Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
1. Hvor skal alle norske klatrere ta veien?
Sundvolden GP var en etterlengtet mulighet for de norske rytterne som liker lange motbakker. De vi gjerne karakteriserer som fjellgeiter.
Det er kanskje ikke så mange av dem i Norge. Historisk sett har vi i alle fall ikke de største resultatene i fjellene. Samtidig har vi sett tegn de siste årene på at det kanskje er flere av dem enn vi i utgangspunktet tror.
Odd Christian Eiking og Sindre Lunke blomstret da de fikk muligheten i Giro Valle d’Aosta med U23-landslaget. Det samme kan sies om Njål Eivind Kleiven i fjor.
Andreas Vangstad var ikke så heldig. Han startet med sykling sent og fikk ikke lange U23-karrieren på landslaget. Det var først under fjorårets Tour of Norway at han fikk smake på skikkelige fjell. Da sjokkerte han alle, inkludert eget lag som planla å starte rittet uten Vangstad. Tempomaskinen kunne også kjøre bakker!
GIKK SOLO INN: Andreas Vangstad vinner her Sundvolden Grand Prix 2016. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no
Lørdag var det dags for å bekrefte den styrken. Nærmest fulgt av en annen mann som fikk møte motbakkene «sent» i karrieren. Det var så godt å se Andreas Vangstad og Carl Fredrik Hagen bli plassert i terreng der de får ut det beste av seg selv.
For det er sjeldent disse klatregeitene får vist seg frem. Norske lag har sterke tradisjoner for å kjøre ritt i Frankrike, Danmark og Belgia. For all del, de kjører tøffe og kuperte ritt der også, men de ekte fjellrittene går stort sett uten norske ryttere.
Hvordan skal vi gjøre noe med det? U23-rytterne blir delvis tatt vare på. De får i de minste Aosta og Tour de l’Avenir. Hva med dem som er for gamle for klassen? Må de gjøre som Lunke og satse på å få proffkontrakt før resultatene egentlig tilsier at de er klare for det?
Vi håper inderlig at norske lag ser på muligheten til å kjøre flere fjellritt. Det er kanskje ikke så mange av dem, og kanskje ikke lett å komme deltakerlisten, men vi håper de prøver.
Kanskje kunne vi også klart å få med et norsk landslag til noen ritt? Ritt som Ronde de l’Isard, Tour des Pays de Savoie, Tour de l’Ain, Rhone Alpes Isére Tour, for å nevne noen gjengangere. Disse rittene har vært hovedmålene til mange av de rytterne som nå regnes som Europas største klatretalenter.
Giro Valle d’Aosta var første steg på veien, nå må vi ta et til. Vi må få rytterne våre ut på arenaen. Skal vi ha noe som helst sjanse til å fostre en klasseklatrer i fremtiden, må vi få dem ut på rett arena. Gi dem mulighet til å dyrke egen spisskompetanse, ikke dytte dem inn i rollen som en OK sidevindskjører. La oss dyrke klatrerne i Norge.
2. På tide å flytte hjemmefra
Mens hovedfokuset har ligget på Giro d’Italia, hvor Marcel Kittel har herjet så voldsomt at det nesten har blitt i overkant forutsigbart, er det en liten franskmann som har gjort store ting i Dunkerque.
Bryan Coquard gikk inn i rittet som den store stjernen, sammen med Nacer Bouhanni. Mens sistnevnte var skrekkelig blek, var det full fyr i Coquard.
Tre etappeseirer på rad, før han avsluttet med to andreplasser. Spesielt andreplassen på den fjerde etappen var imponerende. En tøff dag med offensiv kjøring og en del småbakker. På slutten tar Coquard selv ansvar, følger de sprekeste rytterne og parkerer blant annet Niki Terpstra i en slak brosteinsbakke.
Franskmannen er på sitt beste en topp spurter, men også en seig mann å riste av seg i litt tøffere ritt. En spurter som har potensial til å gjøre store ting i ritt som Milano-Sanremo, Gent-Wevelgem og Amstel Gold Race.
I løpet av de fem etappene i Frankrike denne uken beviste på nytt den franske yndlingen at han hører hjemme i et langt bedre lag enn Direct Energie.
EN KLASSESYKLIST: I et lag som mangler samme klasse. Få Bryan Coquard inn på et topplag. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Joda, de er gode nok til å servere han gode vinnersjanser i de litt mindre franske rittene, men når vi snakker WorldTour-ritt, blir det litt for svakt. Der blir Coquard for alene.
