Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting. Under den konkurransefrie perioden av året vil spådommen være byttet ut mot tilbakeblikk fra 2016-sesongen.
1. Hva mener dere med globalisering, UCI?
Vi føler at det er på tide at UCI nå blir stilt til veggs med spørsmål om hva de mener med globalisering av idretten.
Dette utsagnet har vært litt kvalmende sett i lys av denne sesongen. Når man begrunner og forsvarer et verdensmesterskap i Qatar med «globalisering av sykkelsporten», samtidig som tilskueroppmøtet er dårligere enn på norgescupritt her hjemme, får vi en vond smak i munnen. Det er rett og slett politisk tåkeprat.
Når UCI snakker om viktigheten av globaliseringen av idrett, snakker de da om å utvikle populariteten av idretten, eller å utvikle pengestrømmen inn i idretten? Eller har de en plan for begge deler?
Det er ikke noe feil i å jobbe for å øke inntektene i sykkelsporten, det vil gagne alle parter, men da må man også være ærlige og åpne på at det er det man gjør når man legger et mesterskap til Qatar. Så får man stå opp når det rettmessig stilles spørsmål ved flere etiske og moralske prinsipper.
FINN WILLY: Neida, her er det ingen tilskuer å se. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Så er spørsmålet hvordan man skal dra nytte av den sykkelgleden som finnes i land utenfor Europa. Land som ikke nødvendigvis er noen pengebinge for UCI, men hvor det er et brennende engasjement for sykkel. Hvordan gjøre mest mulig for disse? Det gjøres allerede en del, blant annet gjennom å gi et knippe ikke-europeere muligheten gjennom UCIs utviklingsprogram i Sveits, men hva er planen for å gjøre enda mer?
Denne uken har bilder og videoer fra Tour du Rwanda gått viralt. Det er et brennende engasjement som få europeiske ritt kan matche. I Eritrea blir landets Tour de France-utøvere tatt imot som helter, av tusenvis av ivrige fans. I Colombia samler nasjonen seg rundt radioapparatene i juli, mens Tour de Frances mest engasjerte radioreporter skriker «Pantano para Colombia, Pantano para Colombia» mens Jarlinson Pantano jubler over sin etappetriumf.
Dette er tre eksempler på land hvor det er mer engasjement enn penger å hente for UCI. Begge deler er valutaer en idrett er enig i. De siste årene har vi tydelig sett UCIs planer for å sikre seg den harde valutaen, nå stiller vi spørsmål ved hvordan de skal klare å ta vare på det nye engasjementet og utvikle det til andre land. Der virker det fortsatt til å mangle en tydelig strategi.
FOLKEST I AFRIKA: Under Tour du Rwanda ble syklistene møtt av en haug med tilskuere. Foto: FERWACY/Tour du Rwanda
2. Treks herlige forvandling
Siden Leopard Trek ble startet i 2011 har laget som nå heter Trek-Segafredo vært regnet som et storlag.
Men faktum er at de ikke har levd opp til stempelet de siste sesongene.
Fabian Cancellara har vært den klare ledestjernen og selvfølgelig levert, men sveitseren har blitt sørgelig alene etter Andy Schlecks triste sorti. Få andre har levert på det øverste nivået.
For noen år siden var laget nærmest et gufs av fortiden, med Fränk Schleck, Danilo Hondo, Yaroslav Popovych og Haimar Zubeldia. Laget har dog fornyet seg, og med talenter som Stuyven, Theuns og Felline, har det plutselig blitt mulig å like det amerikanske laget.
Når de da foran 2017-sesongen slår på stortromma, lukter det plutselig litt fugl. Tapet av Cancellara kommer til å svi, men sveitseren har levert ustabilt og slitt mye med sykdom og skader de siste årene. Således er det ikke utenkelig at John Degenkolb kommer til å levere bedre resultater.
Tyskeren kan vinne Milano-Sanremo, Flandern rundt og Paris-Roubaix, og gjør dermed savnet etter klassikerlegenden mindre enn det fort kunne blitt. I tillegg er han å regne med i Tour de France-spurter, i alle fall på smått kuperte etapper. 27-åringen har alle muligheter til å bli en stor suksess i Trek-drakta. Det finnes få bedre syklister enn Degenkolb per 2017.
Om Theuns og Stuyven tar enda et steg, kommer det til å bli en vanvittig Trek-trio på brosteinen neste vår.
