Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
Nå som sesongen er over har vi byttet ut upresise spådommer med herlige tilbakeblikk fra sesongen 2015.
1. En kjempesjanse
Det så mørkt ut for Vegard Breen. Kontrakten med Lotto Soudal ble ikke fornyet og ingen beilere meldte om større interesse. I tolvte time kom Fortuneo-Vital Concept, tidligere Bretagne-Séché Environnement, på banen og sikret videre karriere som proffsyklist for Maura-gutten.
Det kan fort bli full klaff og kryss i taket.
At Breen har fysisk kapasitet og potensial til å nå langt på klassikerscenen, er vi ikke i tvil om. Hos hans nye arbeidsgiver vil han også få mye frihet da klassikerlaget deres på papiret ikke er all verdens. Joda, du finner solide typer som Tronet, Hutarovitsj, Vachon, Vallée og en spennende U23-verdensmester i Ledanois, men det er ingen der som slår oss som bedre enn Breen. Altså er det bare å gripe mulighetene, for de blir det flust av.
NÅ FÅR HAN SJANSEN: Så er det opp til Vegard Breen å benytte seg av alle de mulighetene han trolig vil få hos sin franske arbeidsgiver. Foto: Kristoffer Øverli Andersen (procycling.no)
Rittprogrammet er det flere som ser på som et sjansespill. Et fransk prokontinentallag hvor navnebror Stake Laengens hadde en fæl opplevelse, men som Breen selv sier, så vil det uansett ikke være et særlig stort steg ned fra Lotto Soudal.
Alternativet som lå på bordet med Team Joker ville vært langt unna den hverdagen han får som proffrytter i Fortuneo-Vital Concept. Med 25 år på baken blir det å kjøre mange nok ritt med høy kvalitet en viktig utviklingsarena for Breen. De ville det naturligvis vært færre av i et norsk kontinentallag.
Den siste brikken i puslespillet som skal gi Breen et kjempeår i 2016 er Greg Henderson. «The Brain» har allerede gitt beskjed til hans nye arbeidsgiver om at han ønsker å ha med newzealanderen som rådgiver og sparringspartner for treningsarbeidet. Det er et samarbeid 25-åringen virker fornøyd med, så får det bli deres oppgave å gjøre godt treningsarbeid om til gode resultater. Får de til det, så blir det deilig å følge Breen til våren.
Vi både håper og tror at vågale stunt basert på hans kjørestyrke og taktiske kløkt blir et kjennetegn ved nordmannen for flere enn oss fjeldaber på bjerget. At han har kapasitet til å presentere seg for et internasjonalt publikum, har vi fortsatt stor tro på, selv om 2015 ble tungt for Breen.
2. Hvem trenger vel en agent?
Det er så mye å ta tak i vedrørende Vegard Breens overgang til Bretagne-laget. En av delene er hvordan overgangen ble en realitet.
Det er godt mulig vi ikke har hele historien her, men da procycling.no kunne avsløre at Eurosport-kommentator Arild Eriksen ble trukket frem som en viktigere brikke i overgangen enn agent Joona Laukka, ble vi mildt sagt sjokkerte.
All respekt til Arild Eriksen, som trådde til på mail for å snakke opp Breen, men kjære Laukka, hva i huleste er det du har drevet med?
Vegard Breen har i lengre tid hatt et tilbud fra Team Joker. Det norske laget kjenner han godt, han vet hva han får der, nemlig et av de beste og mest profesjonelle kontinentallagene som finnes.
AGENT: Joona Laukka (t.h) er agent for flere norske ryttere. Foto: Jarle Fredagsvik, www.procycling.no
Da bør jobben med å kartlegge alternativene være enkel. I WorldTouren var det tydelig at MTN-laget var eneste alternativ, gitt at de får oppgradert status. Steg nummer to må være å kartlegge hvilke prokontinentale lag som Breen ser som bedre alternativ enn Team Joker.
Skal vi være ærlige, er det trolig ikke mer enn en drøy håndfull med slike lag Breen kunne ønske å sykle for. Bretagne var tydeligvis ett av dem. Om agent Joona Laukka ikke har vært på det sporet, er det ekstremt kritikkverdig. Har han vært på sporet, men trengt en Eurosport-kommentator for å overtale franskmennene, så burde Eriksen fått kontrakt som sidekick.
