TAR FRONTEN: Quick Step-Floors gjemte seg lenge under Liège-Bastogne-Liège, men fra Côte de la Redoute og inn lå de stort sett i tet. Det har vist seg å være en lur oppskrift i klassikerne. Her trekker klatreren Enric Mas på lagkaptein Julian Alaphilippe. FOTO: Tim De Waele/TDWSPORT.COM

2018-klassikerne: En seier for kollektivet

Jarle Fredagsvik
Tips meg @Fredagsvik

Publisert 23.04.18 14:55

Del på    

KOMMENTAR: Nye profiler skaper uorden i rekkene.

HVIS MAN KORT oppsummerer årets vårklassikerne, kan vi være enige om at én ting var de ikke; forutsigbare.

Fra åpningen under Omloop Het Nieuwsblad ble vi minnet om at sykling først og fremst er et lagspill. Det var Astana-mannskapet som skjøt ut av startblokkene, og som nøt luksusen av å sitte igjen med Oscar Gatto, Aleksej Lutsenko og Michael Valgren i tet etter den avgjørende utskillelsen.

Valgren hentet seieren hjem, og for litt over én ukes side kronet han klassikersesongen med karrierens hittil største triumf under Amstel Gold Race, i en kampanje som også inneholdt fjerdeplass under Flandern rundt etter å ha kjempet seg tilbake fra en tidlig velt.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

GJENNOMBRUDD: Michael Valgren har vunnet både Het Nieuwsblad og Amstel Gold Race i år, dessuten tok han fjerdeplassen under Flandern rundt. FOTO: Tim De Waele/TDWSPORT.COM

Det kasakhstanske mannskapet har ikke bare briljert i klassikerne. Like mange ganger som de har klart å utnytte overtallet mot slutten av rittene, har de havnet bakpå i andre finaler. Magnus Cort var det for eksempel knyttet store forventninger til etter en solid sesonginnledning.

Bornholmeren har likevel ikke annet å slå i bordet med enn 8.-plass fra Sanremo når regnskapet nå gjøres opp.

Det fine for Astana er likevel at alderen er på deres side. Cort er 25, Valgren 27 og Lutsenko 25. Det kommer mer fram den kanten i årene som kommer.

Ekstra imponerende er det kanskje å se at den samme tendensen har vist seg under Tour of the Alps, der klatredivisjonen også har vist seg å være i overtall når rittene skal avgjøres.

NÅR VI FØRST er inne på det kollektive, er det umulig å manøvrere seg utenom Quick Step Floors.

Niki Terpstra tok seg av Le Samyn, E3 Harelbeke og Flandern rundt. Yves Lampaert vant Dwars door Vlaandern.

Julian Alaphilippe vant La Flèche Wallonne, mens Bob Jungels tok luven av forhåndsfavorittene med et angrep drøye to mil unna mål da han vant søndagens Liège-Bastogne-Liège.

Det har vært sjeldent dominant i en periode som strekker seg over to måneder, i variert terreng.

Selv om Terpstra er 33 år gammel og Gilbert fyller 36 senere i år, kan heller ikke Quick Step-kollektivet beskyldes for å være spesielt aldrende.

En av spesialitetene til det belgiske laget er å identifisere talent tidlig og foredle dem i egne rekker til anvendelse i klassikerne.

I fjor la Tom Boonen opp etter Paris-Roubaix, og mens Patrick Lefevere jobbet iherdig for å få sponsorbudsjettet til å gå opp også for 2018-sesongen, forsvant Dan Martin til UAE Team Emirates, Matteo Trentin til Mitchelton-Scott, David De La Cruz til Sky og Marcel Kittel til Katusha-Alpecin.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

DE NYE STJERNENE: Fabio Jakobsen har vunnet både Nokere Koerse og GP Scheldeprijs denne våren. FOTO: Tim De Waele/TDWSPORT.COM

Dommedagsprofetiene fra tiden etter at Johan Museeuw la opp i 2004, var i høyeste grad tilbake.

LEFEVERE VAR MEST OPPTATT av å sikre framtiden til Julian Alaphilippe (25), Bob Jungels (25), Fernando Gaviria (23).

