Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
1. Strålende jenter, svake proffer
Den andre etappen i Ladies Tour of Norway var krevende for rytterne i Ladies Tour of Norway. Mot slutten av etappen høljet det ned, og kun de sterkeste flekket tenner. Derfor var det ingen overraskelse at Lucinda Brand, fjorårets nederlandske mester, holdt unna etter å ha gått solo med rundt 20 kilometer igjen.
Det som skjedde bak henne overrasket langt mer. I et relativt stort hovedfelt var det minimalt med kjørestyrke. Hitec satt der med Moberg, Kitchen, Gotaas Johnsen og Bjørnsrud. Sistnevnte ble hektet av med et par runder igjen i Sarpsborg, og de andre tre hadde fint lite å bidra med hva gjaldt forsøket på å hente nederlenderen.
Der Hitec var både passive og manglet kjørestyrke, forsøkte hvert fall de største norske talentene. Særlig aktive var Susanne Andersen og Katrine Aalerud, som var med på flere angrep og tidvis distanserte feltet. Dessverre for dem lyktes ingen av angrepene. Likevel var det langt mer enn hva Hitec hadde å komme med. De gikk med i angrep etter angrep og var lenge mellom Brand og feltet, i et forsøk på å skape noe og distansere mer meritterte proffer.
NESTEN: Etter en svak andreetappe var Emilie Moberg nære å ta seieren hun drømte om på hjemmebane. Foto: SF Road 2015
Joda, det hører med til historien at Kitchen var del av et større brudd (som også Andersen og Aalerud var del av) rundt halvveis på etappen, og at Moberg var på en kort utflukt sammen med Brand med nesten fire mil til mål. Likevel, det var skuffende lite trøkk i Hitec-rytterne på hjemmebane. De ble fullstendig tilsidesatt av Andersen og Aalerud, hvis førstnevnte er sisteårs junior og Aalerud er klubbrytter som har tatt betydelige steg denne sesongen.
Legg til at Ingvild Gåskjenn på rundene i Sarpsborg satt synlig nær fronten av feltet mens Hitec-rytterne stort sett kavet i bakre halvdel, og det hele var egentlig ydmykende for Hitec. Det må gi grunn til bekymring for dem å bli så til de grader avkledd på hjemmebane i tidenes svakeste startfelt for dette rittet. I et slikt felt skal Hitec være en dominerende kraft.
På den siste etappen slo de de delvis tilbake, der Kitchen og Moberg satt med da det sprakk opp i rundløypa i Halden som avsluttet rittet. Men heller ikke da maktet Moberg å ta seieren, selv om hun fikk det servert på best mulig vis. Det var uansett en liten oppreisning for Hitec og Moberg etter den elendige andreetappen.
Heldigvis strålte de norske talentene da proffene sviktet på hjemmebane. For de presenterte seg virkelig for det internasjonale publikummet på den andre etappen, på en slik måte som gjør at det er lov å forvente mer fra dem i fremtiden.
NUMMER TO: Susanne Andersen vant spurten i hovedfeltet, og ble nummer to på den andre etappen av Ladies Tour of Norway. Per Erik R. Mæhlum/Norges Cykleforbund
2. Overgangsaktivitet
Det er fortsatt tidlig i overgangsvinduet, men trenden de siste årene er at de store overgangene skjer tidlig. Så også i år, det ser vi på ryttere som Peter Sagan, Vincenzo Nibali, Alberto Contador, John Degenkolb, Michael Matthews, Sep Vanmarcke med flere.
Med andre ord: har du ikke handlet ennå, kommer du mest trolig ikke til å signere et av de største navnene i sporten. Med to lag som legges ned (IAM og Tinkoff), og kun ett lag som er nytt på øverste nivå (Bahrain), er det vanskelig å være en overgangstaper. De største taperne er rett og slett de som ikke har klart å erstatte en kaptein som melder overgang.
Men la oss først starte med de foreløpige vinnerne av overgangsmarkedet (joda, det er lenge igjen).
Trek-Segafredo: Allerede med de bekreftede overgangene er Trek en av overgangsvinnerne. John Degenkolb er en storsignering som gir laget et etterlengtet klassikervåpen. Han tar med seg Koen De Kort fra Giant. Legg til signeringen av Mads Pedersen, et talent «alle» burde hatt på ønskelisten, og en spennende klatrer i portugisiske Ruben Guerreiro.
SISTE SEIER I GIANT-DRAKT? Neste år kjører John Degenkolb i Trek. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
I tillegg går vi alle bare rundt og venter på at Alberto Contador og Jarlinson Pantano skal bli endelig bekreftet til laget. Da snakker vi mange klassesigneringer. Så får det heller være at vi ikke blir helt klok på hvilken profil laget har. De er vanskelige å definere. Men med klassesyklister og store talenter i hele troppen, kan det neppe gå galt.
