ÅRETS RYTTER: procycling.no har plukket ut det vi mener er de fem beste rytterne i 2018. FOTO: Luc Claessen/Tim de Waele/Michael Steele/Justin Setterfield/Getty Images

Årets rytter 2018

Knut Andreas Lone
Tips meg @knut_lone

Publisert 30.12.18 12:52

Del på    

Hvem har vært best i året som gikk?

(procycling.no): Sykkelsesongen er for lengst over og vi skriver straks 2019, med en ny sesong bare noen uker unna. Den siste tiden har procycling.no presentert fem øyeblikk som virkelig satte spor og nå er tiden kommet for å kikke på hvem som utmerket seg som årets beste rytter.

Etter diskusjoner innad i redaksjonen sitter vi igjen med fem ryttere, som vi mener har vært de aller beste. Nederst i saken kan du stemme på hvilke av dem du mener er «Årets rytter 2018».

Nederst i saken kan du også gi din stemme til den du mener har vært «Årets rytter 2018»!

Alejandro Valverde

2018 kunne gjerne vært den spanske veteranens første år som sykkelpensjonist. Etter å ha kvestet kneet i en velt på åpningstempoen i Tour de France i fjor sommer, kunne karrieren fort vært over for 38-åringen.

Å kaste inn håndkleet var imidlertid ikke et alternativ for Valverde, som raskt snakket om å gjøre comeback allerede i Tour of Guangxi, knapt tre måneder etter Tour-uhellet. Movistar-rytteren måtte tøyles og comebacket drøyde til over nyttår. Trolig et klokt valg.

Valverdes varemerke har i en rekke år vært hans stabile prestasjoner; han vinner fra februar til oktober, stort som smått. Han innledet sesongen med toppresulater i endagsrittene på Mallorca og like etter kom også sesongens første seier, karrierens 109. seier. På den andre etappen av Volta a la Comunitat Valenciana slet han seg løs på de siste milene sammen med Astana-duoen Jakob Fuglsang og Luis León Sánchez, som han utmanøvrerte i spurten.

(artikkelen fortsetter under bildet)

ÅRETS FØRSTE: Alejandro Valverde spurter inn til sesongens første seier i Volta a la Comunitat Valenciana. FOTO: Tim de Waele/Bryn Lennon

Mange tvilte på at El Bala noen gang kom til å nå opp til sitt toppnivå igjen, etter den stygge skaden, men han fortsatte i samme spor, og i løpet av sesongen skulle han stå på toppen av pallen hele 14 ganger.

To etappeseire og sammenlagtseier i Volta a Catalunya, samt seier i GP Miguel Indurain (og en imponerende 11. plass i Dwars Door Vlaanderen) ble inngangen til Ardennerklassikerne, men her måtte han dog se yngre krefter vippe ham av tronen. Julian Alaphilippe endte hans fire år lange hegemoni i Flèche Wallonne, mens Quick-Step Floors-lagkameraten Bob Jungels stjal showet i Liège-Bastogne-Liège.

I Tour de France ble det verken personlig eller felles heder, som en del av Movistars feilslåtte, trehodede troll mot Team Sky, men på hjemmebane i Vuelta a España sørget han igjen for å ta pusten fra sykkelfansen. Etter å ha innledet med etappeseier på den andre etappen til Caminito del Rey posisjonerte han seg godt i sammendraget tidlig. På den niende etappen ble det nok en etappeseier, etter å ha spurtslått Peter Sagan. På de tøffe fjelletappene bet han seg med og med tre etapper igjen lå han bare 25 sekunder bak sammenlagtleder Simon Yates. Det skulle imidlertid vise seg å bli for tøft å holde følge med ungfolene på de siste etappene og den tidligere Vuelta-vinneren falt fra andre til femteplass i sammendraget.

(artikkelen fortsetter under bildet)

CAMPEÓN: Valverde blir verdensmester for første gang. FOTO: Tim de Waele/Getty Images

Kulminasjonen på sesongen, kanskje karrieren, skulle komme en uke senere. Verdensmesterskapet. Elleve forsøk, ni topp ti-plasseringer og seks medaljer sto skrevet i Valverdes palmarès før søndag 30. september. Synkende formkurve i vueltaen og brutale Höttinger Holl, med 28 prosent på sitt verste, sådde tvil om han seierssjanser, men da konkurrentene angrep opp «Highway to Höll» fulgte den seige spanjolen. Utforkjøringen gikk knirkefritt og inn på oppløpet i Innsbruck var han kaldere enn noen gang. Nå måtte den sitte. Med Michael Woods, Romain Bardet og Tom Dumoulin på hjul ledet han an og da de akselererte bakfra svarte han og gjorde som så mange ganger tidligere i karrieren, men for første gang i VM: strakte hendene i været, og jublet for en etterlengtet VM-triumf.

