PÅ LAG MED GABROVSKI: I 2014 var procycling.no-blogger Jonas Orset (lengst til høyre på bildet) på lag med Ivailo Gabrovski (nummer én fra venstre) i et kinesisk ritt. Bulgareren har en CV full av dopingdommer, og virket faretruende sterk også under det etapperittet.

– Jeg har vært vitne til mistenkelige situasjoner

Procycling
Tips meg

Publisert 26.03.18 20:30

Del på    

BLOGG: Jonas Orset skriver om gråsoner og de som krysser grensa.

Navn: Jonas Orset
Født: 29.09, 1990
Lag: Team Dare-Gaviota
Ryttertype: Allrounder/roleur
Twitter: @JonasOrset
Hjemmeside: www.jonasorset.com

Sykkelsportens bakgård: Skitne utøvere

Del 1 av historien fra livet bak de beste

GJENNOM MINE ÅR som syklist i utenlandske lag har jeg hørt og sett litt av hvert. På godt og ondt. Jeg har bodd på rom med tidligere juksemakere som ennå beskyldes for å ta snarveier, jeg har vært hos leger som ikke er fremmed for å ta deg med godt innover gråsonene, og jeg har konkurrert mot ryttere som garantert jukset – uten å bli tatt. Skal man være politisk korrekt er man uskyldig til det motsatte er bevist, men det finnes grenser for naivitet.

Da jeg vokste opp med US Postal, T-mobile, Phonak, Liberty Seguros og flere var ikke doping noe jeg trodde på. Enkelte av rytterne hadde allerede vært utestengt, men jeg trodde på å gi dem nye sjanser og jeg trodde på det gode i rytterne.

Jeg begynte å forstå at sykkelkulturen manglet troverdighet

Men i løpet av noen år forsto jeg at det knapt finnes skitnere program på TV enn deler av sykkelsporten, uansett hvor mange voksenkanaler du måtte ha … Med Operación Puerto i 2006 fikk sporten seg en real knekk, men også en ny start, trodde man i hvert fall. Mitt første personlige møte med dopingkulturen var da jeg var i Frankrike og så mitt daværende idol, Alexandre Vinoukorov, ta en imponerende soloseier på den 15.-etappen i i Tour de France i 2007. Rett etterpå ble han tatt for EPO og kastet ut av touren.

Jeg begynte å forstå at sykkelkulturen manglet troverdighet. Dopingmisbruket var åpenbart gjeldende i hvert fall fram til 2010. Så kom blodpass og endelig fikk WADA en mulighet til å kontrollere rytternes blodverdier. Blodpass blir derimot kun benyttet i World Tour’en. Resten av verden er fortsatt forbeholdt juksemakerne.

JEG HAR SELV vært vitne til mistenkelige situasjoner. I Kina var jeg lagkamerat med bulgarske Ivailo Gabrovski, en notorisk doper, tatt flere ganger for EPO, og kom nettopp tilbake fra en toårig utestengelse. I Tour of China så han helt utrent ut. Likevel kjørte han som et uvær. Til tross for at han, som jeg, syklet for Jilun Cycling Team valgte han å samarbeide med det taiwanske lederlaget RTS-Santic. De første to timene av rittet nøytraliserte han alt ved å ligge å banke i 50 kilometer i timen. Det luktet ikke akkurat rent av den melposen. Om de beste konkurrentene også var rene er jeg heller ikke så sikker på.

I et senere ritt fikk jeg Ivan Stevic som lag- og romkamerat. Ivan var virkelig en hyggelig og levende figur, som alltid spredde godt humør rundt seg. Men historien var ikke like hyggelig, og serberen var dømt for å bruke og selge illegale medikamenter, og har livstidsutestengelse fra Italia og USA (men fikk likevel tilatelse til å sykle VM i Richmond 2016). Ivan er en type det er vanskelig å dømme, men er også et tydelig eksempel på hvor uryddig sporten kan være, når de hyggeligste karene har en slik dopingetikk. Ryktene skal ha det til at Stevic heller ikke nå er helt ren.

I sum gir det sykkelsporten store utfordringer med både moral og troverdighet, når det er noen av de hyggeligste aktørene i feltet som velger å ta snarveier for å klatre oppover på karrierestigen.

