Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
1. Beauty and the beast i Italia
Il Lombardia var en strålende måte å avslutte monumentsesongen på. Det var full gass de siste fem milene, med kapteiner som angrep hverandre så snart muligheten bød seg.
Best ut av det kom Orica-BikeExchange og Johan Esteban Chaves. Den smørblide colombianeren har hatt en vanvittig sesong, med pallplass i giroen og vueltaen, og hjemlandets første monumentseier.
Han har vært ledestjernen i et Orica-lag som har vært vanvittig gode hele sesongen. De fortjener rett og slett en aldri så liten «chapeau».
Etappeseirer og topp fire sammenlagt i de tre grand tourene, seier i Vattenfall Cyclassics og triumf i to av verdens største ritt, Paris-Roubaix og Il Lombardia. Der Simon Gerrans på ny har hatt en tøff sesong, har ungguttene deres blitt superstjerner. Humøret, taktikken, utviklingsfokuset og ringreven – nesten alt har vært perfekt dette året.
Etter lørdagen er det også fristende å dra en liten sammenlikning med Astana. For deres taktikk i Italia var ganske hårreisende. I klassikere gjelder det å oppdatere taktikken underveis, i alle fall i et så brutalt ritt som Il Lombardia.
HJELPER: Dessverre for Rosa var ikke Astana villig til å endre taktikken tidlig nok. Det endte med en sur andreplass etter en sensasjonell prestasjon. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Det kom ikke på tale hos Astana, inntil det nesten var for sent. Diego Rosa tauet og tauet for sin kaptein Fabio Aru. Her var det tydelig at det var 26-åringen som var enerådende kaptein. Det eneste problemet var at der Rosa var ursterk, satt Aru med dårlige bein. Likevel var det altså Rosa som måtte dra favorittgruppa i mange kilometer, før Chaves angrep før alvor.
Aru var ikke i nærheten av å følge, og selv ikke da fikk Rosa frie tøyler. Italieneren måtte nemlig slippe seg ned til Aru, for igjen å kjøre fra sin kaptein, før han fikk lov til å ta opp jakten på trioen i front. Hadde det ikke vært for en vidunderlig Rosa-form, hadde Astana bare sett dumme ut.
Istedenfor var de centimetere unna en stor triumf. Noen centimeter de hadde vært foran om de ikke hadde vært så fast bestemt på at Aru var sterkere enn Rosa, selv om det helt tydelig var omvendt.
Dette er heller ikke første gang Aru har fått en ufortjent rolle som kaptein. I fjorårets Giro d’Italia hadde Contador fått det langt tøffere om Landa hadde fått kjøre for egne sjanser tidligere. Der Orica fortsatte å treffe i Lombardia, bommet Astana igjen.
NÆRME: Diego Rosa manglet bare litt krefter for å holde unna for Chaves på oppløpet i Bergamo. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Et lag med Astanas ressurser burde ikke stå så mye tilbake for australierne som de har gjort denne sesongen. Joda, vi husker at Nibali tok ledelsen fra Chaves på giroens siste mulighet. Men jevnt over har Orica vært overlegne sine langt rikere konkurrenter.
Og det er ikke bare Astana som har vært dårligere enn Orica denne sesongen, forskjellen i kjøremåte ble bare så tydelig denne lørdagen på vei mot Bergamo.
Det er noe ekstra deilig når talentutvikling (verken Chaves eller Yates var ferdigutviklet da Orica hentet dem) og offensivitet gir full utbetaling. Vi tar av oss hatten for dere, Orica!
2. Få VM-hjelpere
VM nærmer seg stadig og et par uker før landeveisrittet for herrer har de fleste store nasjonene kommet med sitt lag.
Det som går igjen, er at flere nasjoner ikke tør å ta et klart kapteinsvalg. Flere stiller med både to og tre mulige medaljekandidater, istedenfor å satse fullt og helt på én rytter.
Forhåpentligvis blir det en del vind før de avsluttende rundene. Da kan fort mangelen på rene hjelperyttere gjør seg gjeldende i kampen om å hente inn ryttere som har angrepet i vinden.
Landslag som Tyskland, Frankrike, Colombia og Slovakia har kapteiner som er klare gullutfordrere, men stiller med få hjelpere. I motsatt ende har du Storbritannia, som går «all-in» på Cavendish.
Her er vår mening om noen av landene.
