Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
Nå over vinteren har vi byttet ut upresise spådommer med herlige tilbakeblikk fra sesongen 2015.
1. Dynamittduo
For oss nordmenn var Tour of Qatar en eneste lang opptur utenom Edvald Boasson Hagens leie punktering. For alle andre enn journalister som senere i år skulle være fristet til å skape litt kunstig splid/drama rundt Mark Cavendish og Boasson Hagen, vel og merke.
For det kan da umulig gå bra med de to sammen? Edvald må jo bli hjelperytter!
Vel, Tour of Qatar ga oss noen andre svar. Det var interessant å se hvordan Team Dimension Data la opp strategien på slutten av den første etappen. Etter en lang og tøff dag i vinden ga Cavendish beskjed om at Edvald Boasson Hagen kunne ta hans bakhjul i spurten, fremfor å kjøre et opptrekk.
Briten følte seg trygg på at Kristoffs hjul var det beste og trengte ikke mer hjelp enn som så. I bakhodet hadde han nok at rittet inneholdt en tempoetappe, og at Edvald på sitt beste kjører de meget sterkt.
VISTE STYRKE: Det var ikke Mark Cavendish som gjorde at Edvald Boasson Hagen ikke vant Tour of Qatar. Det var rett og slett uflaks. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
For mange er det kanskje overraskende. I vår verden har nemlig mange et litt vridd virkelighetsbilde av den raske briten.
Det er ikke så rart. Mark Cavendish er en sterk karakter. Han har noen egenskaper som kommer veldig godt frem på sykkelen. Vinnerinstinkt og egoisme, for eksempel. Det har han utstrålt hele karrieren, og det har nok vært kriterier for at han har endt opp med å bli tidenes spurter.
Men Cavendish er en kompleks mann. Han har flere sider av seg. Først og fremst er han en takknemlig fyr. Ingen skryter av lagkameratene som Cavendish etter en seier. I tillegg er han en sykkelfaglig meget klok rytter. Så klok at han ofte klarer å se lagets beste over sitt eget beste, og på den måten kanalisere vinnerinstinktet sitt over til å hjelpe lagkamerater til seirer.
Slik fremstår han nå mer som en mild vind i ryggen på Boasson Hagen enn den motvinden kritikerne ville ha det til før sesongen.
Spurtere er et litt merkelig folkeslag. De er så ekstreme vinnerskaller, men samtidig også så takknemlige. Innerst inne lengter de etter å hjelpe frem en lagkamerat til å lykkes slik de selv gjør.
ET GODT TEAM: Det er mye kraft og fart i denne duoen. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
Vi har sett det med André Greipel gang på gang, der han i klassikerne gir flatt jern for lagkameratene. Vi så det på slutten av Alessandro Petacchis karriere da han stadig tok flere saftige føringer på flatene. I Qatar så vi det da Mark Cavendish gikk ut på Instagram etter sammenlagtseieren og uttrykte fortvilelse over at hans norske lagkamerat ikke fikk sin rettmessige seier.
Nei, det er særdeles sjeldent de to har ambisjoner som krasjer. Så istedenfor å sette spørsmålstegn og spå splid, foreslår vi å dyrke de positive synergiene denne duoen skaper. Vi tror det gir Edvald et ekstra løft.
2. Overbevisende, men uvisst
Katushas manglende skarphet mot de aller beste i opptrekksfasen ble avslørt under fjorårets Tour de France. Selv om de tidvis var sterkest, var de ikke gode nok til å holde høy nok fart til å slippe Kristoff løs med det perfekte utgangspunkt.
Derfor hentet de Michael Mørkøv. Dansken har med sin baneerfaring alle nødvendige verktøy til å bli brikken det russiske storlaget har manglet i kampen mot de aller beste opptrekkstogene.
TIDVIS BRILJANT: Joda, Katusha var overlegne på den fjerde etappen, men da var også konkurransen i opptrekksfasen så godt som lik null. Foto: Tim De Waele (TDWSport.com)
Selv om Kristoff plukket tre etapper etter tidvis glitrende opptrekk, fikk vi få svar fra Tour of Qatar. Likevel må vi hylle opptrekket på den fjerde etappen. Det var mektig der Bystrøm tok fronten med fire kamerater på hjul med 1700 meter igjen. Det ble en maktdemonstrasjon der frontgruppa sprakk opp som en følge av det voldsomme tempoet Kristoffs disipler satte opp i finalen.