Finske Laukka har inngått samarbeid mange av de norske proffene. Han skal ha en del honnør for den jobben han har gjort, men han har jaggu også fått mye servert opp i hendene, med Alexander Kristoff og Sven Erik Bystrøm, som må oppleves som et par lottogevinster for en agent.
Nei, dette var en liten ripe i lakken, Laukka. På tide å reise seg opp igjen, det er flere norske ryttere som trenger nye kontrakter etter 2016-sesongen. Norsk sykkel trenger en god Laukka. Enten det eller så får Arild Eriksen bevege seg mer ut av kommentatorboksen til Eurosport.
3. Strategi? Nei, det har vi ikke…
Vi lar oss ikke slutte å overraske over signeringspolitikken til en del av de mindre sykkellagene. Eller, hvordan de famler i blinde er kanskje riktigere sagt.
Vi ser utrolig mange rare signeringer hvert eneste år. Vi ser også en del gode signeringer, som Bretagnes signering av Vegard Breen, som like fullt har en rar bakgrunn.
Mye av det bunner ut i den finansielle oppbygningen av sykkellag. Nesten alle lag er utelukkende finansiert gjennom sponsorer, og dermed også styrt av sponsorenes ønsker. Dette er i år blitt personifisert gjennom Oleg Tinkov.
SPONSOR MED MAKT: Har du nok penger, trenger du knapt en signeringsstrategi. Men at mindre lag kaster seg rundt uten noen tydelig plan overrasker oss mer. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
På den måten er sponsorens ord ofte lagets lov. Det sier seg selv at det ikke er spesielt lurt. Sponsorene kan ha en formening om både nasjonaliteter de ønsker seg på laget og ryttertyper.
Men ser vi bort fra sponsorenes til tider overdrevne innflytelse på driften av laget, er det like fullt utrolig mange sykkellag som ikke virker til å ha noen klar strategi bak signeringene sine. Ta det første og beste de kommer over, gjerne en gammel helt på vei nedover i karrieren.
Selv på WorldTour-nivå er det veldig få lag som over tid virker til å ha en klar strategi, som gjennomsyrer alle valg de gjør.
4. En siste sjanse, Lars Petter
I 2016 så drømmer vi om å se Lars Petter Nordhaug med armene hevet over hodet ved minst én anledning. Nordmannen trenger en seier igjen.
Kanskje enda viktigere er det at han får en stabilt god sesong. At han går bort fra stempelet som en «en mann som er god til å toppe formen», til en rytter som hele tiden leverer på øverste nivå.
Lars Petter Nordhaug er en helt fabelaktig rytter. På sitt beste. En unorsk type. En fighter. Men for sjeldent har vi sett det beste av Nøtterøys beste syklist.
MER AV DETTE: Slik elsker vi å se Lars Petter Nordhaug. Foto: CG (©TDWSport.com)
Nå har Nordhaug blitt 31 år. Det er på ingen måte en alder hvor du er på vei ned fysisk. Tvert imot, det er en potensiell gullalder for en syklist. Men du er ikke lenger ung og lovende. Dette er alderen hvor du skal skinne.
Nordhaug har ved mange anledninger vist at det bor noe stort i han. Best når det gjelder. Men det har vist seg vanskelig å omsette kapasiteten til toppresultater.
I våre øyne står Nordhaug foran et veikryss i karrieren nå. Den ene veien er en fortsettelse av den han har tråkket de siste årene. En rolle som en sterk hjelper som får egne muligheter. Den andre veien er tøffere. Den viser en fremtid som ren hjelperytter. En desperat kamp om å få den ene ettårskontrakten etter den andre.
Dit ønsker vi ikke at du går Lars Petter. Vi ønsker å ha deg opp et nivå.
TAR HAN ET SKRITT FREM? Lars Petter Nordhaug har et fantastisk toppnivå. Nå skal han jobbe med stabiliteten. Foto: PD (©TDWSport.com)
Inne i hodet til Sky-rytteren er vi sikker på at det er en del ritt som blinker. Ritt som Nordhaug ser for seg at han skal ta ut potensialet i.