Cannondale Drapac: Laget mister Moreno Moser. En i utgangspunktet strålende syklist, men italieneren har aldri funnet sitt gamle jeg i det amerikanske laget. Så det tapet mer enn kompenseres med signeringen av Sep Vanmarcke.
I flere sesonger har Cannondale satset ungt i brosteinsklassikerne, men ingen har stått frem og tatt den ledige kapteinsrollen. Det var på tide at Jonathan Vaughters mistet tålmodigheten og hentet inn en rytter som er kapabel til å vinne disse rittene. Så legger vi på signeringen av klatrehåpet Hugh Carthey. En meget lovende brite som kan bli en åpenbaring allerede neste sesong.
Bora-Hansgrohe: Dette er selvsagt en no-brainer. Du har signert Peter Sagan, uten å ha mistet en eneste stjerne (dette laget har jo aldri hatt noen virkelig stjerne). Da kan du leve med å ha fått med et par mindre strålende ryttere på kjøpet, i storebror Juraj Sagan og landsmann Michael Kolar. Å få med Maciej Bodnar på kjøpet, er bare en stor forsterkning for laget.
Det er litt morsomt hvordan sykkelverden er oppbygd. Det har blitt overraskende lite oppstyr over at Sagan signerte for et så lite lag som Bora. Det er litt som at Lionel Messi skulle signert for Bournemouth. Vel og merke et Bournemouth som plutselig hadde fått litt ekstra penger. Det er en av tidenes mest bisarre overganger.
Vi skal kanskje trekke litt for at laget mister spurttalentet Phil Bauhaus, men Erik Baska kommer fra Tinkoff og har mange av de samme kvalitetene som tyskeren, så det går nesten opp i opp.
EN STJERNE TIL BORA: Årets sykkelsignering, uten tvil. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)
Der noen har truffet, har noen bommet litt.
Astana: Har mistet Vincenzo Nibali og Lars Boom. Inn har danskene Michael Valgren Andersen og Jesper Hansen kommet. Spesielt den første dansken er klasse, men på samme nivå som Nibali er han ikke. Og en så god klatrer finnes ikke ledig på markedet heller (om ikke Astana plutselig skal kuppe Contador).
Det er med andre ord en svekkelse av klatrestyrken i Vinokourovs lag. At det lå i kortene at Aru og Nibali skulle skille lag i fremtiden, er vi enige i, men laget er svekket. Det blir spennende å se hva de gjør resten av vinduet. En rytter som Rafal Majka kunne gjort savnet av Nibali mindre.
Katusha: Det russiske laget har virkelig kommet skjevt ut. De ligger milevis etter konkurrentene sine. Det russiske laget kunne/ville ikke matche FDJs tilbud til Jacopo Guarnieri. De har heller ikke klart å erstatte Joaquim Rodríguez. Så akkurat nå står de med et opptrekkstog som ikke fungerer, et klassikerlag som er nærmest ikke-eksisterende og en Ilnur Zakarin som må klare seg mye alene i fjellene. Det begynner å bli en veldig kritisk situasjon for Kristoffs gjeng.
HAR VI NOE PENGER? Godt spørsmål, Kristoff! Det tror vi ikke engang lagledelsen vet. De er hvert fall utrolig passive på overgangsmarkedet. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
3. Arctic Race oppsummert
Vi vurderte og trillet terning på Tour of Norway (terningkast tre) i mai, da er det naturlig å gjøre det samme med Arctic Race. De samme kriteriene som ble brukt for Tour of Norway blir brukt nå.
Startlisten: Hvilken kvalitet! Ser vi bort fra mesterskap, er det ingen tvil om at det aldri før har vært et så sterkt startfelt i et norsk ritt. Gilbert, Kristoff, Degenkolb, Démare og Vanmarcke er alle blant sportens største profiler og ga inntrykk av at det var en værhard vårklassiker vi var vitne til. Elleve WT-lag og sju prokontilag taler sitt tydelige språk. Det var en helt ny standard for norske ritt. Klatrerne var derimot ikke plukket fra øverste hylle, men det er naturlig her rittet ligger mellom OL og vueltaen.
Terningkast 6.
Løypen: Den skuffet oss litt. For all del, har man et så stjernespekket spurtfelt som det var i Arctic, så er det moro å se dem måle krefter. Men med tre åpenbare massespurter og bare én etappe for andre krumspring, som attpåtil var relativt låst med tanke på avslutningen opp Korgfjellet (8,9 km à 6,4 prosent), så ble det lagt opp til for lite taktikkeri, offensiv kjøring og overraskende vendinger. Vakre naturbilder er flott og god PR, men de gir ikke god sportslig underholdning av seg selv. Derfor synes vi løypen var et skritt i feil retning sammenlignet med fjorårets utgave. Gi oss litt uforutsigbarhet, så galskapen på sidene av løypen kan bli matchet av sykkelfeltet.
