Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
1. Det manglet bare en kald dansk én
Amstel Gold Race ble favorittfallenes ritt. Det ene store navnet etter det andre forsvant blekt ut av tetstriden. Til slutt ble det en overraskende finale mellom Enrico Gasparatto og Michael Valgren Andersen.
Den danske rytteren så råsterk ut og har en god finish. Det samme kan sies om hans italienske konkurrent. Det burde være en ganske åpen kamp. En åpen kamp om den ble utspilt på fysikk alene.
Men sykkel er ikke fysikk ene og alene. Det er derfor vi elsker denne idretten. Det er mer enn bare ren styrke og utholdenhet som skiller vinnerne fra resten.
I årets Amstel Gold Race var det taktikk. Den som var villig til å ofre mest var den med størst seiersmulighet. For da feltet kom jaktende bak var de to i front nødt til å holde farten oppe. Enten det eller la den fantastiske innsatsen opp Cauberg gå til spille.
FOKUS PÅ HVA SOM SKJER BAKOVER: Det ligger i menneskets natur at vi ikke ønsker å kaste bort det vi har jobbet til oss. Da tar vi heller til takke med mye fremfor å ofre det vi har for å vinne alt. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Enrico Gasparotto satt på gode kort. Han har allerede vunnet dette rittet. En andreplass hadde vært fantastisk, men fortsatt det nest beste han hadde gjort i rittet. For Valgren var det karrierens absolutte høydepunkt. Det var nok mye av det som gikk gjennom hodet på dansken da han mer eller mindre dro italienske Gasparotto inn til seier.
Samtidig er det noen poeng som kunne spilt i Valgrens favør i finalen. Momenter han kunne brukt til sin fordel.
Enrico Gasparotto kjørte ikke bare for seg selv. Han kjørte for sitt prokontinentale lag. Et lag langt mindre enn Tinkoff. Når vi gjør opp sesongen 2016, vil en seier i Amstel Gold Race være det som alene sørger for at Wanty kan si seg fornøyde. For Tinkoff kommer det større ritt. De hadde hatt råd til å tape en topplassering her. Det er litt seier eller ingenting.
For det andre, og vi beklager på det sterkeste at dette kommer til å være ekstremt hjerteløst og kynisk, så kjørte Gasparotto for avdøde Antoine Demoitié. En topplassering var den perfekte måten å hedre hans minne på.
Det var med andre ord mye for Gasparotto å tape på å få en anonym plassering utenfor topp ti. Flere momenter som gjorde at Valgren burde klart å få nok hjelp til at spurten i det minste ble en rettvis fifty/fifty-duell. Nå delte Tinkoff-rytteren ut seieren i bytte mot karrierens gjennombrudd.
NESTEN: Og andreplasser er i store ritt er jo ikke dårlig. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Vi håper og tror Valgren får flere sjanser og spiller kortene bedre i fremtiden. Han gjorde et helt fantastisk ritt og burde i all ettertid få muligheten til å sitte igjen med en god følelse. Men det vil bare skje om han en gang vinner en av Ardenner-klassikerne.
Etter å ha sett søndagens krafttak opp Cauberg er det lett å bli fristet til å si at det vil han utvilsomt få til. Men idretten er merkelig. Den er vanskelig å spå. For alt man vet kan dette ha vært første og beste mulighet til å ta en så stor seier. Noen får mange sjanser, andre får den ene. Derfor er det så viktig å gripe muligheten med begge hender. Være kald og kynisk når det er full fyr i hodet og brann i musklene.
2. Å utnytte en parodi
U23-landslaget var strålende i ZLM Tour. Firedobbelt norsk. Det beviste en lagstyrke du knapt ser hos andre nasjoner på U23-nivå. Amund Grøndahl Jansen, Markus Hoelgaard, Tobias Foss og Kristoffer Halvorsen tok de fremste plassene.
