Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
1. Et sykkelritt utenom det vanlige
For første gang ble det produsert direktebilder fra hele Paris-Roubaix. Snakk om timing.
For hvis du er en av dem som satt deg ned i sofaen for å få med deg starten, planla å ta deg en titt ut i solen mens det etablerte bruddet bygget opp ledelsen, for så å tusle tilbake når brosteinen startet, fikk du deg nok en positiv overraskelse. Du fikk mest trolig intet sollys i det hele tatt.
For dette var en klassiker som ikke tok noen pauser. Det var et ritt som levde fra første tråkk til det siste.
Det begynte med den sedvanlige støtingen. De mest ivrige nullet hverandre ut i kamp om å få sitt lags trøye på TV-skjermen de neste timene. Til slutt så det ut til å etablere seg et brudd, slik det som ofte gjør.
HEFTIG KJØRING: Sidevinden gjorde at Paris-Roubaix tok fyr fra start. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Men det skjedde ikke likevel. Istedenfor ble det satt fart på, og samtidig kom vinden side-med. Det er den verste vinden å sykle ritt i. Da gjelder det å posisjonere seg, og det gjorde de største lagene. Det ble en kamp mellom Etixx, Trek og Tinkoff. Ingen ville la et annet lag få noen i brudd uten selv å være med.
Det sprakk opp og samlet seg mange ganger. Til slutt fikk en stor gruppe gå. Men de var så mange at feltet ikke kunne gi dem den store avstanden. Rittet levde fortsatt, og på brosteinspartiet Quérénaing-Maing tok det fyr igjen. Litt velting og en våken Tony Martin sørget for at det ble en splitt i feltet.
Storfavorittene Peter Sagan og Fabian Cancellara satt på feil side. Team Sky, Team Lotto-Jumbo NL, Edvald Boasson Hagen og Tom Boonen satt på rett sted. To favorittgrupper i kamp mot hverandre. Og så hadde vi fortsatt farlige ryttere helt fremst i det opprinnelige bruddet. Kamp på tre fronter, og vi hadde over 100 kilometer igjen.
Det skjedde for mye til å nevne alt, men sett i et større perspektiv var situasjonen ganske lik da den fremste favorittgruppen hentet utbruddet. De så ut til å ha taket på gruppen til Sagan og Cancellara. Sky gikk til fronten, de skulle bare drepe rittet. Så endte de nesten med å ta livet av seg selv. Tre av fire ryttere i bakken. Plutselig var det åpen kamp igjen.
Det varte dog ikke lenge, for bak gikk Fabian Cancellara i bakken så det sang. Peter Sagan holdt seg på sykkelen gjennom et kunststykke av et hopp. Niki Terpstra smalt i bakken. Kampen mellom gruppene var over, men kampen i frontgruppen levde så absolutt.
FLYGENDE HOLLENDER: Niki Terpstra fikk seg en luftetur. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Det ble et utskillingsritt, og den siste milen skulle fem ryttere gjøre opp om seieren. I slike situasjoner har vi tidligere sett at ting har roet seg. Ingen har egentlig noe å angripe med, og det pleier å bli litt paralysert. Ikke denne gangen.
Det ble angrep på angrep. Den ene etter den andre prøvde seg. Det var et fyrverkeri. «Nå er det avgjort», tenkte du kanskje. Før det gikk 500 meter og alt var samlet igjen. «Nå vinner vel, Edvald?».
Herregud, for et drama. Så mye støting. Så mye taktikk med beina fulle av syre. Over 250 kilometer med fartsfest, og så slik støtecup. Til slutt kom de fem nærmest samlet inn på velodromen. Smarte Hayman hadde mest igjen på tanken og presset ut de siste wattene av maskineriet. Han vant det kuleste Paris-Roubaix i vår levetid.
Hadde alle sykkelritt vært like fantastiske som årets Paris-Roubaix, hadde det ikke eksistert andre idretter. For hvem hadde trengt dem? Nei, dette var ikke idrett, det var noe større. Det var perfeksjon!
PRØVDE OG PRØVDE: Men Sep Vanmarcke fikk ikke stor nok luke på brosteinen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
2. En strålende Boasson Hagen
Mye er sagt og skrevet om Edvald Boasson Hagen. Supertalentet «alle» virket å forvente at skulle vinne Flandern rundt, Paris-Roubaix og VM før han var 30.
Så enkelt er det selvfølgelig ikke i en så kompleks og tøff idrett som sykkelsporten. Men faktum var at nordmannens resultater i klassikerne før helgens Paris-Roubaix var middelmådige.
Litt grunnet skader, litt fordi han gikk etter seieren i Milano-Sanremo istedenfor en syvendeplass, men mest fordi han enkelt og greit ikke har vært god nok. Selv da han var på sitt beste før den negative utviklingen utover Sky-karrieren, var han ikke i nærheten av å spille en rolle i finalen i brosteinens helligste ritt.
