TULLET DET VEKK: Edvald Boasson Hagen lå an til å kjempe om seieren, men ødela alle muligheter med to mil igjen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Fire tanker og én avskjed

Anders Lindstrøm
Tips meg
Even Emberland
Tips meg
Jonas Lindstrøm
Tips meg

Publisert 27.03.17 13:14

Del på    

BLOGG: Tre håpløse valg kostet nordmannen et toppresultat.

Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den som regel kommet ut på ukentlig basis.

Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting

1. Edvalds horrible feilvurderinger
Edvald Boasson Hagen syklet et perfekt Gent-Wevelgem. Frem til det gjensto drøyt 20 kilometer.

Før det satt han hele tiden våkent fremme, hadde god hjelp av Bernhard Eisel og Scott Thwaites, og over Kemmelberg var det bare umulige Peter Sagan og Greg Van Avermaet, samt John Degenkolb, som klarte å skaffe luke på ham. Å være topp seks over rittets desidert viktigste punkt, vitner om styrke.

Da seks ryttere, deriblant vår norske mester, samlet seg i front, så det ekstremt lyst ut. Da ytterligere åtte ryttere kom seg opp, ble det mer komplisert, men situasjonen var fortsatt fin. Så fin at det virket som at Boasson Hagen endelig skulle få et toppresultat i en klassiker.

Men så bestemte Dimension Data-rytteren seg for å skrive ABC i hvordan kløne det til.

MED I TETEN: Edvald Boasson Hagen var våken og sterk da han kom seg med i den avgjørende gruppen etter Kemmelberg. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Det var Jens Keukeleire som var katalysator da frontgruppen sprakk opp. Etter en liten dødperiode, der fronten virket til å samle litt krefter, inntar Orica-Scott-rytteren teten.

Han ser seg bakover, og ser tydeligvis en mulighet. For han setter umiddelbart opp tempoet. Sagan, som sitter et stykke ned i gruppen, reagerer lynraskt. På hjul sitter Boasson Hagen våkent med. Fronten splitter seg, men samler seg noenlunde etter en liten spurt fra Sonny Colbrelli.

Keukeleire er dog på ingen måte ferdig. Peter Sagan slår ut for å få oversikt over hva som skjer, mens Naesen og Terpstra gir belgieren i front en liten luke. Den bruke han til det den er verdt.

Van Avermaet skjønner faren og tetter raskt. Sagan, som nå plutselig har inntatt posisjonen bak Boasson Hagen, istedenfor den rett foran, lukter også lunten. En tydelig kjøresugen Keukeleire, Van Avermaet og Tersptra, lar man bare ikke gå.

Boasson Hagen snur seg og ser Sagans angrep omtrent så fort verdensmesteren har løftet seg fra setet. Likevel blir han sittende stille. Det er dødsdommen. Man lar aldri, aldri Peter Sagan og Greg Van Avermaet gå uten å prøve å følge. Det er bare ikke lov.

Bedre blir det ikke av at Søren Kragh, som leverte et strålende ritt, angriper rett etterpå. Boasson Hagen løfter på rumpa, men bestemmer seg for at det ikke er verdt det. Dansken kommer seg med i det vinnende bruddet, Boasson Hagen har tullet vekk en gyllen mulighet.

PÅ HJUL: Edvald Boasson Hagen satt mye på hjulet til Peter Sagan. Men da slovaken tettet luken til fronten, nølte nordmannen altfor lenge. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Det er med andre ord tre ganger Edvald Boasson Hagen har mulighet til å reagere. Tre ganger tar han valget om ikke å gå etter. Ting skjer selvsagt fort på dette tidspunktet, og da er det viktig å ha en strategi. Med en klar strategi i eget hode minimerer du risken av å gjøre feil i pressede situasjoner. Her burde nordmannen hatt en strategi om aldri å la Greg Van Avermaet slippe unna, og hvert fall aldri Greg Van Avermaet og Peter Sagan.

