Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Etter en liten vinterpause er vi tilbake, og slipper løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
1. Sykkel må ta mer plass i idretts-Norge
I månedene med rittpause har norsk sykkelsport dessverre opplevd et par tap. Det er ikke det at kåringer er så veldig viktige, men det sier i hvert fall litt om hvilken posisjon og anseelse ulike idretter har i vårt land. Konklusjonen er at nordmenn ikke har de største tankene om norsk sykkel.
Idrettsgallaen har vi ikke bare ledd av tidligere, vi har også blogget om hvordan juryen fra et objektiv resultatperspektiv har forskjellsbehandlet Kristoff og Hushovd. Vår tillit til at det sitter nok kompetanse i den juryen forsvant for lenge siden. Og man kan jo spørre seg hvordan det står til når OL-bronse i bryting er verdt tre priser, fire år etter at samme medaljevalør i sykkel kun ble belønnet med en nominasjon i «Årets gjennombrudd».
Også VGs kåring av landets topp 100 norske idrettsutøvere kan man stille spørsmål ved. Vi digger Kristoffer Halvorsen, sikkert mer enn de fleste andre i dette landet. Men at hans sesong er verdt 61.-plass på lista, mens Sondre Holst Enger ikke når topp 100? Beklager VG, her er det en redaksjon som lider av punktert sykkelkunnskap. Så når Alexander Kristoff blir beste syklist, med latterlige 39.-plass, klarer vi egentlig ikke å bli så lei oss.
FANTASTISK TREDJEPLASS: Sondre Holst Enger hadde en fin sesong på sykkelen, men det synes visst ikke alle. Foto: FABRICE COFFRINI (Scanpix/Afp)
Det eneste stedet vi la merke til at sykkel ble behandlet fair med tanke på prestasjonene som er gjort i en stor internasjonal idrett, var da Kristoffer Halvorsen ble nominert til Aftenpostens gullmedalje. At han skulle vinne den på bakgrunn av et U23-gull, ville på sin side vært en overvurdering av prestasjonen.
Vi og resten av sykkel-Norge kan med god grunn fortsette å hakke på de ulike juryene der ute. Det er rett og slett en sjokkerende inkompetanse. Men det hjelper så lite. Det eneste som hjelper er at norsk sykkel selv klarer å vise seg frem fra en enda bedre side. Det handler både om å fortsette å skape store idrettsøyeblikk, og det å ta større plass i norsk idrett.
De siste årene har norsk sykkel inntatt toppverv i internasjonal sykkelsport, men her hjemme har vi ikke tatt samme plass. Vi er store på egen lekeplass, men i den store barnehagen kalt idretts-Norge er vi fortsatt veldig små. Vi tillater oss selv å være små.
I år er det sykkel-VM i Norge. Det betyr at sykkelsporten står for årets mest prestisjefylte idrettsarrangement på norsk jord. Det er den perfekte anledningen til å spisse albuene. Til å ta litt plass og snakke opp idretten. Sette sykkel ettertrykkelig på kartet.
Det handler ikke om at man på død og liv skal vinne flest mulig idrettspriser, men det handler om at folk i ledende stillinger både i idrett og media skal forstå hvilken idrett dette er, og hvilke utrolige utøvere vi har i for eksempel Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen. Å verdsette Kristoff som Norges 39. beste idrettsutøver er å spytte han, alle sykkelfans, og hele sporten i ansiktet. På tide å stå opp for seg selv nå, sykkel-Norge!
2. Australsk åpningsfest
I år som i fjor åpnet World Touren med seks etappeseirer for hjemlandet. Det var en forventet hjemmedominans, for «Down Under» i januar er det få som matcher rytterne på hjemmebane. Orica-Scott og BMC Racing Team fordelte kaka seg imellom, synliggjort gjennom Ewan og Portes dominans i ulikt terreng. Andre lag ble avspist med smuler.
730 dager er det siden en ikke-australier triumferte på en av etappene i World Tour-åpningen. Det var da nederlenderen Wouter Wippert, som syklet for australske Drapac Professional Cycling, vant den siste spurten i Adelaide. Det er ikke australiernes feil.
Det er helt naturlig for majoriteten av dem å være i svært god form i januar. Det nasjonale mesterskapet er dager mange av dem har markert med rødt, og Tour Down Under starter bare halvannen uke senere. Da smir man mens jernet er varmt, og slik blir det minimal gjestfrihet av for rytterne fra andre kontinenter som jakter suksess side om side med australierne.