I slutten av januar i fjor ble vi vitne til at også mekanisk juks er tilstede i sykkelsporten. UCI har en stor oppgave med å rydde opp. Det er ingen lett oppgave og man kan lett betvile om det gjøres nok. David Lappartient vant valget i høst og det blir spennende å se hvordan han klarer å skape en mer troverdig sykkelsport.

DA JEG BESØKTE COLOMBIA var igjen gråsonene på agendaen, for ikke å snakke om enda mørkere soner. Ryktene virret om at den ene og andre var dopet. Likevel fikk jeg inntrykk av at de fleste holdt seg unna ulovlige preparater, og at metodene var OK så lenge de ikke ble snakket om. Da mener jeg først og fremst den omfattende bruken av vitamin- og mineralinjeksjoner. Dette skulle være hemmeligheten til «flere de beste kolombianske rytterne». De bodde og trente i høyden, og for å tåle treningen på 6-7 timer var de «avhengige» av injeksjoner. Dette var – etter sigende – helt standard blant landets syklister og en av grunnene til at kolombianerne stadig søkte hjem mellom konkurransene. Hjem for å fylle på lagrene.

For ordens skyld er det lov med mindre doser opptil 50 milliliter per dag, men dette gir svært liten effekt og det ble gjerne brukt langt større doser. Dette var jeg selv vitne til. Samtidig har en lisensiert lege lov å gi større doser om det foreligger en medisinsk grunn (TUE) for dette. Vi er vel alle enige om at økt prestasjon ikke er en tilstrekkelig grunn, om mer hvile ville gitt tilsvarende helseeffekt. Etter hva som kom frem i mediene denne våren skal også Team Sky ha opptredd på samme måte. Gråsonene er lange og nærmest endeløse.

De bodde og trente i høyden, og for å tåle treningen på 6-7 timer var de «avhengige» av injeksjoner

Med et intenst antidopingarbeid kunne vi håpet at vi nå ville se færre skandaler i årene fremover, men vi ble i fjor vitne til første sak av mekanisk doping og offentliggjøring av utbredt bruk av TUE i verdens beste sykkellag, og disse skandalene blir neppe de siste.

Å VÆRE NAIV kan være en god ting. Det hjelper deg å se lyst på verden og ha troen på at man også selv kan lykkes på de rette premisser. Mange kritiserte Hushovd for å opptre naivt på 2000-tallet. Jeg forstår han godt. Det er ikke lett å gå ut mot lagkamerater og konkurrenter uten å direkte ha vært vitne til dopingmisbruk, uansett hvor sannsynlig det virket å være.

Samtidig er det i dag helt klart mulig å nå toppen også utenom å jukse. Det er ingen grunn til å mistenkeliggjøre våre beste, norske profiler.

I en sport der alle kanskje ikke konkurrerer på like vilkår er min oppfordring å ikke bare hylle de som står øverst på resultatlistene, men første og fremst hylle gleden og opplevelsen sporten gir. Den kan ikke doperne ta fra deg. Og jobber du ekstra hardt og oppnår resultatene på rent grunnlag er det en ekstra fin bonus. Uten bismak.

Les den forrige bloggen til Jonas Orset:

Jonas Orset: Et helt uvanlig sykkelliv

Tagget med: , , ,

Siste i Blogger

«Klatreprins, folkehelt og en avrevet tå på sprit» fra 14. august
«Podkast🎙️: «Et av de bedre rittene Kristoff har gjort i Belgia»» fra 4. mars
«Podkast🎙️: «Må være veldig på mentalt»» fra 27. februar
«Podkast🎙️: «Et infernalsk tempo på begge etappene der han markerer seg»» fra 19. februar
«Podkast🎙️: Julekalender fra Musette – Luke 24» fra 22. desember
««Du får det du betaler for i Normandie»» fra 1. mai
««Selv har jeg aldri kjørt rittet, men ofte latt meg frustrere over stavefeil»» fra 10. mars
««Var kanskje ikke Olav Hjemsæter jeg hadde størst forventninger til»» fra 5. mars
««Maken til skrell har jeg ikke sett på lenge i WorldTouren»» fra 18. januar
««Jeg er stolt over å kjenne slike mennesker»» fra 4. oktober

Se alle innlegg i Blogger

Les også disse