Litt senere prøver han å gå solo opp. Det er tydelig krefter igjen i beina, men forsøket er nytteløst. Han har allerede tapt. Det er så irriterende og tullete som det blir. For så lenge man har krefter, lar man ikke en gruppe med de to beste klassikerrytterne i verden gå. Slike tabber kan man bare ikke gjøre.

Snakk om å skusle vekk en gyllen sjanse til å gjøre noe stort.

Så skal det sies at også en klasserytter som John Degenkolb går i samme felle, uten at det hjelper Boasson Hagen noen verdens ting. Det hjelper ikke å være blant rittets sterkeste når man ikke bruker hodet i avgjørende øyeblikk. La oss håpe at nordmannen lærer, og dermed har brukt opp tabbekvoten før Flandern rundt.

2. Oppdragelseskurs fra Sagan
Peter Sagan har hatt en lei tendens de siste årene. Være rittets sterkeste, komme seg med i det avgjørende bruddet, dra for mye, bli spurtslått. Det skjedde senest i Milano-Sanremo.

Søndag var han tydelig på at det ikke skulle skje igjen. I Gent-Wevelgem virket det viktigere å fremme et poeng enn å vinne rittet. Det kom ikke på tale at han noen skulle få sitte «gratis» på hjulet hans frem til målgang.

Så da Terpstra prøvde å stå over en føring med 16 kilometer igjen, kom det et tydelig nei fra Sagan. Det var uaktuelt at han skulle inn i tredjeposisjon rett etter å ha tatt en lang og hard føring.

Da nederlenderen ikke lot verdensmesteren diktere hans oppførsel, seilte Van Avermaet og Keukeleire av gårde. Samarbeidet bak bedret seg ikke før det var for sent. Trioen, som også besto av Søren Kragh, måtte innse at seieren røk.

IKKE VENNER: Peter Sagan og Niki Terpstra hadde nok ikke mye til overs for hverandre etter Gent-Wevelgem. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

For alle er det bittert. Å vinne Gent-Wevelgem, er stort. Men for én rytter er det litt mindre bittert enn de andre.

Peter Sagan kan vinne ritt av denne størrelsesorden hver måned, nesten hver uke, i løpet av sesongen. Om det er klassikerne om våren, etapper i Tour de France eller VM på høsten. Derfor var det et mindre tap for slovaken enn Terpstra og Kragh.

Hans håp er selvfølgelig at han skal få mer hjelp av konkurrentene sine fremover. Å få en billigere reise til finalen, hadde gjort livet hans lettere.

Men det er en utopi. For alle som ønsker å slå Sagan, vet at de må bruke mindre krefter enn ham. Det er naturlig at en rytter som Terpstra prøver å spare krefter når han sitter i en gruppe med Sagan. Om han skal kunne vinne, må han spille lurt.

Det var det Quick-Step-rytteren prøvde på søndag, men det slo tilbake. Det som skjedde etter den avgjørende splitten, er et kapittel i seg selv. Der var det mye rart.

Så spørs det om Sagans trussel kommer til å få konsekvenser. For slovaken kan ikke fortsette på denne måten når Flandern rundt og Paris-Roubaix venter. Å gi bort Gent-Wevelgem, tåler ham. Å gi vekk et monument, er noe helt annet.

Vi ser ikke helt hvordan søndagens stunt skal spille til slovakens favør. Quick-Step er i alle fall ikke laget som kommer til å la en konkurrent bestemme deres taktikk.

Han har dog kommet med et skremmeskudd. Det gjenstår å se om noen faktisk blir skremt.