Tyskland: Et balleløst uttak. Her er det tydelig at noen ikke tør å vrake Marcel Kittel, og dermed ender man med han som en joker. Det synes vi er tullete.
For hva er poenget med Kittel her? Joda, om han kommer til oppløpet i fremste gruppe, vil han være blant de aller raskeste der. Men i en sånn situasjon, tar man plutselig vekk kapteinsrollen fra Greipel for å gi Kittel den støtten han trenger? For da er det vel egentlig Kittel som er kaptein, mens Greipel får støtte dersom landsmannen ikke er der han skal?
Og hvis man ikke skal gi Kittel, en rytter ofte avhengig av et godt lag rundt seg, nødvendig støtte på slutten, er han med bare i tilfelle Greipel velter ut av rittet tidlig? Det er i så tilfelle et veldig defensivt uttak, og en jobb John Degenkolb virker skapt for.
Legg til at Kittel verken er mer utholdende enn Greipel eller kapabel til å takle sidevind, og vi synes det er merkelig at Etixx-rytteren får Qatar-billett. Om både Kittel og Greipel sitter i fremste gruppe i finalen, er vi veldig spent på hvordan Tyskland kommer til å opptre. Det er greit å ha to strenger å spille på, men ikke når de to strengene er så like som Kittel og Greipel.
Med bare seks mann, deriblant de to superspurterne og Degenkolb, er det heller ikke å forvente at tyskerne gjør noe særlig jobb med å samle det. Med kanskje den største favoritten i Greipel, kan det gi farlige utslag. Ungguttene Politt og Sütterlin (om begge sykler) kommer til å få mye å stri med.
Vi ville sett en ren hjelper istedenfor Kittel på dette laget, eventuelt en opptrekker à la Nikias Arndt, som kunne åpnet for at Martin kunne bidratt tidligere.
ÉN FOR MYE: Marcel Kittel og André Greipel på samme lag. Vi liker det ikke noe særlig. Foto: RS (©TDWSport.com)
Frankrike: Dette er ikke ett, men to lag. Den franske landslagssjefen ser tydeligvis ingen problem med å ta ut to rivaler som likeverdige kapteiner. Bouhanni og Démare er som vi vet ikke særlig gode venner.
Det betyr også at man ikke kan forvente at de samarbeider overhodet. Når man da også tar ut opptrekkerne til Bouhanni og opptrekkerne til Démare, er dette et veldig splittet lag. Foruten Adrien Petit, har hver rytter en klar preferanse på hvem de tenker å kjøre for.
Laguttaket betyr også at franskmennene tvilsomt kommer til å være særlig aktive for å eventuelt samle det for en spurt, for her finnes det få hjelpere som ikke er tiltenkt en rolle i et opptrekk. Drømmescenarioet må være å få gull og sølv, men realiteten kan fort bli to franske opptrekkstog som går i veien for hverandre.
Her har de ikke en plan B eller en plan C, men til gjengjeld har de to ganger plan A. Det høres ikke ut som en suksessoppskrift i våre ører.
Storbritannia: Én av ti ryttere skal fortsatt vekk, men denne troppen liker vi godt. Det er nemlig ingen tvil. Mark Cavendish er kaptein og han det kjøres for. Britene kan rett og slett blir spurternes redningsmenn. For der det er få lag som har kjørestyrke- og vilje, har britene flust av dette.
Her er et lag stappet med hestekrefter for flatene, som også takler sidevinden. I tillegg er det mange raske menn, som Swift, Blythe og McLay, alle kapable til å posisjonere Cavendish godt i finalen.
En reprise av København blir det trolig (og forhåpentligvis) ikke, men forvent et særdeles aktivt britisk lag i front av hovedfeltet. Dette virker som et balansert og lurt uttak.
NUMMER ÉN: Hos britene er det liten tvil om hvem som er kaptein. Det er denne karen. Drømmen er å kopiere gullet fra København. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Nederland: Med Dylan Groenwegen har nederlenderne en spennende outsider, men ikke en rytter like god som landene hittil nevnt. Likevel støtter de sin spurter bedre enn for eksempel Frankrike.
Koen De Kort er en strålende opptrekker, mens Danny van Poppel også kan spille en rolle i et opptrekk. Dumoulin, Van Emden og Terpstra har kjørestyrke til å bringe sine raske landsmenn i posisjon.
