Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
Nå som sesongen er over har vi byttet ut upresise spådommer med herlige tilbakeblikk fra sesongen 2015.
1. Når rytterne blir sirkusdyr
At sykkelsporten ønsker å vokse seg større og nå ut til flere, er forståelig. Men at man skal kaste alle hemninger og i samme prosess kvitte seg med all logisk sans, er hinsides vår fatteevne.
Forhåpentligvis blir det med flørten fra giroarrangørene i RCS Sport, hvis leder i forrige uke flagget at det har vært samtaler med Japan, men at det er for tidlig å si om det lar seg gjøre at solens rike blir del av Giro d’Italia.
Til alt overmål skal det ifølge Sport/Voetbalmagazine være signert en form for en intensjonsavtale for Grande Partenza i 2017, som ser den hundrede utgaven starte sør for Tokyo. Akkurat de ryktene avkreftet Mauro Vegni, sjef i RCS Sport, dagen etter at de kom. Heldigvis. Man kødder ikke med giroens stolte tradisjoner.
Om det likevel skjer etter 2017, så tar man det til et nytt nivå. Bunnivå, vel og merke. Hvor mye skal rytterne måtte lide som sirkusdyr?
BRØD OG SIRKUS: Om Giro d’Italia sender rytterne til Japan for å tjene noen kroner de ikke klarer å grave frem i eget land, vil det være både en synd og en skam. Forhåpentligvis nøyer de seg med flørten. Foto: AFP PHOTO, Kazuhiro Nogi
For all del, med tanke på kvaliteten, oppmerksomheten og kommersielle interesser blir det helt sikkert et heidundrende sirkus verden aldri før har sett maken til. Men en plass må grensa gå, og tur/retur Japan for maksimalt tre-fire etapper er ren lidelse for aktørene. Dyremishandling, ville man ropt i andre kretser.
Bare enkeltbilletten fra Japan til Italia vil bety et lite døgn i reising. Altså må det være to hviledager etter tre-fire dager. Og hvordan skal rytterne løse det? Det nytter jo ikke å akklimatisere seg til Japan, for eksempel med tanke på tidsforskjeller, da kan man glemme det når man treffer italiensk jord.
Altså får rytterne heller leke døgnville zombier i solens rike.
Med sirkusdyrene må også enorme mengder utstyr flyttes. Bare det skal visst koste rundt 140 millioner kroner. Insentivene for lagene, for at de skal bli med på galskapen, spør du? Fire-fem millioner kroner og helt sikkert et Twitter-julekort fra RCS Sport.
Vi har hvert fall vanskelig for å se lag med relativt oppegående ledere risikere flere måneder av sesongen til de ni «heldige» utvalgte sirkusartistene som må reise de rundt 10 000 kilometerne to ganger for å opptre i et par dager.
Dog, om det først skjer, så kan de vel få en sirkustrampoline og elefant å leke seg med også. Det er hvert fall veldig tydelig at det sportslige er langt, langt nede på lista hva gjelder prioriteringer.
2. En ny generasjon
Denne uken kom det en veldig gledelig nyhet. Olav Aleksander Benjaminsen er ny sportsdirektør i Coop-Øster Hus.
Gledelig både fordi laget fra vest får en knallbra fyr i rekkene og fordi mye av den sykkelkunnskapen og erfaringen man tilegner seg i miljøet nå går rett til en ung, norsk sykkelleder.
I Benjaminsen får Coop-Øster Hus en mann som gikk gradene i Sparebanken Sør. En leder som tar minst mulig plass, fordi fokuset ligger på utøverne. Dette er ikke mannen som jakter de store overskriftene, men som jobber hardt for at rytterne hans skal skape dem.
FÅR HENDENE FULLE: Denne, til vanlig litt mer veloppdragne, gjengen får Olav Aleksander Benjaminsen som sjef neste år. Foto: Even Emberland, procycling.no
Bejmaninsens egen karriere sluttet raskt, men gjennom tilliten han ble vist av Atle Kvålsvoll, og studiene han har gjort, bygget han seg raskt opp en imponerende CV som leder. Forrige sesong var det talentene i TVK som fikk støtte av sportsdirektøren.
