MÅ SKAPE SIN EGEN FLAKS: Alexander Kristoff har ikke noe stort tog i ryggen i 2017, så han må gjøre mye av jobben på egenhånd. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Fire tanker og ett tilbakeblikk

Jonas Lindstrøm
Tips meg
Anders Lindstrøm
Tips meg
Even Emberland
Tips meg

Publisert 31.10.16 08:15

Del på    

BLOGG: Det kan ikke bli et nytt år med klager over et lag som ikke fungerer.

Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.

Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting. Under den konkurransefrie perioden av året vil spådommen være byttet ut mot tilbakeblikk fra 2016-sesongen.

1. En vekker for Alexander Kristoff
Det var på ingen måte en dårlig sesong for Alexander Kristoff. Han er fortsatt en verdensstjerne, og leverer resultater få nordmenn har gjort før han.

Likevel ble nok 2016 en liten vekker for rogalendingen og hans team. For etter at alt gikk «stang inn» i 2015 har det buttet mer denne sesongen. Tallene er ganske tydelige:

13 seirer mot fjorårets 20
0 WorldTour-triumfer mot fjorårets 4
1961 CQ-ranking-poeng mot fjorårets 2737
229 WorldTour-poeng mot fjorårets 453

Det var året da man ikke fikk laget til å fungere. Jacopo Guarnieri mistet mange stjerner i boka hos Team Kristoff under Milano-Sanremo. Etter det satt aldri samarbeidet helt. Michael Mørkøv ble den nye yndlingen, men til tross for alle flotte kvaliteter dansken har, er det likevel ikke nok til å være blant verdens beste opptrekkere. Til slutt ble det som kjent helbom i VM. Gjenngangsmelodien: laget har ikke fungert perfekt.

NEDTUR: En skuffet Kristoff etter VM-fellesstarten i Doha. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

NEDTUR: En skuffet Kristoff etter VM-fellesstarten i Doha.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Når du er kaptein, er du en leder. Når et lag/organisasjon ikke fungerer, er det lederens ansvar å snu skuten. Her har ikke Alexander Kristoff lykkes i 2016. Uten eldstefar i huset, Luca Paolini, har laget rundt Kristoff raknet litt.

Ser vi på signeringene foran 2017, er det hentet inn mer kjørestyrke, personifisert gjennom Tony Martin. Det er dog et tap av hurtighet i laget. Ut har Jacopo Guarnieri og Alexander Porsev gått, Baptiste Planckaert og Rick Zabel er de raskeste av nykommerne.

Laget i klassikerne er styrket noe, laget i spurtene er svekket betraktelig. Det er andre året på rad at spurtlaget rundt Alexander Kristoff er svekket.

Det i seg selv kan man lett klage på. Enten har ikke Kristoff blitt hørt når ryttere har blitt signert eller så har han ikke vært tydelig nok på hvilke raske ryttere han vil ha inn. Signeringene de har gjort vil gjøre livet til Alexander Kristoff litt mer behagelig fra ti til to kilometer fra målstreken. Men på de siste to kilometerne vil nordmannen bli enda mer ensom neste år.

Derfor må 2016 være en vekker for nordmannen og hans trener Stein Ørn. Man kan ikke gå naivt inn i 2017 med tro på at man vil bli servert spurtopptrekk på gullfat. Neste år kan ikke bli et nytt år med fokus på laget som ikke fungerer. Nå må Alexander Kristoff ta mer ansvar selv.

Vi ser flere spurtere har gjort det med suksess i år. Peter Sagan er glansbildet på en mann som frigjør seg fra eget lag. Han plasserer seg alltid bra, har selvtilliten til å gjøre valg, og akselerasjonen og styrken til å redde inn situasjonen de gangene han velger feil. Mark Cavendish har frigjort seg mer fra eget lag de siste to kilometerne enn tidligere år. Han er ekstremt nøye på hvilket hjul han tar.