Men denne søndagen var det annerledes. På veien til Roubaix klaffet det meste.
Han fikk betalt for å sitte langt fremme da velten som splittet feltet gikk. Med Peter Sagan og Fabian Cancellara fanget bak uten hjelpere og samarbeidsvilje, åpenbarte tidenes mulighet seg for lysluggen. Men det var ingen gratis ferd mot velodromen som ventet.
Sep Vanmarcke var råsterk og angrep hver gang han så brostein mot slutten, Ian Stannard er en uhyre sterk mann som ikke er kapabel til å gi opp, og Tom Boonen var ikke langt unna sitt beste. En tydelig het belgier jaktet rekorden for flest Paris-Roubaix-seirer. Trioen var bare noen av flere sterke ryttere i gruppen som aldri ble hentet av feltet.
Knalltøff motstand, selv om de to største favorittene og en del outsidere var hindret av velt.
FULGTE ALT: Ingen klarte å kvitte seg permanent med Edvald Boasson Hagen i Paris-Roubaix, men på slutten var det ikke nok krefter igjen i nordmannens bein. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Tidligere hadde tvilsomt Boasson Hagen klart å følge over Mons-en-Pévèle, Carrefour de l’Arbre og alle de andre kraftprøvene på veien. Men i år bet 28-åringen sammen tennene og demonstrerte større brosteinsstyrke enn noen gang tidligere i karrieren.
Det var fantastisk å følge med på. Slik verdensklasse har Boasson Hagen aldri vist før på brosteinen.
Så kan man alltids diskutere en del av valgene han tok underveis. Som det lille støtet akkurat idet gruppen hans hentet bruddet, som da han prøvde å stikke på det nest siste brosteinsstrekket, og som da han angrep opp den slake motbakken mot slutten. Men etter over 200 kilometer i et heseblesende tempo er det ikke lett å gjøre alt rett. Det krever erfaring.
Og det har ikke Boasson Hagen i slike finaler. Det var en grunn til at det var Mathew Hayman, den store underdogen i gruppen, og Tom Boonen som kom av gårde og ikke Boasson Hagen.
Selv om 28-åringen har vært snakket om i «evigheter», var dette hans første gang i en Paris-Roubaix-finale. Og de kan man ikke forvente å vinne mot ryttere som er eldre, mer erfarne og minst like sterke. Det er noe helt spesielt.
EN KRIGER: Edvald Boasson Hagen var så god som han aldri tidligere har vært i Paris-Roubaix. Det gir tro på at han vil reise seg og komme tilbake enda et lite hakk sterkere. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Man har alltid håp om litt mer når en nordmann sitter slik til mot slutten, men en femteplass i Paris-Roubaix er en eksepsjonell prestasjon. Og det lover uhyre godt for fremtiden.
Boasson Hagen er ikke gammel i klassikersammenheng, han har syv-åtte fabelaktige år foran seg, om han ønsker og ting klaffer. Det var på tide at han fikk sitt skikkelig gjennombrudd i klassikerdronningen, men dette var ikke hans ene mulighet til å vinne «Helvetet i nord».
Det kommer flere sjanser, og om Boasson Hagen og trener Fredrik Mohn fortsetter fremgangen, har Norge to ryttere som har vist at de kan kjempe helt i toppen av sykkelsportens største endagsritt.
Det er bare å glede seg til fremtiden. «Eddy the Boss» har endelig bevist at han er kapabel til å kjempe om triumfen i Paris-Roubaix.
3. Den usannsynlige vinneren
Monumentvinner Mathew Hayman. Så usannsynlig, likevel så vakkert. Hans triumfferd fra Compiègne til Roubaix var et taktisk mesterverk man knapt har sett maken til.
37-åringen gjorde omtrent alt helt perfekt. Den eneste skjønnhetsfeilen var da han bommet på svingen på Carrefour de l’Abre, sektor fem. Men da viste han kjempekreftene og hentet kvartetten alene, selv om stjernene hamret løs på hverandre i front, anført av Sep Vanmarcke.
MESTERLIG: At man skal ha noen år på baken for å vinne Paris-Roubaix, er nærmest opplest og vedtatt. Men at 37 år gamle Mathew Hayman skulle ta det, var det få, om noen, som hadde trodd. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Slik rittet utviklet seg, var det en genistrek å være del av det opprinnelige bruddet hvor lagkamerat Magnus Cort gjorde manns jobb for sin kaptein, slik at 37-åringen fikk spare mest mulig krefter samtidig som han var i forkant. Paris-Roubaix er fascinerende i så måte.
Det er monumentet hvor man virkelig kan få betalt for et bredt taktisk register, slik Hayman beviste det. Det er monumentet hvor det av og til lønner seg å gå i det tradisjonelt ufarlige morgenbruddet.
