Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
1. Alex + Edvald, ikke lenger sant?
I fjor gikk det i ball. Edvald tok noen avgjørelser på slutten av VM-rittet som ikke ble rett. I år ble det kluss i spurtopptrekket. Slikt blir mat for tabloidaviser, og TV 2 gravde dypt allerede før rittpulsen hadde lagt seg for Alexander Kristoff.
Ærlig som han er, beit Kristoff på. Å være skuffet over opptrekket er helt greit. Det ble kluss. Rett og slett kluss. Men det var idet Kristoff ble med på at dette føltes litt illojalt fra Edvald, at det føltes som at Dimension Data-rytteren sviktet han og planen, overtrampet kom.
Med mindre det ligger konflikter under overflaten som vi ikke er satt inn i, var det et idiotisk overtramp av Kristoff. Et overtramp som kan koste ham en del i fremtiden.
For Edvald Boasson Hagen er kjent som en lojal mann. Heller for mye lojal enn for lite lojal vil nok de fleste si. En mann som tar ære i å være pliktoppfyllende. Å bli kritisert for måten du løser en arbeidsoppgave på, takler han nok bra. At det blir satt spørsmål ved hans lojalitet og integritet, tror vi koster mye, mye mer.
SMILET HAR FORSVUNNET? Å bli kalt illojal er nok noe av det verste Edvald Boasson Hagen kan tenke seg. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Faren er at det oppfattes som et angrep på hans person, og slike ting svir. I verste fall har kommentaren til Kristoff (som vi ikke tror var ment like hard som den kom ut) svekket Edvalds lojalitet i all fremtid. Det er her Stig Kristiansen må inn og leke brannmann. Her må det rettes opp og skværes opp med en gang.
For det var ingen tvil om at rudsbygdingen bommet stygt på den siste kilometeren. Opptrekket og hjelpen han skulle servere Kristoff kom aldri, og Kristoffs sjanse til å spurte om medaljene forduftet der han stolte på landsmannen.
Alexander Kristoff er alltid ærlig. Han kan være hard, men ikke ufin. Denne gangen er det dog fare for at det oppfattes som at han har taklet mann og ikke ball. Å sette seg ned og analysere spurten er viktig, men viktigere enn det er det å snakke ut om forholdet de to imellom.
De er så like som ryttere, og er fort gjort to av de tre beste rytterne Norge noensinne har hatt. At Edvald alltid skal spille annenfiolin (med unntak av når løypa blir så hard at den egentlig ikke passer noen av dem), er ikke lett. Når du prøver å ta det med et smil likevel, bommer på utføringen og blir beskyldt for aldri å ha hatt planer om å følge taktikken, kan det svi voldsomt.
Nå handler det om å vise litt storhet. Når rittpulsen har lagt seg og man snakker gjennom rittet, er det også viktig for Alexander Kristoff å ta sin del av kritikken. Joda, med et topp opptrekk hadde vi nok fått sett en bedre spurt fra vår ener, men allerede før han ble hindret av Edvald har Peter Sagan stukket fra Kristoffs hjul og distansert Katusha-rytteren, som på sin side spant av gårde på et veldig lett gir.
Her er det viktig å strekke hånden i været og innrømme at Edvald ikke har all skyld i at gullet glapp. Alexander Kristoff kunne gjort ting annerledes og vært raskere. Når han har strukket hånden i været og innrømmet det, må Edvald på sin side legge seg flat for måten han løste arbeidsoppgavene på, som langt fra var bra nok. På den måten kan vi legge ting bak oss og se fremover.
Eventuelt bommer vi fullstendig, og det viser seg å være full splid i sykkel-Norge. I så fall er alt håp om et unisont lag på hjemmebane neste år en utopi. Vi tror ikke det er sånn, men det er mulig det bare er slik at vi virkelig ikke håper det…
SIDE OM SIDE: Dette bildet viser hvor feil ble det. Men at Edvald Boasson Hagen kjørte for egne sjanser, tror vi ikke. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
2. Vidunderlige Panzer-Truls
Truls Engen Korsæth var for folk flest ingen selvfølge på det norske VM-laget, men Stig Kristiansen vet veldig godt hva han driver med. Det er det vel snart på tide at alle innser, om ikke alle har det alt.