Vi skal ikke ta noe fra den overbevisende dominansen, men at en lagtempo blir altavgjørende og dominerende i et så kort etapperitt, synes vi grenser til trist. At det norske laget er bunnsolid, er det ingen som tviler på. Det har de vist gang på gang på gang de siste årene.
Den største spissferdigheten til årets utgave er kjørestyrke. I utgangspunktet er det bare Halvorsen som besitter ekstrem spisskompetanse. Da hjelper det at gutta er sterke nok til å kompensere for det på andre måter, slik Amund Grøndahl Jansen forsøkte å gjøre det i Flandern rundt der han rev seg løs fra de andre favorittene, og slik hele laget kontrollerte hjem den firedobbelte seieren i helgens røvertokt i forblåste Nederland.
KLEDD I GULT: Amund Grøndahl Jansen passerte målstreken først av nordmennene på lagtempoen, og fikk dermed ikle seg gult. Han så seg aldri tilbake. Foto: Tommy Josefsen (NCF)
Da er det bare synd at deres herlige resultat blir en smule forgiftet av hvordan rittet var lagt opp. Som i fjor, to paddeflate etapper og en lagtempo på drøyt 20 kilometer. I år endte de paddeflate etappene i massespurter. Vinden var ikke sterk nok til å sprenge det skikkelig, kombinert med at førerlaget, som i dette tilfellet var Norge, var for sterke og kontrollerte det. Akkurat slik Danmark hadde stålkontroll i fjor.
Hvordan UCI har bestemt seg for at det er en genial idé å la en lagtempo dominere et ritt hvor unge ryttere skal få vise seg frem og skinne, er nesten uforståelig. Det har vært en parodi etter at ZLM Tour i fjor ble til et etapperitt lik det vi så i år. Tidligere har det vært et endagsritt hvor spurterne eller de mest garvede taktisk i sterk sidevind har fått en sjelden sjanse.
Årets utgave fulgte i fjorårets spor hva gjaldt resultater, selv om det i fjor nok var langt mer underholdende for den nøytrale. Da blåste det jo ordentlig. I år var rittet dessverre lite følgervennlig, selv om den norske suksessen var enorm. Det første håper vi det blir gjort noe med så snart som mulig. Punkt to er nordmennene sterke nok til å fikse uansett.
3. Velkommen til virkeligheten
Vi skal innrømme det først som sist. Sykkelutstyr, dupeditter og slike ting er ikke det som opptar oss mest. Men vi trenger heller ikke være så skarpe på området for å kunne kommentere forrige ukes skivebremssirkus.
Det hele virker ganske enkelt. Det finnes et produkt som er bedre enn det som brukes i dag. Problemet er at det er farlig per dags dato. Skivebremsene er en sikkerhetstrussel så lenge de er som nå.
Ene og alene er de ikke noe problem. Ikke om du velter heller. Men putt 200 ryttere inn på en smal vei i 60 kilometer i timen, få en massevelt med sykler og ryttere i en stor haug og alt man kan kutte seg på er en fare.
Man kunne med det blotte øyet se faren de utgjorde og ekspertene var klare på at det kom til å skje en ulykke. UCI må ha skjønt det. De må ha visst hva som kom til å skje, men satt seg likevel i baksetet. Lot «den naturlige» utviklingen gå sin gang.
SKIVEBREMS: Småfarlig synes vi. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Så skjedde det. Det smalt, ulykken var et faktum og skaden var skjedd. Fran Ventoso fikk et dypt kutt i kneet. Da ble det også satt en stopp på det hele. Skivebremser ble satt på vent. De må bli sikrere, mener UCI.
Det måtte en ulykke og en stygg skade til. UCI måtte se en av sine egne ryttere bli kvestet før de tok tak. Det var hell i uhell. Skivebremsen traff «bare» leggen. Det ble en stygg skade og et tilbakefall for Ventosos sesong. Hva hadde skjedd om skivebremsen traff en hovedpulsåre istedenfor?
Det er trist å si det, men dette er slik vi føler det: For en gangs skyld måtte det ikke et dødsfall til for at UCI tok action, bare en stygg skade. Det var faktisk en forbedring fra hva vi pleier å se. Flaks for dere, UCI!