MÅ TENKE NYTT: Alexander Kristoff og trener Stein Ørn må tenke nytt foran 2017-sesongen. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no

MÅ TENKE NYTT: Alexander Kristoff og trener Stein Ørn må tenke nytt foran 2017-sesongen. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no

Alexander Kristoffs akkiles i spurtene er akselerasjonen. Det vet Kristoff selv og hans team bedre enn noen andre. Men har fokuset på dette blitt for stort i 2016? Har man blitt for defensive når man hele tiden snakker om viktigheten av å ha et opptrekk med stor fart?

Det som er sikkert er at Kristoff selv har veldig liten påvirkning på hvilken fart massespurtene starter i neste år. Han har ikke laget til å kunne styre det. Med det laget han har rundt seg kan man ikke bare spørre seg hvordan man skal få mer fart i opptrekket, man må heller spørre seg hvordan Kristoff kan bli enda bedre på alle typer spurt. Fokuset må være på å frigjøre seg fra en fast opptrekker og dra nytte av den gode ryggmargrefleksen mannen besitter.

I 2016 har man latt laget holde Kristoff litt igjen. Det har vært en mangel på fandenivoldskhet den siste kilometeren. Neste år må Kristoff krige om de riktige hjulene. Han må dele ut flere albuer enn under årets sesong. Så må det brølet av en langspurt, som imponerte alle i 2015, gjenoppstå.

2. Skal alle bli proffe?
Proff eller ikke proff, det viser seg å være det store spørsmålet i sykkel-Norge for tiden. Først og fremst er jo det et gledelig spørsmål. At Norge har mange syklister som banker på proffdøra, viser hvilket nivå vi har fått opp.

Neste spørsmål er nå hvilke ryttere som bør bli proffe. Skal man takke ja så fort man får tilbudet?

Temaet er ekstra aktuelt når vi ser at Vegard Breen vender tilbake til Joker-Byggtorget, Fredrik Galta vender tilbake til Coop ØsterHus, og Kristoffer Skjerping banker på døren i håp om at noen tar han inn i hjemlandet.

PROFF I ETT ÅR: Nå vender Galta hjem.

PROFF I ETT ÅR: Nå vender Galta hjem.

Vi er ikke lenger der at vi kun eksporterer superstjerner. Mye av takken for det skal de norske storrittene ha. Vi leser stadig om hvordan gode norske ryttere blir oppdaget i de rittene.

Men tilbake til spørsmålet om hvem som skal bli proff. Vi mener at de som får muligheten til å dra til WorldTouren må takke ja. Er du en rytter som Kristoffer Halvorsen, skal du selvsagt ha litt is i magen, finne rett lag. For mange andre dukker det bare opp ett eller to tilbud. Truls Engen Korsæth til Katusha var noe TV2 spekulerte i forrige uke. Kommer det en kontrakt på bordet, takk ja, Truls!

Når det gjelder prokontinentallage lag, ser vi litt annerledes på det, fordi skillet mellom kontinentale og prokontinentale lag kan handle mer om penger enn sportslig tilbud og styrke. Team Joker-Byggtorget er for eksempel bedre enn de fleste prokontinentale lag.

Franske prokontilag begynner å opparbeide seg et dårlig rykte på norske ryttere. Først valgte Vegard Stake Laengen å dra fra Fortuneo-laget. Det skremte ikke Vegard Breen fra å dra dit. Til tross for at han fikk en del ut av oppholdet, spesielt Tour de France, ville han ikke lenger sykle for laget. At Fredrik Galta ikke ble noen suksess i Delko Marseille, er kompliserte saker. Men alt i alt har tre norske ryttere de siste årene dratt hjem til et lavere nivå.

Tar du steget til et prokontilag, er det alltid mulighet for at det som ser ut til å være ett steg i riktig retning i realiteten er to steg tilbake i drømmen om å bli en sykkelproff som kjører de største rittene.