Joker-rytterens brutale styrke er det ingen som tviler på når han er i kalasform. Dessverre har han vært det litt for sjelden.
Sykdom og skader skal ta mye av skylden. Korsæths oppvisning på søndag ville ikke vært like sensasjonell uten problemene. Da hadde flere visst hva som bor i 23-åringen.
For selv om det konstant ser ut som at beina går i slow motion, er det latterlig mye trøkk i dem. Fjerdeplassen på tempoen i fjorårets U23-VM sier sitt, det samme gjør tredjeplassen fra U23-Flandern. På sitt beste er det snakk om en klasserytter.
IMPONERENDE: Som den eneste med kontinentalrytteren, satt Truls Engen Korsæth i første vifte da det sprakk opp i sidevinden. Foto: Terje Bendiksby (NTB Scanpix)
Men VM-showet er så mye mer enn en fysisk kapasitet på meget høyt nivå. Det er noe med måten han ter seg i feltet, hvordan han får det til å se ut som han har syklet på det øverste nivået i ti år.
Realiteten er dog at som Joker-rytter sykler han på sykkelsportens tredje nivå. Aldri har han syklet ritt på dette nivået. Ikke i nærheten, faktisk. Å bli kastet inn i et VM, der alle vet hvor og når sidevinden setter inn, er brutalt. Det finnes få mer kaotiske situasjoner enn når alt sprenges i fillebiter på ørkensletter ekstremt utsatt for vind.
Men det var ikke noe Korsæth bekymret seg for. «Jeg liker sidevind», sa han på forhånd. Og det så vi så til de grader.
Alene posisjonerte han seg i front mens det fleste lag kjørte opptrekk inn til den avgjørende svingen. Mens ryttere raste av i sidevinden, satt unggutten fra Lillehammer fortsatt foran. André Greipel, Tony Martin, Nacer Bouhanni og haugevis av andre måtte se teten gli fra seg. Samtidig satt Korsæth i front, side om side med sidevindskongene Tom Boonen, Mark Cavendish og Daniele Bennati. Det var vakkert.
Og det var ikke snakk om å bite seg fast, for så å være så ferdig at han ikke lenger kunne bidra for de over ham i det norske hierarkiet. Neida, han gikk rundt helt til belgierne bestemte seg for å distansere gruppe 2 en gang for alle. Og da Tom Leezer, WorldTour-proffen som hadde sittet og spart seg i mange mil, gikk til mot slutten, var det Korsæth som økte tempoet.
Nederlenderen klarte han aldri å hente, men avstanden var såpass liten at Roelandts hadde få problemer med å samle det til spurt.
Da var Korsæths jobb endelig gjort. På 257.5 kilometer hadde han gått fra å være en relativt ukjent herremann fra Lillehammer til å bli Norges nye kjæledegge.
ALT RIKTIG: I et ritt som dessverre endte i skuffelse, kjørte Korsæth nydelig og fikk vist frem sin enorme motor. Foto: Terje Bendiksby (NTB Scanpix)
Med en slik prestasjon kommer selvfølgelig også spørsmålet om proffkontrakt. De fleste nordmenn mente nok at en slik burde vært gitt ham idet han passete mållinjen i Doha.
Så lett er det naturligvis ikke. Mangel på stabilitet gjør at det tvilsomt blir noe annet enn Joker Byggtorget på Korsæth også neste sesong. Men at lagene på det øverste nivået merket seg hans navn i Qatar, er det ingen tvil om.