BRILJERER HJEMME: Nathan Haas er en bra rytter, men andre- og femteplass i tøffe motbakkavslutninger er i overkant bra betalt for australieren. (Foto: Dan Peled, EPA)
For europeerne er det naturstridig å ha konkurransebein i januar. For dem kommer høydepunktene i mars og senere, og januar er for dem en nøkkel som treningsmåned. Da passer en tur gjennom åtte-ti tidssoner og treningsavbrekk for seks konkurransedager oftest dårlig for de som har størst ambisjoner for årets sykkelkalender. Og for de som har tatt turen «Down Under», kommer man gjerne med mye trening i beina og et godt stykke unna toppformen.
Det er heller ikke australiernes feil. De gjør alt riktig, og bruker Tour Down Under for hva det er verdt. De sanker poeng, prestisje og triumfer. Arrangøren gjør også det meste riktig, for rittet har blitt en folkefest i Sør-Australia. Alt er et World Tour-ritt verdig, bortsett fra det sportslige nivået.
For det er et lite mysterium at et ritt som i praksis har vist seg å være et utvidet australsk mesterskap, har World Tour-statusens rett, kun dømt etter den syltynne sportslige deltakelsen. For det er et Australia-show uten sidestykke. At Porte nær toppform er flere hakk bedre enn resten av feltet opp Willunga Hill og Paracombe, var forventet. Det kunne han ha vært mot europeere i storform også. Så god er han. Men at Haas kommer fra rittet med topp fem-plasseringer på de tøffeste etappene, forteller det meste om bredden. For all del, Haas er en strålende rytter, men likevel et godt stykke unna toppklasse i ardennerbakkene.
Underholdningsverdien til rittet hadde neppe vært mindre som et 2.HC-ritt, slik det var før de i 2008 ble del av det som i dag er World Touren. Dog hadde oppstyret rundt rittet vært mindre. Og basert på hvordan UCI jobber for at sporten skal nå flest mulig, så enser de neppe det faktiske sportslige nivået Down Under. Til det er de for smørblide med selve arrangementet, slik de har vært i alle år etter 2008.
3. Oh-la-la, dette blir gøy
Da Nairo Quintana annonserte at han kommer til å satse på både Giro d’Italia og Tour de France denne sesongen, var det en stor nedtur for sistnevnte.
For med en Quintana fortsatt sliten etter bravadene i Italia, er det lett å tenke seg at spenningen i verdens største sykkelritt blir langt mindre enn ønsket. En reell utfordrer til Chris Froome er plutselig vanskelig å finne (før sesongen virkelig har begynt, vel og merke).
Men for oss som elsker Giro d’Italia minst like mye som Tour de France, var colombianeren prikken over i-en på en allerede strålende startliste.
Den hundrede utgaven av giroen kommer til å bli en fest, og det er tydelig at rytterne ønsker å være med på festlighetene.
Bare sjekk disse sammenlagtkanonene som trolig dukker opp: Nairo Quintana, Vincenzo Nibali, Fabio Aru, Steven Kruijswijk, Thibaut Pinot, Mikel Landa og Tom Dumoulin. Sleng med flere som er gode nok til å komme topp 10 i Tour de France, og du har et fabelaktig utgangspunkt for et vanvittig ritt.
TILBAKE: Nairo Quintana har funnet ut at han kler rosa og går for sin andre sammenlagtseier i Giro d’Italia i år. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
I et ritt som alltid er herlig uforutsigbart er det endelig duket for at flere av sportens største stjerner også tar rittet på alvor samme år. Quintana kommer kanskje ikke i toppform om han også skal satse for fullt mot touren, men kommer trolig til å være favoritt uansett.
Dog er ingenting avgjort før giroen. Se bare på hvordan Nibali avgjorde alt den siste helgen i fjor, eller hvordan Ryder Hesjedal sjokkerte alle i 2012. Alt kan skje på veien mot Milano.
Det italienske rittet kontrolleres aldri i samme grad som touren. Grunnene er flere, men en viktig faktor er at det lagene sjeldent stiller med sitt sterkeste mannskap i mai. Samtidig er det flere som er litt unna toppformen enn i juli. Det åpner for større offensivitet, større variasjoner og flere overraskelser. Rett og slett et underholdningsrikt ritt.
Giroen står sjelden tilbake for noen andre ritt når det kommer til dramatikk, show og estetikk. Nå virker de også til å tiltrekke seg stjernene de alltid har fortjent.
Allerede nå er det lov å se frem til vårens rundtur i Italia. Alle forutsetninger er der for at kampen om la maglia rosa skal bli et fyrverkeri av det sjeldne. Det er bare å glede seg.
4. Сәттілік, Truls Korsæth
Mens vi lå i vinterdvale var Truls Korsæth alt annet enn lat. Han smidde mens VM-jernet var varmt, og ga seg selv en tidlig julegave da han sikret seg kontrakt med Astana.
Veien til kontrakt var noe ukonvensjonell, og sikkert ikke helt etter den læreboka Joker har skrevet de siste årene. At han endte opp i et lag med et fryktelig rykte og historikk, gjorde det kanskje ikke bedre.
