker, tilbakeblikk og spådommer.
1. Nok en maktkamp
At sportens største rittarrangører forsøker å passivisere UCI og gjøre Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) maktesløse i de største rittene med deres siste stunt, å krympe lagene fra ni til åtte ryttere i Grand Tours, og fra åtte til sju ryttere i klassikere og andre ritt de arrangerer, kommer bardust på.
Det tegner også et bilde av en maktkamp det stinker av. For skal man tro ulike lagledere, kom den drastiske endringen som julekvelden på kjerringa for dem. Ingen dialog, ingen diskusjon, ingen hint. At det kommer like før kalenderen bikker desember, gjør det bare surere, der World Tour-lagene har signert ryttere for å være rustet til en sesong med en langt mer omfattende World Tour-kalender. At de mektigste arrangørene plutselig velger å peke nese til dem og arbeidet de har lagt ned på overgangsmarkedet med å krympe lagene, er forkastelig.
ALL GRUNN TIL MISNØYE: Patrick Lefevere, sjef i Quick-Step Floors, har uttrykt sin skuffelse over de plutselig endringene rittarrangørene ønsker. Det har han gode grunner for. Foto: Tim De Waele, TDWSport.com
UCI må også ha satt kaffen i luftrøret da ASO, RCS Sport og Flanderns Classics annonserte nyheten fredag. De måtte handle umiddelbart, og lørdag gjorde de det klart i en pressemelding at en slik drastisk endring først må godkjennes i Professional Cycling Council (PCC), hvor samtlige rittarrangører er representerte. Det er ikke gjort, og UCI nevner at det ble diskutert på møtet i PCC denne måneden, hvor de ble enige om å se nærmere på muligheten til å redusere antall ryttere per lag i ritt, men at ingenting vil bli gjort for den kommende sesongen.
Og vips har vi enda en offentlig maktkamp hvor UCI og ASO er steile fronter. Her er ikke siste ord sagt, og enn så lenge må lag og ryttere leve i uvisshet om hvordan den kommende sesongen faktisk ser ut.
Det er bare amatørmessig i en idrett hvis omdømme og seriøsitet allerede har ligget med brukket rygg i et drøyt tiår grunnet dopingrelaterte spørsmål. Det gjør at det blir litt hjelpeløst at det nok en gang egges til strid blant de mektigste. Dialog og enes om en felles løsning som kan gagne alle parter, virker utenfor partenes horisonter. Da blir det også vanskelig å sikre konstruktive diskusjoner og fremgang, dessverre.
2. Et trekk å hylle
Tour de Hallingdal inn på norgescupprogrammet liker vi veldig, veldig godt. Rittet skiller seg fra de andre norgescupene på de aller fleste vis, og de gir også andre typer og talenter muligheten til å skinne enn de man alltid forventer å se i front, uavhengig av om det er på Åsane, i Trøndelag, i Sandnes eller i grusføyka nær Mjøsa.
Nå skal det endelig klatres fjell, og det skjer sannsynligvis i form av et etapperitt over fire dager. I år bestod rittet av fire fellesstarter og en tempoetappe, med totalt 497 kilometer og 6600 høydemeter å forsere for herrene. I sammendraget seiret Torstein Stokkenes (Åsane CK) foran Audun Brekke Fløtten (Team Ringeriks-Kraft) etter å ha avgjort på den siste etappen. Totalt fullførte 30 ryttere samtlige etapper.
Det betyr at nordmennene som går med en iboende klatrer i seg endelig får muligheten til å vise seg frem på det øverste nasjonale nivået. Det kan være gull verdt for noen av dem, da deres kapasitet plutselig når bredere enn hvis de hovedsakelig må trampe i småkuperte løyper som oftest ender i en eller annen form for spurt, i større eller mindre grupper.
(Videoen over gir deg en smakebit på rittet, fra den andre etappen i 2015.)
Vi liker også tidspunktet for rittet. Juli er tradisjonelt en treningsmåned for norske klubb- og kontinentalryttere. Det gjør at etapperittet både kan bli en naturlig del av treningen og oppkjøringen til andre del av sesongen for kontinentalrytterne, mens klubbrytterne får en ny gulrot å strekke seg etter, for i kamp mot treningsstinne kontiryttere kan sjansene være gode for å overraske og bli lagt merke til.
NCF flagget allerede før 2016-sesongen at de vurderte å legge et etapperitt inn i norgescupkalenderen. Det materialiserte seg aldri i år, noe som gjør det desto hyggeligere å se det bli en realitet i 2017. Som noe helt nytt i Norgescupen må det nesten bli et naturlig høydepunkt, både for rytterne som sjeldent får sjanser til å skinne i fjell, men også for sykkelentusiastene som vil følge rittet.