4. Den norske sykkeluka
Nok en gang har det vært en begivenhetsrik norsk sykkeluke. Vi gir dere vårt perspektiv på den.
Proffene: Ukens store ritt var Amstel Gold Race. Rekordmange nordmenn på start, men hvor det kun var Lars Petter Nordhaug som preget rittet. Manglet nok noen prosent på å være helt outstanding og måtte i tillegg jobbe litt for mye for laget. Det var synd. Slik rittet utviklet seg og med de som kjempet om seieren, er det fristende å tro at en Lappe i sitt livs form, kunne gjort noe stort.
Samtidig kjørte Fredrik Strand Galta og Vegard Breen i Tro-Bro Léon. Breen var svært aktiv og sterk i starten av rittet, men var ikke med da de sterkeste slo til. Ble til slutt nummer 34.
Sondre Holst Enger var fint frempå i Brabantse Pijl, selv om angrepet kanskje ikke var det klokeste. Det er godt å se at han begynner å få litt kontinuitet i rittprogrammet.
DE NORSKE HÅPENE: Men det ble ikke full utteling for våre håp i Amstel Gold Race. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Landslaget: U23-gutta fortsetter å imponere. Denne bloggen har allerede tatt for seg deres prestasjoner, og vi må bare beundre hvordan de hadde resten av U23-eliten i baklomma denne uken.
Team Sparebanken Sør: Etter et skuffende Tour de Normandie, hvor sørlandslaget gikk opp i limingen, var det en helt annen utgave som møtte opp til Tour de Loir-et-Cher. Sto sammen og fikk en av de største oppturene laget noensinne har hatt med dobbelseieren til Fridtjof Røinås og Trond Håkon Trondsen på den tredje etappen. Å forsvare ledertrøyen ble en ny utfordring. Det at på til på rittets tøffeste etappe. Det holdt på å gå riktig galt underveis, men det ble delvis reddet inn. To ryttere så de aldri igjen og stakk av med de to øverste plassene på pallen, men Sparebanken Sør reddet inn en god sammenlagtplassering for Røinås. Den gode plasseringen ble til slutt en femteplass, da bonussekunder kostet dem et par plasser på siste etappe.
SEIER: Den har vi ventet lenge på, Røinås. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Team Coop ØsterHus: Det ble ikke de samme resultatene å skrive hjem om som Sparebanken Sør fikk, men laget var med på alle etapper. Manglet dog det siste, og ikke minst hadde de trengt egenskapene til en pigg Oscar Landa i dette rittet. Men Krister Hagen bekrefter den gode formen, mens Øivind Lukkedal virker til å ha tatt store skritt i slike ritt. Vi håper det også gjenspeiler seg i fjellene senere i sesongen.
Team Ringeriks Kraft: Var skuffende lite med på støtingen underveis i rittet, selv om Marius Hafsås kom med i et skummelt brudd på den siste etappen. Fikk likevel noen fine resultater i spurtene ved Christer Jensen og Syver Værsted, som begge fikk åttendeplasser som beste etapperesultater. Spesielt sistnevnte var gledelig. Her har Norge et talent med spisskompetanse, og comebacket i Loir et Cher ble overraskende bra etter håndleddsbruddet under GP Lillers 6. mars.
Team Fixit.no: Det fjerde laget som startet Tour Loir-et-Cher. Var det mest usynlige av de norske lagene, selv om Adrian Gjølberg virket sprek.
Norske ritt: Her har vi på ingen måte tenkt å nevne alt som foregår rundt i sykkel-Norge, men trekker frem det som fanger vår interesse. Denne uken var det først og fremst juniorklassen i Ronde van Berg. Det er mange norske juniorer som har kjørt inn sterke resultater i Belgia og med landslaget. Det var ikke alle av dem som var med i Ronde van Berg, men en god del var til stede. Ringerike og Fredrikstad stilte med de sterkeste lagene, men Iver Johan Knotten gjorde et imponerende stunt da han som eneste junior gikk i brudd sammen emd seniorryttere (juniorer og seniorer startet i samme felt). Det gjorde at han fra start til mål lå foran resten av juniorfeltet. En imponerende innsats!