Det var et drømmeopptrekk og en enkel seier for den norske stjernen. Dog var opptrekkskonkurransen ikke-eksisterende som en følge av at det hadde sprukket opp etter sidevind. Det skal likevel vinnes, og det gjorde Katusha med glans på den fjerde etappen.
På de andre etappene viste Katusha svakhetstegn selv om de dominerte finalene. På den første klarte de ikke å slippe Kristoff i stor nok fart, og ellers var det plutselig rusk i maskineriet og tidvis ørsmå marginer som gjorde at Guarnieri fikk gitt nordmannen det utgangspunktet han ønsket.
På papiret imponerende, men konkurransen fra andre tog var knapt til stede. Dimension Data og LottoNL-Jumbo gjorde tidvis ærlige forsøk for Cavendish og Hofland, men ellers var det syltynt. Og deres tog er knapt som tog å regne når Etixx-Quick Step og Lotto Soudal kommer med sine dampveivalser og mener alvor med Kittel og Greipel.
Derfor er vi på ingen måte sikre på at Katusha har tatt steg sammenlignet med fjoråret når de skal opp mot de beste i klassen. Joda, Mørkøv og Haller kan være pur klasse i Qatar, men er det godt nok når motstanderne på de to siste kilometerne heter Tony Martin, Matteo Trentin, Jürgen Roelandts og Marcel Sieberg?
VOND Å SKUBBE SEG PÅ: Marcel Kittel kan forvente mange strøkne opptrekk denne sesongen. Da blir han vanskelig å bryne seg på. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Vi har ingen fasit, men det var ingenting i Qatar som tydet på at Katusha i år har et opptrekk som både er sterkt og raskt nok til å gi Kristoff den beste posisjonen for spurten i møtet med de beste. Til det var de små feilene i Qatar for mange.
Det eneste som er sikkert er at du må sette kryss på 7. mars. Gitt at spurterne og deres hjelpere berger gruspartiene, så er det sannhetens time for Katusha i kamp mot både Kittel og Greipel. Årets første gigantduell mellom gladiatorene.
3. For en parodi
Søndagens Clasica de Almeria ble en farse. Et patetisk forsøk på et sykkelritt.
Vinden var aldri på arrangørens side, og vindkastene langs løypa gjorde det uforsvarlig å gjennomføre endagsrittet på planlagt måte. På Twitter føk meldingene frem og tilbake, og arrangøren kom ikke med noe svar.
Det ble blant annet snakket om 170 kilometer nøytralisering, for så er «ordentlig» sykkelritt de siste 15. Fasiten ble at rittet startet nøytralisert før det ble avbrutt etter cirka 40 kilometer. Det var det eneste riktige arrangøren virket til å gjøre hele dagen.
Rytterne ble så fraktet tilbake til start. Der skulle «rittet» starte på nytt. Seks runder à 3.5 kilometer ble til slutt syklet (noe som strengt tatt bryter med UCI-reglementet, ref. 2.3.008). 21 kilometer altså. Det er ingenting selv for en dårlig trent mosjonist.
Det var rett og slett pinlig for arrangøren. Vinden kan de ingenting for, men de gjorde mange feil. Først og fremst var det umulig å finne ut hva som egentlig skjedde. I slike situasjoner må arrangører være klar på hva som skjer. At Twitter løper løpsk, tjener de lite på. All PR er ikke god PR, tross alt.
I tillegg viste helgens ritt at man må bli mer åpen for å avlyse sykkelritt. Vi skjønner at det er noe verken arrangører, fans eller ryttere i utgangspunktet ønsker. Men når alternativet er en parodi av et sykkelritt, må man noen ganger ty til drastiske midler.
#ClásicaAlmería Pelotón agrupado al paso por Las Marinas. Fortísimo viento de costado. pic.twitter.com/2eFZU9DXvj
— Fran Reyes (@FranReyesF) February 14, 2016
Sykkel er en utendørsidrett, og da spiller været spiller en rolle. Det er bare tull å tvinge rytterne til å ta unødvendige sjanser, om det gjelder vind, kulde eller snø, selv om syklister ofte blir beskrevet som barskere enn de fleste.
