Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
Nå over vinteren har vi byttet ut upresise spådommer med herlige tilbakeblikk fra sesongen 2015.
1. Som å spille russisk rulett
Alexander Kristoff opplevde en liten fartsdump i årets sesong allerede før han kom i gang med årets første ritt. Lagkamerat Eduard Vorganovs positive dopingprøve setter hele hans sesongopplegg i fare.
Hadde dette vært Katusha-lagets første svin på skogen, hadde det vært en ting, men siden det russiske laget har en lang og jevn dopinghistorikk, blir det trøbbel.
Reglene er (som vanlig) ikke helt klare, men kort oppsummert risikerer sykkellag en kollektiv straff om mer enn én rytter på laget blir varslet om en såkalt «Adverse Analytical Finding» innenfor tolv måneder.
Siden Luca Paolini ble tatt for kokain under Tour de France i fjor har Katushanå per definisjon fylt UCIs skambeger og vel så det. Det kan bli kollektiv straff, i så fall utestengelse fra alt mellom 15 og 45 dager. Men det russiske laget kan også redde seg inn på teknikaliteter. Vi mener de bør få den strengeste straffen.
Sett med norske øyne er bekymringen størst for vår største stjerne Alexander Kristoff og vårt kanskje største sykkeltalent Sven Erik Bystrøm. De kan bli skadelidende for andres feil. Synd, men medlidenheten de får fra oss er ikke veldig stor.
JUKSEMAKER: Eduard Vorganov, en jukser i rekken av mange i Team Katsuhas historie. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
Det skyldes at Team Kristoff må ha (i alle fall burde ha) visst om risikoen de gikk inn i da de forlenget kontrakten med Katusha.
Det er lett å forstå hvorfor de gjorde det. Rent sportslig var det et sikkert og godt valg. Her får de styre showet, de har fått bygget opp en veldig lojal og ganske sterk gruppe rundt Alexander, og de nyter stor tillit i laget.
Når det økonomiske også ble veldig bra, er det forståelig at de valgte som de gjorde. Men det var ikke bare fordeler, de må ha forutsett ulempene som kunne komme.
Regelen om kollektiv avstraffelse var allerede etablert, og Katushas historikk er enkel. Siden 2009 har de hatt sju positive dopingprøver på like mange år. Du trenger ingen fancy matematikkutdannelse for å forstå at med et gjennomsnitt på én dopingtatt rytter per år, er risikoen stor for at to blir tatt innenfor tolv måneder.
Å sykle for Katusha er som å spille russisk rulett. Alexander og Sven Erik har så langt sluppet unna blodspruten, men den flaksen kan være over nå.
RISIKABELT SPILL: Å sykle for Katusha er en evig risiko. Laget klarer nemlig ikke å luke ut juks i egne rekker. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
Kanskje mer skremmende er det at vi etter hver eneste dopingsak fra det laget hører den samme gamle leksa om at laget jobber hardt med antidopingarbeidet. De gjør alt de kan.
De gjør altså alt de kan, men frekvensen på juksemakere som blir tatt i laget går ikke ned. Ok, da er konklusjonen enkel, da er ikke ledelsen kompetente nok til å rydde opp. Og vi tviler sterkt på at ledelsen må gå.
Det bør uroe Team Kristoff stort. Slik situasjonen er sitter man bare og venter på at det skjer igjen. Statistisk sett smeller det igjen om cirka tolv måneder. Snakkes da!
2. Den satt, Kittel!
Det store spørsmålet før årets Dubai Tour var hvordan formen til Marcel Kittel var.
Fjoråret var nemlig så forferdelig at det var naturlig å lure på om tyskeren hadde det som skulle til for å finne tilbake til formen som ga ham fire etappeseirer i Tour de France både i 2013 og 2014.
Den offisielle forklaringen var sykdom, men ryktene gikk på at verdens beste spurter heller ikke hadde motivasjonen som trengs for å være blant verdens beste avsluttere.
Overgangen fra Giant til Etixx var dermed ganske naturlig, selv om et lagbytte før kontrakten går ut hører sjeldenhetene til i sykkelsporten.
Den kontroversielle overgangen gjorde presset på 27-åringen skyhøyt. Den sutrete begrunnelsen for hvorfor han forlot Giant, gjorde ikke fallgruvene noe mindre.
Derfor skulle det bli høyinteressant å følge ham i årets første ritt.
Og det begynte med et pang.
Et perfekt opptrekk fikk Kittel til å virke som den gode, gamle giganten som tok over spurttronen fra Mark Cavendish. Verken briten, Giacomo Nizzolo eller noen andre var i nærheten av Etixx-rytteren på de siste hundre meterne.
Mange skrek om at Kittel allerede var tilbake. Det var akkurat da litt prematurt. En paddeflat etappe på 173 kilometer beviste lite, det var kjørestyrken vi var usikker på, ikke selve avslutningen. Men årets første seier var et omen om det som skulle komme.