Og da favorittene endelig kom, var det bare et fåtall av dem. Perfekt for Hayman. Deretter spilte han poker slik bare en smart klassikerrytter ville gjort det. Han skjulte hånden sin så godt som overhodet mulig, samtidig som han snek seg unna så mange føringer som mulig.
Og da alt skulle avgjøres, var han akkurat så iskald som man må være for å vinne slike finaler. Der Boasson Hagen og Boonen de siste ti kilometerne var brennhete og gikk til med dødsforakt på hver eneste luke, lot 37-åringen andre gjøre jobben. Hayman tettet ikke en eneste av lukene selv, men så heller en ekstra gang på sidemannen og tvang ham til å gjøre jobben, samtidig som han satt limt på bakhjulet.
Det bidro til at han hadde mest krefter igjen på betongen på velodromen i Roubaix. Derfor tok han også den usannsynlige seieren. Attpåtil med en svært amputert oppkjøring, for Hayman hadde bare kjørt tre endagsritt fra og med februar som en følge av at han veltet og ødela albuen i Omloop Het Nieuwsblad.
COOL AS A CUCUMBER: Mathew Hayman spilte finalen helt optimalt. Dermed ble det bare nesten for legenden Tom Boonen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Hayman er sliteren som i årevis lojalt har forsaket egne sjanser i brosteinsklassikerne for andre. Han er sliteren som forguder Paris-Roubaix som ritt og kultur. Det er rittet han snakker om, rittet han drømmer om.
Da er det fantastisk moro at det var den australske veteranen som trakk vinnerloddet. Ikke var det et flakselodd heller, det var hans fysiske kapasitet kombinert med alle de riktige taktiske valgene han tok som gjorde forskjellen. I årets Paris-Roubaix var Hayman best i verden.
4. Den norske sykkeluka
Slik opplevde vi den norske sykkeluken som gikk.
Proffene: Her handlet det om to ritt. Scheldeprijs ble bare dårlig. Katusha med mørk dag i finalen, og Alexander Kristoff var sjanseløs. La oss si det samme om samme mann og lag i Paris-Roubaix. I det rittet var det flere nordmenn til start. Edvald Boasson Hagen leverte sitt beste monument noensinne, Vegard Breen fullførte, mens Fredrik Strand Galta og Daniel Hoelgaard startet.
Lars Petter Nordhaug ble bedre utover i Baskerland rundt, og hjelperytterjobben han la ned for særlig Henao var solid. Brøt rittet et par mil før målgang på den siste fellesstartetappen for å få en best mulig oppladning til Amstel Gold Race og Ardennenne. Sindre Lunke kjørte også i Baskerland, men måtte dessverre stå av på den nest siste etappen som en følge av mageproblemer. Har fått en tøff World Tour-debut med Katalonia og Baskerland, men har garantert samlet nyttige erfaringer.
Landslagene: En ny stor landslagsuke med mange gode resultater. Best gjorde U23-gutta det. Flandern rundt ble en oppvisning i godt lagarbeid. Amund Grøndahl Jansen var nære noe stort, men måtte ta til takke med fjerdeplassen. Det som imponerer aller mest er mentaliteten i U23-laget. De leverer nesten aldri noen dårlige ritt (VM var dessverre unntaket i fjor), og det er mange som melder seg på.
For juniorene leverte Ludvik Holstad et meget sterkt Paris-Roubaix. Var med på mye underveis og fikk betale litt på slutten. Likevel en flott åttendeplass. Håkon Aalrust fulgte opp med en bra tiendeplass.
Blant juniordamene ble det for en gangs skyld litt stang ut for Susanne Andersen. Var ikke helt der vi forventer å se henne under Energiewacht Tour Juniors. Sjetteplass som best på den siste etappen er dog langt unna noen katastrofe.
TOK STYRINGEN: Da det samlet seg foran de avsluttende rundene var det Tobias Foss og Anders Skaarseth som satte tempoet i hovedfeltet. Bak der igjen satt et samlet, norsk U23-landslag. Foto: Jarle Fredagsvik (procycling.no)
Hitec: Som vi skrev sist så måtte nok det norske laget vente på de flatere rittene for å få toppresultater. Og denne uken våknet Kristen Wild. To etappeseirer i 2.2-rittet Energiewacht Tour viser at det norske laget sitter på den største spisskompetansen i hele sykkelfeltet. Andreplass på en etappe til Julie Leth var også sterkt. Emilie Moberg fungerte som hjelperytter og pådro seg en smell i hodet etter en velt.
Team Joker Byggtorget: Et svekket Joker-lag til start i Circuit des Ardennes, blant annet fordi de hadde halve laget på landslagsoppdrag i Flandern rundt. Adrian Aas Stien startet rittet bra med en femteplass, og vi fikk litt troen på at det hadde løsnet for trønderen. Resten av rittet viser dog at han fortsatt har litt å gå på før han er på samme toppnivå som i fjor.