Man kan også argumentere med at Korsæth burde fokusert på å få en full sesong med topp kjøring på kontinentalnivå før han ga seg ut på World Touren. En veldig sykdomsutsatt mann fra Lillehammer kan i verste fall få det tøft i et lag hvor svenske Fredrik Kessiakoff har fortalt at han ble presset til å sykle ritt til tross for sykdom i kroppen. Et lag som ikke er bygget opp på norske HMS-prinsipper.
Det finnes fallgruver her. I verste fall blir proffeventyret kortvarig.
Likevel er vi først og fremst ekstremt positive til overgangen. Ikke bare fordi vi elsker å se nordmenn i TV-sendte ritt, men mest fordi Truls Korsæth er en mann som har World Tour-nivået inne, når han er i toppform.
Når Korsæth fyrer på alle sylindre, er han for god for ritt som Tour de Normandie og Tour de Bretagne. Resultatene har kanskje ikke vist det, men egenskapene han har gjør at han resultatmessig burde hevde seg nesten like bra på toppnivå som i kontinentalritt.
KLAR FOR PROFFLIVET: Toppnivået til Truls Korsæth er uten tvil høyt nok for å bli proff. Nå gjelder det å være sykdoms- og skadefri. FOTO: procycling.no
Vi så det under VM, der han gjorde seere over hele verden snøblind da han plasserte sin vinterbleke overkropp i TV-ruta, og ble der. Helt frem til det gjensto én kilometer av rittet. Det verste av alt var at det så ut som om han kunne drukket en kopp te med dronning Elizabeth mens han kom seg på rett side av splitten i sidevinden. Det var så lekende lett, på det tidspunktet hele verden ville avgjøre VM-rittet.
Når Truls Korsæth er på sitt beste, har han en kjørestyrke som ikke bare holder World Tour-nivå, det holder høyt World Tour-nivå. Det kan gjøre han til et klassikerhåp i løpet av noen få år.
Det negative er mangelen på et vinnende våpen. Så lenge han er så avhengig av sin enorme fysikk er han også ekstra utsatt for skader og sykdom. En spurter kan tidvis klare seg på litt tynt treningsgrunnlag. Et tempobeist må alltid ha motoren i orden.
Så hold deg frisk og skadefri, Truls Korsæth. Da blir dette bra!
Spådom: Slik blir året for våre proffer
Alexander Kristoff: Det blir spennende å følge vår største stjerne i 2017. På mange måter var 2015 og 2016 litt ytterpunkter rent resultatmessig i de største rittene, men prestasjonsmessig var det på ingen måte som natt og dag. Er råsterk og i vår bok en av de tre største favorittene i Milano-Sanremo. Flandern og Roubaix kan bli vanskeligere med det nivået Peter Sagan og Greg Van Avermaet viste forrige sesong. I spurtene har både Kristoff selv og laget mye å rette på. Vi tror på et titalls triumfer også i år, en close call i et monument og et par-tre etappeseirer i World Touren.
Edvald Boasson Hagen: Virkelig i ferd med å finne seg selv. Først og fremst i form av fysisk styrke, men med den har også lekenheten på sykkelen kommet tilbake. Er en av favorittene i Paris-Roubaix, men mer av en outsider i Milano-Sanremo og Flandern rundt. Vi tror dette blir et nytt år med steg i riktig retning for Boasson Hagen. En seier i monumentene blir tøft, det samme med VM, men minst én pallplass i disse rittene hadde vært stort. Kanskje er det VM på hjemmebane som passer mesterskapsrytteren best. Vi tror også på minst én seier i World Touren.
Sondre Holst Enger: Man trenger ikke bare en sjette sans, men trolig både sju og åtte om man skal kunne spå noe som helst om denne mannen. Variasjonen selv. På sitt beste utrolig god. Vil gå en god skole i klassikerne hos Ag2r, som har rustet voldsomt opp for de rittene. Han må prestere tidligere på året enn han bruker å få til om han i det hele tatt skal få kjøre disse rittene. Når maskineriet først kommer i gang, er Holst Enger en av verdens mest lovende spurtere. Bør få en ny sjanse i Tour de France, og da kan det fort bli et par pallplasser i spurtene. Vi tror på en etappeseier i et World Tour-ritt i år.
Sven Erik Bystrøm: Etter et litt tamt 2016, håper vi på bedre takter i år. Er god som hjelperytter, og trygg på det kilometersdraget han kan ta på flatene når det trengs som mest på slutten av rittet. Utfordringen han bør ta inn over seg er å teste ut hvordan han kan bruke denne ferdigheten til å sette seg selv, ikke bare lagkamerater, i vinnerposisjon. Dette blir U23-verdensmesterens tredje år som proff, han bør lukte på et par seirer.