TILBAKE: Høsten viste at John Degenkolb er tilbake på sitt vante nivå. Det kan Trek glede seg over neste år. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
Likevel er det kanskje ikke Degenkolb som er den mest markante signeringen før neste sesong, selv om han i våre øyne uten tvil er den beste. Alberto Contador står nemlig også på laglisten neste sesong.
Spanjolen er ikke lenger på sitt beste, men 33-åringen er fortsatt én av verdens beste sammenlagtrytter, og utvilsomt en som kommer til å vise frem Trek-drakta.
Å tro på en Tour de France-seier er trolig litt for optimistisk, men du verden så mye bedre det høres ut med Contador enn Mollema. Plutselig har Trek en reell outsider, en som kan bringe litt entusiasme og håp.
Med Contador og Degenkolb i stallen, er de sågar sterke på de fleste områder. Etapperitt, brosteinsklassikere og spurter i treukersritt. Flanker dem med henholdsvis Mollema og Pantano, og Theuns, Stuyven, De Kort og Nizzolo, så er det vanskelig å ikke bli litt drømmende på lagets vegne.
Når de fortsatt har spennende ryttere i stadig utvikling, som Felline, Mads Pedersen (!) og Gregory Daniel, er Trek forvandlet til et likandes lag.
STJERNESIGNERING: Alberto Contador kan bringe litt etterlengtet liv inn i Treks klatregjeng. Foto: LIONEL BONAVENTURE (Scanpix/Afp)
3. Tidenes beste norske sykkellag
Team Joker – Byggtorget er neste lag ut i vår analyse. Egentlig burde vi brukt mye tid på å oppsummere deres flotte 2016-sesong, men vi vil heller bruke mest tid på å se frem mot 2017-sesongen.
De fleste husker nok uansett slutten på årets sesong. Kristoffer Halvorsen ble verdensmester i U23-klassen. Dette kom på toppen av en flott sesong, hvor andreplassen i Nokere-Koerse, seieren i Grand Prix d’Isbergues, bronsen i NM og etappeseieren i Tour de l’Avenir var høydepunktene.
Men det var flere enn Halvorsen som leverte. Til sammen ble det tolv UCI-triumfer, fordelt på fire forskjellige ryttere. Vårt personlige høydepunkt var nok Amund Grøndahl Jansens etappeseier i Tour de Gironde. Det var riktignok svakere motstand enn i de fleste ritt Joker kjørte, men når du kjører solo nesten hele etappen, da har du gjort noe spesielt.
Det kan diskuteres om 2016-utgaven av Joker-laget kanskje var tidenes beste norske sykkellag, men det er lite poeng å bruke mye tid på en slik diskusjon når laget virker enda sterkere foran neste år. Så sterkt er laget at det eneste spørsmålet er hvordan man skal unngå søl med så mange kokker.
MER ENN BARE EN VERDENSMESTER: Neste års Joker-stall har så mye mer å spille på. FOTO: Magnus Linnestad
Da Philip Lindau, Reidar Borgersen og Amund Grøndahl Jansen av ulike grunner forsvant ut, var det tre ryttere som hadde sin styrke i mindre kuperte ritt. Disse egenskapene har blitt erstattet av Vegard Breen, Kristoffer Skjerping og Rasmus Tiller. Legg til at Truls Engen Korsæth forhåpentligvis ikke får samme sykdomsmareritt som i år, og Joker er utvilsomt styrket i det terrenget de allerede i år var fantastiske i.
Når vi først skryter mye av laget, skal det legges til at de også hadde sine svakheter i årets sesong. Jo mer kuperte rittene ble, jo mindre hadde laget å stille opp med. Under Sundvolden GP og Ringerike GP ble de regelrett frakjørt av sine norske konkurrenter. Misforstå oss rett, det var ikke bekmørkt, både Markus Hoelgaard og Bjørn Tore Hoem hadde sine lyse stunder, men totalt sett var det litt tynt.
Derfor er det signeringen av Carl Fredrik Hagen, i kombinasjonen med vissheten om at Tobias Foss får et helt år i Joker-drakta, som er mest spennende med dette laget. Det gir dem en ny dimensjon. Iver Johan Knotten er en tredje rytter som kan melde seg på i det kuperte terrenget, selv om han som førsteårs senior ikke har de største kravene til seg.
Laget består som sagt av en rekke ryttere med store kvaliteter. Det er likevel ikke umulig å klassifisere/kategorisere disse før sesongen. Slik vi ser det er det to ryttere på laget som er unike talenter. Kristoffer Halvorsen og Tobias Foss har ulike styrker, men begge virker til å ha de lille ekstra. Det lille som gjør at de i fremtiden kan bli syklister som vinner store og prestisjefylte World Tour-ritt. Så har du en kategori med ryttere som allerede har vist at de på sitt beste innehar World Tour-nivå. Vi tenker da på Vegard Breen, Kristoffer Skjerping og Truls Engen Korsæth. Bak dem har du de som nærmer seg det nivået, med Anders Skaarseth og Ole Forfang i spissen.