Florian Sénéchal ble hentet inn for å forsterke klassikerlaget, mens Elia Viviani (i tospann med Gaviria) kjapt hvisket ut savnet etter både Trentin og Kittel.

Tar man med at nykommerne Fabio Jakobsen (21) og Álvaro Hodeg (21) har vunnet Handzame Classic, Nokere Koerse og GP Scheldeprijs seg imellom denne sesongen, så forstår man hvorfor Lefevere kan fyre seg en feit habanero i blå-timen om kvelden.

Quick Step har gjennom flere av de siste årene forsøkt å utnytte sin kollektive styrke og lokale smartness i brosteinsrittene, men også det er vanskeligere å utføre i praksis enn å felle ned på papiret.

Forventningene til laget er enorme hvert år på hjemmebane. Da Boonen, Terpstra og Stijn Vandenbergh maktet å tape duellen mot Ian Stannard i finalen av Omloop Het Nieuwsblad i 2015, ble laget rett og slett – delvis fortjent også – latterliggjort i en hel sykkelverden.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

MYE Å FEIRE: Niki Terpstra og Philippe Gilbert har vært vonde å skubbe seg på i årets klassikere. Her feirer de to på podiet etter Flandern rundt. FOTO: Tim De Waele/TDWSPORT.COM

2017-klassikerne tilhørte Greg Van Avermaet og BMC Racing (selv om Gilbert vant både Flandern rundt og Amstel Gold Race), mens det hovedsaklig var Peter Sagan som dominerte i 2016.

I 2015 delte Alexander Kristoff og John Degenkolb de tre første monumentene mellom seg. Mens Fabian Cancellara, Terpstra, Kristoff, Degenkolb og Sagan året før der igjen sørget for god spredning av de største brosteinsklassikerne

Når sant skal sies har Quick Step svært ofte hengt med der oppe, og selv om de ved enkelte tilfeller har hatt problemer med å demme opp for Sagan, Van Avermaet, Kristoff og Degenkolb – så har den reelle, sportslige krisen alltid blitt holdt på en armlengdes avstand.

DET SOM HAR SKILT SEG UT ved årets klassikerne, er at det sterke kollektivet langt på vei har utmanøvrert individualistene. Det er blitt forsøkt forklart ved at de øvrige klassikerkapteinene ikke helt har klart finne toppformen når det gjaldt som mest (på tross av at Peter Sagan vant Paris-Roubaix på imponerende vis).

Jeg skrev innledningsvis at årets klassikerne ikke har vært preget av forutsigbarhet, og det er sikkert ikke alle som kjøper det resonnementet på stående fot.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

ALLE MANN TIL PUMPENE: Quick Step tok mye ansvar og fikk betalt for det klassikerne igjennom. Her fra E3-Harelbeke da halve feltet ble rammet av en vel, men ikke Quick Step. FOTO: Tim De Waele/TDWSPORT.COM

Det har vært gjenkjennelig hvordan Quick Step har gått fram for å vinne alle seierne de har (27 i tallet) så langt i 2018-sesongen, men samtidig har mønsteret som har preget klassikerne de siste tre årene blitt fulgt: At angrepene kommer tidlig og at hovedfeltet sprenges i fillebiter og åpner opp for mann-mot-mann-dueller inn til det siste fra langt hold.

I Sanremo vant Michal Kwiatkowski en tett spurt mot Sagan og Alaphilippe i 2017, etter spurt i mindre gruppe eller også i større felt i 2015. I år gikk Vincenzo Nibali solo inn, og selv om man ble «snytt for spurten», er det vanskelig å argumentere for at måten han vant på var kjedelig.

Et annet kjennetegn har vært at Quick Step har tatt kontroll over rittene. Ved å plassere laget i front, kjøre et høyt tempo – har de også gjerne plassert seg selv i gode posisjoner om uhellet først skulle være ut.

Som under E3 Harelbeke der nesten halve feltet ble hindret av velt, og det til slutt endte med at Terpstra, Gilbert og Lampaert angrep i favorittgruppa etter tur, og nederlenderen til slutt vant rittet foran lagkompis Gilbert og BMC-kaptein Greg Van Avermaet.

Så, hvis du synes det er forutsigbart at et sterkt kollektiv trår gassen i bunn tidlig, og utmanøvrerer konkurrentene ved til stadighet å angripe fra langt hold under finalen, ja – da er vi sannsynligvis litt uenige.