Vi forventer likevel ikke at nederlenderne går inn i rittet med utelukkende håp om en massespurt. Det er bedre for dem om det blir splittet i sidevinden, og Groenewegen er sterk nok til å sitte med da.
Om de imidlertid ser at de ikke kommer seg noen vei i vinden, tror vi nederlenderne kan være aktive i jakten på en massespurt for Groenewegen.
Belgia: Et solid lag, men her er det ingen favoritter, selv om man aldri vet med Qatar-spesialist Tom Boonen. Her lukter det angrepsvilje, og vind vil være kjærkomment for belgierne.
Dette er et lag fullstappet med kjørestyrke og habile avsluttere. Spennende, men de må ha vind. Med vind kommer de ni til å bli livsfarlige. Det kommer til å hagle med belgiske angrep dersom forholdene ligger til rette for det.
Italia: Et lag spekket av sterke avsluttere, og i motsetning til Belgia kan de ha et håp om edelt metall i en massespurt. Elia Viviani og Giacomo Nizzolo er begge raske, men tvilsomt raske nok. Men med Trentin, Oss og Bennati i laget, kan Azzurri skimte med kanskje det beste opptrekket om det blir samlet til slutt.
Her gjelder det å bestemme seg for én spurter å satse alt på ham i en eventuell spurt. Likevel tror vi italienerne vil være fornøyde med et vindutsatt ritt. Med ryttere som Oss og Bennati, bør det være ideelt.
Australia: Et lag som muligens kan hjelpe britene, i alle fall om de har skikkelig tiltro til Ewan. Matthews, Renshaw og Haussler høres ut som et meget fint opptrekk for unggutten. Så spørs det å se om de tør å satse på en 22-åring, eller om de prøver å plassere noen av sine spurtserke ryttere i farlige grupper underveis.
Konklusjon: Antall kapteiner og opptrekkere er overraskende høyt kontra antall hjelpereryttere. Utenom Storbritannia, er det ingen lag som satser alt på én mann og bygger laget rundt ham. Australia, Italia, Nederland og Norge kan alle tenkes å hjelpe til, men kan også like andre rittsituasjoner enn at alt er samlet etter snaut 260 kilometer.
3. En norsk VM-favoritt
Denne høsten har vi fått se hva som bor i Kristoffer Halvorsen. Den nyeste vinnerskallen i norsk sykkelsport.
Med forrige ukes to etappeseirer i Olympia’s Tour besfestet han sin posisjon som en av de største favorittene til VM-tittelen i U23-klassen i Qatar.
Det er den sylskarpe spurten som har gitt ham seirene og som peker seg mest ut, men det er mer ved Halvorsen enn et medfødt gen for spurting. Dette er en ekte syklist, ikke en som er god til sykle. Det er en rytter som vet hvordan han skal posisjonere seg i feltet, hvordan han skal utnytte å være en del av et sterkt lag, og en rytter med et fantastisk kroppsspråk.
SULTEN PÅ MER: Kristoffer Halvorsen sykler på et av verdens beste U23-mannskap. I Qatar er han mannen det norske laget vil samle seg rundt mot slutten. Foto: Einar Oliver Landa
I tillegg er det noe med mentaliteten. Det er nesten som om Halvorsen på en god dag kan bestemme seg for å vinne et sykkelritt. Det er en ting å si det, noe annet er å gjøre det. Fra tid til annen kan du rett og slett se at alt klaffer for Joker-rytteren. Når han er på slikt humør, er han vanskelig å riste av seg, enda vanskeligere å spurtslå.
Det er derfor mer enn bare nasjonal optimisme som har gjort at vi peker mot Halvorsen når favorittdiskusjonen dukker opp. Han har vist at han evner å vinne sykkelritt. Han har flere ganger vist at han er den beste spurteren i U23-klassen.
Samtidig er det viktig å ha litt perspektiv. Gå ett år tilbake i tid og Halvorsen hadde aldri fullført et UCI-ritt i seniorklassen. Han var et supertalent sakte, men sikkert på vei tilbake i sykkelsporten.
Det finnes en haug med ryttere som kan vinne det U23-gullet. Det finnes mange scenarier der Halvorsen aldri får spurte om gullet. Men skulle vi komme i den posisjonen at Halvorsen sitter i frontgruppen på oppløpet, med hendene i bukken, da lukter det norsk gull.