PLASS TIL ALLE? Amund Grøndal Jansen har dratt videre, Kristoffer Halvorsen er en naturlig kaptein, men er det også plass til at ryttere som Ole Forfang og Anders Skaarseth får kjøre for egne resultater? Foto: NCF
Det blir nettopp det som blir utfordringen. Det å gi de som banker på proffdøra muligheten til å blomstre og ta resultatansvar. Å få ryttere som Anders Skaarseth, Ole Forfang, Bjørn Tore Hoem og Markus Hoelgaard opp på lista over ryttere med UCI-seier i 2017. Og hva med en rytter som Adrian Aas Stien? Mannen har vunnet UCI-ritt to år på rad, det er det ikke mange nordmenn som kan skryte av.
Det som taler til disse guttas fordel, og som helt sikkert er en av grunnene til at Joker har klart å beholde alle sine beste ryttere, er lagets kjørestil. Til tross for at de har en historie med gode spurtere i laget, så kjører de offensivt. Holdningen er at man skal skape sykkelritt, og at man spiller hverandre gode ved å kjøre offensivt og får konkurrentene til å jakte.
Det blir spennende å se lagets rittprogram også. Det har vært sterkt i mange år, spørsmålet er om de nå legger til enda et par ritt. Troppen har blitt bredere, og uten ekstra ritt blir det per automatikk færre sjanser til hver rytter.
4. Nå må de etablerte stå frem
Med tre UCI-seirer må Team Sparebaken Sør si seg ganske godt fornøyd med årets sesong. Den første helgen med internasjonale UCI-ritt i Norge ble nok høydepunktet, der de tidvis holdt lekestue med sine norske konkurrenter.
Andreas Vangstad, Carl Fredrik Hagen og Trond Håkon Trondsen på sitt beste på samme tid var en slik kraft i bakkene at de tok to seirer på to dager. Når det kom til ren kapasitet i bakkene, var Team Sparebanken Sør Norges beste lag i år.
LAGBYTTE SOM FORSKYVER MAKTBALANSEN: Neste år vil Joker gi Sparebanken Sør kamp om å være det beste norske laget i kuperte ritt. Det skyldes i stor grad signeringen av Carl Fredrik Hagen. FOTO: Team Joker Byggtorget
I mer lettkupert terreng slet laget i starten av sesongen. Flere ryttere hadde en litt treig start på sesongen, det ble for mye én og én, ingen samhandling. Men under kyndig ledelse av Stian Remme var det et helt annet lag som avsluttet våren.
Sett utenfra så virker det til å være en kombinasjon av økonomi og stort fokus på lokale talenter som har holdt igjen Sparebanken Sør på det samme nivået i flere år nå. Det er på ingen måte et nivå å skamme seg over, Thor Hushovds lag er veldig bra i norsk målestokk og et middels godt lag internasjonalt. Sett i lys av andre lagidretter er det en ganske sterk posisjon for et norsk lag.
Når det kommer til rytterutvikling, har laget alltid vært bra. Sondre Holst Enger var gullkalven som ble matchet ut i profflivet. Andreas Vangstad var en mann ingen andre lag trodde på, men som har vist enorm kapasitet i Sparebanken Sør. Carl Fredrik Hagen var terrengsyklisten som raskt har blitt utviklet til en strålende landeveissyklist.
Samtidig er det en del lokale talenter som aldri helt har hatt kapasiteten til å ta laget til det neste steget. Også neste år vil Sørlandets to beste ryttere (Kristoffer Halvorsen og Krister Hagen) kjøre for konkurrerende norske lag. Når det kommer til økonomien, synes det ganske bra på rittprogrammet. Det er veldig sterkt frem til mai, men etter det er det stort sett de norske rittene som er matching på topp internasjonalt nivå.
På papiret er det et svekket Sparebanken-lag som skal angripe 2017. Det er ene og alene tapet av Carl Fredrik Hagen som gjør dette. Det innebærer ikke bare tap av én strålende rytter, men også et skudd for baugen i den klatrestyrken som utmerket dem fra andre norske lag i 2016. Å miste Christian Erwan Kaggestad og Åge Nilsen er ikke noe større tap.
