Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
Nå som sesongen er over har vi byttet ut upresise spådommer med herlige tilbakeblikk fra sesongen 2015.
1. Starten på en liten spurtrevolusjon?
Det er ingen overraskelse at Caleb Ewan er i ferd med å slå ut i full blomst som en av de beste spurterne i verden. Talentet har vært åpenbart siden han var 15 år, og han har tatt skritt for skritt fremover, uten de store tilbakeslagene.
Likevel er det først nå, når han begynner å vinne en del på World Tour-nivå, at alles øyne rettes mot den lille kanonkulen. Nå spør alle seg hva det er han gjør så bra.
Mye tror vi ligger i hvordan han utnytter sine styrker og måten han er bygd på.
SYNLIG FORSKJELL: Bildet taler sitt klare språk. Ingen er i nærheten av Caleb Ewan hva gjelder aerodynamikk. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
I likhet med for eksempel Mark Cavendish, skiller Ewan seg ut fra flere av spurtkonkurrentene i ren fysisk størrelse.
Ewan er 165 cm høy, Cavendish er 175 cm, Kristoff er 181 cm, Greipel er 184 cm og Kittel er 188 cm.
Det er ikke vanskelig å konkludere med at Ewan aldri kan konkurrere mot mange av disse på ren kraft. På den andre siden er det klart at en så liten kropp også har noen fordeler.
Vi snakker da først og fremst om evnen til å være aerodynamisk, og da kommer vi til kjernen av denne tanken. Vidoen under viser Caleb Ewan i sine beste øyeblikk før 2016.
Bildene fra Australia viser at Caleb Ewan ser ut til å ha tatt ytterligere steg på dette punktet.
Du hadde Mark Cavendish som kom inn og satt en ny standard da entret verdenstoppen. Kraftspurtere som Thor Hushovd og Tom Boonen hadde lenge vært best av de beste, men her kom en eksplosiv rytter som la hele overkroppen over styret i en ny aerodynamisk posisjon.
Andrea Guardini kom etter. Uten samme styrke, men minst like rå i stilen. Den foreløpig råeste vi hadde sett var Jakub Mareczko, som nesten var i overkant.
Men det var før bildene fra Ewan. Han har alltid vært aeordynamisk, men bildene på videoen under (fra twitterprofilen til CyclingTips) er bare helt ekstreme.
Check out @CalebEwan‘s rocket missile position: pic.twitter.com/L7IMjXN5Hm
— CyclingTips (@cyclingtips) January 24, 2016
Caleb Ewan flytter hele tyngdepunktet frem over forhjulet, legger ryggen strak over styret, og der han ligger i fullstendig vater, trykker han en enorm kraft gjennom pedalene.
Det hele minner mye om «Supermann-posisjonen» som ble brukt til å sette timerekord på bane, og som senere ble forbudt fordi den var for farlig.
Ewan kutter luften som en kniv og må garantert bruke langt mindre watt for å oppnå samme fart som for eksempel Alexander Kristoff og Marcel Kittel.
Spørsmålet er om den ekstreme stilen nå sender sjokkbølger gjennom sykkelfeltet og får andre spurtere til å gå en runde til med egen posisjon på sykkelen, eller om Ewan har så andre forutsetninger at man bare lar han drive på med sitt eget.
Uansett er det nok flere som frykter Ewan i årets spurter. Er du en toppspurter, kan du få en ufrivillig god posisjon for å oppleve stilstudien på nært hold, der han suser forbi som en pil.
2. Oricas luksusproblem
Simon Gerrans vant Tour Down Under, men mest vann i munnen får man når temaet blir Caleb Ewan. 21 år og lynrask.
Så skal man huske at Orica GreenEDGE også huser en annen rask mann i Michael Matthews. Hvordan løser de dette luksusproblemet fremover?
Situasjonen minner mye om den Giant-laget har vært i de siste årene, der de har hatt både Marcel Kittel og John Degenkolb. Begge tyskerne er raske, men likevel ganske ulike som ryttere.
Det store sjakktrekket til Giant var å få Degenkolb inn i spurttoget til Kittel, mot at han igjen fikk kjøre egne sjanser på etapper som var for tøffe for hans landsmann.
Nå er spørsmålet hvordan det australske laget disponerer mulighetene de har i Ewan/Matthews. Det er i våre øyne liten tvil om at førstnevnte er raskest. Men det er sistnevnte som har størst navn.
