Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
Nå som sesongen er over har vi byttet ut upresise spådommer med herlige tilbakeblikk fra sesongen 2015.
1. Dansk «Hall of fame»
De er jo litt søte og artige, disse danskene. Dette flate nabolandet som så lenge var en skandinavisk storebror i sykkelsporten.
De siste årene har de slitt med å få frem vinnere på høyde med det vi nordmenn har, og da kan det være tungt å gi opp gamle triumfer, selv om flere og flere av dem har fått plass i dopingens historiebøker.
Derfor overrasker det oss ikke at Rolf Sørensen forrige uke ble tatt opp i dansk sykkelsports «Hall of fame». For innsatsen han har gjort for dansk sykkelsport både på og av sykkelsetet.
«Hall of fame» der, altså. For rytteren som vant store sykkelritt. Kjemikeren Rolf Sørensen, som brukte seg selv som forsøkskanin, der han sprøytet kroppen så full av gift som overhodet mulig. Alt for å vinne sykkelritt. For å vinne penger. For å vinne en posisjon som sykkelekspert etter endt karriere.
SE PÅ DEN KOSEBAMSEN DA: Rolf Sørensen i sine glansdager. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Løgneren Rolf Sørensen. Mannen som hadde endeløst med muligheter til å innrømme eget juks, men som måtte røykes ut. Det eneste Rolf Sørensen er kjemisk fri for, er en samvittighet.
Vi skal ikke heve oss nordmenn over danskene. Er vi sikre på at noe liknende ikke kunne skjedd i Norge? Nei, egentlig ikke. De ville kanskje ikke bli tatt opp i «Hall of fame», men vi nordmenn tilgir helters feilsteg ganske raskt.
Likevel må vi jo smile og le litt av våre danske venner. Her de gjør ære på flere av sine store, fantastiske sykkeltalenter, men samtidig belønnes gammelt juks. Det er jo et herlig signal å sende ut til verden.
Faktum er at Rolf Sørensen er nærmere å fortjene en Nobelspris i kjemi enn noen som helst ære for det han har gjort for (les: mot) sykkelsporten. Gratulerer dansker!
2. Kristoff skal bli sexy
Katjusja har brukt tiden ute av sesong til å se seg selv godt i speilet. Konklusjonen har vært at de ikke finner seg selv sexy nok.
Derfor er planen klar. Katjusja skal fremstå i ny drakt. Det kjølig russiske skal byttes ut mot varme. Laget skal bli mer internasjonalt.
Tanken er ikke dum. For du skal enten være fryktelig norsk eller fryktelig russisk for å bli glad i Katjusja.
All dopingproblematikken er én ting. Hadde det ikke vært for et noe tannløst sykkelforbund, hadde aldri laget rullet videre, under tidligere doperes ledelse.
Et annet stort problem er at laget mangler profiler. Alexander Kristoff er gullkalven og Joaquim Rodríguez den aldrende stjernen. Alt annet er rimelig grå materie, sett fra et rent PR-perspektiv.
NOE AV PROBLEMET? Viacheslav Ekimov (t.v.) og eier Igor Makarov representerer det erkerussiske i Kajusja. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Med denne nye selvinnsikten er det litt merkelig å se på lagets signeringer foran sesongen. Michael Mørkøv, Rein Taaramäe, Jurgen Van den Broeck, Matvey Mamykin, Nils Politt og Jhonatan Restrepo. Gode syklister, men på ingen måte noen profiler med sjarm og det store vinnende vesenet.
Hva står man igjen med da? Jo, man må bygge nye profiler fra det laget man allerede har. Som den tidligere dopingdømte Ilnur Zakarin, regnværsgråe Simon Spilak eller Marco Haller. Østerrikeren som ga alt annet enn et godt inntrykk under Tour de France, da en dansk journalist hadde nerver til å spørre om en velt. En iskald skyllebøtte var naturlig nok på sin plass fra de usexy.
Nei, kjære Katjusja. Det er enda godt at selvinnsikten har tatt dere. Det er tross alt steg én. Problemet er at det trolig blir med det ene steget i første omgang.