Baskerland rundt, Amstel Gold Race, Liège-Bastogne-Liège, OL, GP Montrèal, Giro di Lombardia.
Med et norsk trenerapparat rundt seg, er håpet at stabiliteten skal opp. At vi skal få se det beste av nordmannen. Hvis ikke er vi redd Nordhaug går inn i historiebøkene som en rytter som bare nesten fikk til det store.
Tilbakeblikket: Drømmereprisen vi nesten fikk
22. mars håpte alle sykkelfans i Norge om en drømmereprise.
Etter en meget god start på sesongen, stilte Alexander Kristoff opp som favoritt i Milano-Sanremo.
Men det så dårlig ut da Team Sky med Lars Petter Nordhaug og Geraint Thomas satte opp tempoet oppover Cipressa.
Fjorårsvinneren virket nemlig alt annet en pigg der han gampet helt mot halen av feltet.
Det virket som et tidsspørsmål før strikken skulle ryke. Var det Edvald Boasson Hagen, som satt nydelig opp bakken, vi måtte stole på?
Neida, for i kjent stil beit Kristoff seg fast. Fantastisk geleidet av lagkameratene fra halen til front på feltet på flaten foran Poggio, var plutselig nordmannen virkelig med likevel.
En strålende Luca Paolini holdt tempoet såpass høyt oppover den siste bakken at forsøkene fra klatrerne ble få.
Og da Philippe Gilbert først løftet på rumpa, var det for mange som kunne følge.
Hardkjøret mot toppen gjorde Geraint Thomas’ heroiske forsøk var over med bare fem kilometer igjen.
STRÅLENDE: For andre år på rad var det Luca Paolini som ledet Kristoff under Milano-Sanremo. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Over toppen var feltet langstrakt, men i det satt både Kristoff og Boasson Hagen.
Håpet om ny monumentseier til Norge var skyhøyt. Hvem skulle slå Kristoff nå?
I alle fall ikke rytterne som smalt i bakken nedover Poggio, noe nordmennene heldigvis slapp unna.
Og da Luca Paolini kom tauende på Kristoff med 1.3 kilometer igjen, så det ut som at vi skulle få reprisen. Spesielt med en tydelig opplagt Boasson Hagen bare et par hjul bak.
Med en drøy kilometer igjen har Norge to ryttere i vinnerposisjon. Det blir dog klart at det er Kristoff vi må stole på, da Edvald mister posisjoner.
Dessverre kommer Paolini noen hundre meter for tidlig opp i front.
For opptrekket som startet omtrent ved kilometersmerket, skulle gjerne vart 50 meter igjen.
Da hadde drømmereprisen trolig blitt et faktum.
Istedenfor må Kristoff åpne fra front for tidlig. Men håpet er for all del ikke ute. Ingen i verden er bedre på slike spurter enn mannen fra Stavanger.
Og lenge ser det ut til å gå. Niccolo Bonifazio, som har sneket til seg nordmannens hjul, kommer seg ikke forbi. Det gjør heller ikke Michael Matthews i tredjeposisjon.
Men bakfra kommer en tysk rakett. Rytteren som på mange måter kan sammenliknes med Kristoff, og som besitter en liknende spurt etter en tøff og lang dag på sykkelsetet.
Med snaut 50 meter igjen må Kristoff se at det ikke blir en vanvittig Sanremo-dobbel. John Degenkolb tar seieren, mens Kristoff må ta til takke med andreplassen. En andreplass som hadde vært seier om Paolini hadde holdt 50 meter ekstra. Men også en andreplass som viser at Kristoff er der han skal være, nemlig i verdenstoppen.
Med rusk i kjedet triller Boasson Hagen inn til en tiendeplass. Mannen fra Rudsbygd viser strålende takter.
Et på mange måter positivt, men likevel bittert Milano-Sanremo for Norge.
SÅ NÆRME: Alexander Kristoff måtte dessverre kjøre opptrekk for seg selv i Milano-Sanremo. Da hadde John Degenkolb akkurat nok krefter i beina til å komme forbi og vinne monumentet. Foto: AP Photo/Daniel Dal Zennaro, Ansa