IMPONERENDE: Marcel Kittels klatring på den tredje etappen var et solid skremmeskudd til konkurrentene. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Det var nemlig på Hatta Dam han for alvor viste at han var tilbake. Den stupbratte avslutningen, med opp mot 20 prosent på de siste 500 meterne, skulle i utgangspunktet ikke passe den svære tyskeren så godt.
Og det virket litt som han hadde gitt opp før bakken. Han tok posisjoneringskampen sånn halvveis og satt ikke i vinnerposisjon da BMC-gutta dro opp tempoet. I selve bakken var han imidlertid meget sterk, passerte en del ryttere og endte på sjetteplass, bare fire sekunder bak en strålende Juan José Lobato.
Da var det på tide å fastslå at Kittel var tilbake. For den sjetteplassen er ikke normal kost for Kittel. Det viser at han er i et helt annet slag enn hele fjorårssesongen.
En oppskriftsmessig seier på den siste etappen ga ham en sjelden sammenlagtseier.
Det gjenstår mye av sesongen, og det er mulig Kittel har toppet formen litt mer enn vanlig til Dubai for å vise at han er tilbake.
Det viktigste forrige uke var uansett å vise rivalene, laget, publikum, media og seg selv at Marcel Kittel igjen er en mann å regne med.
TILBAKE PÅ TOPP: Marcel Kittel hadde få problemer med å holde Elia Viviani og Mark Cavendish bak seg på den avsluttende etappen av Dubai Tour. Tyskeren var imponerende gjennom hele rittet. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
3. Sky-rytteren som dessverre må hjelpe
Wout Poels var i en klasse for seg selv i Valencia forrige uke.
Nederlenderen viste uante tempoegenskaper da han var suveren på åpningstempoen.
Like imponerende var han da Astana-duoen Diego Rosa og Fabio Aru gjorde det de kunne for å riste av seg Sky-rytteren opp Xorret del Catí.
28-åringen, som har vært strålende i flere år, virker til å ha tatt nye steg. Men mannen som kanskje var Chris Froomes viktigste hjelper i Tour de France i 2015, må nok belage seg på en liknende rolle i 2016.
OVERLEGEN: Wout Poels gjorde som han ville i sitt første ritt for sesongen. Da Astana satte ham under press, viste han hvor mye bedre han var enn dem. Foto: PD (©TDWSport.com)
Vi hadde et håp om at Poels skulle få prøve seg som en kaptein i en Grand Tour i år, men Skys signering av Mikel Landa gjør det lite plausibelt.
Det synes vi er synd.
Først og fremst har nederlenderen flere ganger vist at han står tre uker. I 2014 var han strålende for Rigoberto Uran opp Monte Zoncolan på giroens nest siste dag, mens han i fjor var avgjørende for Froome på etappen med målgang på Alpe d’Huez.
Men vi håpet også fordi han har utviklet seg i fjellene. I relativt korte, steinbratte bakker har han i flere år vært blant de aller beste, mens han i fjor viste klasse også da stigningene bikket 10 kilometer.
AVGJØRENDE: Wout Poels var meget viktig Chris Froome på den siste klatreetappen i fjorårets Tour de France. I år skulle vi ønsket at han fikk kjøre for egne sjanser i et treukersritt. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Når han nå i tillegg virker til å ha utviklet sine tempoferdigheter, hadde det vært særdeles spennende å følge ham som kaptein i Giro d’Italia eller Vuelta a España. Istedenfor må vi trolig holde oss til å se han herje som hjelper for Froome i juli nok en gang.
Briten kunne tvilsomt ønsket seg en mye bedre hjelper. Om ikke lenge håper vi dog at Poels får sjansen for seg selv i de største etapperittene. Han kan vise seg å være Skys neste sammenlagtjuvel.
4. To eksporter på to år – hva nå?
Fredrik Strand Galtas steg opp i proffverdenen var viktig for Team Coop-Øster Hus i fjor. Med to nye proffer på like mange år har det rogalandsbaserte laget vist at satsingen på de lokale talentene har båret frukter.
Men det at de har mistet sine to største profiler i Bystrøm og Galta, kombinert med at de har tapt kampen om de største talentene mot Team Joker, gjør at laget på papiret er en del svakere i 2016.
Med det sagt er det fortsatt en del ting som pirrer oss med laget foran en ny sesong. Rittprogrammet ser ganske sterkt ut for første halvdel av sesongen, så forholdene ligger til rette for å vise seg frem.
August Jensen tok steget opp i fjor og er nok den mest stabile og gjennomsterke rytteren i troppen. Det mangler et skikkelig vinnende våpen, men på den andre siden vil det sjeldent være løyper hvor nordlendingen er helt sjanseløs på et resultat.
NÆRMEST PROFFLIVET? August Jensen virker som Coop-Øster Hus’ sterkeste kort foran 2016-sesongen. Foto: Kristoffer Øverli Andersen, www.procycling.no
Om Bystrøm og Galta var naturlige Stavanger-eksporter, må Oscar Landa være den neste på listen. Sterk på flater og i spurter. På sitt beste veldig bra, noe han spesielt viste frem under GP Viborg og den første etappen i Tour of Norway i fjor. Men fortsatt veldig ustabil, det bør bli bedre i 2016.