Simon Yates

Dominerende, britiske ryttere har etter hvert blitt dagligdags for sykkelfansen. Da Simon (og Adam) Yates slo igjennom i U23-rekkene var de også spådd store fremtider. Brødrene valgte bort Team Sky til fordel for Orica-GreenEDGE (nå Mitchelton-Scott), hvor de sakte, men sikkert har vokst seg frem til to svært solide ryttere.

Etter en mager sesonginnledning fyrte 26-åringen av noen mindre kruttsalver i Paris-Nice og Volta a Catalunya, hvor det ble en etappeseier i hvert ritt – dog bare to små forvarsler på storheten vi skulle bli vitne til i Giro d’Italia. Standarden ble satt på Mont Etna, på den sjette etappen. Lagkamerat Esteban Chaves kjempet innbitt og alene i front i vulkanens øvre deler, etter å ha gått løs i et stort brudd tidlig på etappen.

Tro mot Etnas natur eksploderte Yates gjennom svingene noen kilometer fra toppen og satte fyr på favorittgruppen. Briten seilte raskt ifra og inne på den siste kilometeren innhentet han den alltid smilende colombianeren. I stedet for å feie forbi, for å ta karrierens første Giro-etappeseier, oppmuntret han Chaves, hjalp ham til målstreken og sørget for en stor oppreisning for lagkameraten, som har slitt de siste sesongene.

(artikkelen fortsetter under bildet)

SEILER I FRA: Simon Yates (Mitchelton-Scott) med sin tredje etappeseier i Giro d'Italia i år. FOTO: Tim de Waele/Getty Images

DOMINERTE: Simon Yates herjet med konkurrentene tidvis i Giro d’Italia. FOTO: Tim de Waele/Getty Images

Prestasjonen sørget likevel for å sette ham i rosa trøye og noen dager senere kom etappeseieren, da han spurtet først over streken på Gran Sasso d’Italia. To dager senere kom den neste, i en tøffe bakkeavslutning i Osimos trange, brosteinsbelagte gater. Et tidlig angrep opp den siste stigningen parkerte konkurrentene og Yates viste stor styrke da han holdt konkurrentene på avstand helt til streken.

Den mest dominante seieren kom imidlertid på den 15. etappen, i klatrefesten til Sappada. På Costalissoio analyserte og testet han konkurrentene, før han – som i en hommage til Pantani – reiste seg i bukken og seilte i fra konkurrentene. Etter en strålende utforkjøring holdt han oppe trøkket gjennom dalføret til Sappada og økte ledelsen sin til Tom Dumoulin. På den kritiske tempoen den påfølgende dagen begrenset han tidstapet på nederlenderens favorittdisiplin, men stjernene skulle ikke stille seg helt på rekke for Yates resten av giroen. På Colle delle Finestere skulle nemlig Chris Froome pulverisere hans drømmer om rosa trøye i Roma. Les gjerne mer om det i «Årets øyeblikk» ved å klikke her.

Nederlaget og erfaringene skulle han dog vokse på. Tour de France ble overlatt til Adam, mens Simon fokuserte resten av sesongen mot Vuelta a España og VM. I den spanske Grand Touren virket han å ha en mer pragmatisk tilnærming. Mens det i giroen kanskje ble et overveldende fokus på å ha en stor ledelse foran tempoen på den 16. etappen, virket han å holde mer tilbake i vueltaen, for å holde hele veien. Han glimtet til på den fjerde etappen til Alfacar, hvor han distanserte alle konkurrentene.

(artikkelen fortsetter under bildet)

VUELTA-VINNER: Grand Tour-mester til slutt. Yates på podiet i Madrid, sammen med Enric Mas og Miguel Ángel López. FOTO: Luc Claessen, Getty Images

Uten de store utskeielsene à la Giro overtok han pent og pyntelig rittledelsen på den niende etappen, mens etappeseieren kom på den 14. etappen til Les Praeres. Herfra og ut styrte han skipet stødig mot havn, og på de to avgjørende klatreetappen i Andorra gjorde han viste han seg som den sterkeste og sikret sin første Grand Tour-seier.

Julian Alaphilippe

Man har lange ventet på at den franske spirrevippen skulle overta hegemoniet i bakkeklassikerne. Som andreårsproff ble han andremann i både Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège, bare 23 år gammel, men vi skulle måtte vente hele tre år før han kunne gjøre noe med Alejandro Valverde.