De må da være bedre å avlyse et ritt enn å tvinge profesjonelle ryttere fulle av krefter til å konkurrere over 21 kilometer.
Søndagens ritt var helbom fra ende til annen. Vi håper på bedring i liknende situasjoner i fremtiden. Om det så betyr å avlyse hele rittet. Vi fans kan forstå det.
4. Vangstad leder spennende unggutter
Sparebanken Sør er et spennende lag. De henter ikke de mest meritterte rytterne, men klarer å få opp en del overraskelser.
I fjor var Andreas Vangstad mannen som sjokkerte oss. Joda, kjørestyrke hadde han vist tidligere, men to UCI-seirer, hvorav en i selveste Tour of Norway. Det var så himmelhøyt over all forventning at et knapt er sant.
Nå gjelder det å leve opp til den sesongen og vise at han har tatt ytterligere steg. På den måten kan profflagene bli interessert. Med Sparebanken Sørs rittprogram (som er sterkt på våren) får Vangstad mer bruk for tempoferdighetene enn klatrebeina.
TUNGT VÆR: Andreas Vangstad har søkt til Spania og Frankrike etter solen i oppkjøringen til 2016-sesongen. Foto: Kristoffer Øverli Andersen, procycling.no
En mann vi har store forventninger til foran hver sesong er Fridtjof Røinås. Det bor jo så mye i den gutten, men tiden går fort, og denne sesongen blir hans siste i U23-klassen. Nå er det på tide å få slutt på stang ut, og slippe udyret løs.
Når vi snakker om de yngste på laget (hele laget er ungt, men la oss holde oss til U23 litt til), er det to andre ryttere vi vil fremheve. Kristian Aasvold gjorde en bra sesong i fjor. Han bør være en aktuell mann for landslaget på de mer kuperte rittene.
Petter Theodorsen er ny på laget. Kjøresterk allrounder som det blir spennende å se oftere ute i Europa.
De største spisskompetansene i laget sitter spurteren Herman Dahl og klatreren Carl Fredrik Hagen på. De er gode på hvert sitt område, men tvilsomt gode nok til å vinne så mye.
Det sørlandske laget har en meget ung tropp, hvor det er ryttere i ulike faser av karrieren. Du har Vangstad som er på nippet til en profftilværelse, en Røinås som er i en alder hvor det er mulig å gjøre mye ugang, og så har du mange som er litt mer i startfasen av å få til noe på et internasjonalt nivå.
Om flertallet av rytterne tar et steg denne sesongen, kan det bli bra fra Sparebanken Sør. De skal ha for å satse ungt, så gjenstår det å se hvilken vektklasse de kan forvente å slå fra seg i.
Tilbakeblikket: Så nær, men så fjernt
Som vanlig var det knyttet stor spenning til herrens fellesstart i VM. I fjor var det også grunnet nasjonale følelser. For Alexander Kristoff var blant de aller største favorittene.
Men U23-rittet hadde ikke vært særlig hyggelig å se på. Ikke utelukkende fordi nordmennene floppet. Rittet hadde nemlig filleristet rytterne, rytterne kom inn én etter én. Bare de sterkeste kunne kjempe om gullet, og bakkene virket tøffere enn mange hadde forventet.
Var løypen for tøff for Kristoff?
For rytterne virket det tydelig klart at dette var en løype der det gjaldt å ta sin sjanse. Her kunne man ikke sløse unødvendig med kreftene, det var en alt eller ingenting løype.
Noen «pinglete» brudd gikk underveis, men spesielt Tyskland sørget for at ingen fikk luken de ønsket. Så skjedde det som ikke skulle skje.
Med Vegard Breen allerede ute grunnet velt, ble de resterende nordmennene involvert i en massevelt drøyt 50 kilometer fra mål. Kristoff og Boasson Hagen kom seg helskinnet gjennom, verre var det med Sven Erik Bystrøm som måtte bryte.
Hadde den norske nedturen begynt? Neida.
Begge de norske håpene kom seg greit opp til feltet, og da angrepet Joaquim Rodríguez initierte kort tid etter velten ble nøytralisert, så det plutselig ganske lyst ut igjen. Sterke nasjoner som Tyskland og Australia hadde vist hva de ønsket seg, et samlet felt.