Spådommen: Neste år er han proff
Amund Grøndahl Jansen har lenge vært en solid rytter, men ble stilt litt i skyggen av enda råere lagkamerater forrige sesong.
Da Joker sendte Eiking, Hoelgaard, Stake Laengen og Lunke ut i profflivet før årets sesong, var det naturlig at 22-åringen tok et steg opp i hierarkiet.
Det har vært meget gøy å følge. Vel og merke er det i den norske landslagstrøyen han har gjort det aller best, men likevel var det tydelig fra starten av sesongen at han har tatt et steg siden fjoråret. Tour de Normandie var bunnsolid, og tredjeplassen på siste etappe virket til å gi selvtillit.
For i U23-utgaven av Flandern rundt var han strålende. Han var råsterk, men brukte dessverre litt for mye krefter på å hente tetbruddet. Likevel, en fjerdeplass i Flandern lar seg høre og burde tiltrekke seg oppmerksomhet fra profflagene.
FLOTT SESONGSTART: Amund Grøndahl Jansen har tatt et steg fra fjoråret og vist seg fra sin beste side hittil i sesongen. Foto: Jarle Fredagsvik (procycling.no)
I ZLM Tour skal han dele æren med alle lagkameratene sine, men det var Grøndahl Jansen som sto øverst på resultatlista. I en idrett hvor man liker å se på resultater, er det aldri dumt å ikle seg gult etter siste dag.
Resultatene gjør nok at profflagene sjekker ut Grøndahl Jansen nærmere. Og ser man litt nøyere på nordmannens karriere, er resultatene det minst overbevisende. Han har en strålende sykkelhjerne, leverer sjelden et dårlig ritt og ofrer seg alltid hundre prosent for lagkameratene om de har bedre sjanse til suksess enn ham.
Når han nå virker til å ha fått enda mer selvtillit og «cutting edge», virker fremtiden lys. Vi tror Gino Van Oudenhove ikke får tidenes vanskeligste jobb når han skal forklare profflagene hvorfor de bør satse på Grøndahl Jansen etter årets sesong.
Det neste store målet for 22-åringen er Tour de Bretagne. Her la Daniel Hoelgaard mye av grunnlaget for sin proffkontrakt i fjor, og vi tror rittet kan bli en strålende plattform også for hans gamle lagkamerat.
Det franske rittet er slik Grøndahl Jansen behersker aller best. Man må ikke ha den råeste spisskompetansen, men man må være offensiv, smart og sterk. De boksene tikker han av med bravur.
SMART: Grøndahl Jansen er en meget klok sykkelrytter. Om han ikke blir altfor glad i godteriet, ser fremtiden lys ut for 22-åringen. Foto: Jarle Fredagsvik (procycling.no)
Det er i ritt som dette han må levere om han ønsker å bli proff. Selv om spurten virker bedre enn tidligere, kan den ikke brukes til å vinne massespurter. Oppover er han langt fra den råeste, og ikke forvent å se ham helt i sammenlagttoppen under Aosta eller l’Avenir. Men i ritt som ikke tilfaller de med ekstreme vinnende våpen, er Grøndahl Jansen en trussel.
Sånn sett kan det å skaffe seg problemer være et lite problem, men det har Joker Byggtorget-rytteren klart denne sesongen. Slikt gir selvtillit, trygghet og ro, og i alle fall oss troen på at han skal kunne ta steget ut i profflivet om ikke altfor lang tid.
Resultatene hittil er dog ikke nok alene. Han må vise mer, og det begynner i Bretagne neste uke. Så god som han virker nå, er det imidlertid lite som tyder på noe annet enn at oppturen fortsetter, selv om sykkelsporten er uforutsigbar.