I GODT HUMØR: Men det skulle endre seg da Niki Terpstra ville stå over en føring. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

3. Tre positive ting å bygge videre på i sykkel-Norge
Det skjer mye positivt i sykkel-Norge, som vi mener at må holdes fast på og bygge fremtiden videre på:

1) Sportslig kompetanse: Dette begynner egentlig på toppen av norsk sykkelsport. Landslagssjef Stig Kristiansen gjør sikkert ikke alt rett, men sjeldent har vi hørt så lite støy rundt en landslagssjef. Resultatene med Kristiansen som sjef har vært veldig gode, spesielt på U23-nivå. Vi må også ha historikken friskt i minne. Steffen Kjærgaard var en meget omdiskutert landslagssjef allerede før han innrømmet dopingsynder. Før Kjærgaard hadde vi Svein Gaute Hølestøl, en mann som tok ut nevnte Kjærgaard på landslaget, til tross for at han visste at mannen mest trolig brukte doping. Det er en mørk historie som nå er forbi.

At det nå er stuerent på toppen, er viktig, men den sportslige kompetansen stikker dypere enn det. Mange med stor erfaring er fortsatt med, mens vi har klart å holde ny kunnskap i sporten. Det være seg i kontinentallag, i klubber og på idrettslinjer. At vi i tillegg får en og annen med posisjoner i internasjonal sykkelsport, er viktig. All sportslig kompetanse, som kan overføres til neste generasjon, er det som sikrer oss fremgang også i årene som kommer.

VIKTIG MANN: Vi føler at Stig Kristiansen er rett mann til å lede det sportslige i sykkel-Norge videre. FOTO: Terje Pedersen, NTB Scanpix

2) Proft opplegg rundt våre kontilag: Dette henger litt sammen med forrige punkt, men det handler om enda mer. Det var en periode hvor det virket til å dukke opp nye norske kontinentallag hver dag. Mer eller mindre seriøse aktører var inne og enten etablerte, eller forsøkte å etablere, lag i Norge.

Nå har vi endt opp med en stamme av lag hvor vi føler oss trygge på at norske talenter blir behandlet bra og får god støtte. En ting er kompetanse på sportsdirektørsiden, noe annet er alt annet opplegg. Trenere, miljø, mekanikere og fysioterapeuter. I tillegg er det gode og velbalanserte rittprogram. Det er sikkert mye som kan gjøres enda bedre, men vi føler at norske kontinentalryttere totalt sett aldri har hatt det så bra som de har det nå. Det betyr at sjansen for å ta steget videre aldri har vært bedre.

3) Stor oppmerksomhet: Det er neppe noen idrett som i Norge har vokst like mye i popularitet og medieoppmerksomhet de siste 15 årene som sykkel. Idretten har vokst seg frem til å bli veldig populær, og vi opplever ting vi aldri hadde trodd skulle skje. Ikke bare er det store muligheter til å få med seg nesten samtlige toppritt på norske TV-kanaler, vi har også tre hjemlige etapperitt og NM som årlig sendes på TV. Vi opplever knapt noen VM uten norske toppresultater. Vi opplever knapt et TV-sendt ritt uten norske deltakere. Det er en publisitet som er fantastisk, og knyttet opp til trendene rundt både helse og miljø er det noe som bør ha gode muligheter til å fortsette de neste årene.

Det blir stadig flere unge som vokser opp med en drøm om å sykle Tour de France og de store klassikerne. Du er ikke lenger avhengig av en ivrig far, mor, onkel eller tante for at barn skal bli fascinert av idretten. Å være i media, vise frem idretten og rekruttere flere unge, er veien videre også. Med et stadig forbedret dopingomdømme er sporten også blitt mer stueren for Ola Normann. Her gjelder det å utnytte mulighetene som ligger på en mest mulig effektiv måte.

FOLKEFEST: Vi kan garantere dere at oppmerksomheten ikke var så stor da vi var på vårt første sykkel-NM. Foto: Kristoffer Øverli Andersen (procycling.no)

4. Tre ting som må bli bedre
På den andre siden er det noen farer og ting som må forbedres for at sykkelsporten skal fortsette å vokse i dette landet.