Om han kan prestere stabilt på det strålende nivået han har gjort denne høsten neste år, er det liten tvil om at en proffkontrakt er innen rekkevidde. For motoren er det beviselig lite i veien med, og autoriteten han syklet med på søndag er profflivet verdig.
Det var en fryd å være vitne til. Takk, Truls!
3. Årets lærebok i sykkelspurt, signert Norge
Det ble et begredelig sykkelritt, men da Kristoffer Halvorsen strakk hendene i været var alt det glemt. Vi kan klage på arrangøren/UCI (tro meg, det kan vi veldig gjerne gjøre), men her handler det om å hylle en perfekt gjennomført plan.
Norge og Kristoffer Halvorsen var favoritter, men ikke så overlegent store favoritter at de burde fått så stort ansvar som de endte opp med i U23-rittet. Det satt store nasjoner i feltet med ryttere som har kjørt World Tour-konkurranser.
Likevel ble det slik at Norge måtte gjøre jobben. Da var det godt vi hadde en god plan, og ikke minst at vi hadde seks ryttere så gode at de alle kunne levere til terningkast seks i sine roller.
Fire av seks ryttere på laget har utgjort kjernen i årets U23-landslag. Ikke nok med det, de har også vært kjernen i en del av de strålende prestasjonene Team Joker Byggtorget har vartet opp med i år. Vi tenker da på Kristoffer Halvorsen, Amund Grøndahl Jansen, Anders Skaarseth og Ole Forfang.
På de øvrige plassene hadde Norge opplevd problemer. Først røk Markus Hoelgaard, akkurat da han var i ferd med å finne seg selv for fullt. Så bestemte Tobias Foss og apparatet rundt ham at sesongen hadde vært lang nok. Så ble Rasmus Tiller syk. Henrik Evensen og Fridtjof Røinås fikk rollene som arbeidshester.
LAGARBEID: Vindbryter Fridtjof Røinås og spurter Kristoffer Halvorsen. Ytterpunktene i arbeidsoppgaver, begge utrolig viktige. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Den jobben gjorde de ypperlig. De fleste lagene takket pent nei til å bidra i jakten på bruddet. I motsetning brettet de norske opp ermene og gjorde jobben, alene. De gjorde det smart da de holdt avstanden på et overkommelig nivå. Bruddet oste ikke av kvalitet, men hadde så mange at de hadde blitt farlige om de fikk over fem minutter. Det tillot aldri Norge.
Da Røinås til slutt måtte gi seg, var det Ole Forfang som var neste mann ut. Han gjorde jobben veldig godt. Først styrte han den norske spurtrekka fra tog til tog. Tyskerne tok først ansvar, før Frankrike kom opp og prøvde å sprenge feltet. Forfang var våken og ledet Norge frem i en posisjon hvor den franske fartsøkningen ikke kostet så mye.
Med tre-fire kilometer igjen satt Forfang seg helt i front. Han dunket på i flere kilometer uten at noen utfordret han. Det å opprettholde farten etter Frankrike var viktig. Det sørget for at flere lag ikke fikk organisert seg. Et slikt magadrag var litt som å se Truls Engen Korsæth i fjor.
Da Forfang var ferdig, fikk utlendingene igjen overta. Anders Skaarseth ventet dog bare på at han skulle se kilometersmerket foran seg. Da han gjorde det, dro han nordmennene frem igjen. Han satt opp farten igjen og strakk ut feltet. Norge var organisert og i kontroll. De lagene som ikke var det fikk problemer igjen.
Med 1.3 kilometer igjen gjorde Norge det siste sjakktrekket. Amund Grøndahl Jansen slapp Kristoffer Halvorsen forbi. Det gjorde at Doffen fikk en plass på hjulet til det tyske opptrekket. Samtidig fikk Amund tatt kontroll på Doffens hjul. Et meget ettertraktet hjul. I tillegg holdt han veien åpen for vår spurter. Straks det kom noen i stor fart bakfra, skulle Amund skrike ut.