Terningkast 3.
KORGFJELLET: Det eneste som skilte rytterne i sammendraget. Rittet ble litt for forutsigbart. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
Underholdningsverdi: Vi har vært inne på mye av det som er sentralt for dette terningkastet allerede. Strålende å se et så skarpt og jevnt spurtfelt fra øverste hylle på norsk jord. Katusha måtte strekke våpen på både den første og andre etappen, hvor de var sjanseløse på å sette opp toget for Kristoff. Det er beskrivende for kvaliteten og underholdningen, for regelen heller enn unntaket i norske ritt har vært at Katusha gjør som de vil for Kristoff i slike finaler. Kongeetappen med målgang på Korgfjellet var i seg selv spennende, dog var Sky og Moscon helt enkelt for sterke. Vi savnet en mer åpen etappe hvor flere lag og ryttere hadde sett muligheter for seier, slik som for eksempel fjorårets fantastiske sisteetappe.
Terningkast 4.
Ingen tvil om at Arctic Race har tatt det flere steg videre med årets utgave, men det er i all hovedsak takket være den strålende startlisten de snekret sammen. Både løypen og underholdningsverdien har vært bedre i tidligere utgaver, og derfor lander vi på en streng firer samlet sett. Men la det være hevet over all tvil, Arctic Race viste med årets startliste at de vet hvordan de skal tiltrekke seg de største og beste. Og bak selve utførelsen står en mektig og solid struktur og organisasjon. Det er mye som tyder på at Arctic Race er klare for å oppgradere ytterligere om de ønsker det. Bare ikke glem oss sykkelfans. Når vi snakker mest om startlista og ikke selve rittet, er det et signal rittledelsen bør lytte til.
Samlet terningkast: 4.
4. Den norske sykkeluka
Slik opplevde vi uka for de norske syklistene.
Proffene: OL-nedturen fortsatte. Edvald Boasson Hagen kastet opp flere ganger underveis og var aldri i nærheten på tempoen. Vita Heine ble sist. I Arctic Race sikret Kristoff etappeseieren han kom for, og med den i boks, var det et godkjent ritt for stavangersyklisten. Aller mest imponerte han nok på den tredje etappen opp Korgfjellet. Der imponerte også Eiking, som ble beste nordmann i en stigning som profilmessig ikke passer ham særlig bra.
NY OL-GREN? Etter den norske sykkelinnsatsen i Rio får vi håpe at sparksykkel blir OL-gren neste gang. Foto: Erik Johansen / NTB scanpix
Nordhaug skuffet igjen opp Korgfjellet. Et par angrep tidlig opp fjellet viste at han hadde krefter på lager, men da Clement gikk til var det niks å svare med. Gitt at han hadde fritt spillerom fra Sky, var det en dårlig taktisk løsning han valgte med tidlige angrep. Gruppen var rett og slett for stor.
Bystrøm, Breen og Hoelgaard gjorde alle forskjellige jobber underveis i rittet for lagkameratene, naturlig nok med tanke på hvem de forskjellige lagene hadde i rittet. Breen fikk frie tøyler opp Korgfjellet, men som forventet ble han noen nummer for små, slik han skal være det i et slikt selskap i en slik bakke.
Team Ringeriks-Kraft: En bra første etappe, hvor Kørner var del av bruddet og Tiller spurtet til åttendeplass. Dessverre fikk de mest oppmerksomhet grunnet det som skjedde like etter målstreken, da Tiller uforskyldt deiset i bakken. Ellers hadde de Fløtten i det ufarlige bruddet på andre etappe. Tydelig at Arctic Race er flere etasjer opp nivåmessig sammenlignet med hva de vanligvis er med på.
Team Coop-Øster Hus: August Jensen deres heteste, og nordlendingens topp ti-plasseringer på den andre og fjerde etappen var bra. Ble noen nummer for små opp Korgfjellet, hvor verken Jensen eller Lukkedal var ordentlig med på moroa. Hadde vært spennende å se Krister Hagen i toppform der, men det innrømmet han selv etter den første etappen at han ikke var i.
Team Joker-Byggtorget: Strålende av Hoem på kongeetappen, hvor det veldig lenge så ut som om han skulle gjøre det helt store. Fikk det mot slutten og måtte ta til takke med åttendeplass. Det ga ellevteplass sammenlagt, som beste kontinentalrytter. Joker-mannskapet viste også på den siste etappen at de har stor kjørestyrke når terrenget ikke er altfor krevende. Skaarseth så ut som en million i bruddet og var nære på å gå hele veien sammen med Burghardt, De Tier og Domagalski. Litt skuffende at Kristoffer Halvorsen ikke kom seg litt høyere opp på resultatlisten i massespurtene.