To som derimot var sterke hele rittet var Bjørn Tore Hoem og Reidar Borgersen. Det så likevel ut som at sammenlagttoget gikk da de ikke hang helt med på den tredje etappen, men Borgersen hadde mer på lager. Et sent og godt angrep på siste etappe tok ham frem til frontgruppen. Tok andreplass på etappen og ble nummer tre sammenlagt. Etter forholdene god uttelling for Joker-laget.
Erlend Sør-Reime kjørte også rittet. Gjorde seg på ingen måte bort før han veltet og brøt på neste siste etappe, men i motsetning til hva han selv uttalte til TV 2 før årets sesong, kan vi godt forstå at Stig Kristiansen har et ukjent antall navn foran hans på listen over landslagsryttere.
Nikolai Tefre Lunder: Kjørte Marokko rundt. Et ritt mest kjent i Norge for at Team Fixit.no kjøre bra der i fjor. Tefre Lunder gjennomførte bra med andreplass sammenlagt i ungdomskonkurransen. Nivået på rittet er vel så som så.
Norske juniorer: Her er det lett å tråkke feil, og beklager om noen blir glemt her, for det er mange norske juniorer som har kjørt kermesse i Belgia denne uken. Og mange har gjort det meget bra! Mest vann i munnen får vi av prestasjonene til førsteårsjunioren Andreas Leknessund. Lørdagens seier var en god oppfølging av den han hadde forrige søndag, men det er først og fremst måten han har vunnet på som har overbevist oss. Viser stor kjørestyrke og er nok å se i neste norske landslagstropp.
Seirer har vi også registrert på Ludvik Holstad i GP Irenee Minet og Marius Wold. Vi tar også med oss Thomas Ognedal som takket være en sterk tempo ble nummer seks sammenlagt i etapperittet Internationale Cottbuser Junioren-Etappenfahrt. Morsomt med mange som melder seg på!
Foto: Cyckleforbundet/Twitter
Spådommen: 25-åring får sin etterlengtede triumf
Førstkommende søndag byttes brosteinen ut med åsene i Limburg-provinsen. Amstel Gold Race har potensialet til å bli et snadder av et ritt.
Forhåpentligvis får vi se plenty av angrep før Cauberg sykles for fjerde og siste gang. 34 kategoriserte bakker viser hvor tøft dette rittet er.
Litt for ofte er det imidlertid dessverre slik at det er den siste bakke som skal avgjøre alt. Dessverre, fordi klassikere skal ha et stor preg av uforutsigbarhet for å leve helt opp til sitt navn. Det skal være nesten umulig å forutsi deres gang.
Vi tror rittet, som har blitt avgjort fem ganger opp Cauberg i løpet av de siste seks årene, igjen kommer til å se en kamp om seieren mellom flere ryttere opp den 1200 meter lange bakken.
Det kommer til å bli et fyrverkeri. Michal Kwiatkowski er i kjempeform og er kommet for å forsvare sin seier. Tom Dumoulin er det store hjemmehåpet, Jelle Vanendert er outsideren som alltid dukker opp fra ingensteds i Ardennene, og Philippe Gilbert er den store kongen av Cauberg med tre seirer og en VM-triumf fra samme sted.
Hvis Boasson Hagen sykler, skal man også se opp for rudsbygdingen. Amstel er kanskje klassikeren som naturlig passer ham aller best, og han ble to her under VM i 2012. Konkurrentene får en knallhard konkurrent om Dimension Data tar med seg sin gjenfødte stjerne.
Etter planen stiller hele syv tidligere vinnere til start i Maastricht neste søndag. Men vi tror at ingen av dem vinner.
Nå er det nemlig Michael Matthews’ tur. Australieren viste vanvittig styrke da han som eneste mann fulgte Gilbert opp selve bakken i fjor. Duoen ble slukt, Matthews var pinnestiv, men hentet nok krefter på den lille flaten mot slutten til å spurte inn til tredjeplass.
FULGTE GILBERT: Michael Matthews er strålende opp Cauberg. Det, samt hans gode spurt, gjør ham til favoritt i årets Amstel Gold Race. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
I år kommer han til å kunne ta to steg opp på podiet. Rittet passer ham perfekt. Svært få, om noen, er bedre opp Cauberg. Svært få, om noen, er i utgangspunktet raskere på slutten. Og han har et fantastisk lag rundt seg, i alle fall om Gerrans ofrer seg 100 prosent.
Australieren har spesialtrent til dette, og det er på tide at han tar sin første klassikerseier etter fjorårets nestensesong. Amstel vil være det perfekte sted for ham å endelig lykkes.