SØLVGUTTEN: I Michael Matthews (t.v) har Orica én av bransjens beste ryttere. Men i Caleb Ewan har de én av de største talentene. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Situasjonen med Giant er ganske lik, selv om det er forskjeller på Ewan og Kittel, samt Matthews og Degenkolb. Begge australierne er hakket bedre i bakker enn sine tyske kollegaer.
Ideelt sett skulle man tro at Orica la opp samme løp som Giant. Få Matthews til å trekke opp Ewan i de flateste rittene, mens han selv får muligheten der det er mer kupert.
Utfordringen med det er bare at Orica har en tredje faktor som spiller inn her. I de kuperte rittene/etappene har de en annen av verdens beste ryttere, Simon Gerrans.
Med en Ewan som går bedre i bakkene enn mange andre spurtere og en Gerrans som er eminent i spurt i mindre grupper, hvor er det plass til Michael Matthews? Eller har Matthews tatt ytterligere steg i bakkene, så spørsmålet blir hvor det blir plass til Gerrans?
Det blir utvilsomt en tøff kabal å legge for Orica-ledelsen å legge utover sesongen. Sterke ryttere og delvis egoer som skal få nok sjanser til å kjøre for egne muligheter.
Den enkleste løsningen er å la det gå utover Caleb Ewan. Han er yngst og nederst på rangstigen av de tre. Men at det er lurt rent sportslig, og med tanke på at laget ønsker å ha en fremtid med fenomenet, ja, det er noe helt annet.
Michael Matthews er på utgående kontrakt og allerede ryktet andre steder. Skulle ryktene stemme, kan det være han som får flere hjelperytterroller enn han selv ønsker.
IKKE GLEM GERRANS: Veteranen har gjort fantastiske ting for Orica og nyter enorm respekt i laget. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
3. En liten advarsel
Du verden så deilig det er at sykkelsesongen er i gang.
Tour de San Luis og Tour Down Under tilbyr kanskje ikke de beste bildene på de rette tidspunktene for oss nordmenn, men likevel er det herlig at 2016-rittene har startet.
Og som vanlig har overraskelsene kommet som perler på en snor.
For hvem ville gjettet at Eduardo Sepúlveda skulle distansere Nairo Quintana, Vincenzo Nibali og Rafal Majka på den første klatreetappen i San Luis?
Eller at Michael Woods skulle være blant de tre beste klatrerne Down Under, bedre enn for eksempel Domenico Pozzovivo?
FIN SEIER: Eduardo Sepúlveda har grunn til å være fornøyd med klatreseieren i Tour de San Luis, men det er viktig å ikke ta helt av. Svært få er i særlig god form så tidlig på året. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Vi skal ikke ta noe fra de to rytterne. Sepúlveda har i mange år vært habil, mens Woods viste seg strålende frem i fjor. Likevel skal vi passe på å «hype» dem helt ennå. Det er viktig å tenke på hvor i verden og når i sesongen vi befinner oss.
Begge rittene foregår på relativt obskure sykkelsteder.
I Australia var det utelukkende australske seirer. Det betyr ikke at landet er verdens beste sykkelnasjon. Det er rett og slett en konsekvens av rittets prestisje i hjemlandet, samt det faktum av at australierne har trent godt hjemme i varmen over den europeiske vinteren.
I Argentina er det glovarmt og stjernene bruker rittet som trening, lite annet. Nairo Quintana bryr seg lite om det ikke blir seier i januar, om han vinner i juli.
Sepúlveda, Woods og Dayer Quintana kan for all del finne på å ha gode sesonger. De har alle potensial til det. Men ikke trekk frem San Luis og Down Under som bevis på at disse kommer til å være sterke året gjennom. Og ikke ta av helt ennå.
For det er det altfor tidlig. La oss vente til sykkelscenen inntar Europa og alle er i toppform. Det er først da disse får vist sine sanne ferdigheter.
4.Frikort med bismak
Gazprom-Rusvelo er ingen stormakt. Prokontinentallaget er svakt. Veteranen Sergey Firsanov er deres klare ledestjerne og den eneste som holder et bra nivå. Likevel har de fått frikort til Giro d’Italia.
RCS-sjef Mauro Vegni forklarer at det henger sammen med et ønske om å utvikle rittet internasjonalt. Derfor har de gitt frikort til tre italienske lag, i tillegg til Gazprom-Rusvelo.
Om man da tenker sportslig utvikling, må flere føle seg oversett. For eksempel Caja Rural og Rompoot, begge med betydelig mer bredde og kvalitet enn Gazprom-Rusvelo på prokontinentalnivå.