TENKE PÅ SEG SELV: Etter en respektabel start på proffkarrieren er det på tide å tenke litt på seg selv for Sven Erik Bystrøm. Foto: KT (©TDWSport.com)
Odd Christian Eiking: Jo mer vi leser kommentarer fra det sportslige apparatet i FDJ, jo mer usikker blir vi på om Eiking og franskmennene er en drømmematch. Nordmannen er nok litt mer interessert i å kjøre for egne sjanser enn det lagledelsen er. Det liker vi, for mange mister litt killerinnstinktet fra U23-klassen, fordi en litt gammeldags lagledelse helst ser at rytterne bruker to-tre år som rene hjelperyttere før de jakter triumfer igjen. Derfor håper vi Eiking klarer å bruke året til å kjøre inn gode nok resultater til at han på slutten av året har tilbud om fortsatt profftilværelse fra minst ett annet lag enn FDJ.
Daniel Hoelgaard: Har inntatt den hjelperytterrollen FDJ har ønsket at han skal ha. Så lenge han er blant Arnaud Démares viktige ryttere er fremtiden sikret, men skulle han bli skadet eller syk over en lenger periode er livet som hjelperytter alt annet enn ensbetydende med ny kontrakt. Vi håper og tror på karrierens første proffseier i år, det bør en så merittert U23-rytter som Hoelgaard være god for i sitt andre proffår.
Vegard Stake Laengen: Har blitt stabiliteten selv. En helt fantastisk bra rytter å ha i en stall. Med hans kjørestyrke, lojalitet til laget og evne til å tåle mange rittdager tror vi han ofte kjører seg inn i A-laget til UAE Abu Dhabi. Det igjen bør bety en plass i Tour de France. Det kan bli en del hjelperytterjobb, men foruten Louis Meintjes er det ikke så mange enere å ofre seg hundre prosent for i verdens største sykkelritt. Det bør derfor by seg noen egne muligheter, og Stake Laengen har alle forutsetninger til å vise seg frem minst like mye som Vegard Breen gjorde i fjor. Med fullklaff får vi en World Tour-seier i løpet av året.
BRUDDKONGE: Stake Laengen har allerede vist sin angrepsvilje i år. Vi tror han blir en betrodd del av Abu Dhabi-laget. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Sindre Lunke: Dette året blir en lang kamp mot ny proffkontrakt. I fjor hadde han knapt nok World Tour-nivået inne om vi skal være brutalt ærlige. Men for Lunke handler det om å ta til seg alt han kan få av læring og fysiske utfordringer, og vokse på det. Så er det i de lange fjellene han må bevise at han er en ny kontrakt verdig. Noen topp 20-plasseringer på klatreetapper i de litt mindre World Tour-rittene er en naturlig målsetting synes vi, eventuelt må han vise at han kan bidra for kapteinene et stykke opp i bakkene om han må ofre seg.
Lars Petter Nordhaug: Ned et lite nivå, klar for noe nytt. Det trengte Lars Petter. Han trengte noe som ikke var så strømlinjeformet som Team Sky. Noe som passet bedre inn i hans livssituasjon. Nå har han litt mer frihet, både i sitt eget opplegg og i form av hvilken rolle han har under rittene. Det bør frigjøre energi og kjøreglede. Vi forventer å se en Nordhaug som vinner minst ett sykkelritt i 2017, og som presterer bra i de topprittene han bestemmer seg for å toppe formen til.
Truls Korsæth: Ble proff på overtid, og det er derfor vanskelig å forvente for mye allerede i første sesong. På sitt beste er Korsæth en fantastisk rytter, men alt for ofte har skader og sykdom ødelagt for ham. Holder han seg frisk, får konkurrert og trent bra, kan han sitte med langt inn i de store klassikerne, spesielt Paris-Roubaix bør passe han bra. Det viktigste blir likevel ikke de største rittene, det blir å få ut det han er god for gjennom en hel sesong. Klarer han det, vil han bli en åpenbaring.
Amund Grøndahl Jansen: En rytter vi gleder oss veldig til å følge. Han er en kraftrytter, som så smått har smakt på massespurtene. I Lotto-Jumbo har de sett på fysiske tester og funnet et potensial de mener overgår de resultatene han har hatt i spurtavslutninger. Vi liker det at Grøndahl Jansen går inn i sin første proffsesong med tydelige oppgaver, og en retning han skal utvikle seg i som rytter. Å få en plass i Dylan Groenewegens opptrekkstog, samt et par topp fem plasseringer i spurter i litt mindre ritt, er overkommelige mål.
KLAR FOR PROFFLIVET: LottoNL-Jumbo har en klar plan for Amund Grøndahl Jansen. Det liker vi godt. Foto: Team LottoNL-Jumbo