Inn kommer Mathias Skjold (en mann på kvoten over lokale ryttere), Eirik Bruland (en terrengsyklist man håper skal få samme kometkarriere som Carl Fredrik Hagen) og Ludvik Holstad (en av årets beste norske juniorryttere). På papiret ikke forsterkninger som skal gjøre den store forskjellen allerede i 2017, men Sparebanken Sør har overrasket oss tidligere med gode signeringer.
MÅ STÅ FREM: Neste år må Andreas Vangstads kapasitet brukes til å kjøre inn langt flere toppresultater. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no
Ser vi på neste års lag så er det likevel nok kvalitet til at man kan hevde seg i mange ritt. Det finnes mye kjørestyrke og talent, og flere ryttere som har potensial til å ta store skritt. Et par av dem må man rett og slett forvente litt ekstra av:
Andreas Vangstad er en fantastisk idrettsmann, men i år har han underprestert. Sundvollen GP minnet oss på hvor god han er på sitt beste. Derfor er det trist å se at det kun er tre ganger til han klarte å komme seg topp ti i år. Foruten prologen i Tour de Normandie var en 40.-plass den beste plasseringen i ritt utenfor Norge. Her snakker vi om en rytter som banket på proffdøra etter 2015-sesongen. Nå har Vangstad hatt så mange år på sykkelen at vi forventer mye mer neste år.
Fridtjof Røinås var det store lokale talentet. Grimstads neste proff. Mannen som skulle gå i fotsporene til Dag Otto Lauritzen og Thor Hushovd. På sitt beste lever han opp til snakket, men han er altfor ustabil. Sett utenfra virker det som at han sliter litt med å finne seg selv som rytter. Er han en spurter eller ikke? Vi håper å se en offensiv Røinås, som neste år enda oftere klarer å komme i forkant av rittutviklingen.
Sammen med disse to rytterne er det kvaliteter i Trond Håkon Trondsen, som hadde en veldig bra sesong i år. Petter Theodorsen er på sitt beste sterk, og Kristian Aasvold er lovende. Legg til at spurteren Herman Dahl har et veldig bra toppnivå (men litt for få dager på det nivået), og vi føler oss sikre på at det ligger noen sterke Sparebanken Sør-triumfer i kortene også i 2017.
Tilbakeblikket: Sekundstrid i Nice
En Alberto Contador på skuddhold er alltid livsfarlig for konkurrentene.
Spanjolens offensive tilnærming til sykkelritt gjorde nok at Team Sky var småbekymret før den siste etappen av årets Paris-Nice. Det hadde de god grunn til.
Med bare 15 sekunder opp til Geraint Thomas, luktet Contador blod. Og Tinkoff-rytteren hadde ingen planer om å la britene få det enkelt. Den siste etappen til Nice bydde på to førstekategorier. Toppen av den første var hele 50 kilometer fra mål. Det skremte ikke Contador.
På sedvanlig vis angrep veteranen oppover Côte de Peille, samtidig som Sky på sedvanlig vis ikke stresset. Selv ikke 50 sekunder førte til panikk, og britenes høye tempo ned fra toppen, gjorde at det var status quo før ikoniske Col d’Èze.
Men dramatikken hadde knapt startet. For Contador er ikke ferdig før det ikke lenger er mulig å gjøre noe.
Da han høynet farten opp etapperittets siste stigning, var det ikke nok saft igjen i beina til sammenlagtleder Thomas. Med Henao ved sin side, fortsatte Thomas, som heller ikke klarte å følge gruppe to, å tape.
Richie Porte var den eneste som maktet å følge Contador, og da de tok igjen bruddets sistemann, Tim Wellens, ble det plutselig snakk om ekstra bonussekunder også. Det skulle bli en sekundstrid hele veien til mål. Porte-Contador mot Thomas-Henao.
LAGDE SHOW: Alberto Contador gjorde et helhjertet forsøk, men måtte akkurat se seg slått av Geraint Thomas. Foto: LC (©TDWSport.com)
Sistnevnte duo satte opp et vanvittig tempo, og med en utrolig utforkjøring hentet de inn gruppe to. Avstanden frem til Contador var likevel faretruende.
Men som så mange ganger før, måtte spanjolen se seg slått av de sortkledde rytterne. For de fem sekundene som skilte over målstreken, var ikke nok. Fire sekunder skilte nummer en og to i sammendraget til slutt.
Og da Wellens tok hjem etappeseieren, ble det lite å juble for for Contador. Men du verden hvilken spenning han hadde skapt, på ekte Contador-vis.