Også i 2016 må nok laget leve med å være alt annet enn en tilskuerfavoritt. De må tåle at mange, med rette, har stor mistillit til de etiske og moralske sidene ved laget. Ikke sikt mot sexy, folkelig er et langt nok klyv.
Så får de trøste seg med at vi nordmenn vil elske og ære dem til evig tid. Eller i hvert fall så lenge Alexander Kristoff er deres store leder. Heia, heia!
3. Umulig å snakke bort
Itera-Katjusja har blitt ei ordentlig hodepine for Katjusja. Stein Ørn understrekte før helga at lagene ikke har noe med hverandre å gjøre lenger, etter at de hadde tydeligere koblinger tidligere.
Kristoffs trener må gjerne si det, men for utenforstående er det mildt sagt vanskelig å utelukke koblinger. Russisk sykkelsport, sponset av Igor Makarov, som også er Katjusjas viktigste støttespiller, har denne sesongen hatt fire lag.
Les også: – Lagene har ikke noe med hverandre å gjøre
Lokomotivet er Katjusja hvor Kristoff er hærfører, på den prokontinentale scenen finner vi RusVelo, mens Itera-Katjusja og Lokosphinx danner grunnmuren på nederste nivå.
De har vært del av «det russiske globale sykkelprosjektet», hvor målet har vært å utvikle russere til å hevde seg på det øverste nivået. Lokomotivet Katjusja går neste sesong bort fra modellen. Lovlig sent, kan man nok hevde med bakgrunn i gjørma Itera-Katjusja nå trekker de andre ned i.
Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) er heller ikke enig med Ørn. De tillater nemlig ikke Katjusja og Itera-Katjusja å starte de samme rittene, i frykt for at lagene vil samarbeide. En rekke Katjusja-ryttere har naturlig nok også sin bakgrunn fra farmerlaget.
TRØBBEL: Itera-Katjusja setter den russiske dampveivalsen med Alexander Kristoff i spissen i et dårlig lys. (Foto: ©RS, TDWSport.com)
Og med samme navnesponsor som storebror, er det helt naturlig å koble lagene. Det er en kobling som skaper et omdømmeproblem man ikke klarer å prate seg bort fra.
Det er bare å se på Astana og deres farmerlag. Selv om de har lite og kanskje ingenting med hverandre å gjøre hva gjelder lagledelser og støtteapparat, la det definitivt ingen demper på skandaleomtalene Astana fikk i fjor på denne tiden.
Det må være et tankekors for Katjusja-ledelsen, hvis utfordringer er flere enn bare sportslige.
4. Tre kremoverganger
U23-signeringer er noe vi følger med argusøyne. I en herlig cocktail finner man alt mulig, fra de som vil bli hyllet som genistreker til de man kapper hodet av og avskilter allerede i april.
Under ramser vi tre overganger vi tror faller i første kategori. De er sågar de tre U23-overgangene vi mener er de beste før neste sesong. Derfor er de ikke ukjent gull, men ryttere som allerede har vist seg fram. Fellesnevner for alle er at vi tror de i 2016 tar neste steg, på en enda større scene.
Fernando Gaviria: Colombiansk krutt. Innledet sesongen med å holde lekestue med Mark Cavendish og Sacha Modolo i Argentina. Det var seiersmarginer som var uhørte i massespurter, og attpåtil fra en fersk 21-åring.
Sportsdirektør i Etixx-Quick Step Brian Holm gjorde i forrige uke ingen forsøk på å snakke ned forventningene da Gaviria ble tema i et intervju med CyclingTips. Det tror vi 2016 beviser at han gjorde rett i.
EN RÅ KILLE: Fernando Gaviria startet sesongen med å leke med Kong Cav. I Tour of Britain fulgte han opp med å sette Tour de Frances spurtkonge André Greipel på plass. Foto: KT (©TDWSport.com)
Gaviria kommer til å få mange sjanser fra veldig gode posisjoner som en følge av Etixx-Quick Steps bunnsolide opptrekk, og vi tror han forvalter dem majoriteten av gangene. Dermed blir det fort mange triumfer for colombianeren, til tross for at banesykling og OL vil ta en del av tiden hans.