Likevel ble det tydelig klart at Kristoff ikke var komfortabel. Det var imidlertid Boasson Hagen. Da angrepene kom opp Libby Hill for nest siste gang, var nemlig Edvald med helt i front. Da én runde gjensto, satt han strålende plassert på en 12.-plass. Kristoff var på sin side 17 sekunder bak, på en urovekkende 71.-plass. Men er det én som vet hvordan man tyner det siste lille, er det Kristoff.
Med en drøy mil gjorde nemlig Vegard Stake Laengen en strålende jobb da han førte sine to kapteiner fremover i feltet.
Klatringene opp Libby Hill og 23rd Street var det som skulle skille. Og angrepene kom allerede i den første.
VINNERRYKKET: Ingen kunne følge Sagan opp 23rd Street på siste runde. Boasson Hagen passerte John Degenkolb, men luken opp til slovaken ble litt for stor. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Zdenek Stybar, den farlige tsjekkeren, hadde tatt sitt valg. Han smalt til opp den brosteinsbelagte bakken. Glohete John Degenkolb fulgte, det samme gjorde Edvald. Da det stoppet opp over toppen, kontret Niki Terpstra. Igjen var Degenkolb mannen som tettet.
Inn i 23rd Street var det samlet, med både Boasson Hagen og Kristoff i front. Førstnevnte virket klart piggest og virket som en av rittet sterkeste. Sistnevnte så ferdig ut, men det klikket snart i vinnerskallen til 28-åringen. Drømmen om gull levde i høyeste grad.
Men det ville ikke Peter Sagan ha noe av. Slovaken hadde gjemt seg ypperlig i feltet, og spilte for en gangs skyld alt perfekt. Han brukte Greg Van Avermaet som utskytningsrampe opp 23rd Street, og ingen klarte å holde hjulet over toppen. Men ledelsen var bare på et par sekunder, og bak hadde Van Avermaet, og viktigere, Boasson Hagen slitt seg løs fra de øvrige.
Nå luktet det virkelig medalje. Duoen bak måtte da klare å tette luken til Sagan, og hvem skulle hente den trioen på vei mot mål?
Dessverre ble det aldri en trio. Boasson Hagen nektet nemlig å hjelpe Van Avermaet. Nordmannen var lojal og ville heller vente på kaptein Kristoff enn å taue seg selv og en belgier opp til Sagan.
SÅ NÆRT: Edvald Boasson Hagen og Greg Van Avermaet var ikke langt bak Peter Sagan, men tok han aldri igjen da nordmannen ikke ville være med å dra. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Det var det Sagan trengte. Som bare slovaken kan, angrep han svingene nedover mot den siste kilometeren. Luken bare økte og økte, mens Boasson Hagen i medaljeposisjon så mer bakover enn fremover. Alle rev seg i håret. Fra en klar medalje, gikk det tilsynelatende mot ingenting. For Kristoff hadde jo sett alt annet enn bra ut før den siste bakken, og kunne da umulig å kreftene til å kjempe om medalje i den tøffe avslutningen. Eller?
Joda, for Kristoff graver alltid opp det ingen andre virker til å makte. I spurten bak den overlegne og velfortjente vinneren så det nemlig ut til at nordmannen skulle ta Norges eneste medalje i mesterskapet.
Dessverre ble spurten på slutten av det 261 kilometer beinharde rittet litt for lang for nordmannen. Dermed kunne Michael Matthews og Ramunas Navardauskas juble for medalje, mens Kristoff fikk den bitre fjerdeplassen.
Det som hadde sett ut som en klar medalje på toppen av siste bakke, ble skuslet vekk av et feilvalg av Boasson Hagen. Og da Kristoff ikke maktet å slenge sykkelen foran den litauiske bronsemedaljøren, endte det hele med et litt skuffende mesterskap for Norge. Man kan bare tenke seg hvor godt det kunne gått om Edvald hadde følt han hadde litt friere tøyler.
Da hjalp det nok for noen at det var populære Peter Sagan som tok gullet. Endelig lyktes det for den karismatiske stjernen som hadde gått fra notorisk vinner til nestenmann. En verdig verdensmester ble kronet i Richmond.
HIGH FIVE: Peter Sagan kommer nok til å bli en uvanlig verdensmester. Etter at seieren var et faktum, ventet han på konkurrentene og mottok gratulasjoner fra flere. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