4. Den «stille» kometen
Det var først da Vegard Breen nærmest på overtid fikk ny proffkontrakt i fjor høst at Ole Forfang mottok et tilbud fra Team Joker-Byggtorget.
På månedene som har gått siden det har Forfang gått fra å være nykomling til en av lagets viktigste brikker. Det har ikke blitt mange topplasseringer, men få norske kontinentalryttere har vært bedre enn Ole Forfang denne sesongen.
Det hadde vært en overdrivelse å si at Forfang kom ut av ingenting. Han ble tross alt nummer seks på tempoen i junior-VM i 2013. Men ingen av de fem foran ham på listen har gjort noen stor sykkelkarriere ennå, og skal vi være ærlig så ikke Forfang ut som noe fremtidig proffemne etter forrige sesong. Hvert fall ikke for oss som ikke har tilgang til treningsverdiene hans.
I årets sesong har Ole Forfang rett og slett gitt oss bakoversveis. Han har ligget på et stabilt veldig høyt nivå hele sesongen gjennom. Han er offensiv, kjørevillig og har vel knapt gjort et eneste skikkelig dårlig ritt i hele år. Han har gått fra å være en ganske anonym rytter på Ringeriks-Kraft til å bli en av motorene i et av verdens beste kontinentallag. Og når Stig Kristiansen tar ut troppene i U23-landslaget, er han på blokka nesten uansett terreng rittet går i.
KOMET: Ole Forfang har vært helt strålende i årets sesong. Foto: Simen Eriksen / Norges Cykleforbund
Neste år vil det handle om å ta ytterligere steg. Det vil handle om å bruke kreftene rett med tanke på å spille seg selv i vinnerposisjoner oftere. Men før det skal Ole Forfang til Qatar for å fortsette den jobben han har gjort i hele år.
Når Kristoffer Halvorsen står på startstreken i Qatar som en av hovedfavorittene, og Amund Grøndahl Jansen som en av hovedutfordrerne, er de begge ekstremt avhengig av Forfang.
Oslo-rytteren passer så perfekt inn i kjørestilen til Team Joker-Byggtorget og U23-landslaget. Han passer perfekt inn i et sliteritt i Qatar. Han blir en nøkkelspiller når det kommer til å dekke farlige angrep, tette luker eller blåse konkurrentene av i sidevinden. Ole Forfang har gått fra en skyggetilværelse til å gløde om kapp med sola i Midtøsten. For en sesong han har hatt!
Spådom: Som i fjor, bare litt mindre prestisje
En av ulempene ved å legge VM til Qatar er at vi får en kamp om lagtempogull som grenser mot parodisk.
Det er kostbart å reise ned med fullt apparat, og heller ingen World Tour-poeng i potten. En del av de beste lagene ser fortsatt verdien i konkurranser, men mange andre gidder ikke engang å stille opp.
Det hele utarter seg til en kamp mellom regjerende mester BMC, Etixx-Quick Step, Orica-BikeExchange, Movistar og Team Sky. Kanskje kan Astana og Lotto NL-Jumbo på en god dag melde seg på.
Vi tror det er regjerende mester BMC som er best også i år. De har en fin gruppe, med blanding av unge talenter og rutinerte ryttere. De har en kultur for lagtempo, noe som er viktig.
En Rohan Dennis i kjempeform vil være den ledende kraften. Peter Velits, Manuel Quinziato og Taylor Phinney har med seg erfaringen, mens Silvan Dillier og Stefan Küng har ungdommelig kraft.
BONUSSPÅDOM: Selv ikke et nytt VM-gull kan få Daniel Oss til å fjerne sin signatursveis. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
Mann for mann kan nok Etixx matche det amerikanske laget, men samkjøringen og forberedelsene til BMC-gjengen er formidabel. Det er en stor gjeng som kjører alle klassikerne sammen. De er vant til å fungere som et lag i tøff vind. Så har de et par tempomotorer som setter den nødvendige standarden.
Tittelen som verdensmester i lagtempo er gull verdt i lagbyggingen inn mot en ny sesong og i markedsføringen av laget, men vi vil alltid huske at det ble et B-preget verdensmesterskap. På mange måter en dårlig innleding på et mesterskap.
BMC vinner gull, Etixx tar sølvet og World Tour-vinnerne Movistar kaprer bronsen.