3. Kan FixIT leve opp til egne forventninger?
Når vi skal oppsummere 2016-sesongen til Team FixIT.no, er det etappeseieren i Carpathian Couriers Race U23 som på papiret lyser opp. Historien bak seieren er dog bedre enn seieren.
Ken Levi Eikeland (som hadde en god sesong) hadde akkurat ikke klart å slite seg med i den fremste gruppen over et kupert terreng. I gruppe to var de fleste fornøyd med å ta dagen, men Eikeland er en arbeidshest som ikke tar en tidlig kveld. Han angrep gruppen og kjørte solo mot mål, til det han regnet med at var en gjennomsnittlig plassering. Til hans store overraskelse passerte han målstreken som vinner, da frontgruppen ble vist feil vei av arrangøren.
Foruten den noe merkelige hendelsen i Polen, var den nasjonale høstsesongen det store høydepunktet for bergenserne. På hjemmebane herjet de tidvis, både Åsmund Løvik og Adrian Gjølberg var i god form.
Det er viktig at vi har lag som hever de nasjonale konkurransene, men FixIT-laget har uttalte mål som er høyere enn som så. Og det er der utfordringen ligger. Ambisjonene til laget har alltid vært høye, men i vår verden har de aldri klart å legge fundamentet for å levere i henhold til disse.
Derfor er vi veldig positive til at Adrian Gjølberg nå kommer inn på ledersiden. At man var i behov av fornying på den siden, var det lite tvil om. Laget har eksistert såpass lenge nå at de ikke er noen «nykommere» lenger, men utviklingen har ikke vært spesielt stor. Vi hadde forventet et lite taktskifte.
Ironisk nok svekket Gjølberg sine egne sjanser for suksess da han takket ja til jobben som sportsdirektør, all den tid Tønsberg-mannen har vært lagets mest solide rytter de siste par årene.
FRA RYTTER TIL SJEF: Adrian Gjølberg har vært innom tre av dagens fem norske kontinentallag. Den erfaringen tar han med seg inn i jobben som sportsdirektør i FixIT.
Med Gjølberg ved roret tar laget et ytterligere steg over mot Vestfold. Et lag med to baser. Mangelen på de store stegene fremover skyldes delvis mangel på å få frem nye lokale talenter fra Bergen som tar steget opp til høyt internasjonalt nivå. Bjørnar Øverland på tempo er det nærmeste de har kommet. Den andre delen handler om å styrke den lokale basen med gode nok ryttere. Gjerne en del ryttere med spisskompetanse.
Foran 2017 er finske Matti Manninen hentet inn. Det er riktignok en rask rytter, men han har foreløpig manglet litt på kjørestyrken til å hevde seg i de store rittene. I 1.2 og 2.2-ritt er han derimot en klar forsterking, og den type rytter laget trenger. Marius Blålid, som hadde et nasjonalt gjennombrudd i år, er også hentet inn. Det er også Elias Spikseth, som var god i norgescupen.
Det er tre solide ryttere, men laget har vært ute i media og sagt at deres målsetting er å være blant Norges tre beste kontinentallag. På papiret ser de for oss ut som det svakeste av de fem.
Skal det igjen bli en sesong hvor de leverer mer med kjeften enn med beina? Vi håper ikke det, men da er det en del ting som må på plass:
- Troppen må nok forsterkes med minst én ny sterk rytter. Det vet vi at det jobbes med, blant annet er Fredrik Ludvigssons navn nevnt. Også andre er aktuelle, og det er utvilsomt et kjøpers marked der ute.
- Bjørnar Øverland er nødt til å ta et steg til. Mest trolig blir det en kvote på to U23-ryttere som skal kjøre tempo for Norge under VM på hjemmebane. Tobias Foss virker som vårt beste håp, Øverland skal nok kjempe mot Rasmus Tiller og Iver Johan Knotten om den siste plassen. En rytter i VM på hjemmebane er et stort mål for FixIT.
- Minst én av de lokale rytterne som har fått flere år på laget, må nå ta steget opp og vise at de ikke bare holder et høyt nasjonalt nivå, men også et bra internasjonalt nivå. Laget har alltid hatt et lokalt fokus i Bergen, og når de nå går inn i sesong nummer fire, er det på tide å få litt avkastning på en slik investering.