SISTEMANN UT: August Jensen har valgt å dra til et prokontilag. I ONE Pro Cycling har han funnet seg et internasjonalt lag. Foto: Team Coop-ØsterHus

SISTEMANN UT: August Jensen har valgt å dra til et prokontilag. I ONE Pro Cycling har han funnet seg et internasjonalt lag. Foto: Team Coop-ØsterHus

I et prokontilag starter man fort nederst på rangstigen. Det er et tøft liv i lag som alltid vil se hvilke overgangskupp de kan gjøre neste år. Kontinuitet og langsiktighet er det ikke alle som tillater seg å ha. Det er gjerne ikke like internasjonale lag som man har i World Touren heller. Som på kontinentallag er det som oftest egne nasjonale håp som prioriteres.

Så det handler om å tenke seg om. Vurdere hvilke fordeler man får når det kommer til rittprogram, matching på trening, økonomi. Så må disse veies mot ulempene av å bytte miljø, miste status som en av lagets kapteiner og ny sykkelkultur. Det kan være minst like fornuftig og tøft å velge bort muligheten til å bli proff som å bli proff.

Norske lag har blitt så gode de siste årene at norske syklister har råd til å takke nei til profftilbud som ikke føles rett. Samtidig skal det være tøft å takke nei. Dette er drømmen alle har, grunnen til at de legger ned mange timer hardtrening.

3. Et røverkjøp og et spørsmålstegn
Team Sky signerer nesten uten unntak kvalitet. De har økonomiske muskler til å gjøre nesten hva de vil, men har også brukt pengene ganske smart de siste årene. Fokuset på sammendraget i Grand Tours er selvklart.

Forrige uke ble to dårlig bevarte hemmeligheter offentliggjort. Diego Rosa og Kenny Elissonde er siste tilskudd på klatrestammen.

Diego Rosa er rent sportslig en «no brainer» for å bruke britenes eget uttrykk. Italieneren har vokst seg ganske stor på de fire årene han har bak seg i proffsirkuset.

Dette er en klatrer med stor kjørestyrke. Det gjør at han i tillegg til å kunne jakte egne triumfer i fjellene også er råsterk i kuperte klassikere, samt innehar viktige egenskaper som hjelperytter. Disse egenskapene gjør han egentlig til den ideelle Team Sky-signeringen. Han kan enten inngå i Froomes lag i Tour de France eller bli den viktigste hjelperen til den Sky-rytteren som skal jakte seieren i Giro d’Italia (blir det Mikel Landa eller Wout Poels?).

I tillegg til å bli en viktig vaktbikkje i de store etapperittene, skal han nok utgjøre en ny rakett i klassikerlaget til Sky, som skal angripe Ardennene og Il Lombardia. Sammen med Poels og Sergio Henao blir han et farlig trekløver.

SLIK VINNER DU SKYS HJERTE: Diego Rosa som dunker på i front av feltet i klatringene. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

SLIK VINNER DU SKYS HJERTE: Diego Rosa som dunker på i front av feltet i klatringene. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Der vi har vanskeligheter med å finne negative aspekter ved Rosa-overgangen, har vi vanskeligheter med å forstå hva det britiske storlaget skal med lille Kenny Elissonde.

Joda, FDJ-rytteren har gjort bra ting i sin karriere. Etappeseieren på Alto de l’Angliru for noen år siden var enorm. I årets Vuelta a España var han bare en taktisk miss unna å vinne klatretrøya. Mannen er god i fjell, spesielt godt trives han i Spanias bratte og brutale fjell.

Kanskje ikke så rart. Mannen er 169 centimeter lang og vekta bikker så vidt 50 kilo. Det påvirker litt hvilken type rytter man er. Dette er ikke noen maskin på flatene. Han henger med når det går oppover, men er ganske dårlig på det meste annet.

Dette er ikke noen typisk hjelperytter, til det har han for sterk spisskompetanse og for mange svakheter. Han er mer den jokeren du slipper løs på fjelletappene. Som på egenhånd kan jakte etappeseirer og klatretrøyer.