1) Økonomistyring i NCF: Etter å ha lest regnskapet for 2016, og sett en 45 minutter lang gjennomgang av dette i forbindelse med fellesmøtet tidligere i mars, sitter vi igjen med følelsen av at økonomien ikke helt er under kontroll. Resultatet, med et underskudd på 860.000, er bevis på det i seg selv, men flere detaljer bygger opp under følelsen av dårlig økonomisk kontroll:

* Under året har NCF bygget opp et inventar av bekledning som er verdsatt til 1.2 millioner kroner, samtidig som likviditeten har vært så presset at NCF ikke har klart å betale ut alt av premiepenger de er skyldige.

* For å forbedre 2016-tallene ble sponsoravtaler for 2017 foreslått regnskapsført for 2016, noe styret heldigvis satte foten ned for, slik at bare den andelsmessig rette inntekten ble ført inn.

* Sykkel-VM i Bergen mangler ni millioner i sponsorinnteker.  Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune har 11 millioner i usikkerhetsavsetting. Går mesterskapet økonomisk ad dundas, er NCF ansvarlige for fem millioner ved et underskudd. Det er med andre ord fare for at sykkel-VM blir en økonomisk verkebyll, og at sykkelsporten blir sittende igjen med et problem i fremtiden.

* VM i Hafjell kom som en del av VM-pakken med Bergen, og det virker til å ha vært en veldig dyr del av pakken. Ansvaret for arrangementet er visstnok delt mellom selskapet bak Bergen-VM og NCF, og skal ifølge det som ble sagt på fellesmøtet ha spist av NCFs egenkapital med to millioner.

Det er viktig at økonomiavdelingen i NCF klarer å få hele sykkel-Norge til å finne balansen mellom kortsiktige aktiviteter og langsiktig tenking. På et sett må man investere nå for å vokse, men samtidig gir oppsummeringen av 2016 en skremmende følelse av at det også er litt sløsing av ressurser, og mangelfull kontroll på investeringene man har gjort. Forhåpentligvis har det vært en vekker foran 2017, slik at det bedres nå.

MÅ FÅ ORDEN PÅ ØKONOMIEN: Harald Tiedemann Hansen og resten i NCF må sette økonomisk kontroll høyt på prioriteringslisten i 2017. FOTO: Vidar Ruud, NTB/Scanpix

2) Damesykling: Jentesatsingen er offisielt i gang i norsk sykkel. Et jenteutvalg er satt ned under fanen «Jenter på hjul». Målsettingen er satt til 20.000 syklende jenter innen 2020. Dette er et viktig første steg, men her trengs det tung involvering og dedikasjon for å lykkes. Å oppfordre jenter til å sykle, er en kamp i motbakke. Unge jenter møter ikke sykkelsporten i media i dag, verken i tradisjonelle eller sosiale medier. Det er ikke kvinneritt på TV, det er ikke kvinnelige profiler som når ut til ungdommen. For dem eksisterer knapt sykkel som idrett. Hvorfor skal de velge sykkel over fotball, håndball eller ski?

En slik holdningsendring vil ta tid, og det vil kreve en enorm innsats. Støtte til klubber som ønsker å satse på jentene er vel og bra, men hvordan skal de nå ut? Hvordan skal de få samlet en stor gjeng med jenter som ønsker å sykle? Her er det viktig at sykkelsporten ikke bare ser på seg selv, man må se ut. Budskapet om sykkel som en fantastisk idrett, som passer jenter like bra som gutter må ut på skoler, SFO og ungdomsmiljøer. Hva med å få til samarbeid mellom sykkel- og langrennsgrupper? Det er utrolig mange jenter som aktivt går på ski på vinteren. Sykkel er perfekt trening for dem på sommeren. Om man får inn en andel av denne gruppen på sommeren, vil garantert noen av dem bytte idrett, og ikke minst vil de spre ordet om sykkelsporten til venner og familie.