LouLous aggressive kjørestil har vært et velkomment syn, men har gjerne kostet ham seire også. 2018 kan kanskje markeres som året hvor han viste klart og tydelig at han klarer å overstyre testosteron og adrenalin, og med en litt annen tilnærming har også seirene begynt å renne inn. Den første kom allerede i januar i klamme og varme Colombia Oro y Paz, mens han doblet opp på de to første etappene i Baskerland rundt i starten av april, og viste fryktinngytende form foran klassikerne.

Så skulle det endelig lykkes for ham å ta luven av El Bala i Flèche Wallonne. Opp Mur de Huy ventet og ventet han, slik Alejandro Valverde har gjort så mange ganger tidligere. Det samme gjorde spanjolen, men havnet litt på halvdistanse da Jelle Vanendert dro opp farten med 400 meter til mål. Alaphilippe på sin side ventet til det gjenstod 200 meter, og Valverde tettet luken, men så dro 26-åringen ifra og hadde flere sykkellengder i det det flatet ut på de aller siste meterne.

I juni og juli fortsatte han på vinnersporet i Critérium du Dauphiné og Tour de France. Da touren inntok fjellene viste han en flott allsidighet og på strålende vis tok han rittets første klatreetappe, den 10., mellom Annecy og Le Grand-Bornand. Etappen la også grunnlaget i klatrekonkurransen. På den 16. etappen til Bagnères-de-Luchon ble det en ny etappeseier. Warren Barguil forsøkte febrilsk å innhente sin landsmann i klatrekonkurransen, men Fortuneo-Samsic-rytteren viste seg direkte veik i forhold og med 170 mot 91 poeng tok Quick-Step Floors-rytteren en klar seier.

Høsten ble nærmest som en parade. Post-Tour ble det seier i Clasica San Sebastian, etappe- og sammenlagtseier i Tour of Britain, og det samme i Okolo Slovenska. En triumf i VM kunne sikret en helt spinnvill sesong, men ble i stedet en liten skuffelse. Valverde viste at de eldste fortsatt er eldst, mens Alaphilippe fremdeles har litt å hente.

Elia Viviani

‘Team Sky’ + ‘spurter’ er kanskje ikke det som resonnerer best i sykkelverden, og i 2018 personifiserte Elia Viviani det. Etter å ha blitt ekskludert fra Skys Giro-tropp i 2017 så han ingen andre alternativer enn å finne seg et nytt lag. I Quick-Step Floors ville han få mulighetene han ikke fikk i Team Sky, men måtte samtidig være beredt på at han kunne måtte lede ut Fernando Gaviria.

Han fant seg imidlertid umiddelbart til rette i det belgiske laget og kjemien med opptrekkerne var der fra starten av. Med ringrever som Fabio Sabatini og Michael Mørkøv bak tøylene ble det etappeseier i Tour Down Under og han kunne dermed senke skuldrene tidlig. Da fulgte også to etappeseire mot hele spurteliten i Dubai Tour og i Abu Dhabi Tour ble det også suksess.

NY SEIER: Elia Viviani vant den avsluttende etappen i Vuelta a España. FOTO: Michael Steele/Getty Images

MYE CHAMPAGNE: En svært suksessfull sesong for Elia Viviani, med 18 seire. FOTO: Michael Steele/Getty Images

I det reformerte Tredagers De Panne ble det en ny seier, mens Gent-Wevelgem endte i tårer, etter å ha kommet svært nær karrierens første, store endagsritt-seier. I mai skulle han endelig få vende tilbake til giroen og med et middelmådig spurtfelt lå forholdene til rette for storfangst. Og det ble det. På de to første, ordinære etappene under Grande Partenza i Israel ble det full pott, mens det ble én til i både uke to og tre av rittet. Den perfekte avslutningen i Roma snøt Sam Bennett ham for, men 29-åringen kunne trøste seg med poengtrøyen på podiet.

Sommeren resulterte i tre etappeseire i Adriatica Ionica Race, før trikoloren ble hentet hjem i det italienske mesterskapet. Mens Fernando Gaviria tok seg av touren, ladet Viviani batteriene mot flere seire på høsten. Arnaud Démare og Alexander Kristoff ble henvist til restene i EuroEyes Cyclassics Hamburg, før det ventet mer Grand Tour-suksess i Vuelta a España. Tre nye seire sikret ham totalt syv Grand Tour-etappeseire i 2018 og totalt 18 seire. En nær perfekt sesong for en spurter.