De siste årene har det blitt sluppet til yngre krefter i sportsdirektørrollen i de største norske lagene. Sebastian Kvålsvoll i Sparebanken Sør, Svein Erik Vold i Team Joker og nå Olav Aleksander Benjaminsen i Coop-Øster Hus.
Når vi legger til Kurt Asle Arvesen og Gabriel Rasch i Team Sky, er det klart at det i norsk sykkel også utvikles ledere som kan være med å løfte denne idretten.
Derfor er det ikke bare signeringen av Benjaminsen vi tror blir bra for alle parter. Det er også et sunnhetstegn for sykkel-Norge.
3. Overlegen 21-åring
Den siste uken har er det én ting som har gjentatt seg oftere enn normalt.
Å våkne opp til Twitter-meldingene om at Jakub Mareczko vant nattens etappe i Tour of Taihu Lake, har nemlig vært normal kost.
21-åringen stakk av med hele syv av ni mulige etappeseirer, samt sammenlagtseieren.
Italieneren var rett og slett overlegen. Men la oss ikke overdrive.
Motstanden har vært så som så. Andrea Palini og Ahmet Örken er ikke dårlige syklister, men langt fra superspurtere.
Likevel har Mareczko, som to av oss hadde meget stor tro på før sesongen, vist seg skikkelig frem i det kinesiske rittet.
For at en såpass ung spurter viser den stabiliteten, viser at det bor noe i fyren. I spurter går ofte ting galt, men han har holdt hodet kaldt, stolt på laget og vært klart raskest.
FIKK DET TØFT: Jakub Mareczko klarte ikke å tukte Mark Cavendish og Fernando Gaviria i San Luis, men lekte med konkurrentene i Tour of Taihu Lake. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Neo-proffen har ikke hatt noen super sesong, og det er tydelig at kjørestyrken ikke er der den burde være.
Det gjør det kinesiske eventyret ekstra viktig. Før etapperittet hadde han nemlig fem seirer. Absolutt ikke dårlig, men for en seiersvant fyr heller ikke ekstreme tall.
Nå viser imidlertid seiersstatistikken tallet 13, bare fire ryttere har flere. Den selvtilliten er god å ha for en unggutt.
Muligens kan Taihu Lake bli springbrettet for en enda bedre 2016-sesong. Mareczko er lynrask, men mangler kjørestyrken.
Klarer han å bygge den, kommer han til å bli en farlig mann fremover. Det er likså greit å bare lære seg navnet.
4. Team Joker
Det lå til rette for et stort Joker-år da det ene store navnet etter det andre ble offentliggjort under overgangsmarkedet. Vegard Stake Laengen var tilbake, Daniel Hoelgaard valgte bort hjemmelaget Coop-Øster Hus, og Sparebanken Sørs farligste klatreduo hadde tatt turen over til Østlandet.
Laget var på papiret gjennomsterkt, men var det giftig nok i avslutningene?
Når vi sitter her i november og skal oppsummere 2015-sesongen, er svaret et rungende ja. Dette ble et av tidenes beste Joker-år.
Vi skal ikke gå gjennom alle høydepunktene, for statistikken som sier 9 seirer, 11 andreplasser og 18 tredjeplasser taler i grunn for seg. Det er for mange høydepunkter til å plukke ut bare et par.
GUTTA KRUTT: Det må ha vært et morsomt år på jobb for Gino Van Oudenhove. Foto: Torgeir Strandberg, www.procycling.no
Det som kanskje var mest gledelig var at det var så mange ryttere som meldte seg på. Sesongen startet med gode prestasjoner, men uten at man fikk omsatt innsatsen til tellende resultater.
