(procycling.no): Sindre Skjøstad Lunke er tilbake i Trondheim, hvor han nyter rolige dager etter å ha kommet seg igjennom Grand Tour-debuten. Dagene brukes til å ta igjen det tapte med venner, samtidig som han også bruker litt tid på terrengsykkelen i Bymarka.
– Det er godt å komme seg litt bort fra landeveien også, beretter han til procycling.no.
Søndag for åtte dager siden fullførte han nemlig sin største prøvelse så langt, som profesjonell syklist. Da kunne han stige av sin Giant-sykkel, etter 3315,4 kilometer på sykkelsetet, i en svært fjellrik Vuelta a España.
Hardt, men overkommelig
Betydningen av å komme igjennom en Grand Tour kan være karrieredefinerende for en ung neopro. Den fysiske og mentale gevinsten er uten sidestykke, og man snakker ofte om hvor viktig det er å få fullført et slikt ritt tidlig i karrieren.
23-åringen har allerede fått bryne seg på tøffe etapperitt i World Touren. I mars Katalonia rundt, i april Baskerland rundt og i juni Sveits rundt. I tillegg fikk han også Ardennerdebuten i april, da han kjørte Liège-Bastogne-Liège.
For Lunke, som er en utpreget og seig klatrer, passer de lange etapperittene han langt bedre enn endagsrittene, som gjerne er veldig eksplosive.
– Det passet meg bra å få prøve å kjøre en Grand Tour. Det passer meg mye bedre enn å kjøre endagsritt, der alle er helt uthvilt og det går dritfort.
– Hvordan var det å fullføre vueltaen?
– Det var hardt spesielt den første perioden. Frem til første hviledag, det var ganske seigt. Derfra og ut lå man på et ganske stabilt slitent nivå. Det er veldig godt å komme igjennom, da. Jeg skulle jo helst vært i brudd en gang, men sånn er det. Jeg var litt uheldig noen dager og ikke sterk nok andre dager. Da gikk det ikke dessverre.
Det spanske treukersrittet ble av flere ryttere omtalt som «den hardeste Grand Touren i moderne tid». Blant annet Tyler Farrar mente at rytterne var «på bristepunktet» mot slutten, og etterlyste spurtetapper, som faktisk var flate.
– Flere ryttere snakket om hvor hard og brutal vueltaen var?
– For min del var det jo hardt selvfølgelig, men det var overkommelig egentlig. Spesielt fra midten og utover så gikk det greiere for min del. Det var verst helt i starten, å komme til feltet med fullt kjør hver dag og høy fart. Det var hardt noen dager i siste uken også, men for min del handlet det nok om å komme litt i gang den første uken. Man er litt nervøs og sånne ting. Det var tre uker som gikk veldig kjapt egentlig.
– Hva var forskjellen kontra et vanlig etapperitt, bortsett fra lengden?
– Det er vel på en måte at man havner i sånn zombie-mode. At man hver dag bare [drar] ut og så vet man at det kommer til å gjøre vondt i fire-fem timer, og så er du tilbake og gjør det samme i en uke, før neste hviledag. Det er jo at det er så langt da, det er jo helt klart [forskjellen]. Men egentlig så følte jeg at det gikk fort. Men det var greit å dele det opp litt. Sånn sett likte jeg det.
– Skulle gjerne kjørt bedre i fjellene
Giant-Alpecin-rytteren var ikke å se i noen brudd i løpet av de tre ukene, men var på en rekke etapper godt synlig i front av hovedfeltet, tauende for sitt tyske lag. I et litt annet terreng enn han helst ønsker å være i front.
Han var en av de beste klatrerne i U23-klassen i 2015, og leverte godt på tøffe fjelletapper i både Giro della Valle d’Aosta og Tour de l’Avenir. Han skulle gjerne fått mer ut av hardeste etappene i vueltaen.
– Det er jo det som er litt kjedelig, når du har vært ganske grei klatrer i U23 og så kommer du til World Tour-nivå og så blir du kjørt av ganske tidlig. Det er ganske demotiverende. Det er jeg vel litt mer skuffet over. Jeg skulle gjerne kjørt litt bedre på noen fjelletapper, men så er det ofte litt tauing før noen fjelletapper og så kommer du sliten inn i noen etapper. Så det var litt kjedelig å ikke kjøre bedre på de etappene. Men så merker jeg stor forskjell på hvordan jeg kjørte første uken og til siste uken.
– Hvordan føler du utviklingen har vært gjennom sesongen?
– Jeg føler at jeg har blitt jevnt sterkere. Spesielt så merker jeg stor forskjell fra første World Tour-rittet i Katalonia, der jeg slet skikkelig hver dag, mens nå kan jeg spare litt krefter og være med ordentlig på leken i starten. Komme avgårde i brudd og lage rittet litt selv. Være med og kjøre hardt foran, og hjelpe laget skikkelig når det trengs. Sånn sett føler jeg at jeg har gjort gode steg, og jeg ser jo på watten at den har steget. Jeg skulle gjerne klatret litt bedre, men det er jo gjerne litt andre folk å klatre mot her [kontra kontinentalnivå].
– Er det noen koder du har knekt med tanke på det?
– Det går mye på det mentale også. Jeg er blitt mye flinkere til å kjøre i feltet gjennom det året her, med posisjonering, dytte litt på folk og inn mot kritiske punkt så er jeg blitt mye bedre enn det jeg startet med. Jeg merker jo fortsatt at jeg har mye å gå på. Det er langt igjen før man blir helt topp der. Det må jeg jobbe med videre også. Det kan jo spare vanvittig mye energi. I alle fall tidligere i sesongen, så brukt jeg alt for mye energi inn i bakkene, og da var jeg helt skutt allerede i starten av bakken. Posisjoneringen er beintøff i proff-feltet.
Vurderer å flytte hjem
Nå skal han være hjemme i Trondheim til neste mandag, før han drar til Italia for å (trolig) avslutte sesongen. Først venter de 1.HC-rittene Tre Valle Varesine (27. sep) og Milano-Torino (28. sep), før han skal kjøre La classica delle foglie morte, Il Lombardia (1. okt).
– I Lombardia er vel Barguil med, så da blir det nok mest å hjelpe han der. Jeg er litt mer usikker på de to endagsrittene før. Der er det nok litt lavere nivå, så da er det kanskje mulig å få testa beina litt. Det hadde jo vært gøy. Etter vueltaen er man jo litt sliten og sånt, men jeg føler motivasjonen for å prestere godt der ligger tilstede. Jeg er giret på å få en god avslutning. Jeg har jo ikke hatt noe spesielt med resultater i år, så det hadde vært artig å fått kjørt inn noen resultater hvis det er mulig.
Deretter går turen tilbake til Trondheim, hvor det blir en etterlengtet ferie. Store deler av denne sesongen har han bodd i Girona, i Spania, som etter hvert har blitt et svært populært sted for proffryttere. Blant annet bor en rekke norske World Tour- og kontinentalryttere der.
Dog er ikke Lunke sikker på om han returnerer dit når neste års sesongenoppkjøring starter.
– Jeg blir i Trondheim i høst, så får vurdere da. Det er fint i Girona, men jeg savner familie og venner i Norge også. Kan være jeg blir litt mer i Norge neste år. Får vurdere litt når sesongen er over.