Nå er den karismatiske Voeckler «look a like»-rytteren inne i sitt fjerde år for det lille franske laget, som egentlig bare blir mindre og svakere for hvert år som går. Coquard har for lengst vokst seg for stor for laget, men disse franskmennene har innimellom litt tungt med å «flytte hjemmefra».
Direct Energie er et lag som er avhengig av å holde på de få stjernenavnene de har for å beholde sponsorene. Det ville vært synd å se hele laget falle sammen, samtidig er det kjedelig å se et stort talent kun få utfolde seg for fullt på nest øverste nivå.
Så her kommer et desperat ønske om at Coquard tar steget og flytter ut hjemmefra. Så må et av de større lagene komme på banen og gjøre dette valget enda lettere for den raske franskmannen. Dette er en potensiell juvel for de fleste lag.
3. Hensynsløse IAM Cycling
Før sesongstart var det et uttalt mål for Vegard Stake Laengen å sykle Giro d’Italia. Giroen er her, og Stake Laengen sykler, men det må være med en vond smak i munnen. For det er ingenting i askersyklistens «oppkjøring» til giroen som gjør det smart å kjøre treukersrittet.
Det virket det også som om IAM Cycling var fullt klar over. De planla å sende ham på et høydeopphold og la ham bunkre noen viktige treningsuker før han skulle få kjøre for egne sjanser i Belgia rundt i slutten av måneden. Den avgjørelsen ble tatt dagen etter Liège-Bastogne-Liège, som var avslutningen på en tøff klassikersesong hvor nordmannen kjørte både brosteins- og bakkeklassikerne. Likevel gjorde lagledelsen helomvending, fordi de plutselig manglet en mann.
MASKIN: Men årets sesong har kanskje blitt litt i overkant hittil for Vegard Stake Laengen. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)
Det kan bli for mye for den robuste 27-åringen. Når det er sagt, kommer Stake Laengen ut av giroen på plussiden, uten å være for ødelagt, vil det sannsynligvis slå positivt ut. Ryttere tar ofte de største stegene gjennom tøff matching og ritt på et nytt nivå. Giro d’Italia er et nytt nivå for Stake Laengen. Problemet i dette tilfellet er at nordmannen som inngang til giroen har vært gjennom et beintøft rittprogram over lang tid.
At det er en kalkulert risiko av IAM Cycling, har vi vanskelig for å tro. Det virker som om de stakk fingeren i været, husket nordmannens innsats i bakkeklassikerne hvor han var i brudd i både Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège, og tok avgjørelsen basert på det. Det er et sjansespill. Innsatsen er resten av Stake Laengens sesong. Det kan vise seg å være en genistrek, men det kan også resultere i at den høyreiste mannen graver for dypt i kjelleren.
Det er heller ikke første gang ledelsen i det sveitsiske laget endrer laguttak basert på det som tilsynelatende er magefølelser. Også Sondre Holst Enger har fått kjenne sveitsernes hensynsløse prioriteringer. Hortenseren ble vraket til Milano-Sanremo og en rekke brosteinsritt fordi han ikke var i nærheten av å prestere. Da må det ha smakt godt å slå tilbake med et par topplasseringer, deriblant en seier i noe som kunne minne om en klassikeravslutning i Kroatia. Theuns var sjanseløs, Holst Enger var tilbake.
Så får vi bare håpe at også ledelsen i laget framover har såpass tro på nordmennene at de våger å gi dem den tilliten de nå, gjennom flere ritt, har gjort seg fortjent til. Det innebærer også å hvile dem når hvile trengs.
VARIERT SESONG: Flandern rundt, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège er kun noe av det Vegard Stake Laengen har kjørt denne sesongen. Nå kjører han også giroen. FOTO: Kjetil Rakkenes Anda, procycling.no
4. Den norske sykkeluka
Dette var slik vi opplevde den norske sykkeluka.
Proffene: Ikke alt for mye aktivitet blant våre proffer. Vegard Stake Laengen fikk plutselig lov å kjøre giroen. Kjørte en tempo litt under par, ellers har han sittet bra med på de første etappene.
Daniel Hoelgaard kjørte femdagersrittet i Frankrike med navn 4 dagers Dunkerque. Viste prov på god fremgang med sjuendeplass på første etappe. Klarte dog ikke å følge det opp på de neste etappene.
Team Sparebanken Sør: Når man skal oppsummere Sundvolden GP og Ringerike GP, er det helt naturlig å starte med Norges sydligste lag. Under Sundvolden gjorde laget alt rett. De hadde den farligste mannen i det store bruddet, med Carl Fredrik Hagen. Deretter fikk de alle de riktige rytterne sine på rett plass da det sprakk opp og en avgjørende gruppe kom løs.