Men med litt varme i trøya kom de forventede resultatene fra Daniel Hoelgaard. At Bjørn Tore Hoem og Adrian Aas Stien også skulle melde seg på i seiersprotokollen, var kanskje mer overraskende.
I tillegg til seirene blomstret de unge talentene. Truls Engen Korsæth fremsto som en fryktelig stødig tempohest. Anders Skaarseth taklet overgangen til UCI-ritt lekende lett. Da Vegard Stake Laengen bekreftet nivået Bretagne aldri riktig ga han sjansen til å vise fullt ut, og Odd Christian Eiking endelig fikk hull på seiersbyllen, kan du egentlig ikke be om så mye mer.
Med det sagt var ikke Jokers sesong hundre prosent. Det finnes naturlig nok ting som kan bedres. Det stikker nok for eksempel at laget ble stående uten en UCI-seier på norsk jord i år.
DER HAN HØRER HJEMME: Flere ganger i år har Vegard Stake Laengen måtte snu seg for å få et glimt av proffene. Foto: Kristoffer Øverli Andersen (www.procycling.no)
Det var ikke det at Joker var dårlige, men det manglet litt både i Tour of Norway, Tour des Fjords og Arctic Race for å slå proffene. NM må på den andre side være en kjempeopptur. Seieren glapp, men du verden for en dominans. Det var Joker og proffene, resten hadde ikke trengt å stille til start.
Med slike prestasjoner gjør Team Joker seg fortjent til de rittinvitasjonene de får, og det er sesonger som dette som sikrer at laget blir attraktive blant arrangører.
De har det overlegent beste rittprogrammet av norske lag, og slik kan de fortsatt sikre seg de beste rytterne, og med det få de beste resultatene. En veldig god sirkel.
Med disse resultatene, og ikke mindre enn fire ryttere sendt ut i proffenes rekker, er alt annet enn terningkast 6 fullstendig useriøst. Under følger karakterene til hver av lagets ryttere:
Vegard Stake Laengen – 6
Truls Engen Korsæth – 5
Anders Skaarseth – 5
Daniel Hoelgaard – 5
Adrian Aas Stien – 5
Bjørn Tore Hoem – 5
Odd Christian Eiking – 5
Sindre Lunke – 5
Edvin Wilson – 4
Philip Lindau – 3
Amund Grøndahl Jansen – 3
Reidar Borgersen – 3
Tilbakeblikket: Snøkongen Quintana
Nairo Quintana trodde kanskje han drev med en sommeridrett, men på den femte etappen i årets Tirreno-Adriatico så det ut som at han gjorde noe helt annet.
For snøværet som kom på slutten gjorde en allerede bra etappe enda mer minnerik.
Det begynte da Quintana med fem kilometer igjen løftet på rumpa.
Colombianeren så seg tilbake, men det var lite poeng. Verken Alberto Contador, Rigobero Uran eller Thibaut Pinot klarte å følge.
Førstnevnte satte i kjent stil inn flere angrep i jakten, men spanjolen hadde ikke mulighet til å gjøre noe med sin colombianske konkurrent. Han kunne heller ikke følge Bauke Mollema.
Overraskende nok fikk nemlig nederlenderen en luke på sine øvrige konkurrenten med snaut tre kilometer igjen.
BEST I SNØEN: Nairo Quintanas seier på den femte etappen av årets Tirreno-Adriatico var av det vakre slaget. Snøværet som kom mot slutten gjorde at etappen har festet seg ekstra godt i hukommelsen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Mann mot mann hadde han imidlertid lite å stille opp med mot Quintana, som fyrte av et tidlig skremmeskudd med en overlegen seier.
Oppvisningen opp til Terminillo var et varsku til alle. Bildene av Quintana herjende i snøværet var smått episk, akkurat som hans kjøring opp den avsluttende bakken.
En tidlig bekreftelse på at colombianeren var akkurat der man forventet. På toppen.
Selv ikke brutale værforhold, som brakte tankene mer over på skirenn enn sykkelritt, kunne stoppe ham.