Måten hjelperne i favorittgruppen har blokkert konkurrenter på, og til stadighet har gått etter for å nøytralisere kontrastøt på, kan grense til kjedsommelighet. Men det er likevel ingenting å si på det.

DET HAR VÆRT LANGT KJEDELIGERE å se måten Team Sky har tatt kontrollen på – fra start til mål – i enkelte versjoner av Giro d’Italia og Tour de France.

Dominansen til Movistar-laget rundt Alejandro Valverde har også tendert til det repeterende de siste årene.

Jeg vil påstå at også Ardenner-klassikerne fikk seg en ansiktsløftning denne uka. Nok en gang var det godt hjulpet av Quick Step.

Laget ankom La Flèche Wallonne blant toppfavorittene på grunn av Julian Alaphilippes åpenbare mål om å vippe Valverde ned fra tronen.

Igjen var oppskriften angrep fra langt hold, og det var langt i fra bare Lefeveres menn som ankom den vallonske pila med en idé om å gjøre det vrient for spanjolene å kontrollere rittet, på tross av at Mikel Landa var kalt ut i et håp om å sørge for ro i rekkene.

Søndag ble også den gamle dama vekket til live. Jeg skal innrømme at det tok ganske lang tid, for etter at man neppe lot seg underholde veldig av avstanden fra hovedfeltet opp til bruddet i løpet av rittets 200 første kilometer, så var det en liten nedtur at også Côte de La Redoute forløp uten et eneste gnist av et angrep.

HELDIGVIS TOK DET FYR over Roche-aux-Faucons. Innledningsvis fra Giovanni Visconti og Gorka Izagirre, men da de fleste ventet på angrepet fra Bahrain Merida-kaptein Vincenzo Nibali, så skulle det viste seg at han hadde løskrutt i støvlene.

I stedet angrep karakteristisk nok Philippe Gilbert, mens også sammenlagtfavorittene Valverde og Alaphilippe lå plassert langt framme i feltet.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

KOMMER DE ANDRE? Niki Terpstra kikker over skuldra på oppløpet under Flandern rundt, men det var ingen der som kunne ta igjen nederlenderen før han hadde passert streken. FOTO: Tim De Waele/TDWSPORT.COM

Sergio Henao (Team Sky) var den neste som forsøkte, kun for å bli blåst forbi av Bob Jungels, Chris Woods og Jakob Fuglsang.

Det oppstå et skjebnesvangert øyeblikk der da Woods tok et drag av gel’en, og ikke agerte hurtig nok da luxembourgeren fullbyrdet angrepet over toppen av bakken.

Nølingen som oppsto i favorittgruppa bak, var nok akkurat det Lefevere ønsket seg mest av alt. For mens det gjallet «go, go, go!» i ørene til Jungels via sambandet, så var det ikke nok hjelpere eller samarbeidsvilje igjen i gruppa bak til å tette luka opp til den kjøresterke 25-åringen.

Og at en up and coming sammenlagtrytter som fremdeles har temposykling som sin spesialitet, går fram over vinner selveste Liège-Bastogne-Liège solo, samtidig som hans nærmeste utfordrer er en mann i ung alder var hockeyspiller og så sent som i 2005 tok gull på 1500 meter (løping) i De panamerikanske lekene, er ryttere som følger ham tettest over målstreken, det er for meg deilig uforutsigbart.

Så mange timer sykling som redaksjonen til procycling.no ser samlet, så skal det egentlig ikke gå an at det som viser seg å bli vinneren ikke er avspist med én eneste stjerne, og heller ikke er nevnt i diskusjonen som førte fram til favorittipset.

Men var det noe vi lærte av årets klassikerne, var det at man i så fall var nødt til å spre hele Quick Step-laget utover stjernegraderingen.

Det tar bort noe av hensikten med forhåndsanalysen (nemlig å belyse navnene som logisk sett har størst sjanse til å stå på toppen av podiet til slutt), men jeg synes ikke det rokker noe ved underholdningsaspektet, selv om det er åpenbart nå at vi tok feil.

Det hele skyldtes nok at vi var for forutsigbare i tipset vår.

Tagget med: , , ,

Les også disse