I de fleste andre lag er en type som Elissonde kjærkommen, men i et strengt system og maskinliknende lag som Team Sky er det lite plass til individuell finesse. Der er din styrke det bidraget du kan gi fellesskapet. På det punktet er Diego Rosa suveren, Kenny Elissonde er i beste fall uprøvd.

INGEN VINDSKJERM: Men Kenny Elissonde (midten) er veldig god til å klatre på sitt beste. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

INGEN VINDSKJERM: Men Kenny Elissonde (midten) er veldig god til å klatre på sitt beste. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

4. En giro å hylle
Det er bare til å sette kryss i kalenderen. 23. mai neste år må man benke seg. Legendariske Stelvio skal sykles to ganger på samme etappe, etter at Mortirolo fra en «enkel» side er oppvarming. Det kommer til å svi og skille.

RCS Sport har likevel moderert seg i etappedesignet. Stelvio fra Bormio-siden er tungt, men dessverre for sofaslitere som elsker å se fjellene beseire rytterne, klatrer de til topps og kjører ned den klassiske siden. Dermed kjører de andre gang opp Stelvio fra Sveits-siden, slik at de ikke passerer toppen av fjellpasset, før de stuper ned til Bormio igjen, hvor målgang er. Det gjør at siste gang opp Stelvio er ti kilometer kortere med klatring, og bare rundt én prosent brattere.

Likevel, rytterne kommer til å være strødd. Sveits-siden er kanskje kortere, men har flere svært bratte partier da en falsk flate med tre-fire kilometer igjen tvinger gjennomsnittsprosenten ned mot 8. Stelvio er et fjell som kan drepe, og utforkjøringen ned til Bormio og målstreken kommer til å bli halsbrekkende. Vi bare håper at rytterne har nok krefter og konsentrasjon til å unngå ulykker der de er overkokte etter en dobbel Stelvio.

Hadde arrangøren gjort omvendt, klatret Stelvio fra Bormio, men tatt av mot Sveits ved Umbrail noen få kilometer før toppen og så klatret den klassiske siden til sist, hadde det blitt fullstendig episk. Det har det forutsetninger for å bli nå også, og man kan fint forstå at arrangøren ikke våget å kaste alt på bordet. Det kunne rett og slett blitt for brutalt.

Likevel har neste års Giro d’Italia en svært innbydende meny. To flate tempoetapper og fjell spredd utover alle ukene, gjør at det blir stilt høye krav til sammenlagtrytterne. Man må være der fra start av, for alt på den fjerde etappen finnes det ingen plasser å gjemme seg da Etna står på menyen.

Avslutningsuka er også uvanlig. Etter siste hviledag er det Stelvio-etappen, tre halvharde etapper (én med fjelltoppavslutning), samt en brutal haikjeft av en sak på den 18. etappen. Det gjør at sammenlagtrytterne ikke kan gå og vente på etappe 19 og 20, hvor det oftest i Grand Tours er tøffe etapper som skaper solide luker etter snaut tre uker med konkurranser.

Det eneste ankepunktet vi har mot giroen, er at kongeetappen mangler en fjelltoppavslutning. Mortirolo, Stelvio og Stelvio (Umbrail) hadde fortjent bedre enn målgang i Bormio. Man kunne lagt målstreken til toppen av fjellet og slik kuttet etappen med drøyt to mil utforkjøring. Eventuelt kunne man brukt Bormio 2000 som dessert etter utforkjøringen, et avslutningsfjell Cunego danset opp da han trygget sin girotriumf i 2004.

(Foto: procycling.no)

NESTE GANG?: Klatringen til Lago di Cancano, som har så mange serpentinere at du blir svimmel om du forsøker å telle dem, ville vært et majestetisk punktum på kongeetappen i neste års Giro d’Italia. (Foto: procycling.no)

Det tredje alternativet for å få en fjelltopp-/bakkeavslutning er dog det beste, rent bilde- og underholdningsmessig. Klatringen til Lago di Cancano er uprøvd i girosammenheng, lokalisert ei drøy mil fra Bormio. Den minner om Bormio 2000 med sine rundt åtte kilometer med stigning à 7,2 prosent. Det hadde vært den virkelige rosinen i pølsa og en verdig avslutning på giroens kongeetappe. Særlig fordi bildene fra Cancano-klatringen trumfer det meste.