Men russerne har penger på hånd og en mektig eier med navn Igor Makarov, i tillegg til en sponsor i italienske Colnago. Her spekulerer vi, men det er vanskelig, faktisk nær umulig, å se andre logiske grunner til at russerne er invitert. For man forsvarer ikke å vrake ryttere som Hoogerland, Weening, Goncalves, Bilbao og Barbero for en russisk veteran.
FÅR JEG ET JA? Joda, Igor Makarov, du er den eneste i sykkelverden som får to lag til start i Giro d’Italia. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
For all del, Firsanov er habil og har potensial til å vinne en etappe fra et brudd, men ellers er det syltynt. Foruten veteranen må de fort satse på TV-bruddene og hederlig omtale tidlig på etappene. Det kunne også Caja Rural og Rompoot fikset, samtidig som de har langt flere kort å spille ellers.
Nei, vi skjønner lite av RCS’ russiske frieri, og da er ofte penger svaret. Det vil ikke sjokkere om energigiganten Gazprom dukker opp som sponsor av rittet i en eller annen variant. Litt som at bedriften Novo Nordisk sponser Milano-Sanremo og sykkellaget Novo Nordisk får frikort til klassikeren.
Tilbakeblikket: Et ordentlig drama
Avslutningsetappen i Arctic Race ble et ordentlig drama. Dessverre spilte rammen til Audun Brekke Fløttens sykkel en avgjørende rolle.
Det hele avgjøres i en ti kilometer krevende rundløype i Narvik som kjøres fire ganger. Før etappen var sammendraget vidåpent. Hermans var sju sekunder foran Taaramäe og 24 sekunder foran Boasson Hagen, og totalt var 18 ryttere innenfor minuttet av Hermans. Den siste av disse var Audun Brekke Fløtten på 19.-plass, 58 sekunder bak belgieren.
Inn i rundens bakke, den drøyt to kilometer lange og til tider svært bratte klatringa til Skistua, for nest siste gang er de norske stjernene i bakleksa. Ei farlig gruppe med blant andre Dillier, Taaramäe, Kangert og Zakarin er løs. Hermans sitter ikke med etter et mekanisk uhell. Gruppen setter et enormt press på belgierens ledertrøye.
Fløtten er der. Som eneste nordmann av de sju i front, og han ser sterk ut. Sammenlagtleder Hermans klarer ikke å tette luken, det er kjempefordel for de i front. Så skjer det som ikke skal skje, i bakkens flatere parti. Et rammebrudd tvinger ham av sykkelen. Og han kommer seg ikke på igjen før han får assistanse av servicebilen. Det er tapt for Fløtten. Det som hadde potensial til å bli et fantastisk gjennombrudd, ender i bunnløs skuffelse.
NÆRME DET STORE: Audun Brekke Fløtten satt i tetgruppen, men fikk ødelagt alle sjanser etter et mekanisk uhell. Foto: procycling.no
Men festen er langt fra over. Det blir et evig kappløp mellom Taaramäe som i front kjører for sammenlagtseieren og Hermans som bak i feltet desperat gjør alt han makter for å begrense tidstapet.
Angrepene hagler opp bakken for nest siste gang, blant annet er Bystrøm råsterk. Sammen med Frank, Meintjes, Gögl og Tolhoek distanserer de feltet. Dog skal de bli hentet igjen.
I front er det bare Taaramäe, Zakarin og Dillier igjen. Zakarin lukter blod, angriper de to andre i siste bakke og får ei luke. Dillier kaster dog ut snøret og tetter luken. Det samme gjør også Taaramäe like før bakketoppen. Det går mot estisk sammenlagtseier.
Bak er det Bystrøms lek med musene da han går til igjen der de forserer bakken siste gang. Det holder til fjerdeplass på etappen. Men det handler om fronten og sammenlagtseieren.
Dillier har en liten mulighet til å kuppe det, men Taaramäe styrer det trygt i havn. Han tauer så hardt at både Dillier og Zakarin sitter og venter på spurten. De går for etappen. Og fra bakhjulet til Zakarin går sveitseren i den hvite ungdomstrøya til når han må. Dillier tar etappen, Taaramäe triller over streken på tredjeplass og sikrer sammendraget.
Men det vi kommer til å huske etappen best for er gjennombruddet som aldri kom på grunn av ei ramme som sviktet. Det var så surt, Audun Brekke Fløtten!