Opp mot mål gikk det på ren kapasitet. Andreas Vangstad var i en klasse for seg selv, mens Hagen på imponerende sett sørget for dobbelseier.
Ringerike GP er en annen saga, men nok en gang spilte Sparebanken Sør kortene sine rett. Trond Håkon Trondsen kom med i et farlig brudd. Da terrieren fikk besøk av Andreas Vangstad og Carl Fredrik Hagen så alt veldig lyst ut.
En liten periode så det ut som at sørlendingene hadde brukt opp Vangstad for tidlig. Da dieselen var brent av på den tanken var det nemlig vanskelig å få i gang et supert samarbeid i frontgruppen. Heldigvis for Kvålsvolls gutter var det bare enkeltryttere som fikk kontakt, aldri hele feltet.
Da satt sørlendingene i en posisjon hvor Hagen var den sterkeste i Riperbakken og Trondsen besatt den beste spurten. Det ble det siste kortet de spilte, og en god dag ble avsluttet av en vakker lissepasning fra Hagen og et knallhardt skudd i vinkelen av Trondsen. Nå er det så mye harmoni i Sparebanken Sør-laget at det spruter champagne istedenfor laktat gjennom systemet når de tråkker til.
KUNNE JUBLE: Carl Fredrik Hagen og Andreas Vangstad gratuleres av lagkameratene etter en flott dobbeltseier på lørdag. Jaggu ble det seier også på søndagens Ringerike GP. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no
Team Coop ØsterHus: Fikk egentlig veldig mye ut av helgen, føler vi. Var veldig bra under Sundvolden GP. Prøvde en frekkis med Krister Hagen. Det holdt ikke inn, men ga Øivind Lukkedal et bra utgangspunkt. Fjerdeplass var kanskje det han var god nok på den dagen, og det var i så fall det beste vestlendingene kunne fått ut av dagen.
I Ringerike GP er vi mindre imponert over lagkjøringen. Kommer litt på etterskudd når bruddet går. De har riktignok med Oscar Landa, men det er feil mann i dette rittet. Spesielt når han sitter der med ryttere som Trondsen og Hoem/Wilson.
De klarer dog å redde seg inn på de lokale rundene da maskinen Krister Hagen kommer seg løs fra feltet og opp til teten. Med andreplass kan Coop ØsterHus si seg veldig godt fornøyd med resultatfangsten fra helgen.
Team Joker: Like fornøyde kan ikke Joker-laget være. Resultatmessig en meget svak helg når det ikke ble pallplassering noen av dagene. Gjør mye rett på lørdagen, men når de slår til og sprekker feltet så er det ikke med nok trøkk til at gruppen blir liten nok. Når de ikke får det store overtallet, er det vanskelig å unngå mann-mot-mann dueller oppover siste bakke.
På søndagen så det bedre ut. De var mer i forkant da de fikk med både Edvin Wilson og Bjørn Tore Hoem i bruddet. Dog mister de det overtaket i det øyeblikket Sparebanken Sør sender ut sine to antatt sterkeste mann i Vangstad/Hagen og Joker-laget ikke er våkne.
Fra TV-bildene så det i hvert fall ut som at det ikke var noen som prøvde å gå etter, og at det handlet litt om besluttsomhet, ikke bare fysikk.
Joker kommer veldig bakpå, selv om Hoem er en bra mann å ha i front. Viser god styrke da de får opp både Borgersen og Hoelgaard på de lokale rundene, men det blir for lite for sent.
Sitter igjen med lite resultater, og det er nok delvis et resultat av det som skjedde ute på veien denne helgen, men også litt det som skjedde i fjor høst/vinter. Joker mistet mye klatrestyrke i Eiking, Laengen og Lunke. De valgte å erstatte den med litt andre egenskaper, som gjør at de nok er bedre rustet i ritt med litt annen profil enn helgens to ritt.
HANG LITT ETTER: Team Joker jakter på Sparebanken Sør. Et passende bilde på søndagens Ringerike GP. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no
Team FixIT.no: Fikk et par store oppturer. Først vant Ken Levi Eikeland siste etappe i Carpathian Couriers Race, på en måte som ikke skal være mulig. En frontgruppe på nesten 40 ryttere ble vist feil vei på slutten og plutselig var en frakjørt Eikeland best. En seier hverken vi eller han nok teller som fullverdig, men mannen kan heller ikke gjøre annet enn å krysse den linjen ført og ta imot champagnen.
Rent prestasjonsmessig var nok da Åsmund Løviks tredjeplass i Sundvolden mer imponerende. Viser igjen at han er blant Norges beste klatrere så lenge det blir litt lengde på bakken. I Ringerike merket nok laget kjøret de hadde vært gjennom denne uken og var aldri med i kampen om seieren.
