Fire tanker og ett tilbakeblikk

Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.

Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.

Nå som sesongen er over har vi byttet ut upresise spådommer med herlige tilbakeblikk fra sesongen 2015.

Dette er årets siste «Fire tanker og ett tilbakeblikk»-blogg. Vi er tilbake på nyåret.

1. De norske rittprogrammene
Det nærmer seg jul. I sykkelverden betyr det at lagene samles og rytterne får utdelt rittprogrammet for 2016 i førjulsgave. Det er en gave som både kan gi og ta.

For de norske rytterne virker det heldigvis til å ha ligget flere harde enn myke pakker under treet. Slik vurderer vi nordmennenes rittprogram (vel vitende om at dette fort kan endre seg når sesongen kommer i gang):

Alexander Kristoff – Skulle tro det var lille julaften allerede, for her er det omtrent «same procedure as every year, James». Heldigvis pleier Alexander å vinne der butler James snubler. Eneste minus er at Tour of California kommer inn på programmet. Terningkast 5.

Edvald Boasson Hagen – Edvald får også en veldig trygg vei til klassikerne, da Tour of Qatar er åpningen. Fra ørken til Italia, før de belgiske klassikerne venter. Står over en del av semiklassikerne (Omloop, Kuurne og Dwars Door), hvordan slår det ut? Sikkert program, men lite nye utfordringer. Terningkast 5.

Sven Erik Bystrøm – Nyter enorm tillit av Team Kristoff og Katjusja. Mye fine ritt, hvor vi gleder oss mest til å se han i Strade Bianche. Med Flandern rundt og to Ardenner-ritt er det større fare for å bite over for mye enn for lite. Skulle kanskje heller sett han i Liège-Bastogne-Liège enn Flèche Wallonne. Terningkast 5.

Lars Petter Nordhaug – Henter læring ut av erfaringer fra de siste årene og står over Milano-Sanremo. Et godt program før klassikerne. Burde kanskje hatt Tirreno-Adriatico eller Paris-Nice i beina, men en god treningsperiode vet Nøtterøy-mannen å utnytte. Mest trolig ikke til Tour de France, som er et hardt slag i ansiktet med tanke på OL. Det trekker ned til terningkast 4.

Vegard Breen – Rittprogrammet har vi tidligere kommentert. Det negative er åpningen i San Luis. Kombinert med tur til Midtøsten blir det mye reising. Det positive er at Breen er ansett som en viktig del i klassikerlaget til Fortuneo Vital Concept. Spørsmålstegn rundt hvor mange invitasjoner laget får. Alt i alt terningkast 4.

Odd Christian Eiking – Dette programmet liker vi kjempegodt. Begynner med lavterskelrittene på Mallorca, før det blir mye kjøring i Frankrike. Et par nye ritt vi vet lite om, men Eiking er godt vant til å konkurrere i Frankrike. Overgangen blir dermed mild, og vi digger å se Haut Var og Critérium International på programmet. Full Ardenner-trippel. Olala, terningkast 6.

Daniel Hoelgaard – FDJ er i ferd med å skaffe seg enda flere norske fans, for også Daniel får et veldig fint program. Mye ritt i Frankrike og Belgia byr på kjente utfordringer. Eneste vi frykter litt er at Hoelgaard blir for låst til Arnaud Démare. Giro d’Italia føres fristende ut, men kommer eventuelt veldig raskt på. Terningkast 5.

Sindre Lunke – Endelig har vi en rendyrket klatrer i et World Tour-lag. Utrolige mange høydepunkter på hans program. Vi liker Katalonia rundt aller best. Et toppritt, tøft, men uten den råeste bredden i toppen. Legg på Baskerland rundt, Liege-Bastogne-Liege og Tour of California, samt Dauphiné eller Sveits rundt, og vi er mest redd for at det blir overkill. Terningkast 4.

Kristoffer Skjerping – Så lenge han forblir reserve i Tour Down Under, virker åpningsprogrammet til Kristoffer Skjerping langt mer humant enn i fjor. Å holde seg i Europa gjennom våren er et stort, stort pluss. Eneste minus er at programmet ser litt ut som juletrærne som står igjen i butikk på julaften, lit «tynne» og «nakne». Blir sikkert lagt til litt underveis, så terningkast 4.

2. Når sporten trenger et foreldremøte
Det ble skrevet et nytt kapittel i lekeslåssingen mellom UCI og ASO i forrige uke. ASOs siste utspill er å fjerne rittene de arrangerer fra verdenstouren. Tour de France er ett av dem.

Da steiler naturligvis UCI. ASO planlegger at touren skal ha .HC-status. Det samme som Tour of Norway og Arctic Race of Norway.

Slik blir det selvsagt bråk av. Plutselig er ikke gullkalven en del av det som skal være det mest eksklusive selskap.

IAM Cycling-sjef Michel Thétaz sa det passende på lørdag, der han poengterte at å dra fram øksa løser ingenting. At begge parter nå står med øks og peker på den andre, hjelper heller ikke.