Kristoffer Halvorsen gjør selv en stor jobb den siste kilometeren. Til tross for den gode hjelpen og det strålende tyske toget, kommer det opp folk bakfra. Det gjør alltid det. På et tidspunkt er Halvorsen i fare for å bli sperret inne. Han har kommet seg inn helt borte ved gjerdet gjennom høyresvingen. Et par skulderknuff senere og utfordrerne får æren av å bivåne Halvorsens gullspurt fra en fin posisjon lenger bak i feltet.
Det hele var herlig fullført. Planen var verken revolusjonerende eller overraskende, men den var solid og utført til perfeksjon. Når det blir toppet av et VM-gull, er livet bare herlig. Gratulerer!
GULLGUTT: Vi blir aldri lei av å vinne gull å sykkel-VM. Takk for opplevelsen, Kristoffer Halvorsen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
4. To med en stor fremtid
Bronsemedaljen er det synlige beviset på at det norske juniorlandslaget for kvinner er blant de mest lovende rytterne i kvinnefeltet. Men vi trenger ikke medaljen for å se det. Hele VM-uken var en oppvisning i hvordan mentalitet og innstilling er like store suksesskriterier som det fysiske.
Susanne Andersen startet uken på et fælt sett. Tempoen gikk nok litt dårligere enn forventet. På vei tilbake til hotellet ble hun så kjørt ned av en fyr som ikke stresset særlig mye over å ha krasjet med en VM-deltaker.
De fleste ville reagert med panikk og sinne. Et helt års forberedelser kunne vært over på ett sekund, grunnet en hodeløs bilist. De fleste ville fokusert på det negative.
Susanne Andersen så derimot positivt på ting. I intervjuer og på sosiale medier viste hun seg takknemlig for den oppfølgingen hun hadde fått og gleden over at det ikke hadde gått verre enn det gjorde. Joda, hun hadde skadet seg litt, men hun hadde tross alt ikke ødelagt mulighetene for fellesstarten.
LANGT FREMME: Susanne Andersen tok en fin VM-medalje, bare ikke den valøren hun ønsket seg mest. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
På selve fellesstarten går det tidlig en velt. Susanne Andersen er ikke involvert, men det er lagvenninne Ingvild Gåskjenn. Hun kommer seg opp til fremste gruppe ganske raskt. Rett opp til sin kaptein Andersen. Der viser Stavanger-jenta storhet som kaptein/leder. TV-bildene viser at det første hun gjør er å legge armen på skulderen til den eneste hjelperen hun har denne dagen. Går det bra? Er du klar for å starte om? Bra, nå kjører vi!
Så bra kjørte de at Andersen til slutt spurtet inn til bronseplass. Så fantastisk bra! Men Andersen står ikke og jubler i målområdet. Hun klemmer ikke rundt alt og alle i eufori. Heldigvis! Det er ikke slik vi synes bronsevinnere skal gjøre. Ikke der og da, hvert fall ikke når de kjemper om gullet helt inn på de siste meterne. Da skal den første følelsen være at det var vondt at du tapte. Så er det selvsagt viktig at den følelsen rimelig fort snus til glede, at man klarer å se det store bildet. Men de som jubler om kapp med gullvinneren etter bronse har dårlige sjanser på lang sikt på å snu tredje best til best. Skal du nå helt til topp i toppidrett, må det gjøre litt vondt å miste gullet.
Hele uken var en imponerende oppvisning i den mentale styrken og innstillingen som gjør Susanne Andersen til ikke bare et stort idrettstalent, men et fantastisk forbilde og en idrettspersonlighet hele Norge vil bli stolt av.
Så skal vi ikke glemme Ingvild Gåskjenn. For hun er like fabelaktig. En strålende syklist, sterk som bare det. Hun kommer til VM som hjelperytter, til tross for at hun i flere andre lag ville hatt en helt fri rolle. Måten hun agerer på gjennom hele fellesstarten er fantastisk.