Danny van Poppel: Det kjennes som om lillebror Van Poppel har vært proff i en årrekke, men gutten er fortsatt bare 22 år. Fikk sitt definitive gjenombrudd på det øverste nivået i vueltaen hvor han vant den tolvte etappen.
Overgangen til Team Sky kan om man ser kritisk på det virke som et sjansespill. Han er dømt til å få færre muligheter med et opptrekkstog dedikert til seg enn han ville fått i mange andre lag. Samtidig er det ikke tvil om at han kommer til å få flust av sjanser, selv om han mange ganger må være sin egen lykkes smed, litt slik Viviani har gjort det i år.
Viviani har dog til tider vært strålende og vist at man vil få den nødvendige hjelpen også i Sky, og det vil også Van Poppel få. Så er det opp til ham selv å få brukt akselerasjonen og toppfarten som et vinnende våpen. Forutsetningene er der hvert fall, det viste han både i vueltaen og på krevende spurtetapper i belgiske ritt i år.
Niccolo Bonifazio: En mann vi er svak for, men som neppe kommer til å ha navnet sitt øverst på et titalls resultatlister på denne tiden av året i 2016. Tok bare to seirer i år, men viste med femteplassen i Milano-Sanremo at han er usedvanlig lovende til å være 22 år.
TO GANGER: Niccolo Bonifazio måtte til Japan for å ta sesongens andre og siste seier. Bildet viser den første, da han vant GP di Lugano etter å ha spurtet best i ei gruppe hvor bare de sterkeste satt igjen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Er en rytter som tåler de krevende spurtetappene og flate rittene, som Milano-Sanremo, bedre enn de fleste. De spissferdighetene skal han bare dyrke videre, så blir han etter hvert ei hodepine for både Kristoff og Degenkolb på etapper som i dag passer duoen som hånd i hanske.
I Trek Factory Racing sklir han inn i det som allerede er et drillet opptrekkstog som også tåler de tøffe etappene og rittene. Blir fort den perfekte erstatter for Van Poppel, både hva gjelder nivå og videreutvikling.
Tilbakeblikket: De Panne – Bystrøms innmarsj på den store scenen
Sven Erik Bystrøm fikk en veldig god på proffkarrieren i sesongen som gikk. Ved flere anledninger fikk han vist seg frem som en nyttig hjelperytter. En mann som kunne føre kapteinen i vinnende situasjoner.
Det alene er en stor styrke. Enda bedre er det når du går et skritt lenger. Når du ikke bare putter kapteinen i en vinnende situasjon, men skaper situasjon på egenhånd og serverer på gullfat.
Akkurat det skjedde på den første etappen i årets etapperitt i De Panne.
En dårlig timet reklamepause gjorde dessverre at vi nordmenn ble frastjålet muligheten til å se det hele direkte, men det er kanskje ikke så galt likevel. Skrekkfilmer bruker ofte trikset med ikke å vise alt, da seerne ofte skaper større bilder i egne hoder enn det kameraene kan vise.
Vi fikk se hvordan Bystrøm fulgte hjul opp Leberg for å sette seg i fremste gruppe. Der var ikke Kristoff.
Så ble det reklame, og straks den var over var plutselig gruppen på kun fire ryttere.
I denne gruppen satt altså initativtaker Sven Erik Bystrøm. Her satt også Alexander Kristoff.
Skaden var gjort, nå handlet det om å grave dypt nok til å holde forspranget, samtidig som man skulle sette Kristoff opp til en enkel spurtseier.
Akkurat det gjorde Bystrøm med stor pondus. Alle i gruppen visste at Kristoff ville vinne en spurt, likevel var det aldri tvil om at det var nettopp en spurt det skulle bli.
Det skal den elegante haugesunderen ha stor del av æren for. Som en godt oppdratt og opptrent butler, serverte han sin sjef på gullfat.
Kristoff selv kunne ikke annet enn å takke og bukke. Han tok etappen og senere hele etapperittet. Stort i seg selv, men dette tilbakeblikket er til for å hylle Bystrøm. For en prestasjon!