- Adrian Gjølberg må innprente samme offensive kjørestil i laget som han selv hadde som rytter. Så må de ved noen anledninger også våge å stole på de spisskompetansene laget besitter, da først og fremst gjennom spurten til Manninen og klatrestyrken til Løvik. Det må legges litt ekstra press på deres skuldre, de må få ekstra backing, og så må de levere når det gjelder.
På den ene siden er det godt å se at Team FixIT.no er offensive foran sesongen med VM på hjemmebane, på den andre siden er vi fortsatt skeptiske til om de har klart å legge grunnlaget som kreves for å nå sin målsetting. Et viktig år blir det definitivt for laget.
FINSK SPURTER: Bergenslaget setter sin lit til en finsk spurter i 2017.
4. En sterk fornorsking i Hitec
Team Hitec Products har i flere år vært et av de bedre lagene i kvinnesyklingen. De har fulgt samme strategi i nesten alle sine år: Ha minst én utenlandsk stjerne, bygge opp et solid A-lag rundt henne med gode utlendinger og én eller to nordmenn, som har holdt nivå. Så har det vært et slags B-lag av norske kvinner som har fått muligheten til å utvikle seg med et internasjonalt rittprogram.
Med ryttere som Emma Johansson, Elisa Longo Borghini, Rosella Ratto, Chloe Hosking og Kristen Wild har laget alltid hatt den ene rytteren de kunne vende seg til for store resultater. Det har nok lagsjef Karl Lima sett på som en nødvendighet for å bygge opp statusen til eget lag. For bredden i toppen er langt mindre i kvinnesykling enn hos herrene. Det er vanskelig å bli et topplag uten en stjerne i laget.
Og det var spurtstjernen Kristen Wild som sto for de største resultatene til laget i år, til tros for at mye av sesongen ble brukt på velodromen som forberedelse til OL. Likevel vant hun Prudential Ride London Grand Prix WE og fem andre UCI-ritt.
Bak Wild har Lauren Kitchen vært lagets sterkeste rytter, men det er Vita Heine som har plukket flest triumfer. Den norske rytteren har riktignok vunnet ritt av lavere kategori enn lagvenninne Wild, men det har vært artig å se at Heine i større og større grad klarer å omsette stor kjørestyrke i tellende resultater.
Neste år blir det sceneskifte i det norske laget. Nok en gang forsvinner et internasjonalt stornavn ut av laget (det har vært stor rullering på dem i Hitecs eksistens), men denne gangen blir hun ikke erstattet. Nå blir det heller opp til lagets etablerte ryttere å ta et ekstra tak.
IKKE MER AV DETTE: Kirsten Wild er kanskje damefeltets råeste spurter, men hun er ikke lenger Hitec-rytter. Foto: Team Hitec Products
Det er tydelig at det nå er de norske rytterne som skal utgjøre A-laget. Ryttere som Emilie Moberg, Miriam Bjørnsrud, Cecilie Gotaas Johnsen og Vita Heine skal ut og kjøre inn toppresultat i World Tour-ritt.
Karl Lima har jobbet veldig metodisk over tid for å bygge opp norsk damesykling. Unge talenter har fått muligheten til å kjøre for Hitec. De har ikke nødvendigvis fått kjøre så mye med lagets store stjerner, men de har like fullt fått mulighet til å se hvor listen ligger, hva som skal til for å nå verdenstoppen. Så har han jobbet smart med å samle rankingpoeng for å skaffe Norge store mesterskapskvoter. Ganske kynisk har de plukket ut de rittene som gir mest poeng målt mot konkurransen de møter.
Foran 2017-sesongen er det tydelig at Lima føler at norsk damesykling har tatt store nok steg til at hans lag kan stå på norske bein. I tillegg til de rutinerte har årets norske komet Katrine Aalerud fått plass på laget. Det har også de to juniorstjernene Susanne Andersen og Ingvild Gåskjenn. To nederlendere har også kommet inn, hvor Nina Kessler er en rytter med mye av de samme egenskapene og nivået som Emilie Moberg.
Vi skal være forsiktige med å legge for mye press på de unges skuldrer. I herreklassen setter man lite press på juniorene som kommer opp på kontinentalnivå, da blir det voldsomt å tro at man i kvinneklassen kan gå rett inn og slå verdensstjernene. Men Andersen er en ryttertype som passer veldig bra inn i damesyklingen.
FÅR MULIGHETEN: Neste år er Miriam Bjørnsrud en av rytterne som må ta et større resultatansvar i Hitec-laget. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Uten en stor stjerne er våre forventninger at Hitec tar et lite steg ned. Det skal bli veldig vanskelig å erstatte det lille ekstra Wild og Kitchen har bidratt med. De norske rytterne har tatt små steg hvert år, men det er fortsatt et stykke opp til verdenseliten. Likevel liker vi holdningen til Karl Lima.