Team Sparebanken Sør: Carl Fredrik Hagen opp Korgfjellet den åpenbare plussen. Spurtetappene viste at Dahl og Røinås er et godt stykke unna å kjempe med de beste. Vangstad skuffer litt, for Korgfjellet skulle ha passet ham bra, men sørlendingen måtte slippe tidlig. Hagens niendeplass på kongeetappen ga dårlig betalt på grunn av at han hadde to minutter i sekken etter de to første etappene. Alt i alt ikke et topp Arctic Race for dem, til det var prestasjonene på de tre flatere etappene for anonyme. Første rittet etter sommeren, burde hatt et ritt eller to i beina før Arctic?
SPAREBANKENS BESTE: Det er sjeldent Carl Fredrik Hagen leverer et dårlig ritt. Han var god også i Arctic Race. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
Annet: Henrik Evensen registrerte en solid sjuendeplass i 1.2-rittet KOGA Slag om Norg på søndag. Oppløftende å se at 21-åringen virker å ha bygget videre på kjørestyrken han viste i vår.
I Nord-Norge fant også Morgendagens Helter-rittet sted. Hos jentene ble det favorittseier til Amalie Lutro. August så langt har vært strålende for SSK-rytteren, som forrige helg vant både tempo og fellesstart i UM.
For guttene ble det utenlandsk seier. Skotten Joe Nally krysset målstreken alene, med Andreas Leknessund halsende få meter bak, også han alene. Førsteårsjunior Leknessund har vært nær en større seirer flere ganger denne sesongen, og selv om Morgendagens Helter-rittet ikke ville kvalifisert som det, hadde det vært herlig å se ham vinne. Vi krysser fingrene for at han sparer den til nye internasjonale oppgaver.
Spådommen: Talentene skal skinne
Allerede lørdag starter Vuelta a España. Årets siste Grand Tour bør innby til en skikkelig fest.
Hvem sikler vel ikke over en startliste med Alberto Contador, Nairo Quintana og Chris Froome?
Som vanlig er vi dog mest opptatt av unggutta. De som er gode, men kanskje ikke får folk flest til å heve øyebrynene over på forhånd.
Og vi tror det spanske etapperittet blir litt som i fjor. Unggutta skal få lov til å skinne.
Pierre Latour kommer til å skinne i enkelte fjell. Vi ser for oss at den herlige franskmannen vil kjempe mot stjernene minst én gang i løpet av de tre ukene. En topp 3-plassering på en beintøff klatreetappe, ser vi frem til.
Enda mer spennende, i alle fall for sammendraget, er Miguel Ángel López. 22-åringen er så god at han kan kjempe om en fremskutt plassering totalt. Topp syv bør være innen rekkevidde, noe som ville vært ganske vanvittig i hans første treukersritt.
TALENT: Miguel Ángel López har potensial til å gjøre det virkelig store i årets vuelta. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
Colombianeren får dog kamp av Warren Barguil og Hugh Carthy om å være det mest spennende talentet for sammendraget. Sistnevnte er vanskelig å vite helt hvor man har, men Carthy blir utvilsomt et hyggelig bekjentskap. Barguil bør vise noe helt annet enn i Tour de France. Giant-rytteren kommer topp syv her.
Louis Vervaeke er også en meget spennende klatrer. Den belgiske 22-åringen kommer til å vise seg frem flere ganger, enten ved sin offensivitet eller ved å henge på de beste lenge. En etappeseier hadde vært strålende, men ikke utopisk.
Johan Esteban Chaves og Simon Yates kan begge kjempe langt fremme i sammendraget, men de kjenner de fleste til. Da er det kanskje mer spennende å følge med på Damien Howson, som virker til å ha funnet seg selv. Sammen med Carlos Verona, kan unggutten vise seg å bli en verdifull hjelper.
Amerikanske Joe Dombrowski syklet en herlig Giro d’Italia. Når Andrew Talansky feiler igjen og Dombrowski får frie tøyler, kommer det til å bli gøy. Her lukter det etappeseier.
Krydrer man med Odd Christian Eiking, Sven Erik Bystrøm, Rubén Fernández, Magnus Cort Nielsen og Niccolo Bonifazio, skjønner du hvorfor vi gleder oss til årets Vuelta a España.
Det blir en ny rundtur i Spania der talentene får vist seg frem på den ypperste scenen. Etappeseirer, sterke sammenlagtplasseringer og mye herlige prestasjoner fra våre unge yndlinger.