Hun er ikke bare kjøresterk og klok, men man ser hele tiden hvordan hun bevisst gjør valg som ene og alene er motivert med ønske om å gjøre en god jobb for sin kaptein. Hver gang hun så at Andersen tok litt vind, la hun inn en liten spurt for å komme seg foran. For å skjerme lagvenninnen. Det er de små valgene du tar kontinuerlig som utgjør den største forskjellen. Det er enda viktigere enn å ta en kilometerlang monsterføring.
Det er litt trist at juniortiden med Gåskjenn og Andersen er over. Det var utrolig artig å følge dem, og VM i Qatar ble en siste oppvisning på dette nivået i hvor bra de er. Heldigvis betyr slutten på juniortiden også starten på tiden som eliteryttere. Gi disse støtte og tid i årene som kommer, og Norge får ikke bare opp et par gode syklister, vi får opp noen fantastiske profiler.
SKUFFET DER OG DA: Det skal du få lov til, Susanne! Vi liker vinnerskaller som trenger litt tid før de setter pris på å vinne bronse. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Spådommen: Landslaget i utvikling
Det norske U23-landslaget er fantastisk. De dominerte fellesstarten i VM, hvor laget styrte fra start til slutt. De vek ikke en tomme, de fulgte planen, og «Doffen» fullbyrdet mesterverket. Det var sykkelkunst over 166 kilometer.
I bakkant var gleden komplett. Så også den unisone hyllesten av mannskapet. Verdens ubestridt beste landslag, og der enkelte var hakket mer edruelige enn andre, malte flere et bilde av at disse gutta og dette landslaget er best, ja, nærmest uovervinnelig, i alle terreng. Da er det på tide å dra i nødbremsen og hvert fall ha bakkekontakt med lilletåa.
Joda, Norge er eminente i ritt som i Qatar. Årets landslagsutgave er skapt for slike ritt. Med et nærmest utømmelig lager av kjørestyrke, opptrekkshester som også bidrar på tidligere stadier, samt verdens beste avslutter på U23-scenen i Halvorsen, er de fantastiske. Da er de best i verden. Gitt at alle signal om at «Doffen» fortsetter i Joker Byggtorget stemmer, kommer Norge til å være førende i flate og mindre kuperte ritt også neste år.
Dog er den norske dominansen bare gjeldende i de flate og mindre kuperte rittene. I fjellene og i de tøffe bakkene har landslaget fått deng i år.
Det var som forventet der Eiking og Lunke ble proffer etter fjoråret. Foss som klatret til topp 10 på et par etapper i Valle d’Aosta var i overkant i år. For 2017 er det Skaarseth i bakkene og Foss i fjellene som er mest lovende. Likevel må vi være realistiske. Å tro på triumfer og dominans i det tyngste terrenget er i beste fall svært optimistisk. Avstanden opp til verdens beste U23-ryttere i fjell og bakker er betydelig.
NORGES STØRSTE HÅP: Tobias Foss er mannen landslaget må stole på i fjellene i årene fremover, etter at Odd Christian Eiking ble proff. Dog spørs det om det ikke må vente til 2018 før Foss jevnlig er helt i toppen av resultatlistene. Foto: Peder Gjersoe
Derfor kommer ikke Norge til å være verdens beste landslag i alle terreng neste år, selv om man enkelt får det inntrykket av alt som har blitt skrevet og sagt i etterkant av gullet til Halvorsen og U23-landslaget. Det er helt naturlig. Likevel er det lov å ha forventninger til typer som Foss og Skaarseth i U23-klassen. Særlig førstnevnte, men neppe alt neste år. Foss er U23-rytter i tre år til, og da har vi mer tro på at nordmennene, anført av Foss, kommer til å prege toppen av resultatlistene også på etapper og ritt med flere tusen høydemeter i 2018. 2017 tror vi er ett år for tidlig.