Jenteprosjektet er veldig bra. Fokus på en holdningsendring i sykkelklubbene er viktig, men ikke nok. Å endre holdninger, og å satse på jenter og kvinner er bra. Men hvordan gjør du det i praksis? Hvordan nå ut bredt nok til å klare målet om 20.000 syklende jenter? Når man har satt tall på det, krever det tiltak som har konkrete resultatmål, og da må man treffe bredt. Vi er litt skeptiske til at kraften bak jenteprosjektet er stor nok.

3) Flere ulike sykkelprofiler: En annen ting vi bør strekke oss etter i sykkel-Norge er å få frem syklister med ulike sportslige kvaliteter. Ser vi på rytterne som i dag er proffe, og de som finnes i kontinentallagene, er det en stor hovedvekt av ryttere som klarer seg best på flate/småkuperte ritt, og i spurt. Vi har få ryttere som hevder seg internasjonalt på tempo, og veldig få som klarer seg bra i fjellene. Vi kan ikke tro at dette er tilfeldig. Da blir spørsmålet om dette er noe vi ønsker at skal fortsette?

Hvis svaret er nei må det jobbes aktivt for å endre på det. Vi kan ikke bare sitte og håpe at en lovende klatrer dukker opp. Hva kan man gjøre med hjemlig rittkalender, landslagsoppdrag og øvrige ting for å fange opp og løfte de lovende klatrerne som finnes i norsk sykkelsport? Vi har selvsagt ikke fasiten, men er litt skremt over hvor dårlige vilkår både temporyttere og klatrere har i sykkel-Norge i dag.

EN AV FÅ: Andreas Vangstad kan klatre og kjøre tempo, det er en sjelden kombinasjon i sykkel-Norge. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Den siste bloggen
I over to og et halvt år har denne bloggen eksistert. Med et mål om å tilføre en ny stemme og sterkere meninger har vi ukentlig lirt av oss det vi har følt sterkest på. Vi har aldri hatt som mål å være en kanal som oppsummerer alt som har skjedd i uken. Vi skulle plukke oss ut det som gledet, opprørte oss mest, rett og slett det vi personlig reagerte mest på fra uken som var. Gjerne se på ting med et litt annet øye enn øvrige medier. Vi har ønsket å være dønn ærlige, analytiske, og til tider krasse. Skryt og kritikk side om side. Få lar seg engasjere like mye av store prestasjoner, spesielt norske, som oss. Men det er også få som har vært så tydelige når ting ikke er like bra som forventet.

Vi har mest trolig tråkket alle og enhver i sykkel-Norge på tærne, ved minst én anledning. Det har aldri vært gjort med mål eller hensikt om å være ufine, men er basert på meningene vi har hatt og etter beste evne blitt begrunnet. Vi har aldri vært likegyldige, til det har engasjementet vært for stort.

Nå er det slutt. Dette er tidenes siste «Fire tanker». En fantastisk artig tid er over. Vi vil takke alle våre lesere, uten dere hadde det vært slutt for lenge siden!

Tagget med: , ,

Siste i Blogger

«Podkast🎙️: Julekalender fra Musette – Luke 12» fra 12. desember
««Du får det du betaler for i Normandie»» fra 1. mai
««Selv har jeg aldri kjørt rittet, men ofte latt meg frustrere over stavefeil»» fra 10. mars
««Var kanskje ikke Olav Hjemsæter jeg hadde størst forventninger til»» fra 5. mars
««Maken til skrell har jeg ikke sett på lenge i WorldTouren»» fra 18. januar
««Jeg er stolt over å kjenne slike mennesker»» fra 4. oktober
««Vi er avslørt! Hva gjør vi nå?»» fra 1. oktober
««Et bilde av en blødende Ten Dam plassert ved siden av Neymar sier mer enn tusen ord»» fra 15. juli
««Kan ikke tro at våre ryttere plutselig slår alle rytterne de har blitt slått av i hele år»» fra 14. juli
««Dylan var hyppig ute med kommentarer om at jeg ikke skulle legge ferieplaner i juli»» fra 2. juli

Se alle innlegg i Blogger

Les også disse