Annemiek Van Vleuten

Et navn trolig de fleste assosierer med de olympiske leker i Rio. På vei ned fra Vista Chinesa-klatringen gikk det virkelig ille og TV-seere verden over ble vitne til den dramatiske velten. Tross hjernerystelse og tre brukne ryggvirvler lot ikke nederlenderen seg affektere og ingen traumer fulgte henne. I 2017 leverte hun karrierens beste sesong, som ble kronet med en emosjonell VM-tittel på tempo i Bergen.

Mens 36-åringen i sine tidlige proffdager hadde suksess som endagsrytter, med seire i både Flandern rundt og GP de Plouay-Bretagne, har hun de siste årene utviklet seg til å bli en førsteklasses sammenlagtrytter. Hun forlot i 2014 den nederlandske institusjonen Rabobank, og etter ett år i Cervélo-Bigla, har hun etter hvert funnet sin plass i Orica/Mitchelton-Scott.

(artikkelen fortsetter under bildet)

NY VM-TITTEL: Annemiek Van Vleuten tok sin andre tempotittel på rad. FOTO: Justin Setterfield/Getty Images

Tempoverdensmesteren satte tonen for en formidabel sesong i Womens Herald Sun Tour, da hun vant en eksplosiv, 1,6 kilometer lang tempo. Selv om hun har blitt en mer fremtredende sammenlagtrytter, gjør ikke Van Vleuten seg bort i endagsrittene for det. Nummer fem, tre, fire og tre i henholdsvis Dwars Door Vlaanderen, Ronde van Vlaanderen, Flèche Wallone og Liège-Bastogne-Liège.

I Women’s WorldTour-etapperittet Emakumeen Bira ble det etappeseier på tempo og andreplass i sammendraget. En måned senere skuffet hun imidlertid i det nasjonale mesterskapet, da hun ikke maktet å forsvare tempotittelen sin. Hun skulle dog slå hardt tilbake i Giro Rosa.

På den første klatreetappen, på den 6. etappen, var det lagvenninne Amanda Spratt som vant, med Van Vleuten på andreplass, 29 sekunder bak. På den påfølgende etappen leverte imidlertid den nederlandske veteranen en sjeldent overlegen seier. Hun regelrett knuste konkurrentene på den 15 kilometer lange klatretempoen. Oppover mot Diga di Campo Moro var hun utilnærmelig og tok etappeseieren to minutter og 28 sekunder foran Ashleigh Moolman. Det la et solid grunnlag med tanke på sammenlagtseieren, men på etappe ni og ti viste hun igjen sin storhet. Opp ikoniske Monte Zoncolan klatret hun igjen best og sikret en ny triumf, før hun gjentok oppskriften på den siste etappen til Cividale del Friuli.

På ryggen av Giro-seieren, med hele sykkelverdens øyne rettet mot seg tok hun også en spektakulær seier i La Course, etter en utrolig innhentning på de siste meterne i Le Grand-Bornand. Vi anbefaler at dere klikker på linken under, og leser om situasjonen i sin helhet i vår serie «Årets øyeblikk»:

Van Vleuten til norsk sjef: «Hørtes ut som dere hadde gitt opp …»

Med seier i Veenedaal Veenedaal Classic og Boels Ladies Tour gikk hun inn i VM som den desiderte favoritten. Etter den dominante sesongen var det nærmest ventet at hun bare skulle komme, vinne og reise hjem. På tempoen innfridde hun og ble verdensmester for andre gang. Så var neste utfordring å sikre sin første tittel på fellesstarten.

Som vanlig var nederlenderne store favoritter, med en liten håndfull potensielle vinnere. Mitchelton-Scott-rytterens vinnersjanser fikk seg dog et skudd for baugen etter 96 kilometer, da hun veltet. Hun kjempet seg likevel tilbake til tetgruppen, hvor hun lanserte et angrep, som etter hvert sørget for at lagvenninne Anna van der Breggen kunne kontre. Resten av rittet ble en parademarsj for sistnevnte, som til slutt vant med nærmere fire minutter. Med store smerter fullførte Van Vleuten til en syvendeplass, men klarte verken å gå eller sykle etter målgang. Hun ble etter hvert tatt med til sykehuset, hvor et brudd i kneskålen ble påvist. VM-skuffelsen til tross: en helt utrolig sesong for nederlenderen, med samlet seier i Women’s WorldTour også.

Hvem er «Årets rytter 2019»?
  • Alejandro Valverde (48%, 177 Votes)
  • Julian Alaphilippe (18%, 65 Votes)
  • Annemiek Van Vleuten (16%, 61 Votes)
  • Simon Yates (14%, 50 Votes)
  • Elia Viviani (5%, 17 Votes)
Loading ... Loading ...

Tagget med: , , , , ,

Les også disse