Sololøpene ASO og UCI kjører gagner ikke sykkelsporten. Tvert imot. Det er verdens mektigste rittarrangør mot sportens overhode, og de krangler som to drittunger. Det verste er at det høres ganske lett ut å løse.

Thétaz gjorde også et poeng ut av at det kun er de to mektige organisasjonene som står på barrierene. Ryttere, lag, sponsorer og andre avgjørende aktører blir neglisjert. Si gjerne at de ikke går i samme barnehage som kranglefantene. For kranglefantene nekter dem.

Da må det vel gå an å samle alle på et foreldremøte og komme til en løsning som faktisk gagner sykkelsporten. Slik de holder på nå, hvor det utenfra virker å være om å gjøre å dra i hver sin retning, er det hvert fall nytteløst å tro at man sikrer sporten den beste utviklingen.

Til det er tilsynelatende uenighetene mellom to av sportens viktigste aktører for store, og ikke prater de sammen heller. De kan hvert fall begynne med det siste, så blir vi ikke sjokkerte om det fører til langt færre uenigheter også. Det hjelper jo å snakke sammen.

3. Herlige soloangrep
Noen seirer er litt vakrere, litt mer spektakulære og litt mer minneverdige enn andre.

Vi har plukket ut fem av årets WorldTour-seire som scorer høyest akkurat her.

Tony Gallopin i Paris-Nice: Den sjette etappen i årets Paris-Nice var blant årets morsomste. I regnværet var det Etixx-Quick Step, med sammenlagtleder Michal Kwiatkowski, som hadde regien.

Først prøvde de seg opp Col Saint-Roch. Sammen med tre lagkamerater fikk verdensmesteren en luke på feltet opp bakken, men de ble raskt hentet inn.

I det dårlige været ned fra toppen satte de fart igjen.

Vekk føk Richie Porte og Geraint Thomas. Det gjorde ikke Tony Gallopin. Franskmannen var den eneste som eneste som kunne følge Etixx-rytterne.

Da Kwiatkowski fikk det for tøft oppover etappens siste bakke, Côte de Peille, bestemte Gallopin seg for å kuppe showet polakken hadde satt opp. 30 kilometer fra mål syklet han rett fra sammenlagtlederen.

Franskmannen så seg aldri tilbake og tok en fortreffende soloseier. Samtidig overtok han ledertrøyen, etter at både Porte og Thomas veltet ned den siste bakken.

En vakker seier fra en vakker syklist.

Simon Geschke i Tour de France: Tyskeren var langt fra den beste klatreren i bruddet som gikk på den tøffe 17. etappen i Tour de France.

Men Giant-rytteren var smartere enn alle. 50 kilometer fra mål i Pra Loup smøg han seg vekk fra de øvrige.

29-åringen syklet over evne i de siste bakkene og holdt god stand mot klatrere som Andrew Talansky, Thibaut Pinot og Rigoberto Uran.

For første gang på 18 år vant en tysker en klatreetappe i touren, og for en måte han gjorde på det.

Da alle trodde han hadde spolert sjansen sin, viste tyskeren at det han hadde gjort var genialt.

En deilig seier fra den skjeggete mannen fra Berlin.

Tim Wellens i Eneco Tour: Den unge belgieren burde være en personlig favoritt hos de fleste. Grunnen viste han på den sjette etappen i årets Eneco Tour.

For etter en veldig tung etappe, med stadige angrep på Wilco Keldermans hvite ledertrøye, var det belgieren som hadde mest krefter.

Greg Van Avermaet prøvde å følge. Det samme gjorde Michael Rogers og Simon Geschke. Ingen hadde sjanse.

De siste 22 kilometerne ble en maktdemonstrasjon.

Til slutt viste klokken 49 sekunder ned til Van Avermaet, som tok andreplassen. For andre år på rad hadde Wellens avgjort Eneco Tour med et enestående soloangrep.

Alexis Gougeard i Vuelta a España: For mannen i gata var han kanskje ikke den mest kjente i årets vuelta, men franskmannens kjørestyrke var godt kjent for de som virkelig følger med.

På den 19. etappen i årets siste Grand Tour viste han den frem for hele verden.

Med 30 kilometer igjen til mål angrep den unge franskmannen fra det over 20 manns store bruddet.

Ikke lenge hadde han dratt seg selv og Leonardo Duque opp til Tiago Machado. Ikke at det var mye hjelp i dem.

Det trenger man dog ikke om man heter Alexis Gougeard.

Først måtte Duque slippe. Så måtte Machado kaste inn håndkleet.

De siste 22.5 kilometerne syklet 22-åringen i ensom majestet.

28 sekunder på toppen av siste stigning ble til 40 i mål. På vei til Avila hadde et supertalent virkelig vist seg frem, og det på aller beste vis.

Rubén Plaza i Vuelta a España: Den rutinerte spanjolen kom seg med i bruddet på den avgjørende etappen i årets Vuelta a España.

Men ringreven var ikke fornøyd med tempoet. I det som virket som et idiotisk angrep, stakk han av gårde allerede 117 kilometer fra mål på klatreetappen.