Av nysigneringene er Øivind Lukkedal den vi er mest spent på. God i bakkene, og han gir Coop-laget et par ekstra strenger å spille på.
Av resten av laget forventer vi ikke de største overraskelsene. Det er flust av gjennomtrente og gode ryttere på laget, men vi sitter på mange måter med en følelse av at Håvard Blikra, Krister Hagen og Magnus Børresen aldri blir de store proffemnene. Her får vi dog være raske med å legge til at Blikras toppnivå er veldig bra og bør sikre en del topp ti-plasseringer i internasjonale ritt.
Coop-Øster Hus’ største utfordring blir å bygge opp en ny generasjon. Den forrige var veldig bra og har gitt to proffer. Men i mellomtiden har det manglet litt med påfyll av U23-delen av laget. Det kan de få svi litt for i år.
Samtidig er det et jevngodt og kjøresterkt lag som aldri gjør seg bort. Skulle vi konkludert med ett ord, måtte det blitt solid.
Tilbakeblikket: Da Edvald kom tilbake
At Edvald Boasson Hagen i fjor jaktet hans gode, gamle jeg, var klart for alle. «Killeren» vi hadde lært å elske fra hans første sesonger som proff, hvor han tidvis lekte hjem triumfene, skulle dyrkes igjen. Og selv om det fra flere ble hevdet at gode, gamle Edvald var tilbake, både i mai, juni og juli, var det tydelig i de største rittene at han fortsatt manglet det lille ekstra.
I Tour of Britain i september var det ingen tvil. Eddy the Boss var tilbake. Sammenlagtseieren kom etter at han kjørte som et lag alene på nøkkeletappene. Det var pur styrke ispedd taktiske vurderinger som så ham holde Skys Poels fra livet i bakkene. En Poels som var hjemmelagets kort, pengemaskinen Sky sitt kort. Og Boasson Hagens gamle arbeidsgiver. Det må ha smakt ekstra godt.
På rittets åtte dager var nordmannen topp fem seks ganger. Og det var etappe fem og seks som viste seg avgjørende. Den femte var dagen de røde varsellampene blinket. En avslutning som passet Sky ypperlig hvor målstreken kom på toppen av Hartside Fell, åtte kilometer med fem prosent i snitt.
STRÅLE: Edvald Boasson Hagen vant Tour of Britain sammenlagt på overbevisende vis. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Med 3 500 meter igjen så det mørkt ut. Poels akselererte fra favorittgruppen og hentet en råsterk Kruijswijk. Sammen så de ut til å sette en fart ingen kunne gjøre noe med. Boasson Hagen forsøkte å få hjelp fra andre. Den kom aldri. Da manet han heller frem villdyret og støtet seg opp til duoen i front på egenhånd. Dog var det langt fra over, for Poels gikk igjen da nordmannen kom opp.
Men dette var ikke dagen hvor Edvald skulle heise det hvite flagget i kampen om sammendraget. Han hentet nederlenderen, som prøvde igjen og igjen. Nordmannen svarte hver gang, før han overrasket alle og gikk selv med 1 200 meter igjen. Det så ut til å være seieren til det var 100 meter igjen. Edvald gikk i veggen og stivnet. Poels triumferte, men bare med to sekunder.
Edvald hadde vist villdyret for første gang på en evighet på den internasjonale scenen. Og sammendraget ledet han med ett sekund.
Så kom maktdemonstrasjonen på den sjette etappen.
Nordmannen ble isolert altfor tidlig på en kupert etappe hvor det ble kjørt tøft fra start. Sky satt med essene, og de forsøkte å sette det opp for Poels. Overtallet deres var mektig der Edvald var sørgelig alene i en gruppe på rundt 30 ryttere. Og med drøyt 15 kilometer igjen måtte nordmannen begynne å taue selv for å kontrollere et farlig brudd som truet sammenlagtledelsen.
HERLIG SEIER: Edvald Boasson Hagen tilbake i lekent sykkelhumør, og det rett før VM. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
3 300 meter fra streken var Sky-laget sluttkjørte. Poels virket ikke å ha trøkk til å distansere nordmannen og gruppen de var del av. Det hadde Boasson Hagen, selv etter all jobben han hadde gjort. Ingen var i nærheten av å følge.
Ti sekunder foran ham var dog Trentin, som den siste fra det sterke bruddet. De var sammen med to kilometer igjen. Boasson Hagen viket ikke en tomme. Det var så modig og bestemt. Det var nærmest uovervinnelig. For det handlet om sammendraget, og han dunket på med italieneren på hjul.
Det fikk bare være at Trentin tok etappen etter å ha sittet på nordmannens bakhjul de siste to kilometerne. Avstanden til gruppen bak var fire sekunder, pluss de seks bonussekundene andreplassen ga. Sammendraget var avgjort.
De to siste spurtetappene ble nærmest en parademarsj for MTN-Qhubeka og Boasson Hagen. Sammenlagtseieren var aldri truet. Det var 28-åringen vel fortjent etter oppvisningene han serverte midtveis. Det var noe av det vakreste å bivåne i 2015.