Team Ringeriks-Kraft: Satser som vanlig mye på helgen på hjemmebane. En god lagprestasjon på lørdag, men de manglet den siste kanonen som kunne omsette det hele til et tellende resultat.
På søndag var de som FixIT skuffende tamme. Prøvde seg litt, men det var ikke nok kraft i beinene.
Team Hitec: Var på tur i Kina i håp om å hente resultater og rankingpoeng med Emilie Moberg. Lykkes ikke helt. En fjerdeplass på andre etappe var OK, men det var også det. Et greit resultat og noen rankingpoeng i bagasjen på den lange flyturen hjem.
Landslaget: Denne uken var det juniorene som var ute på tur. Fredsrittet er kanskje årets tøffeste etapperitt for den norske gjengen, og de bet bra fra seg. Til tross for en del knall og fall på første etappe var de skarpe på dag 2. Først vinner Iver Johan Knotten tempoen, så følger Ludvik Holstad opp med andreplass på fellesstarten.
Knotten kjører også en bra kongeetappe, sammen med førsteårs junior Andreas Leknessund. Til slutt blir det åttendeplass sammenlagt for Knotten, og en meget god landslagsdebut på Leknessund.
TIL TOPPS PÅ TEMPOEN: Iver Johan Knotten kjørte bra i Fredsrittet. Foto: Norges Cykleforbund
Tour de Himmelfart: Et av de største nordiske sykkelarrangementene for ungdomsklassene. Kall det gjerne sykkel-Nordens Norway Cup. En god del nordmenn med, som også markerte seg sterkt. Det ble seier på følgende ryttere:
Oskar Myrestøl Johansson vant første etappe i U15-klassen.
På den avsluttende kongeetappen tok Stavanger dobbelseier ved Nora Tveit og Mari Hole Mohr i U16 kvinner.
Mest suksess opplevde Norge i U17-klassen der André Heggø vant både den andre og fjerde etappen. Tempoetappen i rittet tok Ringerikes Søren Wærenskjold seg av.
Susanne Andersen var igjen en maktfaktor i damenes juniorklasse, der hun spurtet inn til seier på den første etappen, samt vant rittets tempoetappe.
Spådommen: Angrep før fjellene
Med en spurtkåt og overlegen Marcel Kittel hittil i Giro d’Italia, er det ikke mye interessant å spå hvordan de kommende spurtene kommer til å slå ut.
Sammenlagtkampen har vi derimot fått lite svar rundt. Sidevinden kom aldri skikkelig i Nederland, og en 10 kilometer lang tempo gir oss ikke mye å gå på.
Men det vi vet er at det er tre store favoritter i Vincenzo Nibali, Mikel Landa og Alejandro Valverde. Sistnevnte har fått et (velfortjent) rykte om at han svært sjelden angriper og tar sjanser. Førstnevnte derimot, han elsker det over alt av jord. Og vi tror han er ganske redd for klatregeita Landa. Så vi forventer angrep før de første fjelletappene kommer.
Etappe åtte gir den første klare muligheten. 6.4 kilometer på grusveier og stigningsprosenter på over 10 høres ut som noe for Nibali. Med en del nedover og «kun» 20 kilometer fra toppen av grusbelagte Alpe Di Potti til mål, forventer vi at haien prøver å glefse.
Lykkes ikke det, har man alltids en dag derpå. Italieneren er ingen fantastisk temporytter, men langt bedre enn Landa. Det skal han utnytte på den niende etappen. De 40.5 kilometerne skulle nok gjerne vært litt flatere for Nibalis del, men vi forventer at han legger tid i sekken på Landa.
Når den første virkelige klatreetappen kommer 17. mai, tro vi Nibali har tatt sekunder på Landa.
ELSKER Å ANGRIPE: Få liker å angripe like mye som Vincenzo Nibali. I giroen må han fort forsvare seg mot en baskisk fjellgeit kledd i Sky-drakt. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Det vil forhåpentligvis føre til baskisk angrepsshow i fjellene. Og Nibali er ikke mannen som gir seg eller bare forsvarer seg. Er han i form, kommer det til å bli en episk angrepsduell mellom Landa og Nibali, der de fighter helt til en av dem får hammeren. Det må jo nesten skje med to så angrepsglade ryttere.
Og så sniker kanskje Valverde seg med i skyggen av de to showmenene og kupper hele greia til slutt. Sammenlagtkampen er åpen, men om både Landa og Nibali er i formen de selv håper, kommer årets Giro d’Italia til å bli en angrepsfest.