Så får vi håpe at RCS Sport svipper innom denne bloggen, så vet de hva de har å gjøre neste gang de bestemmer seg for en dobbel Stelvio.

Tilbakeblikket: Norsk show i Midtøsten
Der det norske banemesterskapet ofte legges til Polen, skulle man nesten tro landeveismesterskapet var lagt til Midtøsten i februar.

For det ble norsk storeslem på Tour of Qatar, selv om det var Cavendish som tok den først etappen.

Dag to var det på ny duell mellom spurterne, denne gangen i det som ble omtalt som VM-løypen. Det skulle være en slags generalprøve et drøyt halvår før verdensmesterskapet. Da var det ikke rart jubelen sto i taket da Kristoff viste Cavendish hvem som var sjefen.

Boasson Hagen hadde ikke lyst til å være dårligere, og tempoen på dag tre står tilbake som en av sesongen mest overlegne triumfer. På den elleve kilometer lange tempoen, som nordmannen tilbakela på 13 minutter og 26 sekunder, måtte tempospesialist Jos Van Emden se seg slått med hele 25 sekunder. «Eddy the Boss» var på fra start av sesongen.

Grunnlaget for sammenlagtseieren skulle være lagt, men allerede dagen etter kom årets første solide nedtur. Punktering på begge hjul satt nemlig en effektiv stopper for oppholdet i ledertrøyen. Da sørget Kristoff for en aldri så liten trøst.

I sidevinden hadde Katusha fullstendig kontroll, og russerne sprang feltet i fillebiter på slutten. Det resulterte i en solid seier for seiersmaskinen Kristoff.

Den siste dagen skulle bli den mest dramatiske, i alle fall med spurtøyne. Det var nemlig klin umulig å skille Cavendish og Kristoff før målfotoet viste at nordmannen kunne juble for sin tredje seier. Nederlaget var så bittert, og hårfint, at Cavendish fortsatt hevder at triumfen egentlig er hans.

Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

JEVNT: Men det var nordmennene som var sterkest i Qatar, selv om en Boasson Hagen-punktering ga Cavendish sammenlagtseieren. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Cavendish stakk av med sammenlagttriumfen, men det var Norge som hadde dominert ritttet.

Kristoff fortsatte der han slapp i 2015, Boasson Hagen fortsatte sin fine fremgang fra året før, mens Bystrøm nok en gang viste hvor fantastisk han er i sidevinden.

Det ble en strålende start på 2016, men noe omen for det som skulle skje i oktober, var det dessverre ikke.

Tagget med: , , , , ,

Siste i Blogger

««Seigheten kommer til sin rett i et ritt som Gent-Wevelgem»» fra 15. mai
««Du får det du betaler for i Normandie»» fra 1. mai
««Selv har jeg aldri kjørt rittet, men ofte latt meg frustrere over stavefeil»» fra 10. mars
««Var kanskje ikke Olav Hjemsæter jeg hadde størst forventninger til»» fra 5. mars
««Maken til skrell har jeg ikke sett på lenge i WorldTouren»» fra 18. januar
««Jeg er stolt over å kjenne slike mennesker»» fra 4. oktober
««Vi er avslørt! Hva gjør vi nå?»» fra 1. oktober
««Et bilde av en blødende Ten Dam plassert ved siden av Neymar sier mer enn tusen ord»» fra 15. juli
««Kan ikke tro at våre ryttere plutselig slår alle rytterne de har blitt slått av i hele år»» fra 14. juli
««Dylan var hyppig ute med kommentarer om at jeg ikke skulle legge ferieplaner i juli»» fra 2. juli

Se alle innlegg i Blogger

Les også disse