Det må være fryktelig vanskelig å kjempe om signaturen til noen av de ti beste rytterne i verden i kamp mot lag som kommer fra samme land som disse rytterne. Skal Hitec klare å gjenvinne og beholde sin posisjon som et av verdens aller beste kvinnelag, er de avhengig av å fostre opp stjerner i sitt eget geografiske område. Det er der de har en konkurransefordel på andre lag.
Den nye satsingen i Hitec, kombinert med VM på hjemmebane, gjør 2017 til et år med enorme muligheter for norsk kvinnesykling. I beste fall kan man skape noe veldig bra man kan bygge videre på i lang tid. Men da er de norske nødt til å ta steget frem og utnytte muligheten som ligger der.
Tilbakeblikket: Sagans mesterlige triumf
Fabian Cancellara på sin siste klassikertokt, mot verdensmester Peter Sagan, mot regjerende mester Alexander Kristoff, mot en Greg Van Avermaet i storform. På papiret hadde årets andre monument de fleste ingredienser til å bli et herlig sykkelritt.
Dessverre røk to av de herligste rytterne ut av rittet allerede før det virkelig hadde startet. Supertalentet Tiesj Benoot ble fraktet bort med ambulanse, mens det største hjemmehåpet, Van Avermaet, røk i en velt som tok ut nesten hele BMC. Tårene fortalte alt om hva som gikk fløyten.
KOM SEG ALDRI TIL MÅL: Fjorårets sensasjon, Tiesj Benoot, måtte dessverre gi seg etter velt. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Blant favorittene startet moroa for alvor rundt 40 kilometer fra mål. Først var feltet plutselig sprengt i fillebiter, uten at noen hadde fått med seg hvorfor. Det samlet seg dog da Lars Boom satte et forrykende tempo opp Koppenberg.
Og i det høye tempoet begynte de norske håpene å vise svakhet. Etter Taaienberg satt ingen av dem med da en gruppe med Canecllara, Sagan og Vanmarcke stakk. Varsellampene lyste.
Heldigvis for nordmennene samlet det seg igjen. Men da hadde Michal Kwiatkowski fått nok. Polakkens ekstremt imponerende prestasjon i E3 hadde gjort ham til en av rittets store outsidere. Angrepet med drøyt 30 kilometer igjen var livsfarlig. Det visste Peter Sagan.
Plutselig var de to seneste verdensmesterne på tokt, akkurat som i E3. Bare Sep Vanmarcke reagerte. Den råsterke belgieren tettet luken på mesterlig vis på egenhånd. Den kanskje største forhåndsfavoritten, Cancellara, satt stille. Av en eller annen grunn trodde han Stijn Devolder var sterk nok til å holde trioen på trygg avstand. Det var et sjansespill av de sjeldne. Et sjansespill han kom til å angre.
For da Sagan først kvittet seg med en fullstendig kokt Kwiatkowski opp Oude Kwaremont, for så å si takk og farvel til Vanmarkce opp Paterberg, var det ingen vei tilbake for Spartacus. Sveitseren moste de øvrige opp Kwaremont og hentet Vanmarcke i rittets siste stigning, men han kom seg aldri nærmere konkurrenten i front enn 15 sekunder.
Dermed kunne Sagan sykle solo hele veien til Oudenaarde. Samtidig ristet av han seg stempelet som en vandrende skuffelse i monumentene. I regnbuetrøya viste han kritikerne hvorfor han er verdens beste syklist. 26 år, regjerende verdensmester og Flandern-triumfator. Det var bare å ta av seg hatten.
STRÅLTE: Det var ingen forbannelse over Peter Sagans regnbuetrøye. Verdensmesteren herjet i Flandern rundt. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
For Cancellara ble det en skuffelse. Andreplass var ikke det sveitseren hadde håpet på i hans siste Flandern-deltagelse. Legenden var ursterk, muligens like sterk som Sagan, men hadde sovet i det avgjørende øyeblikket. En utilgivelig feil hadde fratatt han sjansen til sin fjerde seier. Den nye generasjonen hadde vist den gamle hvordan det skulle gjøres.
For Norge ble det en liten nedtur. Kristoff spurtet til en fjerdeplass, noe som i seg selv er en strålende plassering i et ritt av Flanderns størrelse og prestisje. Men fjorårsvinneren var aldri i seierskampen, og virket ikke på det samme nivået som året før, da han pulveriserte konkurrentene. I år var det Sagan som rett og slett var på et annet nivå.