Da ingen ble med ham, virket det eneste kloke å stoppe opp. Men det ville ikke Lampre-rytteren ha noe av.

Han fortsatte i sitt eget tempo. Det viste seg å være en klok avgjørelse.

For til tross for at luken aldri ble veldig stor, var det ingen som klarte å hente ham.

Et vanvittig solobrudd på godt over 100 kilometer tilhører sjeldenhetene i profesjonell sykkelsport. Plazas i vueltaen var sykkelkunst.

4. Italiensk kaffeglede
Treks kjedsommelige «er dere klare for morgendagen?» tok kanskje litt av overraskelsesmomentet og gleden vekk, men Segafredo-nyheten var utelukkende positiv.

Det er viktig på flere måter. Først og fremst er det hyggelig med nye sponsorer, spesielt når de skriver under for hele tre år. Det sikrer videre drift av et stort sykkellag i en del år.

Og så er det det italienske aspektet. Man kan like eller ikke like italienere, men det er liten tvil om at Italia er et viktig sykkelland.

I en tradisjonsrik sport, er det få som er mer tradisjonsrike enn italienerne.

Fra Coppi mot Bartali til Simoni mot Basso, italienerne har alltid hatt noen av de største rivaliseringene i sporten. Og det er slik som trigger fansen, uavhengig av nasjon.

Italiensk sykkelsport har også vært i en bølgedal. Seierstørken i de aller største rittene er dog over. Men for lagene har det vært verre.

Saeco, Mercatone Uno og Fassa Bortolo er bare minner. Liquigas er borte. Lampre har vært alt annet enn et storlag de siste sesongene. De italienske prokontinentallagene er ikke noe særlig å skryte av heller. De har sine lyspunkter, men også sine mørke sider.

De største italienske syklistene sykler ikke i hjemlandet, slik de gjorde før i tiden. Det er ingen italienske flaggskip lenger.

Da er det bra at en seriøs italiensk aktør går inn i et storlag, som det går an å bygge mer og mer italiensk med tiden.

Fabian Cancellara er snart ferdig. Vincenzo Nibali er snart ledig på markedet.

Kanskje skimter vi et italiensk storlag i horisonten. Det trenger Italia, og sykkelsporten trenger Italia.

Trek-Segafredo er vinn-vinn for alle parter.

Tilbakeblikket: Fest på norsk jord
Årets norgesmesterskap var blant sesongens desiderte høydepunkter. Hadde rittet hatt WT-status, hadde det vært en het kandidat til årets ritt. Arrangøren hadde lagt opp til fest med ei krevende løype på Lillehammer, og rytterne leverte den klamme sommerdagen i juni.

Det var de formstinne proffenes kamp mot sultne ulver i overtall, materialisert gjennom maskineriet til Team Joker. For denne søndagen måtte de andre kontinentallagene strekke våpen, og det var på håret at favorittseieren alle forventet, gull til Edvald Boasson Hagen, skjedde.

Det vidunderlige rittet hadde ikke pauser. Fra start var det støtecup, kontinentallagene sendte rytter etter rytter ut på krigsstien, utelukkende for å sette proffene i en krevende situasjon. Boasson Hagens Lillehammer-kamerater tauet pliktoppfyllende feltet. Det holdt i fire mil. Deretter var det vidåpent.

Og på den fjerde runden var Norges største stjerne satt sjakk matt. Hovedfeltet var sprengt alt etter sju mil i det som på papiret var den minst krevende runden. Kristoff, Vangstad og Galta var blant dem som var parkert. I front satt Boasson Hagen, Nordhaug, Bystrøm, Breen og Holst Enger av proffene, sammen med fire fra Joker og Carl Fredrik Hagen. Skulle vi få enda en NM-skrell?

Nei, var svaret. Men du verden så nær.

Finalen startet med drøyt seks mil igjen, da Stake Laengen, Team Jokers kaptein for dagen, gikk solo. Først siste gang opp løypas største utfordring, VIP-vegen, fikk han selskap da Nordhaug hentet ham med to mil igjen. Lagkamerat Korsæth kom også opp i utforkjøringa. Nytt overtall for Joker med to mil igjen.

Men bak ga de ikke opp. I motvinden tilbake mot Lillehammer spiste forfølgerne sekunder. De spiste ikke nok, trodde alle, for med to kilometer igjen var det mer enn 20 sekunder. Hjemmehelt Boasson Hagen skulle snytes for gullet. Korsæth, Stake Laengen og Nordhaug så alle ut som vinnere i front.

Så bestemte Bystrøm seg for å ta et magadrag man må være sjeldent god bare for å følge. Forspranget forsvant som dugg for solen, og med bare seks sekunder og 1 000 meter igjen slapp Boasson Hagen kjempekreftene løs.

Joker-guttene klamret seg til bakhjulet, men kunne aldri true rudsbygdingen på de siste hundre meterne. Dermed fikk rittet et episk klimaks, vel fortjent etter flere timer med utrolig underholdning.